Democracy Now! – et håp for den kritiske nyhetsformidlingen

For to år siden gikk en liten gruppe aktivister fra en landsby i det fjellkledde nordøstre hjørnet av Tennessee til sin lokale radiostasjon. Med en underskriftskampanje på 70 underskrifter klarte de å overtale dem til å sende det progressive nyhetsprogrammet Democracy Now!. Ved første øyekast kan denne delen av Appalachia virke som et ugjestmildt sted for en slik aksjon. I denne fattige landbruks- og gruvedriftsregionen stemmer et overveldende flertall republikansk – 75 prosent oppslutning ved forrige presidentvalg. Ifølge Joseph Fitsanakis, leder for Democracy Now!’s sendinger i delstaten Washington, er det «et sted hvor man for 30 år siden ikke hadde noen politisk innflytelse med mindre man var medlem av Ku Klux Klan.»

Fitsanakis dannet nylig Democracy Now Tri-Cities (DNTC) sammen med en gruppe likesinnede for å forsvare og skape blest om Democracy Now! på vestkysten. Noen av de økonomiske støttespillerne til den stort sett lytterstøttede stasjonen krever at sendingen tas av luften før de gir mer penger. Fitsanakis påpeker at progressiv politisk aktivisme i denne delen av landet kan bli møtt med personangrep: kuler gjennom vinduer, forgiftning av hunder … «Fagforeningsfolk som organiserer gruvearbeiderne her har flere slike historier å fortelle.» Et av DNTCs hovedmål er å opprette et nettverk av taleføre støttespillere som kan ta til motmæle hvis det blir satt i gang kampanjer mot programmet.

Etter merittene å dømme ser Democracy Now! ut til å ha gode sjanser for å overleve. Programmet kom først på luften i 2005 og reaksjonene siden har ifølge stasjonssjef Wayne Winkler vært «meget oppmuntrende … Vi får mye mer positive tilbakemeldinger enn negative». Selv om programmet har skapt noen negative reaksjoner, «har vi mistet oversikten over hvor mange mennesker som ringer inn og forteller at de har blitt bidragsytere for første gang på grunn av Democracy Now!».

I stor grad takket være grasrotsaktivisme har rekkevidden til Democracy Now!’s «War and Peace Report» ekspandert i en bemerkelsesverdig hastighet: i gjennomsnitt innlemmer to nye radio- eller TV-stasjoner sendingen i programoversikten sin hver uke. Det uformelle nettverket omfatter universiteter, lytterstøttede stasjoner, NPR (se egen sak) og lokalradioer som sendes via satellitt og «åpne kanaler» (public access) på kabel-TV-nettet, i tillegg til internett. Da programmet hadde sin første sending fra New York for tolv år siden, kom det ut på rundt 30 stasjoner: i dag begynner tallet å nærme seg 700. Utdrag fra programmet oversettes til spansk og formidles av 150 radiostasjoner, hovedsakelig i Latin Amerika.


DEMOCRACY NOW!’S hurtige vekst gjenspeiler den store etterspørselen for en progressiv verdensanskuelse, kritisk journalistikk og de dyptrekkende diskusjonene som karakteriserer sendingene. I likhet med konvensjonelle morgen- og kveldsnyheter gir programmet en oversikt over dagens viktigste hendelser. Democracy Now! skiller seg ut med en kritisk holdning til nyhetene. De gransker politiske vedtak og uttalelser uansett parti, bemerker Amy Goodman, programmets administrerende produsent og hovedprogramleder.

Det store omfanget av forskjellige stasjoner som sender programmet har blitt en enestående modell for andre uavhengige medienettverk som ønsker å nå flest mulig mennesker. Bill Moyers, kanskje den eneste kritiske journalisten i USAs store fjernsynskanaler, lovpriste nylig programmets «nettverk som ikke er en institusjon». Men i motsetning til mange nye uavhengige medieprosjekter er dette nettverket ikke bare «virtuelt», eller kun tilgjenglig på internett.

Likevel står Democracy Now! på sidelinjen i det amerikanske medielandskapet. Noe av grunnen er at dekningen deres rutinemessig avfeies som partisk, på tross av at de er det eneste foretaket til en ikke-profitt organisasjon, de har ikke forbindelser til noe politisk parti eller organisasjon, og mottar ikke økonomisk støtte fra annonsører, bedrifter eller staten.

Påstandene om partiskhet rettet mot Democracy Now! lar seg best forstå på bakgrunn av den pågående samlingen av USAs medier i hendene på noen få store bedrifter. Disse bruker millionbeløp på lobbyvirksomhet for å få gjennomslag for en gunstig reguleringspolitikk. Denne prosessen ble intensivert av Clinton-administrasjonen på 90-tallet. Ifølge Eric Klinenberg, sosiologiprofessor ved New York University, «gjennomførte regjeringen en ‘omregulering’ av markedet snarere enn en ‘deregulering, som gjorde at de store mediebedriftene kunne utvide og konsolidere eierskap over en rekke medieforetak.» Telekommunikasjonsloven fra 1996 hadde spesielt dramatiske innvirkninger på radiofeltet, ved at den åpnet for at en enkelt mediebedrift kunne eie mer enn åtte radiostasjoner innenfor et gitt lokalområde.
Store mediebedrifter har en økende interesse av å opprettholde en illusjon av nøytralitet i egen nyhetsdekning. Denne illusjonen forsterkes når en uavhengig nyhetskilde stigmatiseres som partisk. Robert McChesney, medieviter og grunnlegger av mediereformorganisasjonen Free Press, sier at påstanden om Democracy Now! som partisk «er usann propaganda. Democracy Now! er like mye – om ikke mer –opptatt av korrekt gjengivelse av fakta som kommersielle nyhetsmedier. En stor del av landets politiske journalistikk har blitt forvrengt til å stemme overens med agendaene til de som sitter med makten, og mangler en kritisk holdning til disse agendaene. Det Democracy Now! gjør er å forholde seg svært skeptisk til alle som sitter i maktposisjoner.»


DEMOCRACY NOW! opererer med svært begrensede midler og kan ikke holde en svær stab av undersøkende journalister eller fostre høytstående «innsidekilder». Selv om flere av de 25 ansatte er erfarne journalister, er det så krevende å produsere et daglig nyhetsprogram av høykvalitet at de ikke får tid til å jobbe som journalister på heltid. Programmets effektivitet ligger snarere i valget av programgjester og evnen til å sette begivenheter i en sammenheng som får fram andre vurderinger. Programmets produsenter bruker aktivt informasjonskilder som teoretisk sett er tilgjengelige for alle. «Fordi det finnes så mye informasjon på nettet at redigeringsarbeidet, mener jeg deres er redigeringsarbeid er viktig,» sier Klinenberg. «De velger andre typer saker enn de typiske nyhetsmedier velger.»

De 10-15 minuttene med nyhetsoverskrifter som mottas med stor begeistring i både USA og Latin-Amerika, er resultatet av en lang arbeidsdag for en eneste produsent og en bærbar datamaskin. Democracy Now! benytter seg av nyhetsbyråer, men tråler også gjennom dusinvis av internasjonale (for det meste engelskspråklige) nyhetskilder på nettet, progressive blogger og rapporter fra ikke-statlige organisasjoner. Av de rundt 15 daglige overskriftene vil tre eller fire ikke finnes hos noen av de store kringkastingsaktørene.
Store saker som gis bred dekning presenteres ofte veldig forskjellig fra de konvensjonelle nyhetsprogrammene. Da tidligere president Gerald Ford døde i 2006, hyllet pressen ham som mannen som «leget en nasjon» etter Watergate-skandalen. Democracy Now! var de eneste som påpekte Fords rolle i massakrene i Øst-Timor.

Intervjudelen av programmet blir gjennomført uten noe koseprat. Og i motsetning til de fleste amerikanske nyhetsprogrammer oppfordres gjestene til å ta den tiden de trenger. Intervjuobjektene kan være alt fra undersøkende journalister og vanlige folk i den «andre enden» av den politiske prosessen, til en lang rekke intellektuelle, offentlige personer, aktivister, politisk engasjerte kunstnere og representanter fra ikke-statlige organisasjoner, som sjelden eller aldri blir invitert med på andre riksdekkende programmer. Av tidligere gjester kan nevnes Hugo Chavez, Evo Morales, Noam Chomsky, Naomi Klein, Ralph Nader, Robert Fisk, Edward Said, Arundhati Roy, og den kubanske nasjonalforsamlingens president, Ricardo Alarcon. Representanter fra det gjeldende regjeringsorganet eller bedriften inviteres også med på programmet, men de takker ofte nei.

Én uanmeldt gjest var president Bill Clinton. Han ringte til programmet på valgdagen i 2000, som ledd i en kampanje for å oppfordre radiolyttere til å stemme på demokratenes presidentkandidat Al Gore. Goodman ignorerte presidentens agenda, og benyttet anledningen til å spørre ham: «Du ringer opp radiostasjoner for å oppfordre folk til å stemme. Hva vil du si til folk som mener topartisystemet er fullstendig i hendene på næringslivet og at deres stemme ikke kommer til å føre til noen endringer?» I 30 minutter grillet hun ham på saker som sanksjonene mot Irak og demokratiske partimedlemmers støtte for dødsstraffen. En åpenlyst irritert Clinton tok til slutt til motmæle mot Goodmans «fiendtlige og kjeklende» spørsmål. «De har vært kritiske», svarte hun.

Goodman forteller at neste dag fikk hun en telefon fra et stabsmedlem fra pressekontoret i Det hvite hus, som kjeftet på henne for ikke å ha fulgt «retningslinjene» for intervjuet. «Hvilke retningslinjer?» spurte hun. Det var en uanmeldt oppringing, uten «retningslinjer». Goodmans overtramp var, ifølge stabspersonen, at hun hadde beveget seg inn på andre temaer enn budskapet om å «gå ut og stemme», og at hun hadde holdt Clinton på telefonen for lenge. Hun svarte at «president Clinton er verdens mektigste person, han kan legge på hvis han vil.»


SÅ TIDLIG SOM høsten 2001 hadde mange nyhetsformidlere pliktoppfyllende begynt å foreberede publikum på å akseptere et angrep på Irak. Da disse aktørene begynte å flette informasjon inn i nyhetssakene som gav inntrykk av at «Bin Ladens ondskapsfulle venn Saddam» sto bak miltbrannangrepene på pressefolk og politikere, opplyste Democracy Now! om at «Bushadministrasjonen og media i lengre tid hadde forsøkt å knytte Irak til enten angrepene 11. september eller miltbrannangrepene» og at FBI faktisk fulgte andre spor.

Democracy Now!’s gransking av offisielle uttalelser og deres omfattende bruk av flere kilder gav lytterne og seerne et mye klarere bilde av hva som var i ferd med å skje i Irak og i deres eget land. Denne kritiske framgangsmåten kan kanskje virke som en selvsagt journalistisk plikt, men i USA på den tiden var det en svært sjelden holdning. For eksempel sendte de seks største nyhetsprogrammene i løpet av krigens første tre uker ikke et eneste dybdeintervju med en amerikaner som var imot krigen. Democracy Now! sendte 30.

Democracy Now! har også til tider klart å påvirke den kommersielle nyhetsdekningen. I mars 2004, da hele pressestanden avviste statskuppet i Haiti som et folkeopprør mot en korrupt diktator, gransket Democracy Now! saken nøyere. I et eksklusivt intervju med den haitiske eksilpresidenten, Jean-Bertrand Aristide, oppdaget de at amerikanske militærstyrker hadde tvunget ham til å trekke seg fra stillingen, og deretter kidnappet ham. Deres omfattende dekning av saken tvang de store medieaktørene tilbake til saken med nye spørsmål. Når hun beskriver hendelsen sier Goodman «jeg kaller det for ‘trickle-up’-journalistikk.»

Til tider kan man se andre direkte resultater av denne «trickle-up»-journalistikken. Etter at Democracy Now! intervjuet den gravende journalisten Greg Palast fra BBC i februar 2007 og sendte et utdrag av hans avsløringer om «åtselfond» (som dokumenterte at Det hvite hus tillot at midler som skulle gå til å ettergi u-landsgjeld ble brukt til å betale utbyttende private kreditorer i utviklingslandene), la to kongressmedlemmer saken fram for president Bush, og la press på ham for å ta opp saken på et ansvarsfullt vis på G8-møtet i juni. I et påfølgende intervju sa Palast at «før de hørte reportasjen til Democracy Now! – mange kongressmedlemmer lytter til programmet – hadde de ingen anelse om at pengene ble misbrukt».
En av grunnene til Democracy Now!’s overraskende styrke i det republikanskkontrollerte nordøstre Tennessee kan være at mange amerikanere fra både venstre- og høyresiden er sinte på makten de store selskapene og staten har over nyhetsformidlingen. «De kommersielle mediene etterlater seg et stort tomrom,» sier Goodman. Det finnes en voksende misnøye over Bushadministrasjonens løgner, skandaler, militære feilgrep og ødselhet blant aktører innenfor den republikanske leiren. Denne misnøyen strekker seg også til nyhetsmediene. Ifølge Fitsanakis har noen republikanske velgere sluttet seg til DNTC på grunn av deres bekymringer over den økende innskrenkingen av ytringsfriheten og andre borgerrettigheter – et gjengangstema i programmet.


MANGE AV DEMOCRACY Now!’s sentrale støttespillere nøyer seg ikke bare med å være passive lyttere, men jobber ofte som frivillige for å hjelpe programmet. Democracy Now! har arvet sin operative struktur fra modernettverket Pacifica Radio, som baserer seg i stor grad på frivillig arbeidskraft. Da Democracy Now! ble grunnlagt i 1996 av Amy Goodman og det progressive Pacifica Radio Network for å dekke kongressvalget, gikk det ikke lang tid før programmet ble nettverkets mest prestisjetunge nyhetsprogram. I 1999 så man begynnelsen på en toårig intern maktkamp i Pacifica, hvor Democracy Now! sto i fare for å bli nedlagt. Selv om partene som var fiendtlig innstilt overfor programmet til slutt ble presset ut av Pacifica, bestemte Goodman og kollegaene hennes i 2002 å danne en uavhengig non-profittorganisasjon for å beskytte selvstyreretten. De to organisasjonene samarbeider fortsatt tett, og Democracy Now! sendes fremdeles på Pacificas nettverk.

For begge disse institusjonene ville det vært umulig å opprettholde et kyst-til-kyst kringkastingsnettverk uten fast støtte i form av pengegavene og den frivillige arbeidskraften lytterne gir dem. Democracy Now!’s overgang til video, for eksempel, ble gjort mulig av ubetalt arbeidskraft og i mange år ble tekstversjonene som fantes på programmets nettsider levert av frivillige fra hele verden. Organisasjonen benytter seg regelmessig av en database på rundt 8000 frivillige – 1700 i New York – som har meldt seg på gjennom nettsidene deres og kontaktes for å jobbe noen timer eller en dag, ofte for å ta seg av administrative oppgaver. Frivillige utenfor New York hjelper med programmets grasrotsengasjement, som å koordinere Goodmans regelmessige forelesninger rundt om i landet. Andre reklamerer for programmet ved å dele ut flygeblader og klistermerker som er tilgjengelige på nettstedet. En gruppe aktivister fra vestkysten samlet inn penger for å sette opp en reklameplakat for Democracy Now! som sa: «De kommersielle mediene ga feilopplysninger om Irak. Støtt programmet som ga de riktige opplysningene.»


I TENNESSEE TAR man aktivismen et skritt lengre ved å bruke den lokale støtten til å mobilisere det progressive miljøet. «Det fungerer slik,» sier Fitsanakis, «vi tenkte oss at de folkene som lytter til Democracy Now! må være den type folk vi gjerne skulle pratet med. Siden programmet sendes over hele området, med et potensielt lyttertall på en million mennesker, hvorfor ikke bruke det til å samle dem?» De første seks månedene rekrutterte DNTC 150 medlemmer og organiserte flere tilstelninger og aksjoner: de samlet for eksempel hundrevis av demonstranter til åtte samtidige anti-krigsdemonstrasjoner på fireårsdagen for invasjonen av Irak, og koordinerte forskjellige Earth Day-arrangementer. En protest foran en lokal ammunisjonsfabrikk som produserer prosjektiler i utarmet uran, var et ledd i et forsøk på å skape koblinger til gruvearbeidernes fagforeningsaktivister. Men denne aksjonen hadde en begrenset suksess, ifølge Fitsanakis. «En del fagforeningsfolk sluttett seg demonstrasjonen vår, men våre folk var litt redde, litt blyge overfor politiet og så videre … men det finnes et potensial der.»

Oversatt av R.J.A.

Fotnoter:
1 For mer informasjon om denne delen av Appalachia, se Serge Halimi, «Le petit peuple de George Bush», Le Monde Diplomatique, oktober 2004.

Denne regionen har en rik arbeiderbevegelseshistorie. Den ligger nær Matewan og Blair Mountain i West Virginia, åsted for et slag i 1921 mellom 15 000 bevæpnede gruvearbeidere og Nasjonalgarden som endte med at US Air Force bombet sine egne borgere. Disse arbeiderbevegelsene har kollapset siden 1950-tallet, på tross av at det framdeles finnes byer hvor hele kommunestyret kontrolleres av én bedrift. Den 13. august 2007 avfyrte en bevæpnet mann et skudd gjennom vinduet til den progressive radiostasjonen som kringkaster Democracy Now! i Houston, og bommet så vidt på en programleder for en nattesending. På 70-tallet ble masten til samme stasjon sprengt i lufta av Ku Klux Klan.

Åpen kanal er et relativt nytt fenomen i Norge, hvor det er seerne som står for et offentlig tilgjengelig og lisensfritt innhold. Overs. anm.

http://www.democracynow.org/article.pl?sid=07/04/25/1414222

Democracy Now!’s inntekter består utelukkende av direkte støtte fra lytterne, non-profittorganisasjoner og små kringkastingshonorarer fra andre stasjoner, samt salg av videoer og ting som kaffekopper og t-skjorter.

Eric Klinenberg, Fighting for Air: The Battle to Control America?s Media, Metropolitan Books, New York, 2007, s. 26.

Den føderale kommunikasjonskommisjonen (Federal Communications Commission, FCC), USAs reguleringsorgan for medier, forsøker på det nåværende tidspunkt å haste gjennom et lovverk som skal opp til avstemming 18. desember. En av konsekvensene av dette vil være å fjerne forbudet mot at en enkelt bedrift kan eie både en avis og en fjernsyns- eller radiokanal i samme by. Men FCC har også nylig åpnet dørene til en sjelden mulighet for lokale non-profittorganisasjoner til å søke på en av hundrevis av full styrke FM frekvenser, hovedsakelig i landlige strøk. Frekvensene skal gjøres tilgjengelige for «ikke-kommersielle og udanningsmessige» programmer.

Senior programledere på det statssubsidierte National Public Radio nyhetsprogrammet tjener rundt fem ganger så mye som Goodman. Programvertene ved de kommersielle fjernsynskanalene tjener i gjennomsnitt 100 ganger hennes lønn.

Intervju med Anthony Violanti, Buffalo News, New York, 9. mai, 2004.

Jeff Stein, Washington Post, 21. oktober 2001.

Se «Amplifying Officials, Squelching Dissent» av det uoffisielle kontrollorganet for amerikanske medier, Fairness and Accuracy in Reporting (FAIR): http://www.fair.org/index.php?page=1145

Ordspill på «trickle down economics», et begrep som betegner det å senke skattene for de rikeste i den hensikt å frigjøre kapital til nye investeringer som deretter vil dryppe på folk lenger nede på den økonomiske rangstigen. Overs.anm.

Se Barbara Epstein, «Démocratie et tradition militante: KPFA, la radio californienne qui résiste», Le Monde Diplomatique, oktober 1999.