Filippinene

– Verre enn Marcos

I november var hele verden vitne til et mislykket kuppforsøk i Manila. Da panservognen inntok hotellet mytteristene oppholdt seg på, viste regimet på Filippinene seg nok en gang fra sin brutale side. President Gloria Arroyo lovet å gjøre Filippinene til et av verdens fremste land, da hun ble valg i 2001. For å tiltrekke seg utenlandsk kapital tilbys både land og føyelig arbeidskraft. Fagbevegelsens og urbefolkningens protester mot raseringen av arbeidernes rettsvern og miljøødeleggelser blir møtt med vold, forsvinninger og henrettelser. Siden 2001 har det blitt registrert mer enn 900 utenomrettslige henrettelser. Og protestene øker for hver dag som går, i takt med at den ultraliberalistiske politikken dømmer stadig større deler av befolkningen til fattigdom og analfabetisme.

Posted on

unen Baggago i Cagayan-provinsen nord på øya Luzon. 11. november 2006 begir Joey Javier seg til et møte i bondeorganisasjonen Kagimungan, som han er leder for. «Det hadde regnet mye i løpet av natten,» minnes Dominga Javier, «og like etter brua kjørt trehjulingen seg fast. Mannen min steg av for å dytte. Akkurat da nærmet to menn seg og skjøt ham på kloss hold. Militærbasen er mindre enn to hundre meter unna, men ingen forsøkte å stoppe morderne.»

To uker senere ble Anthony Licayoyo, som overtok ledelsen i organisasjonen, slått til døden. Måneden etter unnslapp hans etterfølger Pedro Frances på nære nippet et attentat. 21. januar 2007 ble to andre Kagimungan-aktivister ofre for mordernes kuler. 7. august ble huset til Ambot Asucena, leder for organisasjonens ungdomsavdeling, gjennomboret av kuler. Før hun døde klarte hun å identifisere angriperne: soldater fra 21. infanteribataljon. 9. september ble to bønder og Kagimungan-medlemmer bortført av soldater fra 17. infanteribataljon. Likene deres ble funnet litt senere, med merker etter tortur.

«I juli 2006,» forklarer nåværende leder for Kagimungan, Isabelo Adviento, «installerte hæren seg i kommunen Baggao, der den harde kjernen i vår bevegelse befinner seg. Samme måned ble lokalene til Radio Cagayan, som vi var i ferd med å innvie, påtent. I løpet av de påfølgende månedene økte antallet utenomrettslige henrettelser. Soldatene går inn i husene, kaller sammen beboerne til propagandamøter der vi blir framstilt som geriljaens kumpaner. Bønder blir oppfordret til å 'melde seg' (melde seg for hva?), tvunget til å være guider for hæren eller bli med i den paramilitære Cafgu-militsen.»


KAGIMUNGAN ER EN lovlig organisasjon for småbønder i provinsen. De siste årene har organisasjonen trykket på i kampen mot forpaktersystemet som nå er trådt i kraft – bøndene gir halvparten av avlingene til «landherrene». Organisasjonen har også klart å gi småprodusenter mindre ufordelaktige salgsbetingelser for avlingene hos kjøpmennene.

«De juridiske institusjonene har blitt satt til å etterfølge sivilsamfunnsledere snarere enn deres mordere.»

I det siste har Kagimungan videreformidlet bekymring til sine medlemmer som risikerer ekspropriasjon og innførsel av genmodifiserte plantesorter i forbindelse med iverksettelsen av «North Luzon Super Economic Planship». Dette omfattende økonomiske programmet innebærer bygging av en hypermoderne havn nord på øya, opprettelsen av økonomiske frisoner og utvikling av avlinger ment for eksport. Programmet henvender seg massivt til utenlandsk kapital, og ifølge myndighetene er lederne i Kagimungan nå «de siste hindringene» for at planen iverksettes. «En måte å utpeke målene for morderne,» er tolkningen til Adviento som av sikkerhetsmessige årsaker har forlatt landsbyen sin og skifter bosted ofte.

«Sitasjonen i Baggao-provinsen er talende for det som skjer i resten av landet,» mener Renato Reyes, generalsekretær for Bayan, en koalisjon av bondeorganisasjoner. «Under dekke av kamp mot terror fører president Gloria Macapagal Arroyo en skitten krig mot alle som motsetter seg hennes ultraliberale politikk.» Med en gang hun ble valgt i januar 2001 uttalte presidenten at hun skulle gjøre Filippinene til et av verdens fremste land gjennom liberalisering av handel og investeringer, skattereformer og privatisering av statens eiendommer.

For Reyes, er «den raske veksten regimet skryter av, en ballong blåst opp av lån og massiv tilstrømming av utenlandsk kapital. For å tiltrekke seg investorer har regjeringen gått til angrep på arbeidernes rettslige vern, gitt store stykker av territoriet til multinasjonale gruveselskaper (blant annet norske Crew Minerals, se undersak), åpnet opp for oljeutvinning i vernede områder, undertegnet handelsavtaler som tvinger våre bønder til å gå over til monokulturer for eksport eller produksjon av biodrivstoff …»

Noen tall gir en idé om hvilke konsekvenser denne politikken har fått for livsvilkårene til størsteparten av innbyggerne: 80 prosent av befolkningen lever på mindre enn halvannen dollar dagen; antallet barn under 15 år uten skolegang har gått fra 1,8 i 2001 til 3,1 millioner i 2006; 26 prosent av de som ble omfattet av landbruksreformen har blitt tvunget til å selge jorden, og landbruksnasjonen er nå blitt en av alle de fremste riseksportørene i verden. «Men filippinerne har dynamiske grasrotorganisasjoner – som ofte har blitt dannet i kampen mot diktaturet eller opposisjonen mot de amerikanske militærbasene – som motsetter seg regjeringens økonomiske valg,» fortsetter Reyes. «I et forsøk på å bringe disse stemmene til taushet, har regjeringen igangsatt en terrorpolitikk som den kaller 'anti-opprørsstrategi'.»

Faktisk har den ene filippinske regjeringen etter den andre blitt konfrontert med eksistensen av væpnede motstandsbevegelser. Den marxistiske bevegelsen Den nye Folkehæren (NPA) som ble grunnlagt i 1969, teller omtrent 8000 soldater og er fordelt på 62 fronter som dekker hele territoriet. De muslimske separatistene i Moro islamske frigjøringsfront (MILF), Moro nasjonale frigjøringsfront (MLNF) og Abu Sayyafs gruppe holder til på øyene Mindanao, Sulu og Jolo, sør i øygruppa.
Selv om forhandlinger har blitt innledet med forskjellige fraksjoner – med unntak av Abu Sayyafs gruppe – følger president Arroyo George W. Bush i sitt antiterrorkorstog og fører en kompromissløs linje. Fredsforhandlingene med NPA har ligget på is siden 2004. I april 2007 brukte presidenten rykter om statskupp til å erklære landsomfattende unntakstilstand og total krig mot de væpna gruppene. «Unntakstilstand eksisterer ikke i den filippinske grunnloven,» påpeker Reyes, «men, utover virkningene av selve kunngjøringen, gir disse erklæringene hæren frie tøyler til å fortsette å forsterke sin skitne krig.»

I 2001 iverksatte de filippinske styrkene Oplan Bantay Laya I, som ble videreført i 2007 med Oplan Bantay Laya II. Disse ble framstilt som antiopprørstiltak, etter modell av Operasjon Føniks som amerikanerne brukte i Vietnamkrigen, og har som mål den antatte støtten opprørsgruppene har i sivilbefolkningen. Denne strategien har presidentsekretær med ansvar for sikkerhetsspørsmål, Norberto Gonzales, rettferdiggjort gjentatte ganger: «Det er ikke en klassisk gerilja vi slåss mot, den har infiltrert vår demokratiske prosess.»


HANDLINGENE TIL general Jovito Palparan, som ble utnevnt til leder for de væpnede styrkene i regionen Central Luzon i 2005, er i denne forstand eksemplarisk. Troppene har forlatt områder med stor gerilja-aktivitet, og blitt utplassert rundt sentrene for økonomisk utvikling – særlig der hvor det ambisiøse byggeprosjektet Global Gateway Project har møtt stor motstand fra bønder som har blitt jagd fra jordene eller truet med bortvisning, og transportsjåfører som får ekstra utgifter som følge av nye bomstasjoner.

Paramilitære grupper opererer i samarbeid med hæren. Bare i løpet av 2006 ble 83 ledere og aktivister på venstresiden, bønder og menneskerettighetsforkjempere ofre for utenomrettslige henrettelser i regionen Central Luzon.
Selvfølgelig benekter general Palparan å ha beordret disse mordene. I forbindelse med et intervju med Philippine Daily Inquirer, sa han likevel at de utenomrettslige henrettelsene «hjelper» hæren i kampen mot «de som egger folkegruppene til å kjempe mot regjeringen». Og at dette er «små ofre» som bør aksepteres i kampen mot opprørerne. På militærets nettsider blir målene tydelig angitt: «Kommunistpartiet og NPA finner allierte og propagandister i Roman Polintan, Fabian Hallig og Aurora Brocquil.» Og til australsk tv innrømmet en smilende general Palparan overfor en overrasket Karen Percy: «Det er mulig jeg har oppmanet eller inspirert visse personer til å … ta loven i egne hender.»

I august 2006 opprettet riktignok regjeringen Melo-kommisjonen som skulle undersøke visse henrettelser, men inkonsistensen i resultatene bekreftet bare regimets manglende politisk vilje til å få slutt på mordene. Og hvis det ennå er for tidlig å bedømme virkningen av Writ of Amparo, bemerker menneskerettighetsorganisasjonen Karapatan at «samme dag som loven ble kunngjort, ble et direktiv fra presidentkontoret sendt til Forsvarsdepartementet for å 'forhindre avsløringen av militærhemmeligheter og fiendtlig innblanding i operasjoner knyttet til rikets sikkerhet'.»


DISSE TILTAKENE har uansett ikke fått Philip Alston til å trekke tilbake sine konklusjoner. 26. november 2007 erklærte FNs spesialutsending: «Visse deler av de væpnede styrkene har ført en bevisst strategi med å henrette ledere for organisasjoner på venstresiden […] fjerne sivilsamfunnsledere, deriblant menneskerettighetsforkjempere, fagforeningsledere, forkjempere for landsbruksreformer, true et stort antall aktører i sivilsamfunnet og å begrense rommet for politisk debatt.» Til hærens tese om at en stor del av henrettelsene skyldes utrenskninger innenfor geriljaen, svarer han at denne teorien «bare kan betraktes som et kynisk forsøk på å forskyve ansvaret.» Han legger til: «De juridiske institusjonene har blitt satt til å rettsforfølge sivilsamfunnsledere snarere enn deres mordere.»

Koordinator for venstrepartiet Bayan Muna i provinsen Baguio, Joe Cawidig, har fått erfare dette. Siden 1. oktober 2007 har han blitt holdt fengslet på grunn av antatte bånd til NPA. «I virkeligheten er han først og fremst anklaget for sitt engasjement for urfolkene og deres kamper,» sier Santos Mero, provinsleder for Cordillerafolkenes allianse (CPA). Med sin plassering i de sentrale delene av Luzon, skjuler regionen Cordillera – som tilhører Baguio-provinsen – store gull- og kopperforekomster som siden 1800-tallet har vekket amerikanske selskapers begjær. For tiden dekker konsesjonene som har blitt gitt til multinasjonale gruveselskaper 1,2 millioner av Cordillera-regionens 1,8 millioner hektar og regjeringen prioriterer å få inn nye investeringer i sektoren.
Mero forklarer: «Svært tidlig ble de innfødte folkene motstandere av økning i antallet bedrifter som ødelegger jordsmonnet, forurenser vannløpene, forårsaker avskogning og fordriver befolkninger. I dag mobiliserer CPA imot denne destruktive industrien, imot byggingen av nye demninger som skal forsyne bedriftene med energi og krever at nærmiljøene som har blitt rammet skal få erstatning og at forlatte utgravningssteder skal rehabiliteres.» Men organisasjonene har betalt dyrt for sin kampvilje. I juli 2006 ble Markus Banguit, medlem av lederskapet, banket opp ved en bussholdeplass. Samme måned ble bilen til Dr. Constancio Clanet, en annen leder i CPA, pepret med kuler da han kjørt datteren sin til skolen. Kona ble drept i attentatet. Han og den skadde datteren dro i eksil til Canada.

Som det tradisjonelle stedet for opposisjon mot makten, har heller ikke University of the Philippines blitt spart. 26. juni 2006 ble de to aktivistene fra Den filippinske studentligaen, Karen Empe--o og Sherlyn Cadapan, bortført av soldater da de besøkte foreldrene sine i provinsen Bulacan. Siden har ingen sett dem. Ufrivillige forsvinninger – 185 siden 2001 – er et spesielt perverst redskap i det repressive verktøysskrinet. Bondeaktivist og sønn av en historisk skikkelse i kampen mot diktaturet, Jonas Burgos, ble bortført 28. april 2007 da han kom ute av et kjøpesenter i hovedstaden. Han ble kjørt bort i et kjøretøy som senere ble identifisert som hærens.
«Jeg var ikke politisk engasjert, « forklarer den unge tv-regissøren Sunshine Matutine, «men bortføringen av Jonas rystet meg og da venner fra IFC [Independent Filmmakers Cooperative] oppfordret meg til å lage et filmklipp om temaet, aksepterte jeg med en gang.»

15 filmskapere ga bidrag til initiativet. 15 filmklipp samlet i en film kalt Rights, som skulle vises i september 2007 i noen av de større kinokompleksene i hovedstaden. Men dagen før premieren forbød sensurkommisjonen visningen, med begrunnelsen at filmen var «partisk».

Kontrapunkt: Samme år på øya Mindanao offentliggjorde det multinasjonale selskapet Dole en oppsigelsesplan som fagforening Kilusang Mayo Uno (KMU) protesterte mot. Arbeiderne ble samlet i møter innenfor foretaket, omringet av hæren og vist en rabiat antifagbevegelsesfilm der aktivister fra KMU blir behandlet som medsammensvorne til NPA. Filmen benyttet seg av populære filippinske skuespillere, men den hadde verken rulletekst eller regissørnavn. «En upartisk framstilling!» ironiserer lederen for CTUHR, Daisy Arago, før hun legger til: «Bedriftene og myndighetene har en godt koordinert strategi for å knuse fagforeningene, bygge ned arbeidsvernet og garantere investorene en føyelig arbeidskraft.» De økonomiske frisonene er skoleeksempler på dette.


CAVITE, NÆR 50 kilometer sør for Manila. Frisonen Rosario er den største i landet. 70 000 arbeidere, 250 bedrifter (konfeksjon, elektronikk) samlet på nærmere 300 hektar omgitt av en betongmur med piggtråd på toppen. For å komme seg inn må man visse adgangskort i en kontrollpost bevoktet av væpnede sikkerhetsvakter. Rundt halv åtte på kvelden 10. juni 2007 klarte ni menn væpnet med kubein og kniver å komme seg forbi kontrollposten uten å bli oppdaget. Ingen sikkerhetsvakt viste seg da de angrep streikevaktene for streiken som hadde vart i flere måneder blant de kvinnelige arbeiderne i bedriften Chong Won som protestert mot urettmessige oppsigelser.
Neste morgen viste den samme besynderlige blindheten seg hos sikkerhetsvaktene da et tjuetalls menn med hetter og M16 i tre sivile biler tar for seg de streikende en gang til. «De kastet oss ned på bakken,» forteller Florencia Arevalo, sekretær for fagforeningen hos Chong Won, «og truet oss på livet, stjal telefonene våre, fotoapparatene, sekkene. En av dem gjorde seg klar til å dolke meg, men en annen sa til ham: 'Det inngår ikke i avtalen.' Da vi sa at vi ville anmelde dem, lo de og utfordret oss til å ringe politiet. En av angriperne skrøt til og med av å ha fått to millioner pesos [270 000 kroner] for å ødelegge streiken vår.» Dagen etter reiste politiet i frisonen to nye kontrollposter for å forhindre de streikende å vende tilbake. De hevdet de hadde «fridag», og nektet å ta imot anmeldelsen.

«Ingen fagbevegelse, ingen streik! Det er politikken provinsguvernøren forsvarer,» påminner Fader Jo Dizon, direktør for Workers Assistance Center (WAC). «Og de er villige til å gjøre alt.» Alt: i desember 2006 ble Jésus Buth Servida fra Solidarity of Cavite Workers, banket opp i bilen sin. To måneder tidligere, 3. oktober 2006, ble biskopen av Tarlac og styreleder i WAX drept i sin bolig. Som i alle de andre tilfellene har ikke morderne blitt straffet.

«Med nærmere 900 utenomrettslige henrettelser siden 2001 kan regimet til Gloria Macapagal Arroyo skryte av være verre enn Ferdinand Marcos’,» fastslår Jigs Clamor, generalsekretær for Karapatan. «Med 47 myrdede journalister i løpet av de seks siste årene, kommer Filippinene på andreplass [etter Irak] blant de farligste landene i verden for denne yrkesgruppen.»

«Som øverstkommanderende for de væpnede styrkene må presidenten gjør konkrete tiltak for å forhindre at antiopprørsoperasjoner har som mål eller fører til henrettelser av en rekke individer som arbeider for sivile organisasjoner,» påpeker Philipp Alston. På sin side truer det amerikanske senatet filippinere med å stanse den amerikanske bistanden.


ANKLAGENE OM valgfusk, særlig i forbindelse med valget i 2004, og flere korrupsjonssaker som involverer presidenten, hennes familiemedlemmer og nære krets, har ført til et kraftig popularitetsfall. Presidenten som alltid akkompagneres av generalstabens sjef, general Hermogenes Esperon, har måttet søke stadig mer støtte hos hæren, og et stort antall offiserer (aktive eller pensjonerte) har blitt gitt sentrale stillinger i embetsverket og de statlige institusjonene.

Men selv innenfor militærinstitusjonen er problemene store: «Underbetalte, forpliktet til å begi seg ut på farlige og demoraliserende anti-opprørsoperasjoner, […] de yngste offiserene godtar verken privilegiene til de høyere offiserene som er stasjonerte i Manila, eller den vinglete politikken til en tvilsom sivil makt.» Denne situasjonen har lagt grobunn for flere kuppforsøk som hver gang har blitt kvalt i fødselen. Det siste så langt var 29. november 2007, da et trettitalls offiserer tilknyttet senator Antonio Trillanes – tidligere offiser, allerede bakmannen til et kuppforsøk i 2003 – inntok et fasjonabelt hotell i hovedstaden og krevde at regjeringen gikk av.

Reaksjonen fra myndighetene lot ikke vente på seg: en stridsvogn pløyde seg gjennom inngangsdørene, og mytteristene, som ikke gjorde noen motstand, ble arrestert. For sikkerhets skyld ble også et trettitalls journalister som befant seg på stedet, fengslet og utstyret deres ble konfiskert. For Karapatan «står den overdrevne brutaliteten i stil med regimets image.» Men det er utvilsomt nærværet til en biskop (Julio Labayen) og en tidligere visepresident (Teofisto Guingona) på de opprørske offiserenes side, som sier mest om den manglende tilliten til regimet – også innenfor det nasjonale oligarkiet.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Citizens Armed Forces Geographical Unit». Med utgangspunkt i et dekret fra 1991, kan hæren bevæpne og gi opplæring til sivile grupper.

Framskritt som de store jordeierne og grossistene, som tjener på slagene rette mot Kagimungan, presser på for å reversere.

Comprehensive Agrarian Reform Program som ble lansert i 1988, bestemte at 4,7 millioner hektar dyrket mark skulle gis til 8,5 millioner jordløse bønder. Reformen var svært omstridt, men ble likevel forlenget i 1998. I 2004 var 3,4 millioner hektar ifølge offisielle tall, blitt gitt til 1,9 millioner småbønder.

Voir Carmen A. Abubakar, «Interminable conflit de Mindanao» (Den uendelige konflikten på Mindanao), Le Monde diplomatique, september 2003.

Dette programmet innebærer bygging av motorveier som skal knyttet sammen havnen Subic Bay (tidligere amerikansk marinebase som har blitt ombygd), Clark-flyplassen og frisonene Clark og Hacienda Lusita. Programmet akkompagneres av en utvikling av eksportlandbruk.

Philippine Daily Inquirer, 2. juni og 28. oktober 2005.

www.afp.mil.ph/0/news/propagandists.php

Henholdsvis lederne for Bayan, lærerorganisasjonen Alliance of Concerned Teachers (ACT) og Kilusan para sa Pambansang Demokrasya (KPD), en annen fellesorganisasjon for grasrotorganisasjoner.

Intervju sendt på australske ABC TV 15. mai 2007.

Denne loven som ble kunngjort i 2007, er basert på et lignende prinsipp som habeas corpus (retten til å få sin sak prøvd for domstol). Den kan brukes i tilfelle tilfeldig fengsling eller av personer som føler seg truet.

www.cpahils.org/

Hæren viste organiserte visninger av den samme filmen i flere andre bedrifter.

Center for Trade Union and Human Rights (www.ctuhr.org).

www.wacphilippines.com/

Med 209 utenomrettslige henrettelser var 2006 et sort år, og Karapatan mener den internasjonale mobiliseringen og det internasjonale presset gjorde at fra januar til oktober 2007 var tallet redusert til 68.

David Camroux, «Marcos, Aquino, Ramos, Estrada, Arroyo ?», norske Le Monde diplomatique, juni 2006.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver