Oppvåking eller overvåking?

Jeg er i London, på den enorme messen «Internetworld – business for the digital age». Rundt i messehallen summer forkortelser som CPC (Cost-Per-Click), CRM (Contact-Relations-Management), CMS (Customer-Management-Systems), ROI (Return-On-Investment).

Internett lokker fremdeles fram vår tids forhåpningsfulle gullgravere. Samtidig tiltrekker internett seg hundretalls millioner av brukere. Dette skyldes i stor grad den nye gratisøkonomien – «freeconomy». Nettkulturen er vant med å få ting gratis: Aviser legges gratis ut på internett for å fremme salg av papirutgavene, og tilkobling (på kafeen), lagring (Youtube) og søk (Google) er gratis. Annonsørene betaler for moroa. Og «sosiale» nettsteder som Myspace og Facebook, varehus som Amazon, eller søkemotorer som Google selger informasjon om brukerne og deres atferd.

Eksempelvis kan man merke seg at Google nå tilbyr gratis telefontjeneste for nummeropplysning i USA:1 GOOG-411. De sier faktisk nei takk til dette markedet på 7 milliarder dollar året (det telefonselskapet AT&T tjente i fjor). Grunnen er at de vil studere kundenes stemmebruk for å kartlegge aksenter, uttrykksmåter og etterspurte navn. Google lager nemlig en stemmedreven søkemotor for internett på mobiltelefon, som de håper vil bli en framtidig gullgruve.


INTERNETT HAR UTVIKLET seg mye siden starten med statiske digitale «brosjyrestativer» – det såkalte «Web 1.0». Etter dette fulgte interaktive nettsider for innsamling og utveksling av data, kalt «Web 2.0». Med disse brukerorienterte websidene oppsto sosiale fora som Facebook og Myspace. Med Web 2.0 kom kreativiteten, informasjonsdelingen, samarbeidet, brukerstyrte websider og alle de nye sosiale nettverkene. Web 2.0 ble muliggjort med programspråk som XML, PHP, Flash, Flex og Java.

Her på Internetworld snakker man om tredje generasjons internett: Web 3.0.2 Internett skal framover få «sunn fornuft» og bli i stand til å forstå hva du ønsker på nettet. Internett skal på mer intelligent vis benytte seg av sporene du legger igjen etter deg. Og ikke bare for å foreslå bøker du bør lese eller nye ferieplaner, det nye fortolkende Web 3.0 vil konstant overvåke nettbruken din, og benytte avanserte «intelligente agenter» for å velge relevant informasjon. Semantiske analyser vil gjøre at du automatisk blir tilbudt bestemte produkter, tjenester og informasjon du ikke visste at du trengte. Og ikke nok med det, nettet skal også analysere informasjon som ligger inne i bilder og lyd (!). Det eksisterer allerede programmer som Blinkx.com – som nå inneholder 18 millioner timer med søkbar video. Her fant jeg eksempelvis et videoklipp av Birkelunden på Grünerløkka i Oslo, uten at navnet var nevnt i den tilhørende teksten.

Den nye smarte markedsføringen med «tenkende» nettsystemer eller Web 3.0, er tema her i London i foredrag som: «Behavioral marketing – the most cost effective form of online marketing»; «Designing the perfect online experience»; «Website analytics»; «Filmmaking 2.0»; «Viral Marketing: Gaining through gaming»; «The convergence of television and Web 2.0» og «Web 2.0 – evolution or revolution?».
De «smarte» sosiale nettstedene lokker til seg store brukermasser. Travis Katz fra nettstedet Myspace.com forteller oss at de nå har over 100 millioner brukere – det største nettsted av denne typen i USA, Europa og Australia. Titusener laster opp videofiler daglig, og deres nye music.myspace.com er verdens mest besøkte musikk-nettsted som nå inneholder profiler på 5 millioner band (!), ifølge Katz.

Myspace er gratis, men selger altså «nettbrukere» til annonsørene. Det er bare å sjekke hvor inntektene kommer fra, så ser man hva forretningen dreier seg om – i likhet med norske Aftenposten som egentlig er et annonseorgan.

Men hvem eier alle dataene du legger inn om deg selv – du eller nettstedet? Eksempelvis hevder Facebook at de eier informasjonen om deg. I Norge har ikke en server/database lov til å lagre informasjon om deg av religiøs, seksuell eller politisk art. Men om dataserveren ligger i USA, er det fullt lovlig å lagre – og selge – slik informasjon. Derfor vil norske nettsteder som Nettby ikke ha en sjanse i nettet til å tjene penger på følsom informasjon slik som Facebook.


DET NYE EDDERKOPPNETTET er som nevnt forlokkende. Tidens nye freeconomy slår begge veier. Eksempelvis engasjerer 75 000 utvalgte superbrukere seg for å oppdatere Wikipedia uten å få et øre. Og www.bbc.co.uk har glede av at tusenvis av brukere legger ut sine egne artikler gratis på den engelske kringkasteren. Som direktør Peter Mercier i BBC Worldwide forteller oss her i London, omsatte deres kommersielle avdeling for nærmere 10 milliarder kroner siste året. I dag leser 30 millioner BBCs nyheter på nettet. BBC Worldwide forventer nå en enorm vekst for mobilmarkedet, og kartlegger dette for spesialplasserte nisjeorienterte annonser.

En annen foredragsholder messer videre: «Du vil først få suksess om du kartlegger og treffer folks følelser». Det er altså ikke nok med underholdning og godt design, du må treffe godt følelsesmessig. Derfor viser ikke oxfam.org – et humanistisk nettsted – sultne og gråtende barn, men glade mennesker fra den sydlige halvkule som ber deg hjelpe dem. Ifølge Elisa Del Galdo i Human Factors International, former følelsene all vår aktivitet på adaptive måter. For å selge på nettet, holder det ifølge henne ikke lenger å «overtale», brukeren må «konvertere» til ditt nettsted.

Jean-Yves Simon i selskapet Emailvision forklarer oss at de lurer spamfilterne når de sender ut epost. Selskapet er det største i Europa, og vil sende ut 14 milliarder reklame-epost for sine rundt tusen kunder i år. Dette er «viral marketing» – markedsføring via epost. Vurderingen er: «jo færre klager man får, jo mer relevant er informasjonen.»

Men kritisk kan man svare at «only great content will move on the net», dvs. anbefales videre: Klarer man å treffe en nisje eller fange tidsånden, vil trendsetterne blant nettbrukerne positivt legge ut linker eller kopierer «widgets» som synliggjør nettstedet ditt.

To profesjonelle talere fra giganten Google snakker vekselvis – som om det var en nyhetssending – om at man ikke kan regne med at nettbrukerne holder oppmerksomheten mer enn åtte sekunder på en nettside. Om de ikke er den halvparten som surfer videre etter første blikk. Plasser viktig informasjon i øvre venstre hjørne! De bør vite noe om oss nettbrukere: Daglig formidler Google rundt én milliard (!) spesifikt plasserte annonser (adWords) på nettet.

Av slike «keynote speakers» får vi høre at dagens satsningsområde er annonsevideoer. Hold derfor et øye med slike annonser på YouTube! Jeg kan tilføye: Om alle deres 53 millioner månedlige nettbrukere la ut annonse-videoer spredt ut slik Google gjør det, vil nettets kapasitet kunne bli overbelastet av «adVideos».


NETTET TREKKER som kjent til seg markedsførere og brukere. Men tillat meg å filosofere litt:

Det nye mer «tenkende» internettet kalt Web 2.0, 2.5 eller 3.0 – av noen filosofer også kalt den nye kollektive intelligensen – frister oss til å blottstille oss selv. I vår vestlige verden registreres og lagres allerede alle dine bevegelser med mobiltelefon eller kredittkort. I tillegg forteller man altså selv villig til venner, bekjente eller offentligheten hva man til enhver tid gjør, hvor du er eller hvem du kjenner på åpne nettsteder som Myspace, Wayne eller mer lukkede nettsamfunn som norske Underskog. Og det er vel ikke lenge før mange ønsker at internett gjerne automatisk kunne vise andre hvor du er med mobiltelefonen til enhver tid …
Godt hjulpet av den nye freeconomy etableres, som sagt, nye åpne fellesskap som blottstiller brukerne. De nye «brukerprofilene» forsterker det allerede etablerte overvåkingssamfunnet. Med muligheten for stat og næringsliv til å kontrollere opplysninger om deg, vil det samtidig følge med en viss umerkelig disiplinering på lasset: Disiplineringen av din atferd skjer ovenfra, via avgifter, økonomisk styring og juridiske reguleringer, men også næringsmessig påvirkning nedenfra der tilbud, informasjon og nyheter strømmer på.

Dagens mediepraksis hadde ikke oppstått om ikke denne nye mentaliteten først hadde brukt tid på å etablere seg. For tanken om den nye overvåkingen og selvangiveriet (herav selvangivelsen) kom i fullt monn med den moderne staten. Historisk oppsto det på begynnelsen av 1800-tallet en ny opptatthet av selve befolkningen, av populasjonen, i det som senere har blitt kalt «biopolitikk»:3 Medisinsk overvåking av sykdommer og farsotter hang den gang i hop med en hel serie av annen overvåking: militær kontroll av desertører, skattekontroll med handelsvarer, administrativ kontroll med legemidler, matrasjoner, bortkomne mennesker og døde. Statistikk ble et nytt fenomen og herav fulgte et behov for å overvåke befolkningen – ethvert land fikk sitt «Statistisk Sentralbyrå». Men også bekjennelsesmentaliteten har en lang historie – først bekjente man som kjent til presten, så til psykologen, og så kom bekjennelseskulturen med presse og tv. Således fikk man på snedig vis befolkningen til å overvåke seg selv.4

Internetts interaktivitet utvisker altså stadig grensene for det «private» – mellom det å skjermes for andre og det å villig blottstille seg selv. Internett som det nye offentlige bekjennelsesmediet registrerer dine spor, og bare tekstlige spor, men også, som nevnt, bilder, video og lyd. Mentaliteten som opprinnelig startet med konenes sladder ved vannposten, har eksplodert med den elektroniske informasjonsflyten. Mobiltelefon og Web 3.0 med nye sosiale nettverk som Facebook, Myspace, Youtube, Flickr, ICQ, Skype, Ilike gjør oss konstant oppkoblet. Snart vil også fly med mobil- og nettkobling gi ny valør til konstant «trådløs» oppkobling.

Spørsmålet er om denne mentaliteten vil føre til at mennesket, slik vi kjenner det, gradvis vil forsvinne. Vil det i stedet formes en ny mennesketype som vi ennå ikke klarer å overskue betydningen av, enn si «overvåke»? For med Web 3.0 endres vår mentalitet, der nettet føles som den nye ytre overgripende instansen som etablerer seg langt inn i hjernebarken. Den tar for oppvoksende nettbrukere gradvis over rollen som Freuds psykologiske overjeg, som religionenes Gud eller som politikernes Nasjon tidligere hadde. Det nye overvåkende paradigmet blir vår kollektive intelligens og samvittighet – og blir dessuten begjært som om det var den nye frelsen.5


FILMEN 2001 – En romodyssé avsluttes med at romstasjonens allestedsnærværende og styrende computer HAL blir utilregnelig og ute av kontroll – men den siste overlevende astronauten klarer til slutt å koble den ut.6 Vil noen en gang i framtiden ønske å «slå av» internett på samme måte? HAL ble koblet av ved mekanisk å dra ut alle datalagrene, et om gangen. Internett kan man nok bare koble ut ved å slå av strømmen på hele kloden …

© norske LMD. truls@dokumentar.no


Fotnoter:
1 Se Wired, ?Free!» av sjefredaktør Chris Anderson, mars 2008. Se http://www.wired.com/techbiz/it/magazine/16-03/ff_free

2 Et foredrag fra Kent Barwin i Online Media Group (www.omg.no) var spesielt nyttig.

3 Se Michel Foucault, «La naissance de la biopolitique», Dits et Ecrits, bind 2, Gallimard, Paris, 1994. Og Michel Foucault, Overvåkning og straff ? Om det moderne fengsels historie. Gyldendal Forlag, Oslo, 1977/1999 [1975].

4 Se Michel Foucault,Seksualitetens historie bind 1, EXIL Forlag, Halden, 1995.

5 Se også Gilles Deleuze & Felix Guattari, Anti-Ødipus, Spartacus Forlag, Oslo, 2002.

6 Stanley Kubrick (regi), 2001 ? En romodyssé, 1968.