Den leende morderen

«Den overstadige latteren til soldatmannen, hans kroppslige fryd over døden han har påført, er ikke […] noe som er særegent for ‘fascisten’ eller nazisten,» skriver forfatteren Jonathan Littell i etterordet til Le sec et l’humide1 (Det tørre og det fuktige) som kom ut i Frankrike tidligere i år. Denne korte boka ble skrevet i 2002 da Littell gjorde research til romanen som i disse dager kommer ut i norsk oversettelse, De velvillige. Gjennom en nærlesning av den belgiske fascisten Léon Degrelles skrifter, reiser Littell her, i likhet med i romanen, spørsmålet om folkemorderes samfunnsmessige og psykologisk forutsetning på en annen måte enn det som eksempelvis Bernt Hagtvet har gjort i anledning utgivelsen av Folkemordenes svartebok. I stedet for å gjøre en enkel kobling mellom en «lengsel etter det rene» og ideologier med utopiske trekke, slik Hagtvet ynder å understreke, som i ytterste konsekvens gjør enhver vilje til politisk endring til en potensiell morderisk trussel, går Littell dypere inn i dette forholdet mellom det rene og det urene, mellom homogenitet og heterogenitet, der ideologi i beste fall spiller en sekundær rolle.

Léon Degrelle ble kjent på 1930-tallet som frontfigur for rexismen, en vallonsk fascistoid nasjonalistbevegelse med et katolsk utspring som han hadde grunnlagt i 1930. Rexistene gjorde brakvalg i 1936, men mistet raskt oppslutning fordi den ble ansett som for «hitlersk». Noe som ble bekreftet etter den tyske invasjonen av Belgia, da en rekke rexister knyttet seg til okkupasjonsmakten og dannet Legion «Wallonie». På østfronten opplevde den – blant annet sammen med nordiske frontkjempere i Division Wiking – suksess til å begynne med, men til slutt måtte gi tapt for «de røde hordene». På mirakuløst vis klarte Degrelle å flykte til Spania, der han fritt kunne bo uten trusler om rettsforfølgelse og klarte å bli en relativt suksessfull forretningsmann. I Spania skriver sin beretning om sine handlinger på østfronten i La campagne de Russie (Felttoget i Russland, publisert i 1949). I Le sec et l’humide er det først og fremst denne boka Littell nærleser for å nærme seg fascisttypens særegne psykologi, en som «mye mer enn et politisk testamente, et selvrettferdiggjørende prosjekt […] framfor alt er en gigantisk redningsoperasjon for det degrellske Selvet».


ANALYSEN I LE SEC et l’humide følger i fotsporene til den tyske sosiologen Klaus Theweleits omfattende lesning av den tyske protofascistiske Freikorpslitteraturen2 i mellomkrigstiden i tobindsverket Männerphantasien.3 I sine nærlesninger finner Theweleit omriss av en fascisttype som ikke lar seg innfange av de vanlige forklaringsmodellene om «ondskapens banalitet», forlede masser eller «lengsel etter renhet», men overskrider både disse forenklende tesene og de mer kompleks psykoanalytiske tilnærmingene. Theweleit påpeker (i forlengelsen av Deleuze og Guattari påstand i Mille Plateaux) at fascisme ikke dreier seg om ideologi, men snarere noe vi kan kalle en «affektologi». Den dreier seg ikke om lengsler etter renhet produsert og livnært av ideologiske konstruksjoner, men snarere et mer tvetydig og kroppslig forhold til «renhet». I Freikorpslitteraturen viser denne tvetydigheten seg gjennom metaforikken, der alt flytende er truende, mens fascistene ser på seg selv som de som «demmer opp» – især for «de røde» som Freikorpsforfatterne gjennomgående omtaler som «røde floder», «de røde horder». Fiendens flytende karakter er ikke en intellektuell konstruksjon, men noe forfatterne erfarer direkte på kroppen: «Mennene synes å relatere enhver strøm eller forestående flom direkte til seg selv, til sin egen kropp.» Den ytre trusselen fra «kommunister» eller andre for fascistene skremmende skikkelser, beskrives ikke som en dødsangst i Freikorpslitteraturen, men snarere som en redsel for å oppløses kroppslig, å bli en del av disse formløse, flytende substansene fascistene ser i sin samtid. Samtidig er det en tiltrekning til det formløse, særlig i drapsøyeblikkene som av disse forfatteren svært ofte beskrives som et slags ekstatisk og midlertidig tap av Selvet. Drapsøyeblikket er i deres språk øyeblikket da demningen brister, og erfaring av demningsbristen rettes utover mot ofrene. I denne forstand er det noe grunnleggende konservativt – for ikke si konserverende – med fascismen, fordi den nettopp ønsker å ødelegge enhver ting som truer med å forandre tingenes tilstand, enhver vilje.

Ifølge Theweleit fungerer fascismen både som mer eller mindre kontrollert utløp for det som er oppdemmet på innsiden og samtidig en kroppsdisiplinering, noe som særlig ses i nazistenes massemønstringer. Hitler har snarere en kanaliserende enn en ideologisk funksjon, han spiller ikke på følelser, men organiserer affekter. Han «angir» retning, slik Littell sier (se s. 19).

I Le sec et l’humide understreker Littell ideologiens underordnede karakter i fascismen ved at denne wallonske nasjonalisten Léon Degrelle, som vervet seg til å kjempe for tyskerne på østfronten, framhever den belgiske nasjonens storhet gjennom hele tiden å henvise til flamske bragder og arkitektoniske praktverk. Hos Degrelle finner Littell samme metaforiske oppstillingen Theweleit gjør i sine nærlesninger, hos Degrelle viser den seg i en spesifikk dreier det som det tørre og det fuktige. Det fuktige identifiseres konstant med en trussel om oppløsning. Metaforikken for fienden er alltid tilknyttet det fuktige: «Degrelle ser ‘de russiske stridsvognene, lange som alligatorer’. Kun en fascist, det er åpenbart, kan se på søla som fiendens naturlige element.»


OM DEN FASCISTISKE typen er relativt lett å påpeke og analysere, fordi fascismen allerede er gitt, er det noe annet med dagens tilgrensende typer. Når Littell diskuterer dette i etterordet er det med et bilde korporal Charles Graner i Abu Ghraib som smiler mens det blir tatt bilde av ham ved siden av en fange som har blitt drept etter tortur. De amerikanske soldatene i Irak kan på ingen måte sies å være fascistiske, men Littell kompliserer det enda mer: «Det virker åpenbart for meg at et menneske som drives psykologisk til å frivillig gå inn i en etablert gruppe som bedriver ekstrem vold, som Freikorpsene, Fremmedlegionen, paramilitære grupper i Sør-Amerika, russiske eller amerikanske spesialstyrker, eller ikke minst al-Qaida, ikke er i den samme situasjonen som de millioner som blir kalt ut i moderne massekriger, eller de hundre tusener av karrierefunksjonærer som gjennom deres posisjon blir involvert i utryddelsesprosesser eller byråkratiserer tortur.»

© norske LMD


Fotnoter:
1 Jonathan Littell, Le sec et l’humide (Det tørre og det fuktige), Galllimard, Paris, 2008 (med etterord av Klaus Theweleit).

2 Romaner, selvbiografi, memoarer og andre skrifter til personer som var med eller sympatiserte med de paramilitære Freikorps som oppsto i Tyskland etter første verdenskrig, og senere kom til å bli sentral del av Hitlers SA.

3 Klaus Theweleit, Männerphantasien, Verlag Roter Stern, Frankfurt, 1977-78.