Stormaktspillet i Sør-Ossetia

Både osseterne og georgierne er hovedsakelig ortodoks kristne og har hatt tette relasjoner opp gjennom tidene.1 Under Sovjettiden var det for eksempel vanlig med ekteskap mellom folkeslagene i Sør-Ossetia. Likevel har den georgiske nasjonalismen, som er svært integrerende og sentraliserende, ved hvert historisk skifte kommet til uttrykk gjennom blodige sammenstøt, som har satt de to folkegruppene opp mot hverandre. Både i 1920 (under den første selvstendige georgiske republikken) og i 1991–92 (med presidentene Zviad Gamsakhurdia og Eduard Sjevardnadze)2 inntok den georgiske hæren på blodig vis Sør-Ossetias hovedstad, Tskhinvali. Hver gang medførte det store flyktningstrømmer mot Nord-Ossetia og Russland. Det er ingen tvil om at Russland har brukt og nørt opp om disse nasjonalistiske utbruddene for å svekke myndighetene i Tbilisi, og for å hjelpe bevegelsene i Sør-Ossetia (som de gjør i Abkhasia) med å bestride den georgiske suvereniteten.3

Våpenhvilen som ble undertegnet i Dagomys (Russland) i juni 1992, bevarte tilsynelatende mulighetene for en politisk løsning på konflikten. Sør-Ossetia forble utenfor Tbilisis kontroll, men en rekke georgiske landsbyer ble bevart innenfor Sør-Ossetias grenser. De fredsbevarende styrkene som opererte med mandat fra Samveldet av uavhengige stater (SUS) besto av russere, ossetere og georgiere. Men spenningene økte likevel raskt.


ERGNETI LIKE UTENFOR Tskhinvali er et «sort hull» strategisk plassert ved hovedveien mellom Russland og Georgia (gjennom Rokski-tunnelen), som har utviklet seg til å bli det største svartebørsmarkedet i Sør-Kaukasus. Her selges det hovedsakelig russiske og tyrkiske varer som de svært korrupte ossetiske og georgiske elitene tjener godt på. Moskva foreslo å gi russiske pass til innbyggerne i utbryterregionen, og skapte dermed en ny anspent situasjon. På sin side fordømte Tbilisi den skjeive sammensetningen i kommisjonen som ble opprettet for å drøfte regionens status. Kommisjonen besto av fire parter: russere, georgiere, sørossetere og nordossetere, det vil si tre parter som er på osseternes side.

Da han kom til makten i januar 2004, uttrykte den georgiske presidenten Mikhail Saakasjvili at han ville gjøre sitt for å gjenvinne full suverenitet over de to utbryterregionene, Sør-Ossetia og Abkhasia. Etter at han lykkes med å fjerne den lokale potentaten Aslan Abasjidse i Adsjaria uten protester fra Moskva, ble Saakasjvili styrket i sin tro på prosjektet. Likevel forble konflikten fastlåst, på tross av mye økonomisk og politisk press (økt kontroll og stengning av Ergneti-markedet, økt hjelp til georgiske landsbyer igangsatt i november 2006 av en «alternativ» pro-georgisk president for Sør-Ossetia, Dimitri Sanakoev, mot den pro-russiske utrbryterpresidenten Eduard Kokoity).

Tbilisi krevde stadig mer høylydt at Washington og Brussel skulle gripe inn, og foreslo at styrker fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), NATO eller FN skulle erstatte de fredsbevarende styrkene fra Russland. Men det militære alternativet som mange georgiske ledere trakk fram, ble heller ikke utelukket på tross av advarslene fra Vesten.

Med hjelp fra USA og Tyrkia ble det satt fart i moderniseringen av den georgiske hæren, i tråd med NATO-standarder. Observatører bekymret seg for at det ble bygget nye og moderne militærbaser i Senaki og Gori, som ligger i umiddelbar nærhet av de to separatistregionene. I 2006 skapte EUs utenrikskommissær, Benita Ferrero-Waldner, skandale da hun uttrykte bekymring for de overdrevne militærutgiftene til de tre sørkaukasiske statene og opptrappingen dette medførte.4 Hun ga ikke desto mindre uttrykk for at en rekke europeiske regjeringer var urolige for de økte spenningene.


DEN SISTE TIDEN har stadig flere hendelser bidratt til å øke konfliktnivået: Omstridte valg i januar 2008, skuddvekslinger mellom georgiske og ossetiske landsbyer (blant annet ble konvoien til Sanakoev angrepet i juli). Men det massive angrepet på Tskhinvali (som krevde mange sivile ofre) og basene til de russiske fredsbevarende styrkene, som georgierne innledet kvelden 8. august 2008, er av en helt annen natur. Den georgiske presidenten overvurderte støtten han ville få fra sine allierte i USA, da han regnet med å raskt ta kontroll over den lille provinshovedstaden. Han trodde han på den måten på ny kunne stadfeste med makt Georgias suvereniteten over regionen, uten at russerne ville blande seg inn. Man vet i ettertid hvor feil hans beregninger var.

Selv om Russland alltid har anerkjent Georgias territoriale integritet (SUSs konstituerende tekster understreker klart og tydelig at det er grensene fra Sovjettiden som gjelder), har russerne systematisk brukt disse lokale konfliktene for å legge press på sin georgiske nabo og forhindre dennes NATO-tilknytning. Denne strategien har fram til nå vist seg å være fullstendig kontraproduktiv. Den har bidratt til en stadig forverring av forbindelsene mellom de to landene, og skapt et klima med gjensidige anklager. Ethvert pressmiddel Kreml har brukt (trusler om militærintervensjon på grensen til Tsjetsjenia, om luftraid, om å oppheve blokaden mot Abkhasia), har skapt brakt Tbilisi og Washington nærmere hverandre: I 1997 ble GUAM (Georgia, Ukraina, Aserbajdsjan og Moldova), som er svært kritiske til Moskvas holdningen i utbryterregionene, opprettet med amerikansk påtrykk. I 2002 sendte USA sine første militærrådgivere til Georgia, da landet ble et nøkkelledd for olje- og gasstransporten fra Kaspihavet til Vesten.5

Den russisk-georgiske krisen forsurnet enda mer etter arrestasjonen av Saakasjvili av fire russiske offiserer i september 2006 fikk svært mye pressedekning. De russiske myndighetene reagerte med en anti-georgisk kampanje og boikott av georgisk vin (landets viktigste eksportvare). Kreml viste nok en gang sin motstand mot en ny NATO-utvidelse, som skulle inkludere Ukraina og Georgia. I sin München-tale6 rettet Vladimir Putin en eksplisitt advarsel til de amerikanske lederne. Ifølge ham hadde disse brukt den langvarige svekkelsen av Russland etter Sovjetunionens kollaps til å endre det geopolitiske kartet over regionen gjennom å fortrenge («roll-back») Russlands innflytelse. Men Russerne sier bare at Washington langs deres grenser gjør noe USA aldri ville akseptert langs egne grenser. Rakettskjoldet og amerikansk press under NATO-toppmøtet i Bucaresti i april 2008 for å få fortgang i Georgias NATO-medlemskap ble betraktet som provokasjoner.
I denne konteksten ga de georgiske militæroperasjonene i Sør-Ossetia Kreml et uventet påskudd til å ta over initiativet. Foruten å ha forsvart egne fredsbevarende styrker og sørosseterne, har den russiske hæren på få dager klart å ødelegge alle de nye georgiske militærinstallasjonene og styrke sitt fotfeste i de to utbryterregionene. Men uansett hva de sier offisielt så kan ikke Pentagon ha ignorert Saakasjvilis intervensjonsprosjekt og de bremset ham ikke. Man bør ikke undervurdere russernes ansvar, men det georgiske dramaet er mer et resultat av USAs strategiske blindspor: Konfrontasjonspolitikken som trosser Russland og nekter russerne å ivareta deres interesser selv i landets «nære utland».


DETTE AMERIKANSKE engasjementet for Tbilisi, plassere europeerne i fremste rekke i forsøket på finne fram til vilkårene for en våpenhvile og deretter forhandle fram en fornuftig politisk løsning på disse fastlåste konfliktene. Likevel viser EUs oppgave seg å være svært vanskelig, ettersom splittelsene innad i unionen er så store. Flere av EUs nye medlemsland (Polen og de baltiske statene) støtter aktivt Saakasjvilis ønske om raskest mulig medlemskap i NATO og EU, og fordømmer den russiske militærintervensjonen. Andre medlemsland legger derimot ikke skjul på deres irritasjon over det amerikanske presset for å få fortgang i Georgias NATO-medlemskap. Disse landene er ømfintlige overfor den historiske viktigheten av å ha gode relasjoner til Moskva, og da ikke bare for å sikre energileveranser, og har dermed vært mer forsiktige og krevd at både georgiske og russiske styrker samtidig skal trekke seg tilbake posisjonene de hadde forut for konflikten.
Men det er framfor alt Kosovo som svekker de europeiske fredsforslagene. Uavhengigheten som ble gitt til Kosovo, på tross av de russiske advarslene, har skapt en presedens som kommer til å bli trukket fram i andre deler av verden. Er det mulig å forestille seg at sørosseterne , abkhasierne eller armenerne i Nagorno Karabakh, selv uten å ta i betraktning Moskvas posisjon, ikke vil henvise til Kosovo?

EUs påstand om at Kosovo var et særegent tilfelle, virker lite overbevisende. Avtalene som ble signert innenfor rammen av den europeiske naboskapspolitikken (ENP), mangler i seg selv indre konsistens. Handlingsplanene7 som ble undertegnet med Georgia og Aserbajdsjan setter som territorial integritet som grunnleggende verdi i punkt 4.2, men i punkt 1 (om Armenia) insisterer de på selvbestemmelse for folkegruppene. Avtaleteksten er et tydelig eksempel på den europeiske nølingen i de delikate problemene de sørkaukasiske konfliktene skaper.

I 2006 påpekte EUs høykommissær for felles sikkerhets- og utenrikspolitikk, Javier Solana, følgende i forhold til befolkningene i Abkhasia og Ossetia: «De må ha lyst til å fortsette å være en del av Georgia, og for å få til det må Georgia arbeid for at det blir slik.» Tbilisis væpnede angrep mot Tskhinvali ikke gjort annet enn å gjøre utsiktene til en rask reintegrering av Sør-Ossetia i Georgia enda fjernere, og det har gjort den europeiske meklingen enda vanskeligere. Forhandlingene har blitt mer kompliserte, fordi situasjonen på bakken har endret seg. Ifølge den fortsatt utilstrekkelige informasjonen pressen har samlet inn, har kampene i august fullstendig tømt de georgiske landsbyene rundt Tskhinvali, og dermed grunnleggende endret den lokale maktbalansen.8
Under en tale Putin holdt da han var på gjennomreise i Nord-Ossetias hovedstad, Vladikaukas, 9. august, snakket Putin om et overlagt «folkemord» mot osseterne, og støttet seg til ubekreftede tall over sivile ofre i Tskhinvali (nær 2000 døde ifølge russiske kilder) – en upassende merkelapp på tross av bombardementets brutalitet. Han erklærte: «President Saakasjvili har gitt et banesår til Georgias territoriale integritet.»9 Dette er en eksplisitt russisk trussel om å støtte uavhengighet for begge utbryterregionene.

Man kan likevel tvil på om det er i Moskvas interesse å presse denne løsningen til sin ytterste konsekvens. Et slikt utfall vil erfares som et absolutt drama for alle georgierne, og fjerne enhver mulighet for normalisering av relasjonene mellom de to landene. Det ville dessuten kunne medføre at hele Kaukasus ville blitt destabilisert, med de uunngåelige følgene dette ville få for Russland, i smårepublikkene nord av fjellkjeden, fra Dagestan til Karatsjajevo-Tsjerkessia.

Dessuten eksisterer det ikke i dag noen politisk kraft i Georgia, som går inn for at landet igjen skal underkaste seg Russland. I denne konteksten er det kun europeerne som kan utarbeide en politisk løsning som kan sikre en reell uavhengighet for Georgia innenfor de internasjonalt anerkjente grensene. Det har kommet flere fredsforslag som går i denne retningen, som forslaget om en nøytral og demilitarisert stat innenfor rammene av ENP. En slik løsning vil få landet ut av blindgata den amerikanske konfrontasjonsstrategien har kjørt det inn i.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 For å lese mer om de eldgamle forbindelsene, som ødelegger tesene til visse georgiske nasjonalister som hevder osseterne nylig har befolket Tskhinvali-regionen, se Georges Charachidze, «Prométhée ou le Caucase» (Promethevs eller Kaukasus), Flammarion, Paris 1986.

2 Gamsakhurdia erklærte 11. desember 1990 at den autonome regionen Sør-Ossetia 11 var oppløst.

3 Se Karel Bartak, «Mouscou dans le bourbier caucasien» (Moskva i den kaukasiske hengemyren), franske Le Monde diplomatique, april 1993.

4 Caucaz.com, 1. september 2006.

5 Se Florence Mardirossian, «Georgia, Russland, les enjeux de la crise» (Georgia, Russland ? hva som står på spill i krisen), Valise diplomatique, 15. august 2008

6 Et unipolart styre er illegitimt og umoralsk»: http://www.securityconference.de/konferenzen/rede.php?sprache=en&id=179

7 Handlingsplanene finnes på ENPs nettside: http://ec.europa.eu/world/enp/index_en.htm.

8 Intervju med georgiske flyktninger, Le Monde, 12. august 2008.

9 Le Monde, 10?11. august 2008.