Moralsk globalisering

Vi måtte vente helt til de uunngåelige avsporingene, medaljens bakside, for at det skulle settes spørsmålstegn ved målene og den moralske integriteten til det humanitære hjelpearbeidet. Anklagene mot medlemmer av organisasjonen l’Arche de Zoé (Zoes ark) i Tsjad i begynnelsen av 2008 førte til en kritisk mediedekning av denne saken, mens man tidligere ville ha avfeid hele affæren med en uttalelse om hjelpearbeidernes «gode hensikter». Og i arbeidet etter tsunamien i Sørøst-Asia ble de ikke-statlige organisasjonenes evne til å forvalte de omfattende økonomiske bidragene trukket i tvil.

Den humanitære bistanden hviler på en koherent helhet av praksis og prinsipper (framstilt som nødvendige og moralske) som til sammen danner en ideologi. Denne verdensanskuelsen er basert på tre grunnprinsipper vi må ta nærmere i betraktning: Oppfatningen av at menneskerettighetene er universelle, noe som er et vakkert, men like fullt problematisk ideal; nødvendigheten av en viss type offer, som er avgjørende for at hjelpearbeiderne skal kunne hjelpe; ideen om at humanitær intervensjon innebærer en ubestridelig rett til tilgang på ofrene.

Uten prinsippet om menneskerettighetenes universalitet ville ikke nødhjelp vært legitimt. Men hva slags type individ er disse rettighetene til for, nå som det dreier seg om rett til medisinsk hjelp, utdanning og sikkerhet? Det er ikke den samme typen individ som Menneskerettighetserklæringen fra 1789 var skrevet for. Da var det snakk om et politisk individ. I dag dreier det seg snarere om et eksemplar av arten menneske, en biologisk kropp hvis eksistens må reddes fra sult, epidemier eller naturkatastrofer. Det er denne typen individ som er hovedmålet til den medisinske nødhjelpen og særlig Leger uten grenser (MSF), som er blitt et verdenskjent symbol og et internasjonalt varemerke. Retten til liv er et produkt av det sene 1900-tallet og den humanitære tidsalderen, som begynner med Røde Kors, men struktureres på 80-tallet, i en kontekst der det politiske spiller en stadig mindre rolle, og det moralske innehar den ubestridte hovedrollen.

Vi kan for øvrig spørre oss hvorvidt offerets kropp er et subjekt (et individ) eller et objekt (en ting). Dets verdighet er abstrakt, relativisert av omstendighetene (en flyktningleir, for eksempel). Når man er et menneske, har man en status; når man er et offer, er man ikke lenger annet enn en tilstand. Ofrene er av natur upersonlige og utskiftelige. I kampanjene til de ikke-statlige organisasjonene åpenbares de som passive figuranter i en følelsesladet reklamesnutt. Ulikheten og fraværet av gjensidighet er det karakteristiske i forholdet mellom den som redder og den som blir reddet.

De fleste av individene dette gjelder anser seg for øvrig ikke som ofre, men som individer i møtet med en dramatisk hendelse. Siden tidenes morgen har menneskene kjempet mot naturens, maktens, samfunnets voldsomhet. Hvert år lider filippinerne under tyfoner, mens bangladesherne må takle stadige oversvømmelser. De står overfor kriser som er en del av deres skjebne som mennesker, som verdige individer bosatt i risikoområder. Det er et fremmed blikk som gjør dem til ofre. Ambulansen kommer først når noen har ringt etter den. Den internasjonale nødhjelpen kommer derimot på eget initiativ. Den velger selv å komme, og utløser selv nødhjelpsalarmen. Ofte redder den liv, men alltid i overensstemmelse med sin egen agenda.

Anslaget over antallet ofre, som rettferdiggjør en eventuell intervensjon, er av grunnleggende betydning. I blant er det underdrevet, ofte overdrevet. Noen stater (som for eksempel Nicaragua, Honduras, Guatemala og El Salvador etter syklonen Mitch i 1998) har en tendens til å overdrive antallet ofre for å bli satt på den globale humanitære dagsordenen, mens det derimot i Burma og i Kina (i noe mindre grad) var en tendens til å nedjustere antallet ofre etter katastrofene i 2008.

1900-TALLETS HUMANITÆRE hjelpearbeidere hevdet det var deres plikt å gripe inn i nødsituasjoner, og krevde derfor fri tilgang til ofrene. Dette førte til en «rett» til intervensjon som i praksis har vært en politisk torn i øyet til flere stater snarere enn en seier for bistandsarbeidet. Og dette tilbakevendende refrenget om «rett» til intervensjon kritiseres stadig kraftigere. Dette begrepet oppsto i en tid (slutten av 80-tallet) da Vestens ambisjoner kunne framstå som universelle. Det er ikke lenger tilfellet.

For de vestlige moralleksjonene synker i popularitet i takt med at den økonomiske veksten forflytter seg til andre deler av kloden. Fra Kina til Russland, i autoritære regimer og flere andre stater, anses retten til humanitær intervensjon for å være et røykteppe som fører til økte politiske spenninger. Den siste tiden er humanitære hjelpearbeidere blitt til syndebukker, stadig oftere anklages de for å være ansvarlige for lokal uro, særlig i områder der svake stater er satt under tilsyn av multilaterale aktører (NGO-er, humanitære organisasjoner, militære). Og når dette varer ved, som i Haiti, blir alle disse godt betalte utlendingene som kjører rundt i firehjulstrekkerne sine bombardert av steiner, eller i verste fall kidnappet. I håp om løsepenger, men i større grad som et uttrykk for sinne eller fortvilelse.
I Afghanistan ble to medlemmer av den franske bistandsorganisasjonen Action contre la faim (Aksjon mot sult) kidnappet i juli i år, før de ble sluppet fri mot løsepenger. I Sri Lanka ble flere medlemmer av denne organisasjonen drept i 2006. Siden 2005 har flere frivillige fra Leger uten grenser blitt tatt til fange i Dagestan og Den demokratiske republikken Kongo. Disse fenomenene finner sted i konfliktområder der de ikke-statlige organisasjonene opererer side om side med soldater eller FN-styrker. I slike områder – som for eksempel i Palestina, Eritrea, Sudan, Jemen, Sri Lanka og Darfur – er bistandsarbeid i stadig mindre grad en passerseddel. Og det er i enda mindre grad tilfellet i Irak og Afghanistan.

Problemets kjerne er fraværet av politisk legitimitet i forbindelse med humanitære intervensjoner. En slik legitimitet forutsetter et sivilt verdenssamfunn som ikke finnes, som ville gitt et universelt mandat (som rettigheter) til aktører hvis nasjonalitet, ressurser og ideologi ville vært nøytraliserte eller forsvunnet som ved et trylleslag. En slik tankegang fornekter menneskenes territoriale natur, fornekter det faktum at de humanitære aktørene er en del av et politisk og territorialt nettverk, det vil si at noen av dem har en politisk agenda som samsvarer med den visse stormakter følger.

Krisen som rammer den økonomiske globaliseringen tvinger hver enkelt stat til å vise styrke. Det er legitimt å tro at «retten til humanitær intervensjon» vil svekkes ytterligere av dette. Særlig ettersom offentlig bistandspolitikk gjør humanitært hjelpearbeid til et anliggende for de mektigste landene, mens multilaterale kapitalinnskytere i stor skala finansierer NGOer i de svakeste landene.

DETTE LUFTSLOTTET AV selvmotsigelser er nå i ferd med å rase sammen. Den tragikomiske hendelsen der medlemmer av den franske hjelpeorganisasjonen Zoes ark [se undersak] forsøkte å frakte antatt foreldreløse barn ut av Tsjad viser både hvilken sentral rolle unnskyldningen om å ville redde menneskeliv spiller (en unnskyldning som ikke holdt mål i dette tilfellet) og hvilke absurde konsekvenser demagogisk bruk av retten til humanitær intervensjon kan føre til (en form for demagogi enkelte politikere ikke nøler med å ty til). For selv om de fleste aktørene er seriøse, er humanitærhjelpen et offer for sin egen overdrevne bruk av andre menneskers ulykke. Som et ledd i en skamløs vervekampanje invaderer unge mennesker kledd i trendy klær metrostasjonene, og skryter av hvor bra Verdens leger eller Aksjon mot sult er, som om de solgte en ny tannkrem. De er på jakt etter nye givere, men giverne er gått lei av stadige henvendelser, lettvint spill på følelser og et utall saker som bare må støttes.

Lenge var store ikke-statlige organisasjoner som Leger uten grenser, Verdens leger, Internasjonal aksjon mot sult (nå Aksjon mot sult) de ledende aktørene i det humanitære hjelpearbeidet. På 90-tallet kom imidlertid nasjonalstatene på banen. Dette fikk slutt på organisasjonenes til tider virkelighetsfjerne ideologier. I Frankrike var Bernard Kouchner fra venstresiden og Claude Malhuret fra høyresiden de første statssekretærene med ansvar for menneskerettigheter. De institusjonaliserte de ikke-statlige organisasjonenes rolle. De to legene var opptatt av antitotalitarismen i forbindelse med Sovjetunionens siste år (særlig verkebyllen Afghanistan) og støttet seg på menneskerettighetene som mistet sin apolitiske karakter etter den kalde krigen.¹
På begynnelsen av 90-tallet kom det for en dag at antitotalitarismen i utstrakt grad hadde vært støttet av USA og at utøvelsen av ministerembetet konfronterte de involverte med nødvendigheten av å ta ansvaret for konsekvensene av deres uttalelser. Siden den gang har aktørene i det humanitære hjelpearbeidet dempet sin iver etter å engasjere seg i såkalte «totalitaristiske» «politiske katastrofer». Den senere tids naturkatastrofer i Burma, samt begivenhetene i Tibet,² viser imidlertid at det fremdeles finnes rester av «antitotalitarismen».

For nasjonalstatene er det humanitære hjelpearbeidet et strategisk felt der militære opererer side om side med leger, til sistnevntes store fortvilelse. De multilaterale organisasjonene, som EU, finansierer omfattende hjelpeprogrammer, mens FN samtidig sørger for «fredsbevarende operasjoner». Disse aktørene krysser hverandres veier, og koordinasjonen er dårlig. Med det resultat at verdens fattigste land oversvømmes av horder av aktører som skaper like mye kaos som orden.

VERKEN NASJONALSTATENE eller de multilaterale organisasjonene kunne la NGOene ha monopol på følelser, solidaritet og gavmildhet til evig tid. Derfor er det humanitære hjelpearbeidet blitt en verden full av en rekke vidt forskjellige aktører: politiske demagoger; slitne og engstelige profesjonelle; teknokratiske, multilaterale kapitalinnskytere som følger en byråkratisk og økonomisk logikk; mistenksomme eller oppgitte givere med en tendens til å favorisere geografisk nære aksjoner.³ Dette hele er blitt til et sirkus, ettersom det er en regelrett forestilling: Det er de andres ulykke som iscenesettes, en medievare hvis inflasjon ikke synes å bekymre noen.

Bistandsarbeidet er et sentralt element i den pågående moralske globaliseringen. Markedsøkonomien, kapitalismen, må absolutt «hvitvaske» profitten de har hatt på globalisert utbytting: Barnearbeid, høyt produksjonstempo, ubetalt overtid, regelrett utsuging i et univers preget av regelbrudd må skjules så godt som mulig.

Svært få av de mange som utsettes for denne sosiale volden klassifiseres som ofre. Vi forsikres om at det humanitære hjelpearbeidet er moralsk, gjennomsiktig og basert på nestekjærlighet. Dermed passer givere, nasjonalstater og organisasjoner godt inn i en menneskehet som selv oppfatter seg som moralsk. Det humanitære hjelpearbeidets univers er postpolitisk. Det er et univers fullt av muligheter til å ha god samvittighet, muligheter gitt oss av NGO-ene, moralske foretak som i dag er akterutseilt i en verden de selv har vært med på å skape. 1900-tallet var de sosiale problemenes århundre. Det 21. århundret må handskes med et betydelig antall ofre for naturen og markedsøkonomien, som ekskluderer mennesker i planetær skala.⁴

Og på denne vulkanen forsøker profesjonelle og frivillige å redde verden. Deres innsats er nyttig og sjenerøs. Men det er ikke løsningen. Humanitæraksjonene har til dels bidratt til å bremse utviklingen, ved å interessere seg mer for den akutte «kampen mot fattigdommen» enn det helhetlige bildet.

Ved å skjule urett bak nød gir denne ideologien oss alltid minimale normer for et liv som kun dreier seg om overlevelse (er det bare de som står for døden som har rett til hjelp? Er det moralsk? Og menneskelig?). Stikk i strid med opplysningstidens verdier rettferdiggjør denne ideologien tanken om en verden delt mellom de som yter på den ene siden og de syke eller landflyktige på den andre. Disse katastrofestrategiene bidrar til konstruksjonen av et verdensomspennende apartheid under globaliseringens, moralens og sikkerhetens høye beskyttelse.

I DE RIKE LANDENE i nord, dobbeltmoralens og den politiske korrupsjonens høyborg, bidrar iscenesettelsen av permanente katastrofescenarier til at innbyggerne glemmer gårsdagens kamper for sosiale rettigheter til fordel for et univers der medlidenhet og flyktige emosjoner rår, der det ikke er plass for annet enn sjelelig bevegelse, kraftig nok til å undertrykke vissheten om at urett finner sted: De beseirede gjør opprør, men ofrene får oss til å gråte. Særlig de som oppdager mennesker som tross alt har det verre enn dem selv. Bistandsarbeidets emotive side fører i beste fall til indignasjon. Den holder opprøret nede.

Oversatt av G.U.

1 Guilhot Nicolas, The démocracy makers. Human rights and the politics of global order, Columbia University Press, NewYork, 2005.

2 Se Slavoj Zizek, «Fanget i de andres drøm», norske Le Monde diplomatique, mai 2008.

3 Se Pierre Micheletti, «Humanitære organisasjoner?», norske Le Monde diplomatique, juni 2007.

4 Yves Dezelay, Bryant Garth, «Droit de l'homme et philanthropie hégémonique» (Menneskerettigheter og filantropisk hegemoni), Actes de la recherche en sciences sociales, 121–122, Paris, mars 1993.
(…)