«Irak-veteranene» vender hjem

Arabiske medier kaller dem «Irak-veteranene»: De tusener av unge islamister som dro til Irak for å kjempe mot den amerikanske hæren. De fleste av disse krigerne var ikke politisk engasjert da de dro. Nå er de tilbake i sine hjemland i Midtøsten, Europa og Sentral-Asia, herdet gjennom krigshandlinger og fullastet av radikal islamsk ideologi.

Bekaa-dalen i Libanon. Abu Talha bor i landsbyen Majdel Anjar. Det var ikke lett å komme i kontakt med ham. Noen dager tidligere oppdaget sikkerhetsstyrkene en Al-Qaida-celle ikke langt unna, i Bar Elias, og arresterte et større antall «Irak-veteraner». «Jeg har gått med på denne samtalen,» sier Abu Talha, «fordi vi ønsker at leserne deres skal vite noe om hva vi tenker.» Etter invasjonen i Irak, i 2003, svarte han positivt på oppfordringen til å gjøre motstand, en oppfordring som kom fra den islamistiske lederen Abu Musab al-Zarqawi. Han var likevel ikke med i den første gruppa med frivillige fra landsbyen. Det var først seks måneder etter at han hadde kontaktet dem som vervet motstandskjempere, at han fikk grønt lys. «De måtte være sikre på identiteten min, hvor seriøs beslutningen min var, og få på plass alt det som måtte til for en slik reise,» forklarer han.

Talha slo seg sammen med en gruppe på fire menn som skulle gi seg ut for å være daddelhandlere. De dro først til Kamishli i Syria, der en «los» tok 300 dollar av hver for å føre dem til Bagdad. Men syriske sikkerhetsstyrker omringet grenselandsbyen de befant seg i, og tvang dem til å flykte ut i ørkenen, der de gikk seg vill. Først etter å ha virret omkring i flere dager nådde de endelig Bagdad, men for seint til det avtalte møtet med kontakten. Etter å ha lett enda noen dager, fant de endelig Abu Anas al-Chami, en av Zarqawis assistenter. Begge er seinere blitt drept.

I en hel måned måtte Talha smøre seg med tålmodighet i ulike leiligheter i Bagdad, så i Fallujah, sammen med andre frivillige fra arabiske land. Alle ventet de på ordre om selvmordsaksjon. Men det er for mange frivillige, og de logistiske mulighetene er begrenset. Etter en måned ble han sendt hjem, og arbeidet med å spre budskapet og samle inn penger til nettverket. I løpet av samtalen vår refererer han stadig til «verdigheten» og «motet» som preget Zarkawi. «Etter at han ble martyr, har ingen vært i stand til å erstatte ham,» proklamerer han. Og Al-Qaida? «Al-Qaida er mer en idé enn en organisasjon.»


{{FLERE MÅNEDER FØR}} den amerikanske invasjonen i mars 2003 samlet frivillige fra ulike arabiske land seg i Irak. Regimets raske sammenbrudd virket demoraliserende på dem, og de følte seg uten mål og mening. De som lyktes i å komme seg hjem var ofte nedbrutt, både fysisk og psykisk. De ble erstattet av en bølge nummer to av vervede krigere, som ikke skulle forsvare Baath-regimet, men kjempe mot okkupasjonsstyrkene. Det dreide seg om islamister gjennomsyret av jihadi-takfirisme,1 en ideologi utviklet av arabiske krigere i Afghanistan. Fra 2006 forlot mange Irak, noen for å vende tilbake til hjemlandet, mens enkelte hadde andre mål.

Den forrige jihadist-generasjonen, som kjempet mot den sovjetiske okkupasjonen, fikk utstrakt støtte fra flere arabiske land og fra USA. Med Irak-veteranene er det annerledes, de har ofte komplekse forhold til regjeringer. De oppmuntres av noen land, undertrykkes av andre, men de er fryktet av alle på grunn av holdningene de fungerer som redskaper for. Man regner dem i tusener: Mer enn to tusen jemenitter, to tusen tunisiere og et tusentalls jordanere.2
De afghanske araberne hadde mer eller mindre offisielle kontorer i mange av golfstatene på 80-tallet. Krigerne fikk til og med rabatterte flybilletter til basene i Pakistan. Den nye generasjonen nyter ingen slike privilegier. Tvert imot har flere tusen unge blitt arrestert av syriske og jordanske styresmakter og sendt til hjemlandet, der de er blitt fengslet: ni hundre i Tunisia, fire hundre i Algerie. Ifølge uoffisielle kilder skal det være mer enn to tusen «veteraner» i Saudi-Arabia,3 det samme i Jemen, to tusen i Tunisia, tusen i Jordan. Det er takket være disse krigerne at den algirske Salafistgruppa for forkynnelse og kamp (GSCP), som lenge var svært svekket, har kunnet gjenoppstå som den nordafrikanske greina av Al-Qaida.4 Dette er store tall, om man sammenlikner dem med de 10–15 000 arabiske frivillige som sloss i Afghanistan.

Fram til invasjonen i Irak var jihadistene relativt likegyldige til kampsakene i den arabiske verden. Inspirert av Det muslimske brorskapet, som ble krigsvante i Afghanistan på 1980-tallet, brakte jihad-bevegelsen til Bosnia og Tadsjikistan i begynnelsen av 90-tallet. Seinere til Tsjetsjenia (1995) med ankomsten av tolv jihadister ledet av en Khattab (hans virkelige navn var Samer al-Suwaylem, av saudisk herkomst), en person kjent for brutalitet. Men for den arabiske verden forble Afghanistan, Bosnia og Tsjetsjenia nokså perifere, både geografisk og symbolsk.


{{DEBATTEN OMKRING}} det faktum at jihadist-bevegelsene holder seg unna den israelsk-palestinske konflikten, den helt sentrale kampen i den arabisk-muslimske verden, har pågått helt siden kampen mot den sovjetiske invasjonen av Afghanistan. Abdullah Azzam, teolog og leder for afghan-araberne – og mentor for Osama Bin Laden – var selv palestiner, og ble ofte spurt om dette. «Spørsmålet ble hyppig stilt til doktor Azzam, ofte i mitt nærvær,» forteller Abdullah Anas fra London (hans virkelige navn er Boudjema Bounoua), doktorens følgesvenn og svigersønn. «Han svarte at Palestina ganske visst var hans hjemland, men at de arabiske regjeringene og venstreorganisasjonene hadde nektet oss å delta i kampen for palestinsk frigjøring. Mellom Palestina og Afghanistan hadde vi derfor ikke noe valg. Da de unge fikk anledning til å delta i jihad i Bosnia, dro de dit. Det samme gjaldt Tsjetsjenia. Det var ikke resultat av en strategisk beslutning, det handlet snarere om å dra fordel av omstendighetene,» konkluderer han.

Palestina har likeledes vært en kilde til uoverensstemmelser mellom Abu Musab al-Zarqawi og hans mentor Abu Mohammed al-Maqdisi. Da de to i 1999 ble sluppet fri fra fengsel i Jordan, takket være et kongelig amnesti, dro Zarqawi til Afghanistan – og seinere til Irak, mens Maqdisi, født i Nablus i Palestina, mente at jihad burde prioritere Palestina.

For å forstå jihadist-kulturen er det viktig å huske to ting. For det første: Å reise til et annet land for å delta i jihad går ofte under navnet hijra, eller «migrasjon». Det er det ordet som betegner reisen til profeten Muhammed og hans følge fra Mekka til Medina i året 622 e.Kr. Dette er en nøkkelbegivenhet for islam som også innebærer starten på den muslimske tidsregningen. Å begi seg til Afghanistan eller Irak er for en jihadist en mystisk erfaring som kan sammenliknes med den profeten og hans folk gjorde. Mange militante tar mujaher som krigernavn – det vil si «emigrant» – som Abu Hamza al-Mujaher, Zarqawis antatte etterfølger i Irak.

Den andre kraftfulle myten er den som handler om at en håndfull menn med håndvåpen ødelegger et imperium, slik muslimske hærstyrker på 600-tallet knuste perserriket. Mange afghanske arabere tror at deres kamp ikke bare jaget sovjetarmeen vekk, men forårsaket fallet til Sovjetunionen selv. Parallelt med dette eksisterer det i dag en myte om at Zarqawi og flokken på et trettitalls menn som fulgte ham i begynnelsen, skal ha «spolert» det amerikanske prosjektet i Irak.

Fra å være en gruppe i periferien av afghan-arabernes bevegelse, har Zarqawis gruppe blitt den dominerende strømningen i jihadist-bevegelsen. Til forskjell fra andre organisasjoner – eksempelvis Al-Qaida, som i hovedsak består av saudiarabere, jemenitter og egyptere – er Zarqawis tilhengere først og fremst jordanere, palestinere og syrere.5


{{DA ZARQAWI BEGA}} seg til Afghanistan for annen gang i 1999, etablerte han sin hovedbase i nærheten av Herat, i den vestlige delen av landet, langt vekk fra de tradisjonelle basene til de arabiske jihadistene, som lå ved Jalalabad og Kandahar. Selv om han samarbeidet med Osama Bin Laden og Ayman Al-Zawahiri, betraktet jordaneren gruppa han ledet – Al-Tawhid wal-jihad («Monoteisme og hellig krig») – som uavhengig: Målet hans var å forberede nettverket på å vende tilbake til Jordan. Med dette for øye etablerte han kontakter i Iran og irakisk Kurdistan. Zarqawi, som kom fra islams utkant, ville bringe den hellige krigen til hjertet av et landområde med en særskilt glans: Mesopotamia, hovedstaden for det abbasidiske kalifatet (750–1258), landet med de mest strålende minner om den islamske sivilisasjonen.

Forholdet mellom Zarqawis gruppe og Al-Qaida viste seg å være sammensatt. Synspunktene til de to grupperingene sprikte på flere punkter: Zarqawi så ikke på sin gruppe som del av Bin Ladens nettverk og kritiserte Al-Qaidas ettergivenhet overfor visse arabiske land, deriblant Saudi-Arabia. Zarqawi nektet å delta i den afghanske borgerkrigen på Talibans side. I Irak erklærte han krig mot sjiamuslimene:6 Den som sto bak selvmordsangrepet som kostet en sjiamuslimsk leder livet (Sayed Mohammed Baqir al-Hakim), var ingen annen enn Zarqawis svigerfar. Al-Qaida nektet enhver befatning med dette attentatet. Zarqawi framsto som lederen for jihadist-motstanden mot okkupasjonen av Irak, og det var ikke før i oktober 2004, noen måneder før han døde, at han erklærte troskap (baya’a) til Bin Laden.

En ny generasjon jihadister er enda mer radikale enn de afghanske araberne og Al-Qaida. Det er folk med en militær erfaring som er mye mer brutal enn den de fikk som kjempet i Afghanistan. Dermed har de også fått en mer voldelig livsanskuelse. Da Zarqawi kom til Irak i 2002, var han omgitt av bare en håndfull trofaste menn. Etter den amerikanske invasjonen kom hundrevis, ja, tusenvis av frivillige fra alle arabisk-islamske land strømmende til for å slå tilbake okkupasjonen av muslimsk jord.

Det er disse Zarqawi-generasjonen består av, og de er i ferd med å skape en ny splittelse i jihadist-bevegelsen. De er mer radikale og militante og tørster etter militære operasjoner. Aktivitetene deres holder på å skape nye kilder til ustabilitet, som situasjonen i Jemen viser.

Jemen har lenge vært kjent for måten landet tar imot og beskytter jihadister på. Det var mange jemenitter blant de afghansk-arabiske krigerne, muligens så mange som tre tusen.7 Etter Sovjets tilbaketrekking fra Afghanistan, tok myndighetene i Jemen ikke bare imot «afghanske» jemenitter, de tok også imot jihadister fra andre land. I 1990 ble Sør- og Nord-Jemen gjenforent, men motsetningene mellom president Ali Abdallah Saleh og de sosialistiske «partnerne» i sør ble raskt svært tydelige. Under borgerkrigen i 1994 spilte de afghansk-arabiske brigadene en viktig rolle i å knuse den sørlige delens løsrivningsforsøk. Jemen er forøvrig Bin Laden-familiens hjemland.

Etter attentatene 11. september ble Jemen utsatt for sterkt press, for i Washingtons øyne «foregikk ingen Al-Qaida-operasjon uten bånd til Jemen. Det kunne være våpen eller penger som ble sendt hit, eller at en av deltakerne kom herfra eller hadde reist gjennom landet vårt,» forklarer en spesialist på jihadist-nettverk i hovedstaden Sanaa. Av frykt for et amerikansk militært angrep på Jemen, fløy president Saleh til USA i november 2001, og aksepterte å samarbeide om «krigen mot terror». Men styresmaktene la seg på en nokså varierende politikk overfor jihadist-bevegelsene:8 Mens flere titalls militante ble arrestert øyeblikkelig – deriblant egypteren Sayed Imam Al-Sharif, en jihad-teoretiker kjent under navnet doktor Fadl9 – fikk andre beholde friheten eller lyktes i å flykte.

Jemen etablerte dessuten et dialog-prosjekt med de fengslede jihadistene. Prosjektet ble ledet av dommeren Hamoud al-Hitar, som i dag er minister for religiøse saker («al-Awqaf»). «Innføringen av dialog er en grunnleggende del av Jemens offisielle politikk som tar sikte på å bekjempe terrorismen,» forklarer han. «Vi oppdaget at hver terroristbevegelse har sitt eget ideologiske grunnlag, og en idé kan bare bekjempes med sin motsetning. Maktbruken i Afghanistan og Irak har ikke klart å pasifisere eller stabilisere disse regionene. Al-Qaida baserer seg på to grunnleggende tanker: Takfir (se fotnote) mot arabiske regimer, og å kaste ut fremmede armeer. I denne dialogen framhever vi legitimiteten til den jemenittiske regjering. Vi viser også at forskjeller i religion eller religiøs praksis ikke rettferdiggjør krig.»

Denne viljen til dialog siktet mot å korrigere tanker og villfarelser basert på religiøse referanser. Al-Hitar forklarer at prosjektet ble avbrutt i 2005 på grunn av press fra kretser i regjeringen som ville bekjempe «terrorismen» med andre midler. Han tilføyer at dialogen gjaldt afghanske arabere, men ikke Irak-veteraner.

Den jemenittiske politikken i «kamp mot terror» har vært utsatt for kraftig kritikk i det siste. Washington protesterte kraftig mot at Jamal Badawi ble satt fri i oktober 2007. Han betraktes som en av hjernene bak angrepet mot det amerikanske marinefartøyet US Cole 12. oktober 2000. Senere har han blitt fengslet igjen, men USA vil ha ham utlevert. En annen kilde til misstemning er flukten til 23 straffedømte, antatte Al-Qaida-medlemmer fra et høysikkerhetsfengsel i februar 2006. Det er ingen tvil om at fengselsvoktere må ha bidratt. Blant de som flyktet var Naser al-Wahayshi, som man mener er den nye emiren (sjefen) for Al-Qaida i Jemen.

En annen sak som skaper konflikt med Washington gjelder sjeik Abdel Majis Al-Zindani. Denne teologen som er kjent for å ha hatt innflytelse på Bin Laden under den afghanske jihad, er leder for det islamske universitetet Al-Iman i Sanaa. Han er forøvrig en av de innflytelsesrike lederne for opposisjonspartiet Al-Islah – samtidig som han opprettholder nære forbindelser med regjeringskretser. Han er ettersøkt av de amerikanske myndighetene, og står på lista opprettet av Komiteen for sanksjoner mot Al-Qaida og Taliban, som sorterer under FNs sikkerhetsråd. Likevel nyter Zindani betydelig støtte fra stammesamfunnene i nord, fra salafistene og selv fra offisielt jemenittisk hold.


{{OSAMA BIN LADENS}} tidligere livvakt, Nasser al-Bahri (med krigernavnet Abu Jandal), reagerer på et attentat som drepte sju spanske turister i juli 2007. Han mistenker «en ny generasjon», uten forbindelse med moderorganisasjonen: «Dette er ikke strategien til Bin Laden (…) Den nye generasjonen er ikke knyttet til Bin Laden, men til Abu Musab al-Zarqawi. Hans organisasjon er annerledes enn Al-Qaida, selv om enkelte grupper bruker dette navnet. Det er generasjonen fra Irak. Unge, uerfarne folk under dårlig ledelse, rekruttert i hytt og vær. De mener forrige generasjon var ute av stand til å stå opp mot motstanderen, at den besto av slappfisker og at de spionerer på de unge.»10 Saïd al-Jamhi, en forsker i statsvitenskap og forfatter av ei bok om Al-Qaida,11 er enig: «Den jemenittiske regjeringen konsentrerer seg om Al-Qaida-grupper, og er ikke tilstrekkelig oppmerksom på den nye generasjonen.»

Serien med angrep mot vestlige mål i Sanaa siden midten av 2007 er trolig satt i verk av en gruppe unge jihadister som kaller seg Kataeb Al-Jund al-Jama.12 Målet deres skal være å tvinge myndighetene til å sette fri fengslede militante, få slutt på samarbeidet med USA og deres allierte og gi bevegelsesfrihet til alle som ønsker å bringe jihad til Irak, Afghanistan eller Somalia. Framveksten av og aktivitetene til denne nye generasjonen kan sette den stilltiende pakten mellom de jemenittiske myndighetene og Al-Qaida i fare: En overenskomst om ikke å foreta attentater i Jemen i bytte mot logistisk støtte til jihad i andre områder.

Myndighetene har bruk for støtte fra jihadistene på to fronter. Den ene er knyttet til den økende misnøyen sør i landet, der en del av befolkningen savner uavhengigheten som gikk tapt med foreningen av de to delene av landet i 1990. Den andre gjelder striden med sjiamuslimske stammer i nord etter 2004.

Dersom det politiske tomrommet og usikkerheten skulle vedvare i Jemen, i Libanon og videre, vil disse unge menneskene kunne finne nye ledere, nye forkynnere og nye organisasjonsformer.

Oversatt av L.H.T.
1 En ny form for fundamentalistisk ideologi, som ikke nøyer seg med å bekjempe USA og «sionistene», men i tillegg fordømmer muslimske ledere som «ikke-muslimer» og betrakter dem som frafalne. Retningen anvender politisk vold mot land for å tvinge dem til å «vende tilbake til Guds lover og et profetisk samfunn i overensstemmelse med opprinnelige islam.» Det handler altså ikke bare om å styrte korrupte og upopulære regimer, men også om å «rense» den lokale politiske orden. Se Syed Saleem Shahzad, «Al-Qaida på vikende front», norske Le Monde diplomatique, juli 2007.

2 Se Nabil al-Sofi, «Aljihad alyamani fi ali?raq: salafiyun waqabael yandamoun ?aljihadiyin?» (Jemenittisk jihad i Irak: salafister og stammer slå seg sammen med «des salafistes et des tribus rejoignent les «djihadistes»), Al-Hayat, London, 11. april 2007, og Rashid Khashana, «Alf shab tunisi mutahamun bilmusharaqa wabiltakhteet lidawr fi ?almuqawama al?irakiya?» [Tusen unge tunisiere anklaget for å ville delta i «den irakiske motstandsbevegelsen»), Al-Hayat, 12. april 2007. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Russlands nyttige røtter

Default thumbnail
Neste sak

Krigen om ressursene i Kivu

Andre saker om USA

Hvit flukt

Hvite foreldre i USAs øvre middelklasse tar barna sine ut av prestisjetunge skoler for å hindre

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Amerikas delte stater

Amerikanerne kutter all kontakt med omverdenen og bygger en festning rundt landet. En radikalisert venstreside tyr

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.