Tallenes klare tale

Fem år med okkupasjon i Irak, én million døde av vold, nesten fem millioner flyktninger. Dette er tallene som amerikanske medier aldri nevner. Le Monde diplomatique har snakket med sosiologiprofessor Michael Schwartz som står for utregningene.

Inntil nå har det vært en dominerende myte i amerikanske medier at dødsfall i Irak under okkupasjonen hovedsakelig har vært forårsaket av irakere selv. Det har også vært en utbredt oppfatning at irakiske flyktninger har begynt å vende hjem etter General Petraeus igangsatte en kampanje i 2007 for å rense landet for opprørere. Toppsaken i Project Censored 2009 slår ettertrykkelig hull på disse mytene. Rystende tall om dødsfall og flyktninger i Irak er blitt lagt fram i artiklene til fire journalister som peker i fullstendig motsatt retning.

Volden i Irak har hittil drevet nesten fem millioner irakere på flykt. 2,7 millioner er internt fordrevne flyktninger mens 2 millioner har flyktet til utenlandet. I nabolandet Syria er det alene mellom 1,2 til 1,4 millioner flyktninger ifølge FNs høykommissær. En rapport fra Opinion Research Business (ORB)1 vist at over én million irakere har mistet livet som følge av okkupasjonen.2

Før ORB-rapproten var det høyeste anslag for antall døde i Irak på rundt 650 000, et anslag gjort av John Hopkins Bloomberg School of Public Health i en studie publisert i det prestisjefulle britiske legetidsskriftet The Lancet i 2006.3 Dette anslaget innebar at dødsraten for de første 39 månedene av okkupasjonen var på rundt 15 000 dødsfall per måned.

Beregningene fra undersøkelsene står i sterk kontrast til tallene de største mediene opererer med – rundt 75–80 000. Bush-administrasjonen henviser til enda lavere tall. I 2005 hevdet den at det hadde kun vært 30 000 dødsfall blant sivile (10 prosent på det gjeldende tidspunktet i forhold til de nye beregningene).

Hvem står så bak disse dødsfallene? Professor i sosiologi og globale studier ved State University of New York, Michael Schwartz, er en av dem som har forsøkt å finne svar på dette spørsmålet.4 Schwartz hevder at er det svært sannsynlig at de amerikanske og britiske okkupasjonsstyrkene må ta skylden for mer enn halvparten av dødsfallene. Han mener at koalisjonsstyrkene er ansvarlige mellom 180 000 og 330 000 sivile dødsfall i midten av 2006. Schwartz beregner videre antall døde forårsaket av opprørernes bilbomber til 13 prosent. Det tilsvarer 80 000 dødsfall, eller rundt 2000 døde per måned, og utgjør kun halvparten av den bekreftede minimumsandelen til koalisjonsstyrkene og kun en kvart del av en ikke-bekreftet, men sannsynlig maksimal andel. Selv med et lavt estimat betyr det at okkupasjonsstyrkene har drept 5000 sivile per måned siden krigen begynte. Schwartz mener det ligger på 10 000 per måned, dvs. 300 per dag.

Den ekstreme dødsraten skyldes ifølge Schwartz hyppig patruljevirksomhet for å avhøre, arrestere eller drepe mistenkte. Han peker på en undersøkelse gjort av Brookings Institute hvor det framkommer at det blir utført 1000 patruljer hver dag i antatt fiendelige nabolag.5 Med utgangspunkt i beregningen fra Brookings Institute, blir antallet hustander patruljene besøker hver dag 30 000. Under patruljene oppstår det 3000 skuddvekslinger hver måned, eller 100 per dag.6 Le Monde diplomatique intervjuet Schwartz om hvilke rolle han mener amerikansk presse har hatt i forhold til å dekke krigen i Irak.




– FORVENTER DU AT den nye administrasjonen under Barack Obama vil anerkjenne validiteten til statistikken vedrørende dødsfall i Irak forårsaket av den amerikanske okkupasjonsstyrken?

– Det er alltid vanskelig å forutsi den politiske framtiden, men selv om Obamas administrasjon følger en radikalt annen politikk i Irak og Midtøsten, tviler jeg på at den vil anerkjenne antallet voldshandlinger forårsaket under de første seks årene med okkupasjon. I et historisk perspektiv har den amerikanske regjeringen hatt en manglende evne til å ta inn over seg dets ansvar for død eller ødeleggelse av andre folkeslag. Dette begynte med folkemordet på innfødte amerikanere som aldri ble offisielt anerkjent. Neste steg var to hundre år med slavehandel og slaveri, hvor det faktisk har kommet en haltende offisiell unnskyldning. Så kulminerte det med et kontinuerlig avslag på å anerkjenne tre millioner dødsfall i Vietnam forårsaket av det amerikanske forsøket på å erobre landet.

– Du nevner i din oppdatering til Project Censored 2009 at det finnes en «blackout» om den dramatiske statistikken i amerikanske massemedier. Tror du dette vil endre seg?

– Jeg mener de amerikanske mediene har hatt en manglende evne til å anerkjenne de mange tilfellene hvor de kollektivt har sviktet i å opprettholde sitt grunnlovsgitte mandat til være uavhengige fra statens politikk og har i stedet ignorert eller stått bak usann rapportering om statens maktmisbruk eller tyranni. Det var forfriskende å se at New York Times og Washington Post innrømmet at de hadde sviktet med å ikke rapportere om bevis på det motsatte i forhold til påstandene om masseødeleggelsesvåpen i Irak. Men det er en sjelden hendelse som ikke har ført til mer uavhengig dekning.
– Vi kan forvente at de største amerikanske mediene vil fortsette å kompromittere sin journalistiske integritet når de rapporterer fra Irak. Det betyr at de vil svikte i forhold til å rapportere om deres egen fornektelse av Lancet-studiene og vil fortsette å feilrapportere om USAs rolle i krigen.

–Hvordan opplever du dekningen av Irak-krigen i internasjonale medier? Tar de situasjonen i Irak mer alvorlig?

– Al Jazeera, den britiske nasjonale pressen, andre internasjonale medier og uavhengige amerikanske medier er langt mer omfattende i deres dekning av Irak. Jeg vil ikke si at de største amerikanske mediene ikke tar situasjonen «alvorlig», det har aldri vært et problem. Forskjellene ligger i de spesifikke temaene de ikke dekker: amerikansk medvirkning til dødsfall og ødeleggelse, den irakiske motstanden, det økonomiske og sosiale kaoset forårsaket av amerikansk militær, politisk og økonomisk politikk, hvem som kjemper mot USA, livene til de som lider under okkupasjonen og fiendeligheter mot irakere fra dag til dag.

– Dette ikke bare er feilgrepene til reportere fra amerikanske massemedier, men også til redaktører og utgivere. De tilpasser informasjonen til oppdrag som er tilsiktet andre tema. Et lite eksempel: I januar 2007 var amerikanske reportere fra Washington Post og McClatchy7 til stede for å dekke den vellykkede erobringen av et tilholdssted for opprørere i Haifa-gaten og den ødeleggende virkningen av det amerikanske angrepet. De nevnte at amerikanske soldater sto passivt og så på mens sjiamuslimske dødsskvadroner renset nabolaget for sunnimuslimer. Informasjonen kom fram på slutten av de offentliggjorte rapportene, men det ble likefullt publisert. Et helt motsatt eksempel er da CBS rapporterte om de gjennomgående ødeleggelsene ved offensiven, men utelot sinnet fra de fastboende rettet mot de amerikanske militære operasjonene. Det ble kun offentliggjort etter protester fra den sensurerte reporteren.




— MENER DU BUSH-administrasjonen burde stilles for retten for sine handlinger i Irak?

– I dokumentaren The Fog of War sa tidligere forsvarsminister McNamara til kamera at om USA hadde tapt den andre verdenskrig, ville han og andre amerikanske ledere ha blitt stilt for retten som krigsforbrytere for terrorbombingen av japanske og tyske byer. Det kan med sikkerhet hevdes at amerikanske politiske og militære ledere hadde falt i samme kategorien av krigsforbrytere som McNamara henviser til for å ha beordret tropper til å angripe sivile mål i Irak. Et eksempel er den veldokumenterte ødeleggelsen av Fallujah. Det ville derfor vært svært passende om Bush, Cheney, Rumsfeld, Powell og de ulike ansvarlige generalene ble stilt for retten.

– Men en bør også merke seg at McNamara sa at rettssakene ville ha funnet sted hvis USA «tapte». Denne uttalelsen har senere vist seg å inneholde en halv sannhet. Under andre verdenskrig tapte japanerne og tyskerne ettertrykkelig, men kun en håndfull av de ansvarlige krigsforbryterne på deres side ble stilt for retten. Den japanske keiseren ble for eksempel gjeninnsatt på sin trone. Under Vietnam-krigen sa de fleste observatørene at USA hadde tapt krigen, men ingen amerikanske ledere ble stilt for retten. Det er vanskelig å forutsi framtiden, men uansett hvordan krigen i Irak ender, tror jeg ikke det vil bli noen rettssaker mot det politiske og militære lederskapet i USA.

Kim Bredesen. © norske LMD



1 Opinion Research Business , september 2007. http://www.opinion.co.uk/Newsroom_details.aspx?NewsId=78

2 En oppdatering av ORBs undersøkelser gjort 28. januar 2008 viste at antallet døde var steget over en million http://www.opinion.co.uk/Newsroom_details.aspx?NewsId=88

3 The Lancet, 11. oktober 2006 http://www.jhsph.edu/publichealthnews/press_releases/2006/burnham_iraq_2006.html

4 Se forøvrig et utdypende foredrag av Professor Schwarz ved New York State University, hvor han analyserer situasjonen i Irak http://www.youtube.com/watch?v=C7pwcvGNXTQ

5 Brookings Institution, 1. oktober 2007: Iraq index. Tracking variables of reoconstruction & Security in Post-Saddam Iraq http://www.brookings.edu/fp/saban/iraq/index.pdf

6 Aftedowningstreet, «Is the United States Killing 10 000 Iraqis every month, or is it more?"www.afterdowningstreet.org/print/24310

7 The McClatchy Company er det tredje største aviskonsernet i USA.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Rettferdighet eller forsoning

Default thumbnail
Neste sak

Medienes talende taushet

Andre saker om Media

Mediemisjonærene

Hvorfor er Juan Guaidó Venezuelas egentlige president? Hvor fort må den brasilianske statslederen kutte i pensjonene?

Angrepsmaskinen

Da Bernie Sanders begynte å seile opp som favoritt til å vinne Demokratenes nominasjonsvalg steg panikken

Frihandel med kanon

Den økonomiske liberalismens globale talerør er imot statlig innblanding, men ikke når det dreier seg om

Oppskrift på krig

Spenningen har steget dramatisk mellom USA og Iran etter at Trump trakk USA ut av atomavtalen,

Corbyn-kontroversen

Viljen til å framstille Jeremy Corbyn som en unikt ondsinnet skikkelse i britisk politikk har beseiret

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.