Folkemord, forbrytelser og andre «massemord»

Folkemord blir ofte presentert som noe spesifikt for det 20. århundret, men det meste tyder på at omfattende massakre har funnet sted i hele menneskehetens historie. Mye av denne historien har blitt skjult som følge av den politiske og ideologiske bruken av betegnelsen «folkemord». Hva vet vi om folkemordenes historie? Og hvorfor er det bare et fåtall av dem det blir forsket på?

Omkring to hundre millioner offer, dette er en svært omtrentlig beregning av massakrene som ble begått i verden i løpet av det 20. århundret. Dette er en skremmende status som man må forsøke å analysere og forstå. Historikere, og jurister, sosiologer og statsvitere, ventet ikke på årtusenets slutt for å gi seg i kast med denne oppgaven. Den første, nesten uimotståelige fristelsen er å skape et skrekkens hierarki, ut fra hva bødlene søkte å oppnå, antall døde, utryddelsesmetodene og de historiske omstendighetene (folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og andre «massedrap»).

Fra denne synsvinkelen blir utslettelsen av seks av Europas ni millioner jøder mellom 1941 og 1945 – utført av Nazi-Tyskland og deres allierte – i alle fall i den vestlige verden nesten enstemmig betraktet som «forbrytelsenes forbrytelse», umulig å overgå og uten sidestykke i menneskehetens historie. Overbevisningen om dette er – først og fremst siden 1960-tallet – blitt støttet opp en mengde vitneutsagn, filmer og forskningsarbeider som år etter år får så stor oppmerksomhet at de truer med å oppta all plass i forskningen og fortrenge alle de andre «forbrytelsene»?

Men på hvilket grunnlag skulle man kunne bebreide dem som vier seg til studiene av utslettelsen av Europas jøder og minnet om den? Spørsmålet er snarere om hvorfor historikerne ikke har vist, og fortsatt ikke viser, like en like iherdig interesse for ofrene og bødlene i en mengde glemte, miskjente, skjulte, for ikke å si fornektede eller rettferdiggjorte massakrer.

Når historikere prøver å gjøre det, er det sjelden uten politiske eller ideologiske motiver. Merkelappen «folkemord» er blitt den fremste referanse til menneskelige redsler og tas i bruk i alle mulige anliggender. Å bekrefter eller avkrefte viljen til folkemord som ligger under de massakrene som utføres av det ene eller andre regime, er nok til å fordømme dette skånselsløst eller til å finne formildende omstendigheter ved det, til å holde ved like minnet om ofrene og gi dem rett til erstatning eller la dem forbli i glemselen. Men skulle skjebnen til en jødisk familie i Hamburg som ble myrdet i gasskamrene og brent i ovnene i Auschwitz, være verre enn den til en tysk nabofamilie som ble kvalt i ildstormene fra fosforbombene sluppet ned av britene og amerikanerne, og deretter forkullet i tilfluktsrommet hvor de hadde søkt dekning? Vil man si at sistnevnte har vært «heldig» (eller «uheldig») som unngikk et folkemord? Hvis man skal behandle de ansvarlige forskjellig, kan man da rangere de redslene som ofrene er blitt utsatt for?

Det er velkjent at betegnelsen er blitt mye brukt, særlig for én gang for alle å bringe både Sovjetunionen og Mao-Kina i vanry – ved å sette likhetstegn mellom nazisme og stalinisme. Med det samme man var i gang, gikk man til og med god for ideen om at enhver revolusjonær bevegelse som stilte grunnleggende spørsmål ved den etablerte orden, uunngåelig førte til totalitarisme og bar i seg kimen til folkemord. Man aner hvem arbeidet til disse historikerne var til fordel for. Instrumentaliseringen av betegnelsen «folkemord» har så avgjort ført til en banalisering av forbrytelsen den benevner, også av den det jødiske folk ble utsatt for.

Man aner likeledes hvem som kan være fornøyd med denne forvanskningen. For å forsøke å unnslippe den juridiske avgrensningen og fellene som lå i den politiske og ideologiske instrumentaliseringen, søkte man et nøytralt og samlende sosiologisk begrep. På samme måte som Jacques Sémelin, som etter en omhyggelig analyse går inn for å referere til begrepet om massemord som kjennetegnet av en «organisert prosess for å ødelegge sivile, både rettet mot personer og deres eiendom», som tok sikte på underkastelse eller utryddelse av den gruppen det gjelder.1 Siden forfatteren også er initiativtageren til Det elektroniske leksikonet om «massevold», kan man jo tenke at denne vil unngå de feller og tvetydigheter han fordømmer. Det er mulig at forslaget hans skaper flere problemer enn den forsøker å løse.2


DEN ANDRE FRISTELSEN historikerne gjerne faller for, er å foreta et utvalg av massakrer og dermed både av bødler og ofre. Først og fremst ved å fokusere på det 20. århundret på bekostning av de foregående. Ideen er at dette århundret er «ekstremismens tidsalder»3 med de totalitære stater og de teknologiske og byråkratiske masseødeleggelsesmetodene som muliggjorde gjennomføringen av ødeleggelser uten sidestykke. Men dette er på ingen måte sikkert. Vi vet jo at det 20. århundrets siste folkemord, mot tutsiene i Rwanda, fant sted i et ruralt land sterkt preget av kristen religion og uten teknologiske hjelpemidler. På tre måneder, fra april til juni 1994, krevde det nesten 900 000 ofre, og jungelknivene viste seg like effektive som gasskamre eller bølger av superbombefly. De omtrent 200 millioner ofrene for massakrer i forrige århundre, utgjør omkring to prosent av befolkningen i den perioden. Det er svært sannsynlig at man vil finne et tilsvarende prosenttall i de foregående århundrene.

I virkeligheten er verden blitt tilsølt med blod fra massakrer til alle tider og på alle steder. Bødler og ofre er nesten alltid og overalt de samme. Det er tilstrekkelig med ett eksempel.

Gamlebyen i Limoges (Frankrike), 19. september 1370, klokken seks om morgenen. Gjennom den brede åpningen i muren som beskytter den lille byen på 3500 sjeler, angriper soldatene til Den svarte prins. Sønnen til kong Edward 3 av England har gitt ordre om å drepe hele befolkningen – menn, kvinner og barn – som hevn for forræderiet til hans protesjé, Jean de Cros, byens biskop, som har gått over til kong Charles 5 av Frankrike, som han har lovet å «kutte hodet av».
Infanteriet av leiesoldater, bueskyttere, knivsmeder, drapsmenn og tyver (engelske, picardiske og bretonske), og snart også kavaleriet av lansedragere, krigsherrer og deres følge, sprer seg rundt i byen, der forsvarsløse småkårsfolk stuer seg sammen og metodisk blir slaktet ned i en orgie av blod og vold. Til tross for bønner om nåde lar prinsen blodbadet fortsette i katedralen, hvor rundt tre hundre personer har søkt tilflukt. Så følger plyndringen og herjingen, som blir utført med profesjonell grådighet. På slutten av dagen blir det satt fyr på byen. Det ironiske er at den troløse biskopen var en av de få som kom seg unna. Han døde senere i sin seng med kardinalluen han hadde skaffet seg gjennom sin limousinske fetter Roger de Beaufort, som før han i det hele tatt hadde vært prest ble valgt til pave under navnet Gregor XI. Når det gjelder Den svarte prins, hundreårskrigens store massemorder, er han en av de høyest aktede drapsmenn i engelsk historie.

Tyve kilometer fra Limoges, i Oradour-sur-Glane, 10. juni 1944, ved 14-tiden. Avdelinger fra general Heinz Bernard Lammerdings Panzerdivision SS Das Reich omringer landsbyen og sperrer innfartsårene. Det er lørdag, markedsdag og dagen for utdeling av tobakk. Landsbyboerne, som sjelden har sett tyskere, begynner å bli engstelige når SS gjennomsøker husene og med støvelspark og slag av geværkolber jager bort de innbyggerne som er samlet på markedsplassen, før de fører kvinner og barn til kirken og sperrer dem inne der.

Mennene blir delt inn i grupper på 30 til 66 personer, ført til de største bygningene i landsbyen og tvunget til å tømme dem for innbo før de selv blir stuet sammen der inne. SS-folkene stiller opp mitraljøser foran hver inngang, meier ned gislene til alle kroppene har falt sammen oppå hverandre. Deretter dreper de de sårede, kaster halm, kvister og krutt over og setter fyr på. Til slutt trekker de seg unna, trekker opp noen flasker og lytter til radioen. Ved 18.30-tiden hører de få som har lykkes i å flykte ut i skogen, skrik fra kirken der kvinnene og barna blir drept. SS-folkene har utløst røykgranater og kastet granater inn gjennom vinduene før de går inn i bygningen mens de skyter på alt som rører seg. De kaster halm, kvister, benker og stoler over likene av de 240 kvinnene og 202 barna og setter fyr på det hele. Så begynner en systematisk plyndring, hvor både de som har gjemt seg, og de syke og de gamle og sengeliggende blir trukket frem og skutt. Ved 19.30-tiden står hele landsbyen i flammer, soldatbandene drar bort for å drikke og svire mens minst 650 drapsoffer ligger igjen etter dem.

En annen av skjebnens ironier: SS-general Lammerding, en krigsforbryter hadde utmerket seg hele veien mens divisjonen hans rykket fram mot Normandie, spesielt i Tulle hvor han lot henge 99 gisler (og enda mer i Russland, i Kharkov og Kiev), døde i en sykehusseng tjue år senere uten engang å ha blitt dømt. Av ofrene var en god del (blant annet 42 barn) flyktninger fra Lorraine, og mange av SS-bødlene var ganske unge tvangsrekrutterte alsassere. De var altså alle franske, fra to provinser annektert av Det tredje riket. De ble stilt for retten ti år senere og ble til slutt benådet.


SLIK BLE TO massakrer begått under forbløffende like omstendigheter, med nesten seks århundrers mellomrom og tjue kilometers avstand fra hverandre, midt i hjertet av Frankrike. Samme bødler, samme ofre, samme framgangsmåte. En forsvarsløs sivilbefolkning blir innringet og deretter systematisk slaktet ned. Kvinner og barn blir brent i en kirke av utenlandske elitetropper, delvis bestående av landsmenn, som plyndrer, brenner og svirer i full straffrihet. Ikke i noe av tilfellene blir de ansvarlige straffet.
Langt fra å være historiske feil er disse to eksemplene skremmende banale og de er blitt reprodusert i tusenvis av ganger over hele verden opp gjennom historien. De er naturligvis ikke særegne for det 20. århundret. Og med hensyn til det verste? Vi vet hva som skjedde, samme dag som Oradour, med de ungarske jødene som ble myrdet i stor hastighet i Auschwitz II-Birkenau. Men i 1370, i Asia, kastet Timur Lenk, som var blitt herre over Balkh og stor byggmester av pyramider av tusenvis av menneskelige hodeskaller, seg ut i en av de forferdeligste rekkene av ødeleggelser noen sinne. I tretti uendelige år drepte han millioner av sivile. De ble enten slaktet ned eller deportert i uendelige dødsmarsjer. Flere titalls byer og tusenvis av landsbyer ble lagt i aske. Det ble begått hærverk mot alle kulturer, i Persia, i India, i Lilleasia og Sentral-Asia, like til Kina.


SELV SÅKALTE masseødeleggelsesvåpen – kjemiske og bakteriologiske, men riktignok ikke atomvåpen – ikke noe som eksklusivt hører til det 20. århundret. Forgiftning av brønner og vannreservoarer har alltid vært helt vanlig praksis, og erobrerne visste at kunne regne med at epidemier ytterligere ville redusere en befolkning som allerede var svekket av sult i byer som hadde vært under langvarig beleiring. Hva angår utryddelsen av indianerne – et folkemord uten sidestykke i historien – vet vi at den i mindre grad er et resultat av massakrer og koloniherrenes brutale utbytting enn av «mikrobesjokket» invasjonen fra Europa forårsaket.
På halvannet århundre, fra 1492 til 1650, forsvant 90 prosent av befolkningen i Den nye verden. Den sank fra 50 – 60 millioner til fem – seks millioner innbyggere på grunn av dødelige, smittsomme sykdommer som kopper, meslinger, influensa, tuberkulose, difteri, tyfus, gulfeber, malaria. Mexicos befolkning gikk fra 15 – 20 millioner til én million, Perus fra seks millioner til 600 000, befolkningen i Karibia fra tre millioner til … null.

Indianerne i Nord-Amerika, som til å begynne med ble spart, ble senere utsatt for samme katastrofe, og antallet deres gikk fra fire millioner til 400 000 ved slutten av 1800-tallet, rapporterer Bouda Etemad i Crimes et réparations. L’Occident face à son passé colonial (Forbrytelser og oppreisning. Vesten i møte med sin kolonifortid). Man kan si at denne bakteriologiske krigen verken var planlagt eller ble søkt opprettholdt, selv om kolonisatorene raskt oppdaget at ødeleggelsene den forårsaket gjorde erobringene betydelig enklere for dem, og selv om de ikke nølte med å dra nytte av den når anledningen bød seg. I alle fall endret dette ingen ting ved ofrenes skjebne. Men indianerne Christofer Columbus og hans etterfølgere «oppdaget», hadde ikke planlagt katastrofen som skulle komme til å tilintetgjøre dem.

Massakrenes utvelgelse er ikke bare historisk, den er også geografisk, politisk og kulturell. La oss se nærmere på det.
I hundrevis, om ikke tusenvis, av år har to tredjedeler av menneskeheten bodd i Asia. Det er all grunn til å anta at en tilsvarende andel av massemordene har funnet sted der. Det lille man vet om Kina, den indokinesiske halvøy, det indiske subkontinent og De østindiske øyer, Sentral-Asia og Midtøsten, synes å bekrefte det. Disse landene har vært åsted for en uavbrutt rekke myrderier under dynastiske kriger, erobringskriger, religionskriger, borgerkriger og folkelige opprør. I forrige århundre krevde den kinesisk-japanske konflikten mer enn tjue millioner sivile og militære liv. Disse er glemte og ukjente, og dukker bare opp i margen, for eksempel med Nanking-massakren, som Michaël Prazan har skrevet en bok om med undertittelen «Mellom glemt minne og fornektelse». Når vitnene er borte, hvor finnes da de fåtallige forskerne, det være seg kinesere eller andre?

I løpet av de siste tiårene har viktige arbeider inspirert av afrikanske, afroamerikanske og vestindiske forfattere og vestlige akademikere og historikere gjort det mulig å oppdatere et av de mest skremmende aspekter ved de europeiske kolonisatorenes «hvite grusomhet»:5 slavehandelen fra Afrika. Hvor usikre beregningene enn er, regner man at minst elleve-tolv millioner afrikanere ble ført over Atlanterhavet fra midten 1300-tallet til slutten av 1800-tallet, hvorav to tredjedeler på 1800-tallet. Omkring halvannen million menn, kvinner og barn forsvant under overfarten og ble kastet over bord. Av de to millionene som ble ført i land, døde 30 prosent i løpet av de første månedene.

Når vi vet at femti av hundre svarte som ble tatt til fange, døde idet de ble fanget, under marsjen mot kysten og fangenskapet i eksporthavnene, må slavehandelen ha krevd minst 24 millioner dødsofre. Alle disse tallene er blitt presisert gjennom en rekke studier som ble påbegynt allerede på 1800-tallet, og som er blitt mange flere i løpet av de siste tretti årene.

Til gjengjeld er man stadig nesten uvitende om den arabiske slavehandelen, som har forblitt skjult. Fra begynnelsen på 600-tallet skal den ha deportert omkring 15 millioner svarte – ti millioner gjennom Sahara mot Nord-Afrika, senere Det ottomanske rike; fem millioner over Det indiske hav, mot Den arabisk-persiske golf, India, Malaysia, De østindiske øyene. Med tap som var sammenlignbare med den atlantiske slavehandelen ved tilfangetakelsen og under marsjene, særlig i ørkenen, skal den arabiske slavehandelen for sin del ha hatt 25 til 30 millioner dødsofre.

Det gjenstår å se nærmere på den interne afrikanske slavehandelen. Slavesystemet, som lenge hadde eksistert på det afrikanske kontinent og som fikk større omfang ved transporten ut, sies å ha hatt 15 millioner ofre i løpet av denne perioden. Hvor finnes de arabiske og afrikanske forskerne, men også andre, som arbeider med et tema hvor man nok en gang foretar et utvalg av forbrytelser og massakrer, slik som den av ofre og bødler?

Nærmere oss kan man ikke unnlate å spørre seg selv angående andre former for utvelgelse. I to av de mest morderiske konfliktene i annen halvdel av det 20. århundret, i Korea og i Vietnam, som hver for seg kostet to til tre millioner mennesker livet, det store flertall sivilister, kjenner man på avdelingen nær de amerikanske tapene, og man har knapt på millionen nær kjennskap til antallet drepte koreanere og vietnamesere. Under disse konfliktene ble det begått forferdelige massakrer, spesielt ved de «konstruktive blodbad» og den amerikanske hærens massive bombardementer (napalm-, fosfor- og fragmenteringsbomber, antipersonellminer), hvor Vietnam alene var mål for flere tonn bomber enn det ble sluppet under hele annen verdenskrig, alle med det siktemål å drepe eller invalidisere flest mulig mennesker. Ingen liste eller detaljert studie er laget over disse forbrytelsene, ingen anklage reist om ansvar for bødlene, og ofrene er glemt. Noe lignende ville kunne konstateres når det gjelder krigene i Irak.


SOM EN NØDVENDIG forutsetning for utryddelsene og undertvingelsen, visste Vesten å utvikle en rasistisk ideologi basert på at indianerne, de svarte, aboriginerne og jødene var biologiske underlegne og at araberne og de gule folkene var tilbakestående. Selv om de ikke var de eneste, er det ikke sikkert at de har frigjort seg fra den, når man ser hvordan de opptrer med hensyn til både ofre og bødler, avhengig av om de er vesterlendinger eller ikke.

En siste fristelse for historiske arbeider og forskning om massakrer er å løsrive dem fra de sosio-økonomiske realiteter ved å gjøre dem til et eget studiefelt, liksom isolert fra resten av historien, hvor de utgjør en slags anomali, en monstrøs nyskapning som må behandles for seg. Det er ikke det at man ikke kjenner til konteksten disse massakrene finner sted i, og som gjør det mulig å analysere og tydeliggjøre dem, men man vil markere bruddet de representerer i relasjon til et normalisert historisk kontinuum.

Man kan tvert imot tenke at de bare er tilfeldige forlengelser av en prosess med permanente forfølgelser drevet av de sterke overfor de svake, av de rike overfor de fattige, de dominerende overfor de dominerte, av en bitte liten minoritet overfor det overveldende flertall, en prosess som er grunnmønsteret i de menneskelige samfunns historie, i går som i dag. Å bli seg dette bevisst ville tvinge en til å gå ut over rammen for studier som er nyttige for å forfølge og straffe bødlene, men som ser bort fra ofrene av i går og i dag, deres rett til erstatning, moralsk og materielt.

Om det er vanskelig å avgjøre hvor massakren begynner, så er den grenselinjen tynn og lett å passere som skiller massevolden fra den hverdagsvolden alle de utsettes for som, brutalt utnyttet og underkuet, overlever under forhold uverdige for mennesker, under fattigdom, usikkerhet og ydmykelse. Situasjonen palestinerne er blitt utsatt for i flere tiår, er et eksempel blant mange andre som har fått symbolverdi. Ennå har man ikke funnet noen skånsom måte å ta fra menneskene deres lengsel etter verdighet og rettferdighet på. Hierarkisering, sortering og brudd på sammenhenger virker sammen til å gjøre «massevoldens» historie til en odyssé, en fortelling ideologisk konstruert ut fra utvalgte situasjoner for å hamre inn et klart budskap: Bare det liberale demokrati og markedet er i stand til å verne oss mot folkemord og andre massakrer. Er det tillatt å tvile?6

Oversatt av E.N.

1 Stéphane Courtois, Le Livre noir du communisme. Crime, terreur, repression (Kommunismens svartebok. Forbrytelse, terror, undertrykkelse), Robert Laffont, Paris, 1997.

2 Jacques Sémelin, Purifier et détruire. Usages politiques des massacres et genocides (Rense og ødelegge. Politisk bruk av massakre og folkemord), Seuil, Paris, 2005.

3 Med utgivelsen av dette leksikonet som behandler massakrer og folkemord i det 20. århundre, ville Senteret for internasjonale studier og forskning (CERI) ved Sciences politiques plassere seg innenfor et område som til nå har vært dominert av USA, slik at valget av engelsk som referansespråk var begrunnet. Prosjektet er ambisiøst, gratis å bruke og det er beregnet på forskere, eksperter og ikke-statlige organisasjoner (NGOer) som kan bidra til å forhindre massemord. Særlig er det dristig fordi emnet tilsynelatende er preget av ideologiske forutsetninger det blir svært vanskelig å fri seg fra

4 Eric J. Hobsbawn, Ekstremismens tidsalder, Gyldendal, Oslo, 2003.

5 Rosaz Amalia Pluimelle-Uribe, La Férocité blanche. Des non-blancs aux non-aryens. Génocides occultés de 1492 à nos jours (Hvit villskap. Fra ikke-hvite til ikke-ariske. Skjulte folkemord fra 1492 til våre dager), Albin Michel, Paris, 2001.

6 Se om dette emnet: «Polémiques sur l?historie coloniale» (Polemikk om kolonihistorien), Manière de voir, nr. 58, juli-august 2001; «Les génocides dans l?histoire» (Folkemordene i historien), Manière de voir, nr. 76, august-september 2004; «Pages d?histoire occultées» (Skjulte sider ved historien), Manière de voir, nr. 82, august-september 2005.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Filmkameraets makt

Default thumbnail
Neste sak

Hvem er «frihetlig»?

Andre saker om Nord-Amerika

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.