Businesspresidenten

Som den første amerikanske presidenten med en MBA (Master of Business Administration) – fra den prestisjetunge Harvard Business School – skulle George W. Bushs presidenttid kjennetegnes av effektiv ledelse. Et tjuetalls år etter den reagansk-thatcherske revolusjonen, markerte denne «presidentsjefens» stigning til maktens tinder nok en etappe i nedbyggingen av velferdsstaten. Man vente tilbake til tiden da næringslivet var allmektig – på den tiden da presidentene William McKinley (1897–1901) eller Calvin Coolidge (1923–1929) erklærte henholdsvis at det burde være «mindre stat i næringslivet, og mer næringsliv i staten», og at «det amerikanske folkets business, er business.»

På begynnelsen av 1980-tallet florerte det med lignende formuleringer. Ronald Reagans «Staten er ikke løsningen; den er problemet», hadde som følgesetning at «markedets magi» ville løse alle økonomiske og sosiale problemer. Eller Margaret Thatchers «Samfunnet eksisterer ikke», en politisk versjon av Adam Smiths prinsipp om den usynlige hånd, som sidestilte den kollektive velstanden med summen av egoistiske interesser. Det vil si til en skummel skjult kraft som politikerne manipulerte, ettersom «det man kaller medfølelse bare er en unnskyldning politikerne bruker for å sløse bort våre penger», ¹ slik den reaganske økonomen Milton Friedman formulerte det.

Paradoksalt nok var det demokraten William Clinton (1993–2001) som underkaster staten den strengeste slankekuren. Et av hans store initiativ var «to reinvent the government» med å hente metoder fra det private næringsliv. Hans «triangulation»-strategi, som besto i å holde like stor avstand til det republikanske ytre høyre (som hadde vunnet i mellomvalgene i 1994) som til demokratene, ble i praksis til en konservativ politikk (familie, politi, fengsel) ledsaget av en streng budsjettdisiplin. Administrasjonen hans fullbyrdet prosessen med å fjerne reguleringene i finanssektoren. ² Da hans andre presidentperiode utløp, så det ut som det bare vare et spørsmål om tid før den offentlige gjelden var slettet.

Under presidentvalget i 2000, som Bush vant på målstreken, slo ideologien om «historiens slutt» rot. Den ustanselige retorikken om den lykkelige globaliseringen og den «nye økonomien», gjorde at presidenten for verdens eneste supermakt kunne nøye seg med å være en god leder for velstanden. MBA-vitnemålet var magisk. Lederskolene spredte seg over hele verden, og mange høyre utdanningsinstitusjoner (særlig innenfor offentlig administrasjon) lot seg inspirere av denne modellen for å fornye seg.

I tiden med finansialiseringen av økonomien dro hele ingeniørregimenter til handelshøyskolene for å fullføre utdannelsen sin. «Finansingeniørene» ble lovet gull og grønne skoger. ³ Wall Street var den nye uunngåelige horisonten, i likhet med et knippe selskaper som lå i teten for finansinnovasjonen. Hadde ikke ett av disse, det teksanske Enron som med sin innovative ånd hadde flyttet grensene for den virtuelle økonomien, også investert en god del penger i Bushs politiske karriere? Med en gang han var valgt hentet han inn enkelte av Enrons ledere, deriblant Thomas White, som ble utnevnt til minister for hæren. Og White lovet «å bruke metoder fra det private i offentlig sektor».

ENRON GIKK I OPPLØSNING mindre enn et år senere, men i et nyhetsbilde dominert av angrepene 11. september 2001 ble denne politisk-finansielle skandalen fort glemt. Bush, som hadde lovet «en ydmyk utenrikspolitikk», fikk en åpenbaring: Han skulle bli en krigsleder. Det er denne dimensjonen som vil overskygge alle de andre aspektene ved hans presidenttid, særlig styrkingen av den utøvende makt og radikaliseringen av den økonomiske politikken. De nye imperialistiske ambisjonene brøt med virkelighetsprinsippet. Som en av presidentens «viktigste rådgiverne» fortalte journalisten Ron Suskind: «Spillereglene har endret seg. Vi er i dag et imperium, og når vi handler, skaper vi vår egen virkelighet.» ⁴

Bush – som likte å minne om at «beslutteren» (the decider), det var han -– bevarte ikke desto mindre overbevisningene og stilen til en administrerende direktør. Skattesenkning var for ham en universalkur og forbruk økonomiens eneste motor. Etter at han erklærte «krig mot terrorismen», i stedet for å tenke på hvordan han skulle finansiere den eller ofrene den ville kreve av sine landsmenn, nøyde han seg med å mane til sistnevnte til å fortsette å forbruke. ⁵ Og da han sommeren 2002 så seg nødt til å lansere en propagandakampanje for å overtale det amerikanske folket om at det var nødvendig å angripe Irak, forklarte kabinettsjef i Det hvite hus, den erfarne selgeren Andrew Card, at det ville være bedre å vente til begynnelsen av september: «Fra et markedsføringsperspektiv introduserer man ikke et nytt produkt i august.» Dessuten lignet møtene til presidenten og hans kabinett på styremøter, der allerede fattede beslutninger godkjennes. Mens Bush, i motsetning til sin forgjenger, var svært streng med sine underordnede når det gjaldt punktlighet og kleskode, virket det som han ble vippet av pinnen hver gang det ble spørsmål om å diskutere konkrete saker. Hans første finansminister, Paul O’Neill, kunne senere rapportere at Bush virker som en «en blind mann i et rom fullt av døve». ⁶

Også innenfor administrasjonen hadde inkompetansen et visst moment. Hovedkriteriet for å velge folk til nøkkelstillinger var ideologisk kompatibilitet. Retorikken til administrasjonen var ofte langt fra virkeligheten, men den hadde en viss indre sammenheng – «talking points» som ble utledet fra ideologien, ble uttalt på alle mulige måter og banket inn med autoritet. I seiersrusen etter den raske militære seieren til de amerikanske troppene, ble en annen tidligere elev ved Harvard Business School, Paul Bremer, utnevnt til å lede det gigantiske prosjektet med å pasifisere, gjenoppbygge og demokratisere Irak, til tross for at han aldri hadde vært i landet.

To uker med intensiv «briefing» i Washington var tilstrekkelig forberedelse. Som handelshøyskolestudent som trodde han viste alt etter å ha lest en studie på tjue sider, fløy han til et komplekst Midtøsten med enkle ideer. ⁷ Den muntre prokonsulen begynte med en gang å bygge ned de statlige institusjonene (renske ut baathistene, bygge ned hæren, osv.), for så å sette på plass et nytt politisk system, med de konsekvensene vi kjenner i dag.

Om nederlaget til Bush-administrasjonens utenrikspolitikk var forutsigbart, burde vi kanskje sjokkeres av MBA-presidentens gjentatte nederlag på områder som økonomistyring og enkel logistikk. Det var hans manglende evne til å lede arbeidet etter orkanen Katrina i september 2005 som sådde den første tvilen om hans kompetanse i folket. På tross av omfanget av katastrofen fant presidenten det på sin plass å skryte foran tv-kameraene («heckuva job, Brownie!») av Michael Brown, direktør for Federal Emergency Management Agency (FEMA) som hadde hovedansvaret for katastrofearbeidet.

Kontrapunktet for Bush-æraen var det siste året i den 43. presidentens andre periode. Det ble preget både av en økonomisk resesjon og av at finanssystemet imploderte, noe som krevde en massiv intervensjon fra de statlige myndighetenes side. Men om ikke det var selvmotsigende nok, førte Barack Obamas valgseier til at markedsfundamentalistene satte i gang med en frenetisk aktivitet – såkalte «last minute decrees» – som på irreversibelt vis skal sette et ideologisk, bushistisk stempel på områder som miljø og arbeidslivsregulering i en tid da denne ideologien på spektakulært vis er i ferd med å vise sine begrensninger. ⁸

HVORDAN HAR MAN klart å komme hit? To nye verk forsøker å svare på dette spørsmålet. I det første beskriver økonomen James Galbraith oppsvinget til «rovdyrstaten». ⁹ Vi er langt fra den nye «industristaten» som ble analysert på 1960-tallet av John Galbraith (forfatterens far), da forretningsmiljøene som nok var mektige, måtte sette seg ned å diskutere med relativt uavhengige fagforeninger eller offentlige myndigheter. Svekkingen av disse har gitt noen perverse virkninger: Det republikanske partiets retorikk om mindre skatt, mindre stat og mer marked har mistet all substans. ¹⁰

Selv før de offentlige myndighetenes redningsaksjonen for finanssystemet i sin helhet, var det tydelig at staten var i ferd med å bli en melkeku, som feter opp de selskapene som er best plassert i de politiske miljøene. Antallet offentlig ansatte har gått ned, men tjenesteutsettingen av offentlige tjenester til private selskaper som Blackwater, som har godt kontakter i Det hvite hus, har fått et betydelig oppsving, særlig innenfor områder som innenrikssikkerhet og forsvar. ¹¹ Presidenten selv – sønn av en president og barnebarn av en senator – kommer fra en familie der politikk og forretninger alltid har vært blandet sammen. ¹² Var det ikke «familieforbindelsene» som gjorde at han ble tatt opp på et prestisjefult universitet, at han ble rik på tross av stadige nederlag i forretningslivet og, selvfølgelig, at han fikk en politisk karriere? ¹³

Det andre verket, historikeren Thomas Franks L’équipe de démolition, beskriver i detalj hvordan de offentlige myndighetene og administrasjonen har blitt sabotert av radikale konservative som mener den liberale (i amerikansk forstand, dvs. progressive) staten som ble skapt av Franklin Roosevelts New Deal og Lyndon B. Johnsons Great Society, er en pervertering av det demokratiske idealet. ¹⁴ I sentrum av verket står de sammenflettede livshistoriene til noen «revolusjonære» fra 80-tallet, som ble rammet av antistat-ideologien og senere har fått posisjoner i Washington. En av dem, leder for Americans for Tax Reform Grover Norquist (som også har en MBA fra Harvard Business School), sier han vil redusere størrelsen på sosialstaten til man kan «drukne den i et badekar».

Etter «utrenskningene» som ble gjennomført med forskjellige påskudd, har en ny generasjon offentlige funksjonærer dukket opp, funksjonærer som pleier bedriftene de egentlig skulle regulere – og som drømmer om at de dermed kan bli ansatt av disse. Hvorfor skal man gjøre karriere i Washington når det ikke lenger finnes noe som heter «felles interesse», om det ikke er for å melke melkekustaten? En annen kulturpersonlighet, Jack Abramoff, tidligere leder av Young Republicans (som blir sjenerøst finansiert av næringslivet), har blitt korrumpert og korrupt og befinner seg i dag bak lås og slå som følge av en gigantisk politisk og økonomisk skandale.

Thomas Frank graver opp sitater fra en tid da næringslivet ikke skjemtes over å hylle politisk middelmådighet. Han siterer tidligere leder for Det amerikanske handelskammeret, Homer Ferguson, som i 1928 erklærte: «Den beste offentlige tjenestemannen er den verste […] En utmerket mann i det offentlige er etsende. Han svir hull i frihetene våre. Dess dyktigere han er og dess lenger han blir ved makten, jo farligere er han. ¹⁵ Hvis vifølger dette næringslivsidealet fra forrige århundre, har George W. Bush vært en eksepsjonell president.

Oversatt av R.N.

1 Se Richard Farnetti og Ibrahim Warde, Le modèle anglo-saxon en question, Economica, Paris, 1997.

2 Særlig Gramm-Leach-Bliley «Financial Modernization Act» i 1999 og «Commodity Futures Modernization Act» i 2000.

3 Se «Irrésistibles business schools» (Uimotståelig handelshøyskoler), franske Le Monde diplomatique, mai 2000.

4 Ron Suskind, «Without a Doubt», The New York Times Magazine, 17. oktober 2004.

5 Frank Pellegrini, «The Bush Speech: How to Rally a Nation», Time, New York, 21. september 2001.

6 Ron Suskind, The Price of Loyalty: George W. Bush, the White House, and the Education of Paul O'Neill, Simon and Schuster, New York, 2004.

7 L. Paul Bremer III og Malcolm McConnell, My Year In Iraq: The Struggle To Build A Future Of Hope, Simon and Schuster, New York 2006.

8 Rosa Brooks, «Bush's land mines for Obama: Last-minute rules and regulations by the Bush administration could take years to undo», The Los Angeles Times, 20. november 2008.

9 James K. Galbraith, The Predator State: How Conservatives Abandoned the Free Market and Why Liberals Should Too, Free Press, New York, 2008.

10 President Bush har overlatt et estimert budsjettunderskudd for 2008–2009 på 1000 milliarder dollar, og gjeld som kommer til å bli på over 10 000 milliarder dollar.

11 Jeremy Scahill, Blackwater: The Rise of the World's Most Powerful Army, Nation Books, New York 2007.

12 Kevin Phillips, American Dynasty: Aristocracy, Fortune, and the Politics of Deceit in the House of Bush, Penguin, New York 2004.

13 Molly Ivins og Lou Dubose, Shrub: The Short but Happy Political Life of George W. Bush, Random House, New York, 2000.

14 Thomas Frank, The Wrecking Crew: How Conservatives Rule, Metropolitan Book, New York ,2008.

15 Thomas Frank, se over, s. 129.
(…)