Jo større løgnen er

Israel har lært av tidligere feil. Allerede forut for angrepet på Gazastripen hadde hæren sørget for at ingen journalister kom inn til Gaza. I tillegg utarbeidet de israelske myndighetene en mediestrategi basert på et knippe argumenter, som israelske myndigheter og deres støttespillere ustanselig har hamret inn i vestlige massemedier. La oss se nærmere på argumentene.

På mange måter minner offensiven mot Gaza om krigen i Libanon sommeren 2006, som de israelske lederne tydeligvis har lært noe av. Ikke strategisk lærdom, for da måtte de tatt disse berømte «smertefulle beslutningene» – det vil si, å følge folkeretten – som ville lagt grunnlag for en varig fred med nabolandene. Snarere tvert imot har de unngått å gjenta ikke bare de militære, men også de kommunikasjonsmessige feilene. Den strenge interne innstramningen, forbudet mot å gå inn på Gazastripen, som sparte tv-seerne for bilder av et martyrisert Gaza, har blitt fulgt opp av iherdig propaganda utad.

«Et nytt informasjonsdirektorat har blitt opprettet for å påvirke mediene, med en viss suksess,» kunne den britiske ukeavisen The Observer avsløre. «Og da angrepet begynte for en uke siden, ble en flodbølge av diplomater, lobbygrupper, bloggere og andre Israel-tilhengere sluppet løs for å hamre inn en håndfull nøye utarbeidede budskap.»1 Drivkraften i dette maskineriet, tidligere FN-ambassadør Dan Gillerman, forteller: «Jeg har aldri sett […] utenriksdepartementet, forsvarsministeren, statsministerens kontor, politiet og hæren arbeide så koordinert, så effektivt.»

 

SELVFORSVAR. Det er nøkkelordet. Ingen stat, gjentar Israels ufravikelige forsvarere, ville akseptert at deres egen befolkning levde under terroren til utenlandske raketter uten å gjøre noe med det. Enhver regjering ville utvilsomt ha reagert, men hvordan? Ved å starte en langt mer blodig krig eller å innlede forhandlinger for å få slutt på kamphandlingene? I seksti år har israelske leder gått til krig med å si at de «ikke har noe valg» – «ein brera» på hebraisk. Det dreier seg her mer enn noen sinne om en usannhet: Har ikke palestinerne anerkjent deres nabo og okkupant siden 1988? Har ikke den arabiske verden tatt Israel i hånda siden 2002 med tilbud om fullstendig normalisering av relasjonene hvis Israel trekker seg ut av de okkuperte territoriene? For ikke å glemme at hvis israelerne har rett til å forsvare seg selv, så har palestinerne det også.

 

BRUDD. Men, gjentar de diplomatiske og journalistiske talsmennene fra Tel Aviv, det er Hamas som har brutt våpenhvilen. Og dermed glemmer de at «Operasjon Støpt bly», ifølge Ehud Barak, har vært under forberedelse i seks måneder. Ingen benekter at de islamistiske krigerne fram til slutten av oktober overholdt våpenhvilen – selv det israelske utenriksdepartementet innrømmer det på sin nettside. Rakettsutskytningen ble gjenopptatt i november. Grunnen var en ofte «glemt» detalj: 4. november 2008 utførte den israelske hæren en operasjon som kostet seks Hamas-krigere livet. Og Hamas svarte. Et annet moment som sjelden trekkes fram: Våpenhvilen burde blitt ledsaget av at blokaden av Gazastripen ble opphevet og at Gazas grenser ble åpnet, noe Israel aldri vil akseptere. I stedet gikk Israel i motsatt retning: Blokaden ble så å si total i de siste månedene, så omfattende at selv før offensiven var 80 prosent av befolkningen avhengig av matleveranser fra FN. Og med den israelske offensiven er vann, drivstoff, strøm og basismatvarer blitt mangelvare.

BLOKADEN. Man må gå tilbake til januar 2006, da parlamentsvalgene som ble holdt etter krav fra Midtøsten-kvartetten (USA, Russland, EU og FN) og overvåket av mer enn 900 valgobservatører, ga flertall til Hamas. Det logiske ville ha vært at Tel Aviv tok det til etterretning og vurderte den nye statsministeren som forhandlingspartner. Men de israelske lederne nøyde seg ikke bare med å boikotte den nye palestinske regjeringen, de fikk også USA, og senere EU, til å gjøre det samme, med å påstå at Hamas ikke anerkjente Israel. Og denne politiske blokaden tok ikke slutt da den nasjonale samlingsregjeringen med Hamas og Fatah ble dannet i mars 2007 på et program som gikk inn for å opprette en palestinsk stat på territoriene som ble okkupert i 1967 – en tilnærming Hamas har gjentatt flere ganger. 2

DISPROPORSJONEN. På nettsidene til det israelske utenriksdepartementet skriver Ben Dror Yeminifølgende: «Noen av de verste Israel-haterne har skrevet at for hver døde israeler, har hundre palestinere blitt drept. Det sies at en halvsannhet er verre enn en løgn. Men dette er ikke engang en halvsannhet: Det er lureri. Det går ikke an å telle måneder og år med rakettangrep mot en sivilbefolkning i tapstall.» I mangel av grunnleggende medfølelse, kunne denne israelske versjonen av André Glucksmann 3 i det minste innrømmet sannheten ifølgende sifre: I de tre årene som gikk fra Israel trakk seg ut av Gazastripen til de innledet denne krigen, har Qassam-rakettene drept elleve israelere, mens den israelske hæren har drept rundt 1700, mer enn de 1200 ofrene «Operasjon Støpt bly» krevde. Som den israelske historikeren Avi Shlaïm skriver «den bibelske befalingen øye for øye er primitiv nok. Men Israels vanvittige offensiv mot Gaza virker å følge logikken et øye for en øyenvippe.» 4 Heldigvis har Bernard-Henri Lévy forsikret oss om at Gaza ikke er «rasert», bare litt «groggy». 5

 

LIKEVEKT. De fleste franske tv-kanalene har vært opptatt av å være nøytrale i deres dekning av konflikten – og kanskje også unngå å forulempe den franske presidenten – og vekslet derfor mellom å vise bilder av sivile israelere som søker dekning i Sderot og sivile palestinere som beskyttes av F16-fly eller tankser. Å ha sivile som mål er, sant nok, det som kjennetegner terrorisme, eller i det minste et åpenbart brudd på Genève-konvensjonen. Men kan man virkelig sidestille noen hus som har blitt skadet av hjemmelagde raketter og sønderskutte skoler, bombede sykehus, matvarelagre som har blitt satt i fyr av de mest avanserte bomber og granater?

 

SIVILE. Talskvinnen til den israelske ambassaden i Frankrike er klar over følelsene disse grusomhetene vekker. Hun forsikrer oss: «Hamas bruker sivile, vi gjør det vi kan for å spare dem.» 6 Argumentet er surrealistisk. Gazastripen er det tettest befolkede området i verden: 1,5 millioner innbyggere på 370 km2. Man kan aldri ha vært der hvis man forestiller seg at Hamas-soldatene kan være andre steder enn blant de sivile. Og å forestille seg at bombene skiller klinten fra hveten, er ikke annet enn morbid humor: To tredjedeler av ofrene for den israelske offensiven er ikke-stridende, en tredjedel er under 18 år. Og grunnen til dette: Fly og tankser har angrepet offentlige steder og boligområder. Ben Avi forsøker å trekke fram formildende omstendigheter: «Vi kaster ut flygeblad for å gi beskjed om bombing og ber beboerne om å flykte.» Men hvor? Ingen kan forlate området, verken langs bakken eller til sjøs.
Dessuten: hvis Israel virkelig ønsket å beskytte denne palestinske befolkningen som er fanget i en felle, ville israelerne i det minste latt Rød Kors gjøre arbeidet sitt, men som Røde Kors’ leder på Gaza, Antoine Grand, konstaterer: «Vi har store vansker med å få grønt lys for å komme inn etter bombeangrepene. Dette tar ofte seks til tolv timer, og forverrer en allerede katastrofal humanitær situasjon». 7 Og det som enda verre er, hvordan kan en hær som er opptatt av å følge krigens lover, bruke fosforbomber? 8 Denne krigen, skriver historikeren Zeev Sternhell, er «den voldeligste og mest brutale i vårt lands historie». 9

HAT. Den israelske utenriksministeren Tsipi Livni har regelmessig blitt rystet, ikke uten kynisme, av det økte «hatet mot Israel». Men hvems skyld er det? Er det overraskende at bilder av sønderrevne kropper, kvinner, barn og gamle, fører til hat mot de israelske lederne, og også mot israelere generelt med tanke på det store flertallet som støtter operasjonene? Og uten å støtte denne forskyvningen (som baserer seg på prinsippet om kollektivt skyld, som ikke engang ble anvendt på tyskerne): Hvordan kan man unnlate å gå til sakens kjerne? Uri Avnery, forfaren til alle israelske fredsforkjempere, sier det godt: «Det som vil bli brent inn i verdens bevissthet, er et bilde av Israel som et blodig monster som alltid er klar til å begå krigsforbrytelser og ute av stand til å underkaste seg noen moralske begrensninger. Dette vil få alvorlige konsekvenser for vår framtid på lang sikt, for hvordan vi oppfattes i verden, for våre sjanser til å oppnå fred og ro. Denne krigen er, når alt kommer til alt, også en forbrytelse mot israelerne, mot staten Israel.» 10

 

KOMMUNITARISME. Følelsene grusomheten gir opphav til rammer, ikke bare israelerne, men også jødene. Ingenting berettiger en slik avsporing: Franske statsborgere med jødisk tro eller kulturell bakgrunn har like lite ansvar for Tsahals forbrytelser som franske muslimer har for Al-Qaidas gjerninger. Hvem kan dessuten reduseres til ett, religiøst eller kulturelt, aspekt ved sin identitet? Og religiøse og kulturelle ledere bør ikke selv oppmuntre til den sjokkerende selvmotsigelse som lederen for Representasjonsrådet for jødiske institusjoner i Frankrike, Richard Prasquier, begår når han ber om at «konflikten ikke importeres til Frankrike» samtidig som han uttrykker sin «betingelsesløse solidaritet» 11 med Israel, etter å ha hevdet at «95 prosent av det jødiske samfunnet i Frankrike er enig i Israels politikk og den israelske hærens handlinger»? 12

ANTISEMITTISME. Hendelsene i Gaza har
blitt brukt som påskudd for en rekke antisemittiske handlinger. I tillegg til at alvorlige voldshandlinger mot synagoger eller personer identifisert som jøder, har funnet sted, har jøder og jødiske institusjoner også blitt utsatt for fornærmelser og graffiti, som er like uakseptabelt, om enn mindre alvorlig. Erfaringene fra den andre intifadaen burde få mediene til å være årvåkne og forsiktige: Økningen i antijødisk vold i 2001, 2002 og 2003 som feilaktig ble tilkjent innvandrerungdommer, 13 ble etterfulgt av en antiarabisk og antimuslimsk voldsbølge, men denne volden minket etter tiltak fra myndighetene og antirasistisk mobilisering. I motsetning til utbredte forestillinger, skaper ikke demonstrasjonene for en rettferdig fred, rasehat. Snarere tvert imot gjør de det mulig for oss å uttrykke en følelse som ellers kunne fått utløp i uansvarlige handlinger.

 

FRED. De israelske lederne hevder de handler for å skape fred: Ved å ramme Hamas hardt, vil det bli lettere å få fred med de «moderate». Denne analysen er ikke overbevisende. Selv om «Støpt bly» svekker Hamas militært, ville den bare styrke den islamske organisasjonen politisk, i Palestina og i resten av regionen. Som med Hizbollah i 2006, vil Hamas’ motstand utvilsomt bli gjøre dem til helter i den arabisk-muslimske verden. På den andre siden: Hvis Ehud Olmert og hans ministre, Livni så vel som Barak, var oppriktig interessert i å forhandle med de palestinske selvstyremyndighetene, hvorfor har de ikke holdt løftene de ga i Annapolis i november 2007? Vi vet at kontrollpostene ikke har blitt fjernet, at bosetningene utvides, og at de utenomrettslige henrettelsene fortsetter.

Et styrket Hamas, en diskreditert Selvstyremyndighet: Dette var utvilsomt målet med Gaza-krigen for de israelske strategene. For å utsette, nok en gang, opprettelsen av en palestinsk stat, endog å gjøre den til en umulighet.

Oversatt av R.N.

1 The Observer, London, 4. januar 2009.

2 Intervju med Khaled Mechaal i slutten av desember: http://blog.mondediplo.net/2008-12-22-Khaled-Mechaal-Nous-voulons-un-Etat-dans-les

3 Se «Overdreven gjengjeldelse i Gaza?», Dagsavisen, Oslo, 9. januar 2009.

4 Se Avi Shlaïm, «How Israel brought Gaza to the brink of humanitarian catastrophe», The Guardian, London, 7. januar.

5 Journal du dimanche, 18. januar 2009. Ifølge BBC har 4000 bygninger blitt ødelagt og 20 000 alvorlig skadet.

6 Under en debatt på France O, 12. januar 2009.

7 Libération, Paris, 6. januar 2009.

8 The Times, London, 8. januar 2009. Ifølge spesialistene er hvitt fosfor et giftstoff som kan forårsake alvorlige brannsår og skade leveren, hjertet og nyrene. Det er ikke forbudt å bruke det, men Genève-konvensjonen tilleggsprotokoll 3 om konvensjonelle våpen forbyr at det brukes mot sivilbefolkning eller mot militære styrker i områder med sivile.

9 Haaretz, Tel-Aviv, 18. januar 2009.

10 http://zope.gush-shalom.org/home/en/channels/avnery/1231625457/

11 Sagt til radioprogrammet «Parlons net», France Info, 16. januar 2009.

12 Le Figaro, 5. januar 2009. Prasquier gikk bort fra dette tallet på 95 prosent til å snakke om «det store flertallet av jøder i Frankrike» da han ble intervjuet av France Info.

13 Ifølge de siste rapportene fra Den franske rådgivningskommisjonen for menneskerettigheter (CNCDH) blir to tredjedeler av den antijødiske volden ikke utført av franskmenn med nordafrikansk eller afrikansk opprinnelse.