Krigens kompleksitet

I The Parallax View trekker den slovenske filosofen Slavoj Zizek (se under) fram en spekulativ nyhetsavsløring fra 2003: Den tyske kritikeren Walter Benjamin skal ikke ha tatt sitt eget liv på grensen til Spania i 1940 mens han var på flukt fra nazistene; han skal ha blitt drept av sovjetiske agenter som Stalin hadde sendt etter ham for å forhindre at han fullførte den teoretiske kritikken av marxismens nederlag som han hadde innledet med «Historiefilosofiske teser». Ifølge Zizek er det oppsiktsvekkende med denne «avsløringen» at den etablerer en umulig forbindelse mellom to inkompatible plan, mellom teoretisk kritikk og realpolitikk, mellom høykultur og brutal, lav politikk: «Det er umulig å […] forstå den sanne dimensjonen til Benjamins «teser» fra stalinistisk perspektiv. […] Det finnes ingen forbindelse mellom de to planene, ikke noe felles – selv om de er tett forbundet, endog identiske på et vis, er de som to sider av et Möbius’ bånd.» Det Zizek her tar opp er den gamle dialektiske problemet med relasjonen mellom filosofisk idealisme og materialisme, mellom ideer og den materielle verden: Er det den konkrete materielle situasjonen som gir opphav til ideer, eller ideer som former den materielle situasjonen? I det siste har det kommet en rekke krigsfilmer som å implisitt vis tar opp denne problemstillingen, i form av motivasjonen for motstandshandlinger.

HISTORIEN OM WEHRMACHT-oberst Claus von Stauffenbergs komplott mot Hitler, som nå er blitt filmatisert med Tom Cruise i rollen som Stauffenberg (se s. 14), gir en kobling mellom to inkompatible plan, på en lignende måte som historien om Benjamin. Aristokraten Stauffenberg var tilknyttet kretsen rundt poeten Stefan George, den såkalte «Georgekreis», som var del av den større bevegelse i Tyskland på begynnelsen av 1900-tallet, kalt den «konservative revolusjon». Bevegelsen – som omfattet navn som Ernst Jünger, Carl Schmitt, Oswald Spengler, Hugo von Hofmannsthal, og det har blitt argumentert at filosofen Martin Heidegger kan betraktes som dens filosofiske uttrykk – var først og fremst en reaksjonær estetisk modernisme som kretset rundt nasjonalistisk hyllest og kritikk av den industrielle og teknologiske moderniteten. (…)