Pressefriheten eller livet

24. januar 2006 skjedde det et brutalt drap i byen Trincomalee på Sri Lanka. Journalisten Subramaniyam Sukirtharajan fra den tamilspråklige avisen Sudar Oli ble skutt på åpen gate av to menn på motorsykkel. Han var 35 år og far til to små barn. Avisen han jobbet for hadde tidligere blitt angrepet gjentatte ganger for sin angivelige støtte til Tamiltigrene (LTTE). Drapet på Sukirtharajan fant sted kort tid etter han hadde publisert fotografier av fem ungdomsskoleelever som ble drept under en massakre i Trincomalee 2. januar 2006. Fotografiene viste studenter som var blitt skutt på kloss hold. Dette tilbakebeviste hærens påstand om at studentene tilhørte LTTE og at de mistet livet da en granat de skulle kaste mot regjeringstroppene gikk av for tidlig. Myndighetene har igangsatt en offisiell etterforskning av hendelsene, men hittil har ingen blitt stilt for retten.

Subramaniyam Sukirtharajan er ikke alene. Flere liknende tilfeller, med særlig fokus på asiatiske land, kan du lese om i World Press Freedom Review for 2008.

Ifølge rapporten ble 66 journalister drept i 2008, en nedgang fra 93 i 2007 og 100 i 2006. Inndelt etter verdensdeler ble 26 drept i Asia, 15 i Midtøsten og Nord-Afrika, fem i Afrika sør for Sahara og 10 i Europa, og 10 i Sør-Amerika, Nord-Amerika og Karibia til sammen. Enkelte land er åsted for flere journalistdrap enn andre. I Irak har 14 mistet livet, seks i Pakistan, fem i India, Mexico og Filippinene og fire i Georgia og Russland. Journalistdrap er en svært effektiv metode for å stilne pressen gjennom selvsensur. Få redaksjoner vil gamble med liv da det er praksis i flere land at gjerningsmenn ofte forblir ustraffet. Ifølge rapporten er antall journalistdrap symptom på at pressefriheten er i en svært skjør tilstand, men i seg selv gir de ikke nødvendigvis et fullstendig bilde av situasjonen. Selv om tallmaterialet viser en nedgang, betyr ikke det at forsøk på sensur og tvang mot den frie presse i verden har minsket i omfang.

RAPPORTEN PÅPEKER at det stadig settes begrensninger på pressefriheten i alle verdensdeler. Afrikanske land er i så tilfelle et utfordrende kontinent. Eritrea har for eksempel fått rykte på seg for å være blant de mest brutale og undertrykkende. Regimet i landet har for vane å utføre massearrestasjoner av journalister og holder et høyt antall samvittighetsfanger fengslet. Dette er bakgrunnen for at Reportere uten grenser har oppfordret til et generelt visaforbud for president Isaias Aferwerki og hans regjeringsmedlemmer. Men verst er det kanskje i Zimbabwe hvor alle utenlandske journalister har blitt nektet innreise. Angrep på journalister forekom under presidentvalget og alle regimekritiske journalister risikerer å bli anklaget for ærekrenkelse av presidenten. Mugabe innførte dessuten i fjor en skatt på «luksusvarer» som omfatter alle utenlandske aviser solgt i Zimbabwe. Andre alvorlige hendelser i Afrika fant forøvrig sted i Den demokratiske republikken Kongo. Her ble journalister fra den FN-støttede radiostasjonen Radio Okapi drept av lokale væpnede grupper.

I Sør-Amerika skaper narkotikatrafikk og korrupsjon store problemer for journalistisk arbeid. Ifølge rapporten tvinges meksikanske journalister til selvsensur og et stort antall drap på journalister forblir uoppklarte. Et liknende problem finner en lenger sør i Colombia hvor høyre- og venstreekstreme grupperinger, samt korrupte embetsmenn og kriminelle, gjør alt de kan for å hindre virksomheten deres fra å trekkes fram i lyset.

I vår egen verdensdel, Europa, hevder rapporten at pressefriheten minker jo lenger øst man drar. Russland og Georgia var i fjor i toppklassen i journalistdrap, alle skjedde i Nord-Kaukasus. I Aserbajdsjan og Hviterussland ble journalister gjentatte ganger angrepet av politi og sikkerhetsstyrker. Misbruk av lover mot ærekrenkelser og krenkelse av nasjonalitet er blitt en hindring for journalister i Slovenia og Tyrkia. Slike lover eksisterer også i EU-land, men blir ikke fjernet selv om de i praksis er sovende paragrafer. Ellers har EUs datalagringsdirektiv forårsaket forargelse blant journalister siden det ikke kan garantere totalt anonymitet blant potensielle kilder.

Når det gjelder journalister i USA og Canada, nevner rapporten at de har i økende grad blitt tvunget til å avsløre overfor politi og rettsystem konfidensiell informasjon eller identiteten til kilder.
I Nord-Afrika og Midtøsten foregår det omfattende undertrykking av pressefriheten, med hederlige unntak på visse områder blant enkelte Golf-stater, Israel og Jordan. Ellers er enhver for form politisk opposisjon og kritikk av islam og de enkelte regimer strengt kontrollert. Særlig for bloggere har sensuren eskalert. Saudi-Arabia, Egypt, Syria, Tunisia og Iran blir definert som «fiender av internett» av Reportere uten grenser.

Oseania var i fjor preget av hendelser på Fiji, i Papua Ny-Guinea og Australia. Førstnevnte bemerket seg med å deportere to journalister av australsk opprinnelse på tross av at høyesterett hadde gitt dem lov til å bli i landet. Statsministeren i Papua Ny-Guinea advarte pressen om at det samme ville gjenta seg om de gikk over streken. Rapporten påpeker at Australia ikke levde opp til sitt rykte som forbilde for regionen da rettsvesenet og politiet var usedvanlig pågående i forhold til å tvinge journalister til å avlevere fortrolig dokumentasjon og avsløre kilder.

En rekke stater på de karibiske øyene var forøvrig sterkt preget av vold og forfølgelse av journalister. Rapporten fokuserer spesielt på Den dominikanske republikk hvor rettsystemet har blitt aktivt tatt i bruk for å hindre granskende journalister i sitt arbeid, i tillegg til at trusler og vold mot journalister steg til et høyt nivå. Cuba nevnes også som et problem for uavhengige medier, ikke minst fordi det ennå sitter 22 journalister fengslet på øya. Cubas nye president, Raúl Castro, har imidlertid løslatt fire og har gitt omverdenen signaler om at han er villig til myke opp sensuren.

ASIA ER REPRESENTERT i rapporten med et rikholdig materiale. Selv om de enkelte landenes mediesituasjon kan være svært ulik, skille en gruppe land seg ut med en forholdsvis utilslørt undertrykking av pressefriheten. Åpenlyse diktaturer og ettpartistater som Nord-Korea, Laos, Vietnam, Burma og visse sentralasiatiske stater har lenge bannlyst private medier og tillater ingen politisk opposisjon overhodet. En talende episode var da Usbekistan og EU sammen sponset en mediekonferanse med tittelen «Liberalisering av massemedier: En viktig grunnstein i demokratiseringen av samfunnet», som skulle avholdes i hovedstaden Tasjkent i oktober 2008. Konferansen ble godt mottatt blant internasjonale medier. Men dessverre ble journalister fra utlandet, opposisjonen og uavhengige medier hindret i å delta. Kun journalister fra kringkastere og trykte medier under statlig kontroll var til stede. Hendelsen inntraff én uke før EUs ministere skulle diskutere om de skulle fjerne sanksjonene som ble innført mot Usbekistan etter massakren mot demonstranter i Andijan i 2005.

Men en slik historie er antagelig for en komedie å regne sammenlignet med historier fra andre totalitære stater i Asia. I Burma ble flere journalister arrestert for å ha forsøkt å gi mat og annen nødhjelp til ofre for en syklon som traff Irrywaddy-deltaet. Utenlandske journalister ble samtidig forhindret fra å rapportere fra katastrofen. Vietnam beskrives som så eneveldig at myndighetenes representanter sjelden blir stilt til ansvar for sine handlinger. Det oppdaget journalistene Nguyen Viet Chien og Nguyen Van Hai da de avslørte at embetsmenn i landets samferdselsdepartement hadde svindlet til seg 750 000 dollar som de brukte på å gamble på fotballkamper i Europa. Avsløringen førte til at samferdselministeren måtte av, i likhet med flere andre embetsmenn. Men saken tok en svært absurd vending da myndighetene hevdet reporterne hadde «misbrukt demokratiske friheter til å bryte med statens interesser». Chien ble idømt en fengselsdom på to år, mens Hai ble dømt til to år med «etterutdanning». En politimann som ga dem opplysninger, ble også dømt til fengselsopphold. Ministeren ble på sin side løslatt fra fengsling i samme periode med alle juridiske rettigheter gjenopprettet.

FLESTEPARTEN AV TILFELLENE i IPIs rapport finner imidlertid ikke sted i autoritære stater. Tvert imot har mange av dem demokratisk styreform, markedsøkonomi og en forholdsvis rik medieflora. Men det stopper ikke myndigheter og andre aktører fra å systematisk krenke pressefriheten. Hyppige metoder er misbruk av lover om ærekrenkelse, injurie, majestetsfornærmelse, hån mot religion eller lover som skal forbyggende terrorisme eller beskytte nasjonal sikkerhet. Selv i moderne stater som Hong Kong, Japan, Malaysia, Taiwan og Sør-Korea finnes det rekke eksempler på dette. Slik lover brukes ofte som begrunnelse for deportasjon, tap av presselisenser og akkreditering eller fengsling. Rapporten kan by på et overveldende antall tilfeller med slik maktmisbruk. I Kina ble for eksempel Huang Qi¹ siktet 16. juni for å ha skaffet seg statshemmeligheter ulovlig etter han publiserte artikler som var kritiske til regjeringens respons på de ødeleggende jordskjelvene i Sichuan-provinsen i 2008. I et annet ekstremt tilfelle fra samme land måtte journalisten Li-Chong tilbringe tre år i fengsel for å ha rapport om et utbrudd av denguefeber før myndighetene offentligjorde informasjonen. Han mottok en pris fra World Association of Newspapers for sitt arbeid.

Rapporten gir også et innblikk i skjebnen til asiatiske journalister som er blitt samvittighetsfanger. Fra Bangladesh framheves Mohammed Atiqullah Khan fra bengaliavisen Janakantha. 7. mars 2007 ble han arrestert med hjemmel i en av landets unntakslover. Kort tid senere ble Khan tiltalt for «korrupsjon», «kriminalitet» og å ha «svertet landets rykte». Han var en av flere journalister og redaktører som i januar 2007 ba den nye regjeringen innta et klart standpunkt i favør av pressefrihet og mot sensur. I oktober hadde han blitt tiltalt på en skare nye punkter, og ble dømt til totalt 48 år i seks ulike saker. Redaktører i 14 av landets dagsaviser offentliggjorde en erklæring hvor de oppfordret myndighetene til å løslate Khan. I mellomtiden har elendige forhold i fengslet ødelagt hans helse, og han er nå innlagt på sykehus. IPI igangsatte i november 2008 en kampanje for å få løslatt Khan.

IPI-rapporten legger også vekt på at området for undertrykking har ekspandert med utviklingen og bruk av internett. Heller ikke på dette feltet har sensuren stått tilbake for å blokkere for ytrings- og pressefrihet. For oss i Europa er datalagringsdirektivet det nærmeste man kommer denne formen for kontroll. Men det blekner i sammenligning med kontroll og sensur over internett i asiatiske land. Om land i Midtøsten og Sentral-Asia, nevnes det at de ofte krever at internettbrukere skal registrere seg med fullt navn. Til og med Sør-Korea har vurdert slike tiltak. Andre lover forbyr innhold på nettsteder som kan virke ærekrenkende. Et prominent eksempel er Malaysia. Her beordret regjeringen 21 internettleverandører til å blokkere den politiske bloggen til redaktøren for Malaysia Today, Raja Petra Kamarudin. Begrunnelsen var at han hadde publisert «ærekrenkende påstander om flere ministere». ² Thailand gikk for øvrig til et liknende steg: 2300 nettsteder ble forbudt på grunn av mistanke om at de svertet kongefamiliens rykte. Og Indonesia har det gått så langt at ærekrenkende innhold i elektronisk form kan straffes med inntil seks års fengsel og høye bøter. Geert Wilders filmen Fitna ble 31. mars forbudt fra YouTube på et slikt grunnlag av det indonesiske informasjonsministeriet.
Internettsensuren har antagelig nådd lengst i Kina hvor en kan risikere å møte to tegneseriefigurer i politiuniformer med kallenavnene «Jing» og «Cha», hver gang en besøker en nettside myndighetene mener har et «ulovlig innhold». Sistnevnte betegnelsen kan gjelde alt som anses som undergravende eller som fremmer overtro.

DET MÅ OGSÅ nevnes at IPIs rapport ikke bare presenterer mørke utsikter for pressefriheten på et globalt plan. Chile, Cook Islands og Guatemala har for eksempel vedtatt nye lover som sikrer åpen tilgang til informasjon. Og Nepal opprettet nylig en nasjonal informasjonskommisjon som har som oppgave å iverksette en liknende lov. Til og med det kriseherjede Haiti har opplevd en viss forbedring i forhold til etterforskning av mord på journalister. Det gjenstår å se om disse landene vil forbli ensomme øyer i et verdenshav av undertrykkelse, eller om flere vil følge deres eksempel.