Fornorskningen av offentligheten

Hvis ikke dere får pressestøtte, hvem er den da til for? Dette er vantroen jeg har blitt møtt med etter at Norsk kulturråd nylig bestemte at norske Le Monde diplomatique ikke falt inn under tilskuddsordningen for periodiske publikasjoner.

Kulturrådets beslutning - basert på «et kunst- og kulturfaglig skjønn», ifølge utvalgsleder Ottar Grepstad (DN, 27. mars), i stedet for en pressefaglig eller ytringsfrihetlig vurdering - reiser spørsmålet om pressestøttens funksjon og legitimitet:
Skal den sikre størst mulig tilgang på informasjon og perspektiver om hva som skjer i verden, eller lukke norsk offentlighet inn i seg selv, med bare tilfeldige avskrifter fra engelskspråklig presse som eneste gløtt ut mot verden?

AT KULTURRÅDET HAR «nullet» en av verdens mest anerkjente aviser, virker for mange nærmest latterlig. Heldigvis, kunne man si, er ikke dette tilfellet, provinsialismen er langt mer provinsiell.

Ifølge Kulturrådet oppfyller vi ikke kriteriet om at «oversatt stoff som ikke er originalskrevet for avisen, ikke (må) utgjøre mer enn 40 prosent av den totale stoffmengden». Kulturrådet og utvalget som ble opprettet for å gi en innstilling, kan hverken ha lest avisen eller søknaden, ettersom så å si alt stoffet som publiseres i Le Monde diplomatique er originalskrevet for Le Monde diplomatique.

Det kan virke som Kulturrådet rett og slett har begått feilslutningen å mene at siden Le Monde diplomatique har sin opprinnelse i en fransk avis, så må alle de andre utgavene være kopier, ergo at originalspråket er det avgjørende. Man kan lure på hvorfor dette kriteriet er tatt med når det noen paragrafer før står at det må «være vesentlige originalbidrag på norsk».

Muligens er det en frykt for at norske aviser skal gi hen for latskap og bare oversette det som kommer inn fra amerikanske syndikater. Alternativt er det et ønske om at norsk offentlighet skal dreie seg om Norge eller i det minste ha et overveiende norsk perspektiv på alt som skrives.

Le Monde diplomatique har de siste tjue årene utviklet seg til å bli en av verdens største aviser med et samlet opplag i underkant av 2,5 millioner, fordelt på 46 utgaver. Det er ikke den opprinnelige franske månedsavisen som har tatt initiativ til utbredelsen.

Det er personer og miljøer i disse 45 landene, regionene og språkfellesskapene som har ønsket at avisens grundige dekning av geopolitiske hendelser og tendenser, skal være tilgjengelig for sine medborgere. Dette var tilfellet da tidligere Morgenbladet-redaktør Truls Lie startet den norske utgaven for seks år siden.

Å si at stoff som er skrevet for Le Monde diplomatique på fransk, spansk eller arabisk, ikke er originalskrevet for Le Monde diplomatique - om enn det dreier seg om den sørafrikanske, palestinske eller norske utgaven - er skivebom. Den norske utgaven er ikke en kopi av den franske, men en versjon av den internasjonale Le Monde diplomatique, som er supplert med opptil 40 prosent stoff som er originalskrevet på norsk.

Vi kommer ut samtidig som den franske, og det hender vi trykker artikler som først senere trykkes i den franske. Det er åpenbart at Kulturrådets avslag ikke kan være i tråd med retningslinjene. Når, for eksempel, undertegnedes «norske» artikler publiseres i den finske eller den tyrkiske utgaven, er ikke disse artiklene originalskrevet for den norske utgaven og deretter videresolgt, men nettopp originalskrevet for Le Monde diplomatique.

Slik kriteriet om oversatt stoff er formulert, skulle man tro det var skreddersydd for den eneste eksisterende avisen som kunne tenkes å omfattes av det - i vår favør, trodde vi.

Det er vanskelig å forstå hvorfor Kulturrådet har fortolket dette kriteriet på en så kontra-intuitiv, snever måte, men resultatet er klart: Den norske offentligheten folder seg enda mer om seg selv. Dette er så avgjort ikke i tråd med ordningens formål om å «opprettholde og utvikle uke- og månedsaviser med ulik kulturell og samfunnsmessig betydning».

For hvor mange aviser kan vise til samme «kulturelle og samfunnsmessige betydning» som Le Monde diplomatique, som har vært sentral i utvikling av de nye globale «sosiale bevegelsene».

Eksempelvis oppsto Attac som et resultat av avisens finanskritiske journalistikk. Dette er bare ett eksempel på det kompromissløse kritiske perspektivet til avisen - som for over et år siden viste at verdensøkonomien sto på stupet, mens andre snakket om «justeringer» - og dens forsøk på å vise at «en annen verden er mulig», slik tidligere redaktør, Ignacio Ramonet, har formulert slagordet for en ny politisk generasjon.

I en tid hvor norske medier har stadig mindre midler og muligheter til å formidle hva som skjer bak de internasjonale overskriftene - om enn det dreier seg om matvarefirmaers forsøk på å påtvinge afrikanske land genmanipulert såkorn, kollektivtrafikk i Sør-Amerika eller pressefrihet i Asia - bør spørsmålet stilles om hvilken offentlighet pressestøtten skal legge til rette for.

Trykket i VG 14. april.