Grepstads fornorsking

Svar til Ottar Grepstad.

Det er besynderlig å se leder for Kulturrådets litteraturutvalg Ottar Grepstad mene at retningslinjene om tilskudd til periodiske publikasjoner ikke gir rom for å gi pressestøtte til den norske utgaven av Le Monde diplomatique (Klassekampen 15. april). Særlig når Grepstad, som selv har vært sentral i utformingen av disse retningslinjene, legger til grunn momenter som ikke står i dem.

Grepstad mener Le Monde diplomatique «oppfyller alle dei andre pressefaglige og kulturfaglige krava», men ikke kravet at «minst 60 % av stoffet må vere originalskrive norsk». Men det sistnevnte kravet står vitterlig ikke i Kulturrådets retningslinjer.

I «Retningslinjer for støtte til uke- og månedsaviser», som Kulturrådet vedtok 2. og 3. desember 2008, står det som følger: «Oversatt stoff som ikke er originalskrevet for avisen, må ikke utgjøre mer enn 40 prosent av den totale stoffmengden.» (§3f). Det står ingenting om at noe må være «originalskrive norsk». §3f legger heller ingen nasjonale føringer, tvert imot åpner den for at alt stoffet kan være oversatt så lenge det er «originalskrevet for avisen». Retningslinjene gir altså nok av rom til å sørge for at den norske offentligheten kan få tilgang til Le Monde diplomatiques grundige og kritiske journalistikk. Men Grepstad (og Kulturrådet) velger heller å fortolke denne paragrafen, som han selv har vært med på å vedta, på en snever og selvmotsigende måte.


LE MONDE DIPLOMATIQUE er en internasjonal avis, som finnes i 46 utgaver på 25 språk, selv om hovedvekten av stoffet i avisen initieres av den franske redaksjonen, originalskrives det ikke for denne versjon, men for alle utgavene. Hvis vi skal følge Grepstads terminologi kan vi si det er «originalskrive internasjonalt».

Når Grepstad presser «norsk» inn i §3f, klarer han tydeligvis ikke å skille mellom «original» som i «teksten slik den foreligger på originalspråket» og den sedvanlige definisjonen av originalstoff som «ikke tidligere publisert». Stoffet i den norske utgaven har ikke først blitt publisert i den franske og deretter videresolgt til den norske utgaven, men trykkes samtidig i begge utgavene.

Grepstad fornorsker enda mer retningslinjene når han begrunner denne ikke-eksisterende nasjonale føringen med at Kulturrådet «skal styrkje norske opphavsrettshavarar», i stedet for det vedtatte formålet med tilskuddsordningen, nemlig «å opprettholde og utvikle publikasjoner av ulik kulturell og samfunnsmessig betydning».

Hvis vi skal tro Grepstads begrunnelser for avslaget på vår søknad, noe vi ikke har grunn til å betvile, har det tydeligvis blitt gjort på en særdeles vilkårlig anvendelse av Kulturrådets retningslinjer. Avslaget har rett og slett blitt foretatt på et grunnlag som ikke framgår av retningslinjene.

Norske Le Monde diplomatique vil av denne grunn levere inn klage på saksbehandlingsfeil. I tillegg bør debatten tas på politisk hold om Kulturrådet er riktig instans for å forvalte denne tilskuddsordningen med tanke på den massive og unisone kritikken rådets beslutninger har blitt møtt med. Og ikke minst bør det stilles spørsmål om ordningens formål er å beskytte «norske opphavsrettshavarar» og lukke den norske offentligheten inn i seg selv, snarere enn å sørge for en bred offentlighet som ikke begrenses av kunstige nasjonale skiller.

Det må også føyes til at representanter for Le Monde diplomatique har vært til stede på informasjonsmøtene til Kulturrådet, stikk i strid med det Grepstad hevder.



Se også debattinnlegg i Dagbladet.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Le Monde diplomatique i Kulturrådet

Default thumbnail
Neste sak

Fornorskningen av offentligheten

Andre saker om Nord-Amerika

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0