Profetene tar aldri feil

En underlig funksjon med profetier er at tilhengerne bare blir mer iherdig troende når de ikke går i oppfyllelse.

april 2009

I Lake City (Minnesota) en dag på 1950-tallet publiserte Lake City Herald en artikkel om Maria Keechs profeti: Denne byen så vel som flere andre byer i USA ville bli ødelagt av et grunnbrott, men de troende ville bli reddet av utenomjordslige vesener i flyvende tallerkener som var kommet fra planeten Clairon. Verdens undergang skulle inntreffe 21. desember samme år. Det særegne med denne dommedagsprofetien var at den ble fulgt av en gruppe sosialpsykologer som ut fra en samtidig observasjon av den kalde krigen, håpet å forklare de universelle mekanismene som har ligget til grunn for profetier fra kristendommens fødsel til moderne tid.

Profetien slo ikke til, og tilhengerne fant gode forklaringer på hvorfor. Observatørene identifiserte de samme reaksjonene som man hadde lagt merke til i tidligere tiders dommedagssekter, som ikke hadde tilgang på like mye informasjon.

Millerittene, disiplene til William Miller, en bonde i New England som trodde på en bokstavelig oppfyllelse av de bibelske profetiene, ventet hele året i 1843 uten å vike en tomme: «Ved årets slutt var verdens undergang fortid. Millerismen besto. De skeptiske sa farvel, men de var det ikke mange av. Det var det derimot av dem som holdt fast på troen og gløden. De skyldte enkelt deres skuffelse på en eller annen regnefeil. På tross av at profetien ikke slo til, brant den fanatiske flammen enda kraftigere. Flammene av denne typen følelser lar seg ikke slukke på kommando. […] Langt fra å synke under nederlagets brodd, ble manifestasjonene av lojalitet enda mer resolutte i påvente av Dommens dag.»1


FORFATTERNE AV When Prophecy Fails, Leon Festinger og kollegaene hans, tenkte åpenbart på den viktigste episoden i fundamentene til den katolske kirken, som er bygd opp rundt den bestridte forventningen om parousia, Jesu raske gjenkomst til jorden for Dommens dag.

Når profetier ikke slår til, gir de troende nødvendigvis ikke opp deres falsifiserte tro: Å gi opp sin tro koster for mye, dermed reagerer de heller med et overdrevent engasjement. De kan finne på alle mulige utflukter om datoen for hendelsen – deres beregninger var feil. De overbeviser seg selv om disse og dobler deres hengivenhet ved å forsøke enda hardere å overbevise andre. Ifølge Festinger lot denne paradoksale, for ikke å si irrasjonelle, atferden seg forklare av «kognitiv dissonans», et så smertelig moralsk og intellektuelt ubehag at virkeligheten må vike for troen.

Det eksisterer likevel andre trosfelt, eksempelvis politikken som det henvises til i forordet til den franske utgaven av When Prophecy Fails (L’Echec d’une prophétie) der det står at boken belyser «våre reaksjoner til sekulære og politiske profetier som flere generasjoner har gitt seg hen til siden 1917».2 Årstallet for den russiske revolusjonen vitner om hvor påvirket den liberale tenkeren Serge Moscovici, som har skrevet forordet, er av holdningen i Raymond Arons teser om «sekulære religioner», formulerte på samme tid som arbeidene med kognitiv dissonans. I Opium des intellectuels (Opium for de intellektuelle) tok Aron for seg kommunismen, en politisk ideologi som ifølge ham, på tross av dens tilsynelatende vitenskapelighet, var grunnet på en religiøs tro, fullstendig impregnert av forhåpninger om frelse. Dens tilhengere, understreket han, framviste en sta avvisning av de mest utslitte sannheter, som stalinismen diktatoriske natur eller det sovjetiske samfunnets fattigdom.

Sosiologen og kommentatoren i den konservative dagsavisen Figaro, slo slik to fluer i ett smekk: Han gjorde opp med sine tidligere kamerater i Kommunistpartiet og serverte midt under den kalde krigen antikommunisme til sin politiske familie. Men hvorfor var det bare kommunistene som hadde narret seg selv? Når Aron hevdet at «det klasseløse samfunnet som sørger for sosialt framskritt uten politisk revolusjon, kan sammenlignes med tusenårsriket som dommedagssekteristene drømte om,»3 hvordan kunne han unngå å se at denne religiøse definisjonen av kommunismen også kunne brukes på andre ideologier? Anklageren utelukket denne muligheten fra begynnelsen av: Han trakk fram sine egne, liberalerne, som de tvilende, de som ikke følger noen dogmer.

Analysen av sekulære religioner kunne ha blitt universell, hvis den hadde blitt applisert på de andre. Men da måtte Aron ha kritisert sin egen leir, i en tid da dens ideologer ikke akkurat briljerte. Denne svakheten var et resultat av det nylige sammenbruddet som kom etter krisen i 1929 og den store depresjonen på 1930-tallet. Hva var de liberales reaksjon på nederlaget til det selvregulerende markedet? De hadde de samme holdningene som virkelighetsfornektende sektmedlemmer, noe som ble illustrert av den berømte erklæringen til den amerikanske presidenten Herbert Hoover, som mot alle bevis på det motsatte forsikret midt i depresjonen at «velstanden [var] like om hjørnet».
Det fantes også troende som Claude Gignoux, redaktør for avisen La Journée industrielle, som i 1936 hevdet det ikke var markedets feil, men statens. Den hadde blandet seg for mye inn: «Det man kaller kapitalistisk kaos er bare dårlig avkastning fra en organisme som har blitt fordreid i tjue år av planløs statlig innblanding.»4

Stilt overfor virkelighetens bitende dementi, livnærte dermed den liberale troen på tusenårsriket en gjenoppblomstring av nyfrelste. De troende gikk til angrep på New Deal og all annen sosial politikk. Andre verdenskrig, som krisen endte med, ga dem enda flere grunner til å fordømme statlig innblanding ved å opportunistisk knytte den til både nazisme og kommunisme. Krigen var ikke engang over da Friedrich Hayek mente det var viktigere å overse den og heller kritisere velferdsstaten. I den så han intet mindre – nok en feil – enn et kommunistspøkelse. I 1946 dannet han Mont-Pèlerin-selskapet for å forene kreftene til de beseirede. Men hvem kjente til denne hemmelige klubben som samlet de få økonomene som var uimottakelige for den dominerende keynesianismen?


DET SKULLE GÅ flere tiår før den nye liberale troen seiret, særlig takket være den såkalte «Prisen i økonomisk vitenskap til Alfred Nobels minne» som ble opprettet av Sveriges Riksbank i 1968 og deles ut samtidig som de opprinnelige Nobelprisene. Prisen gjorde det mulig å krone Hayek i 1974 og deretter en rekke liberale økonomer. «Vi har vunnet,»5 triumferte på hyklersk vis arvtakerne, som ikke hadde hatt nok erfaring til å ha lært seg å være forsiktige.

Før deres nylige og kortvarige seier, var det vanskelig å forestille seg i hvor stor grad liberalismens kirkesangere nørte opp om en fanatisk tro, som ikke sto tilbake for morgendagene marxistene sang om. Markedets forsyn er utvilsomt en blek erstatning for paradis på jord, for ikke å snakke om himmelriket. Men det er tilstrekkelig til å få folk til å gi avkall på fornuft og gi seg hen til profetiske delirier. Dette forklarer også denne underlige konservative allianse mellom kristenfundamentalister og markedsevangelister som dominerte den amerikanske politikken under George W. Bushs presidentskap.6 Denne alliansen fungerte også som modell i Frankrike for en allianse mellom de tradisjonelle katolikkene og liberalerne rundt Nicolas Sarkozy. Hva annet kan forklare at profittdisiplene har levd så godt sammen med tilhengerne av syndsforlatelse, om ikke nettopp en trosaffinitet som blant annet hadde god nok smak til å ikke trenge seg inn på hverandres domener?

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Leon Festinger, Hank Riecken og Stanley Schachter, When Prophecy Fail, Harper-Torchbooks, 1956. Fransk utgave, L'Echec d'une prophétie, PUF, Paris, 1993.

2 Se over.

3 Raymond Aron, L'Opium des intellectuels, Hachette, Paris, 2002 [1955], s. 276.

4 Sitert av Richard F. Kuisel, Le Capitalisme et l'Etat en France–Modernisation et dirigisme au XXe siècle (Kapitalismen og staten i Frankrike–Modernisering og planøkonomi i det 20. århundret), Gallimard, Paris, 1984.

5 Jean-Claude Casanova, Le point, Paris, 26. juni 1989.

6 Se Thomas Frank, Pourquoi les pauvres votent à droite–Comment les conservateurs ont gangé le cæur des Etats-Unis (Hvorfor de fattige stemmer til høyre–Hvordan de konservative vant USAs hjerte), Agone, Marseille, 2008.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal