Drømmen om en bedre verden

Luftens bakgrunn var rød. I to tiår virket det som stormen, som sveipet over de latinamerikanske sierras, de nordafrikanske djebels (fjell) og fortsatte til de asiatiske rismarkene, skulle ta med seg den tidligere koloniordenen og det økonomiske herredømmet til statene i Nord. I 1956 annonserte Egypts president Gamal Abdel Nasser i et homerisk latterutbrudd at Suez-kanalen skulle nasjonaliseres. I Tebessa-fjellene reiste de tunisiske «fellaghas» seg for å gjøre slutt på det «franske departementet» som var påtvunget Algerie. Etter triumfen i Havanna, dro «geriljahelten» Ernsto Che Guevara ut i nye anti-imperialistiske kamper, i Kongo og Bolivia. I Sørøst-Asia gjorde det vietnamesiske folket motstand mot det massive bombardementet fra «den frie verdens festning». I de fjerne Dhofar-fjellene på den arabiske halvøya frigjorde geriljasoldater, under banneret «vitenskapelig sosialisme», stammer og kvinner fra en tusenårig undertrykkelse.

Selv i hjertet av Europa og USA gjorde studenter og arbeidere opprør mot den gamle verden i navn av en fornyet sosialisme. I Alger i 1973 uttrykte lederne for de alliansefrie nasjonene sin vilje til å innføre en «ny internasjonal økonomisk orden», grunnet på gjenerobring av deres naturressurser. Og oljelandene viste vei med å nasjonalisere sin strategiske ressurs. The times they are a-changing, sang Dylan. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Den langsomme konstruktion af det politiske subjekt

Neste sak

Haiti mon amour

Mer Kommentar

Etter pandemien

Åpenbart må fossil energi skrotes for å unngå en løpsk global oppvarming, men miljøkrisen krever noe

Avtalen i Samara

Koronaepidemien tvinger brutalt på oss erkjennelsen av at den klassiske definisjonen av samfunnet – som menneskene

0 kr 0