Drømmen om en bedre verden

Luftens bakgrunn var rød.1 I to tiår virket det som stormen, som sveipet over de latinamerikanske sierras, de nordafrikanske djebels (fjell) og fortsatte til de asiatiske rismarkene, skulle ta med seg den tidligere koloniordenen og det økonomiske herredømmet til statene i Nord. I 1956 annonserte Egypts president Gamal Abdel Nasser i et homerisk latterutbrudd at Suez-kanalen skulle nasjonaliseres. I Tebessa-fjellene reiste de tunisiske «fellaghas» seg for å gjøre slutt på det «franske departementet» som var påtvunget Algerie. Etter triumfen i Havanna, dro «geriljahelten» Ernsto Che Guevara ut i nye anti-imperialistiske kamper, i Kongo og Bolivia. I Sørøst-Asia gjorde det vietnamesiske folket motstand mot det massive bombardementet fra «den frie verdens festning». I de fjerne Dhofar-fjellene på den arabiske halvøya frigjorde geriljasoldater, under banneret «vitenskapelig sosialisme», stammer og kvinner fra en tusenårig undertrykkelse.

Selv i hjertet av Europa og USA gjorde studenter og arbeidere opprør mot den gamle verden i navn av en fornyet sosialisme. I Alger i 1973 uttrykte lederne for de alliansefrie nasjonene sin vilje til å innføre en «ny internasjonal økonomisk orden», grunnet på gjenerobring av deres naturressurser. Og oljelandene viste vei med å nasjonalisere sin strategiske ressurs. The times they are a-changing, sang Dylan.

Selv om disse bevegelsene mottok støtte fra Sovjetunionen, tok de sterk avstand fra unionen og kritiserte byråkratiseringen av makten i Moskva, den manglende aktivismen, valget om «fredelig sameksistens» med USA, som de sidestilte med et forsvar for status quo. Og selv om bevegelsene var svært forskjellige, holdt de alle fast på revolusjonen. De ville velte den gamle samfunnsorden både på hjemmebane og internasjonalt, med alle midler, deriblant væpnet kamp eller statskupp. De rakket ned på «de borgerlige demokratiene» og valgene som de oppfattet som redskap for undertrykkernes herredømme.

Essensen i denne epoken har ingen klart å uttrykke bedre enn Jean-Paul Sartre. I sitt berømte forord til Frantz Fanons Jordens fordømte fra 1961, skrev han at volden til den kolonialiserte «er verken en absurd storm eller tilbakevendingen til dyriske instinkter, ei heller utløp for et ressentiment: Det er mennesket selv som setter seg sammen på ny. […] Den kolonialiserte kureres for den koloniale nevrosen ved å jage kolonisatoren med våpen».2 Og filosofen legger til at denne «voldens sønn» i dette henter fram «i hvert øyeblikk sin menneskelighet: Vi er mennesker på hans bekostning, han gjør seg til menneske på vår. Til et annet menneske, av bedre kvalitet».

TJUE, TRETTI ÅR senere er slike ord blitt uhørlige, selv det minste håp om en samfunnsendring er blitt redusert til en totalitær vilje og likhetsidealet identisk med GULag. Overalt ser man hvordan pengene og individualismen har vunnet fram. «Vi er dømt til å leve,» slik historikeren François Furet formulerer det, «i den verden vi lever», å ikke lenger drømme om «en vakker dag». Og hvis vi likevel får dårlig samvittighet av den vedvarende nøden, kan vi slutt oss til rekkene av forkjemperne for humanitære intervensjoner som er klare til å lindre plagene til ofre for katastrofer, kriger og diktaturer, på samme måte som gårsdagens veldedige overklassefruer lindret de fattiges lidelser samtidig som de holdt dem unna propagandaen til de «røde». «Les French Doctors» har erstattet de internasjonale brigadene, veldedighet har erstattet solidaritet. Voldsbruk er fullstendig diskreditert, gjort til terrorisme – kun de vestlige statenes vold er fortsatt legitim.

Hvordan har en slik revolusjon – eller kontrarevolusjon? – blitt mulig på så kort tid? Flere faktorer har spilt inn. Langt fra å komme varig svekket ut fra nederlaget i Sørøst-Asia, lyktes det USA å gjenreise seg på spektakulært vis mens Sovjetunionen skled ut i en endeløs politisk, kulturell og ideologisk stagnasjon. Den brutale represjonen av Praha-våren i 1968 og håpet om en sosialisme med menneskelig ansikt, var bare et av tegnene på Sovjetunionens utforvei. Washington gikk til angrep på alle fronter og lyktes i å påtvinge en økonomisk orden gjennom de globale finansinstitusjonene, i å diskreditere den «sosialistiske modellen» som ble sidestilt med GULag, i å slite Sovjetunionen ut gjennom i tvilsomme strider i Afghanistan eller i våpenkappløp, i å sikre seg samarbeidet til de nye elitene som ble skapt i kampen mot koloniveldet.

Ettersom denne kontrarevolusjonen også er født av en desillusjon som er proporsjonal med de messianske forventningene om et «nytt menneske» som Sartre håpet på. Riktignok advarte blant andre Frantz Fanon mot risikoen for at revolusjonen skulle konfiskeres og fordømte de som, på deres svarte hud, bar en hvit maske. Men virkeligheten kom til å overgå hans verste mareritt. Elitene som hadde snakket om «vitenskapelig sosialisme», fra Etiopia til Angola via Den demokratiske republikken Kongo, sluttet seg uten sjelekvaler til den liberale og kapitalistiske orden. Overalt ble det skapt nye klasser som til tider var like griske og brutale som de tidligere koloniherrene.

På det politiske feltet endte diskrediteringen av det «borgerlige demokratiet» i et demokrati som bare i navnet hadde noe med folk å gjøre og som bare ble «berettiget» av den tydelige diktatoriale karakteren til Vestens allierte – fra Indonesia til Zaïre. Den forlengede, væpnede kampen endte ikke bare i fiendens nederlag – og nederlaget til en rekke allierte i de kultiverte koloniale samfunnslagene. Den bidro også til å sette munnbind på enhver opposisjonell stemme: Enhver kritikk ble sidestilt med forræderi i krigstid.

I Algerie utrensket FNL ikke bare utenlandske elementer, men også alle opposisjonelle, selv på innsiden av organisasjonen. Disse autoritære metodene strakk seg langt utover selve uavhengighetskampen. I Latin-Amerika kom brutale militærdiktaturer til makten på 70-tallet, og viste at det «borgerlige demokratiet», de «formelle frihetene», også hadde noen fordeler, noe folk i Øst-Europa allerede ante.

SAMMENBRUDDET TIL Sovjetunionen og «den sosialistiske blokken», den økonomiske liberalismens seier, landene i Nords eneveldige herredømme over den internasjonale orden, mer eller mindre frie valg i Øst-Europa, Latin-Amerika og Afrika, framsto som innledningen til en ny æra. Tusenårsmålene som FN vedtok i 2000, var utslag av en salig optimisme om fattigdomsreduksjon, større tilgang til utdannelse og helse, likestilling.

I denne nye konteksten måtte de revolusjonære kreftene revurdere sin retorikk, strategi og praksis – i den grad mytologien om «væpna kamp» («Skape en, to, tre, en hel rekke Vietnam,» sa Che Guevara) stammet fra en abstrakt romantisisme. Det var først etter en rekke interne debatter at Det vietnamesiske arbeiderpartiet, i Hanoi, ved utgangen av 1963 besluttet å svare militært på den amerikanske opptrappingen sør i landet. Partiet var klar over prisen folket ville måtte betale for et slikt valg.3

Det var refleksjonen over fortidens erfaringer som fikk Nelson Mandela til å godta å gå i dialog med makten i Sør-Afrika, som fikk ham til å gå inn for et kompromiss som garanterte tilstrekkelig med rettigheter for de hvite for å unngå utvandringen som hadde rammet Angola, Mosambik og Algerie, om enn under andre omstendigheter. Mandela gjorde også dette for å svare på kravene fra vestlige makter som fullstendig dominerte den økonomiske scenen på begynnelsen av 90-tallet. Dette kompromisset hadde en pris: Kampen mot de store sosiale ulikhetene, som i første rekke rammet de svarte, kom i andre rekke.

Subcomandante Marcos i Chiapas kritiserte forsvaret av «revolusjonær vold» som var framherskende på 70-tallet: «Vi vil ikke tvinge gjennom våre løsninger med makt, vi vil skape et demokratisk rom. Vi har et annet syn på den væpnede kampen enn den klassiske oppfatningen til tidligere geriljakrigere, det vil si som den eneste veien og allmektige sannheten som man må samles rundt. Det som er avgjørende i en krig, er ikke den militære konflikten, men politikken som er satt i spill i denne konflikten. Vi har gått til krig for å bli hørt.»4 Men zapatista-revolusjonen forble potensiell snarere enn reell.

Andre steder sluknet de væpnede kampene med den kalde krigens slutt, om enn det var i Nord-Irland eller Sentral-Amerika. Selv i Palestina virket det som Oslo-avtalen fra 1993 skulle åpne veien mot fred. Igjen var bare noen glør i Sri Lanka og Baskerland, «modeller» som var lite attraktive for de fleste revolusjonære krefter.

LIKEVEL VILLE ALLE illusjonene om «historiens ende» – utryddelsen av ulikhet og nød, en ny verdensorden – bli utslettet av nederlaget til USA liberale politikk og utenrikspolitiske eventyr. Kinas og Indias markeringer på den internasjonale scenen utvidet handlingsrommet for landene i Sør. På ny har problemstillingen om «forandring» av den nasjonale samfunnsorden og internasjonale politiske orden blitt aktuell, selv om det ikke lenger er i navn av en «vitenskapelig sosialisme», men snarere en eksplosiv blanding av messiansk håp, kulturell og politisk nasjonalisme og egalitarisme grunnet på etniske og religiøse tradisjoner.

Latin-Amerika som hadde lidd under lange år med liberalistisk medisin, innledet denne nye etappen da det kom til makten bevegelser som var beredt på grunnleggende endringer og på å gi brød til de fattigste og de ekskluderte, i første hånd indianerne. Og den direkte konflikten med de etablerte maktene skjedde med respekt for valgurnene. Politisk vold er ikke lenger på dagsordenen.

I Midtøsten er det mindre samfunnsordenen enn den utenlandske militære innblandingen som det kjempes mot, særlig den amerikanske. Den væpnede kampen – som ofte føres i islams navn, av organisasjoner som Hamas eller Hizbollah, som har stor støtte i befolkningen – har vært suksessfull. På den andre siden skyldes den relative popularitet til Al-Qaida, et transnasjonalt nettverk uten lokal forankring, at organisasjonen klarer å rette noen slag mot USA. Og i Asia kombineres kampen mot ulikheter, til tider selvmotsigende, med regjeringenes evne til å mobilisere befolkningene rundt forsvar av en suverenitet som i lang tid har blitt latterliggjort og utfordret av den internasjonale orden.

Med disse mangfoldige situasjonene, er det tydelig at den relativt stabile perioden på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet er i ferd med å nå slutten. Det er vanskelig å vite hvilke rystelser vi har foran oss, men en ting er sikkert: Drømmen om en bedre verden – en drøm som er like gammel som menneskeheten, men som i dag har svært forskjellige konturer enn på 60-tallet – er på vei tilbake.

Oversatt av R.N.