Om rasjonell virkelighetsforstyrrelse

I 2003 fortalte BBC om Pentagons dristige plan for å forbedre måten etterretningsinformasjon ble samlet inn og analysert på. Pentagon ville bruke det mest rasjonelle og effektive virkemidlet som eksisterte: markedet. Planen innebar å lage et marked for «investeringer» i spådommer om framtidige terrorangrep, konflikter og attentater. «Forskning indikerer at markedet er en ekstremt effektiv og tidsriktig måte å samle spredt og selv skjult informasjon på,» mente det amerikanske forsvarsdepartementet.¹ Pentagon hadde allerede sendt ut invitasjoner til 1000 tradere, før planen ble stoppet av politikere i det amerikanske senatet som fordømte ideens moralske aspekter og problemet som demokraten Tom Daschle påpekte: «Dette programmet kan faktisk gi insentiver til å begå terrorhandlinger.»¹

IDEEN OM EN markedsstyrt etterretningstjeneste framstår som en absurd overdrivelse av dagens framherskende økonomiske rasjonalitet, som utslag av en rasjonell virkelighetsforstyrrelse der virkelighetens «irrasjonelle» kompleksitet forsvinner av syne. Man ser ikke at markedets rasjonalitet i dette tilfellet ville være selvoppfyllende, fordi man gir insentiv til å sørge for en etterspørsel og et behov. Det skremmende er at lignende forslag til stadighet blir satt ut i live. Et talende eksempel er privatiseringen av fengselsvesenet i USA. I februar sa to amerikanske dommere seg skyldige i å ha mottatt bestikkelser av et privat fengselsselskap for å gi mindreårig fengselsstraffer. Blant annet ble 15 år gamle Hillary Transue dømt til tre måneder for å ha laget en falsk hjemmeside til viserektoren på skolen hennes. De to dommerne skal ha mottatt mer enn 2,6 millioner dollar i bestikkelser.²

I begge disse eksemplene er det en kortslutning som gjør markedstenkningen fullstendig irrasjonell: Hvis markedet på disse områdene fungerte, ville det kollapset, hvis terrorplaner og terrorceller hadde blitt avslørt, hvis privatdrevne fengsler var bedre i rehabilitering, ville det ikke lenger vært et marked, bare «negativ vekst». Spørsmålet stiller seg selv: Hvorfor tenker man i det hele tatt tanken på å bruke markedsprinsipper på disse og lignende områder? Det enkle, opplagte og Marx-belyste svaret er at man må inkludere stadig flere samfunnsfelt i kapitalstrømmene for å opprettholde økonomisk vekst. Uansett årsaken, er resultatet at man beveger seg stadig lenger bort fra den politiske filosofien som brukes til å legitimere markedsrasjonaliteten, nemlig den klassiske liberalismen.

NÅR JOHN LOCKE legger mye av grunnlaget for liberalismen med Two Treatises of Government i 1689 er det ikke markedet som står i sentrum, men individets frihet og folkets «rett til revolusjon» hvis makthaverne handler i strid folkets grunnleggende interesser. Liberalismens hovedfokus, slik den utvikler seg etter Locke, er hvordan man kan gi mest mulig frihet til individene. «Liberalismen må analyseres som prinsipp og metode for rasjonalisering av regjeringsutøvelsen,» skriver den franske filosofen Michel Foucault. Liberalismen er forsøket på regjere minst mulig, men likevel regjere, altså få folk til å handle slik man vil uten å tvinge dem direkte. Det er her markedet kommer inn: «Liberalismen er verken dets [markedet] konsekvens eller utvikling. Markedet har snarere spilt rollen som en ’test’, et privilegert sted for å få øye på virkningene av for mye regjering, og å ta forhåndsregler.»³

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Markedet er i den klassiske liberalismen et middel for å sikre frihet, men også lydighet, sørge for at borgerne handler på den (ifølge makthaverne) mest rasjonelle måten. I prinsippet ligger det dermed i den klassiske liberalismen en mål-middeltenkning der markedet verken er ideal eller realitet, men en mulighet for sosial kontroll.

Det er nettopp her det sentrale skillet mellom klassisk liberalisme og nyliberalisme befinner seg, idet sistnevnt gjør markedet til et ideal og sidestiller det med demokrati, eksempelvis i begrepet «markedsdemokrati» som George W. Bush skulle innføre i Irak. Når man gjør markedet til mål, middel og rasjonale er konsekvensene klare: «Til slutt har den økonomiske rasjonaliteten gjennomsyret både staten og subjektene på en slik måte at kriteriene for god sosialpolitikk har blitt radikalt forandret og begrenset i forhold til den tradisjonelle liberaldemokratiske oppfatningen. Sosialpolitikken skal ikke bare være lønnsom, stimulere og åpne for konkurranse, samt skape rasjonelle subjekter, men også rette seg etter entreprenørskapets prinsipp ’lik ulikhet for alle’»⁴

Hva skjer når det nå viser seg at markedet ikke engang er i stand til å regulere seg selv? Når det nå har blitt «testet» og vist seg irrasjonelt i forhold til målene om frihet og minst mulig styring? Man skaper nye markeder, eksempelvis et grønt marked som skal redde planeten fra konsekvensene av den økonomiske veksten gjennom enda mer økonomisk vekst, eller man pøser enda mer penger inn i et finansmarked som måtte finne på de mest intrikate finansprodukter i et desperat forsøk på å gjøre kapitaloverskuddet produktivt.

© norske LMD

1
«Pentagon axes online terror bets», BBC, 29. juli 2003.
2
«Judges Plead Guilty in Scheme to Jail Youths for Profit», New York Times, 12. februar 2009.
3
Michel Foucault, «Naissance de la biopolitique», Dits et écrits, II, Galimard, Paris, 2001, s. 821.
4
Wendy Brown, «Nyliberalismen och den liberala demokratins slut», Att vinna framtiden åter, Atlas, Stockholm, 2008.