Fortidens framtid

Det er førti år siden det første mennesket satte sine bein på månen og skapte en ny forhåpning for framtiden. Hva er vår tids framtidstro?

Science fiction-sjangeren har siden den oppsto for over hundre år siden, gjenspeilt de forskjellige samfunnenes frykt og forhåpninger. Hva sier vår tids science fiction om vårt samfunn? I science fiction-filmene som har blitt satt opp på kino de siste årene kan det skimtes to tendenser. På denne ene side er det påfallende mange nyinnspillinger av filmer fra sjangerens storhetstid under den kalde krigen, eksempelvis The Day the Earth Stood Still (2008) og Star Trek (2009). Det kjennetegnende ved denne perioden, fra 1950-tallet til slutten av 1970-tallet, er at den er en av de få epokene i historien der utopien lå forover i tid, og ikke bakover i en svunnen gullalder. Det paradoksale er at denne materielt og sosialt progressive perioden i ettertid i umiddelbar ettertid ble fokuset for en påfølgende «regressiv» tids nostalgi for fortiden, særlig i USA som en moralsk lengsel, men også tidvis i Europa.

Den andre tendensen er apokalyptiske filmer, eksempelvis Children of Men (2006), der de få overlevende etter dommedagen går en usikker tid i møte, snarere enn at apokalypsen åpner for et nytt samfunn uten skavankene som forårsaket det sivilisasjonsmessige syndefallet. Disse to tendensene synes å implisere en samtid med en viss nostalgi for fortidens framtid, fordi den ikke øyner levelige muligheter for sin egen framtid. De apokalyptiske filmene advarer mot sivilisasjonens ferd mot avgrunnen, men gir ingen åpninger for en annen vei.

Sammen kan disse to tendensene ses på som et talende fragment av samtidens selvrefleksjon. Ikke bare lurer en miljøkatastrofe bak horisonten, men over større deler av Vesten brer det seg en erkjennelse blant de yngre generasjonene om at de aldri vil få en bedre levestandard enn foreldregenerasjonen, at utdannelse ikke gir noen fordeler, at rikdommen faller på stadig færre og mektigere hender, en erkjennelse av at samfunnet ikke går framover til tross for en stadig raskere teknologisk utvikling. I Frankrike kalles denne tendensen «précarité», i Hellas snakker de om 700-euro-generasjonen (de som aldri kan håpe på å tjene mer enn dette i måneden) for å benevne den økende usikkerheten på arbeidsmarkedet og i samfunnet som begynte lenge før den pågående økonomiske krisen.

I denne konteksten er ikke nostalgien for fortidens framtid eller det apokalyptiske utsynet en overraskende gjenspeiling av samfunnet. Det overraskende er snarere mangelen på framstillinger som tar opp i seg en drøm eller forhåpning om en annen alternativ framtid.


«UTOPI HAR alltid være et politisk tema,» skriver Fredric Jameson i Archaeologies of the future. Under den kalde krigen gjorde høyresiden i Vesten begrepet synonymt med stalinisme, til betegnelsen på «et program som overså menneskets svakhet og arvesynd, og framviste en vilje til uniformitet og idealrenheten til et perfekt system som med makt måtte påtvinges dets uperfekte og motvillige undersåtter.» Selv om utopitanken etter Berlin-murens fall ikke lenger er like diskreditert, forkrøples den ifølge Jameson av «den universelle troen […] på at de historiske alternativene til kapitalismen har vist seg å være ikke levedyktige og umulige, og at det ikke er mulig å se for se andre sosio-økonomiske system».

Paradokset er, som Jameson påpeker med å omformulere Thatchers kjente påstand om kapitalismen, at «det finnes ingen alternativer til utopien». Førti år etter månedlandingen, er det ikke lenger en kamp mellom to systemer som forsyner den teknologiske utviklingen med et ideologisk innhold, men kampen om markedsandeler og kapitalisering av kunnskap i den enerådende forbrukerideologien. Drømmen om framtiden er midlertidig utsatt, slik Le Monde diplomatiques tilbakeblikk på science fiction-historien i vid forstand i dette nummeret viser (se s. 15–17), men den kommer forhåpentligvis sterkt tilbake.

© norske LMD

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

De nye instruktører

Neste sak

Hjemlig, hemmelig

Mer Leder

Fransk fiskekrok

I 2017 ble Emmanuel Macron framstilt som det liberale sentrums redning. Fire år senere er det

«Ti stille!»

Når man har først har funnet et forhatt mål som ingen ønsker å bli forbundet med,

Vaklende topp

Når pengene ikke lenger sildrer riktig vei, må kasinoet tydeligvis stenges.

0 kr 0