Indias globale maktambisjoner

Den indiske hæren glemmer Gandhi og drømmer om makt. Etter å ha gjennomført en anbudsrunde med verdens seks største flyprodusenter for å kjøpe 126 kampfly til 12 milliarder dollar, begynte India 17. august å teste ut de nye flyene, og 26. juli lanserte landet sin første atomubåtflåte. India har allerede styrket seg kraftig økonomisk, og ruster seg nå militært for å hevde seg som en global stormakt.

september 2009

Stort innbyggertall og en halvoffisiell status som atommakt siden 19981 var ikke nok til å gjøre India til en global stormakt – økonomisk ekspansjon måtte til. Dagens internasjonale situasjon, der den amerikanske unilaterale modellen har lidd et sviende nederlag, bidrar sterkt til at India nå framstår som en av verdens seks eller sju makt- og innflytelsespoler, sammen med USA, Kina, Russland, Europa, Japan og – kanskje – Brasil.

Som en raskt voksende global gigant akter India å plante dette faktum i verdens bevissthet. Det er slutt på landets evinnelige ry som en enkel, regional aktør med et «moralsk diplomati»2 nedarvet fra Nehru-tiden (som får svært hard medfart i dag). Nå vil India bli en fullverdig deltaker på «stormaktenes endeløse fest», som forfatteren Sunil Khilani uttrykker det med en viss ironi.3 Det er lenge siden USAs daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld – fullstendig fastlåst i tenkningen fra den kalde krigen og irritert over kjernekraftsamarbeidet mellom Russland og India – gikk så langt som til å si at India «er en trussel mot andre nasjoner, deriblant USA, Vest-Europa og landene i Vest-Asia».4 Ingen amerikanske representanter ville våget å være så taktløs i dag.

India blir nå kurtisert av alle de store (bortsett fra Kina) og er i den relativt heldige stilling å kunne velge sine allierte. Med ambisjoner om fast plass i FNs sikkerhetsråd venter India spent på hvilken politikk Obama-administrasjonen kommer til å føre. Administrasjonen oppfattes i utgangspunktet som mindre pro-indisk enn forgjengeren, spesielt når det gjelder den stadig tilbakevendende konflikten mellom India og Pakistan om Kashmir. Den franske statsviteren Christophe Jaffrelot mener det nå foregår et dypt kulturskifte i India: «Fra å være en viktig etikkleverandør ønsker India å stille seg i spissen for en realpolitisk tilnærming til internasjonale relasjoner.»5 India-ekspert ved King’s College i London, Harsh V. Pant, fokuserer på sin side på at «India har gjenfunnet sin internasjonale selvtillit.»6

Indias strategi for å befeste denne posisjonen hviler på tre pilarer. For det første er det viktig å unngå at den globale økonomiske krisen ødelegger Indias utviklingsplaner. For det andre må India få mest mulig ut av avtalen om sivilt kjernekraftsamarbeid som ble forhandlet fram i 2005 med Washington (George W. Bush–Manmohan Singh-avtalen) og ratifisert av USA-kongressen i 2008. Avtalen, som var en formidabel diplomatisk suksess for India, rokker ved de hellige prinsippene i Ikke-spredningsavtalen (NPT) og kroner India (og landets 150 atomladninger) til «en ansvarlig» atommakt.7

Den tredje pilaren i Indias strategi kan oppsummeres med tre ord: Bharatiya Sashastra Senai – de væpnede styrkene. Konvensjonell militærmakt er avgjørende for India, i et Asia som ruster seg for fullt. Og det er uten tvil dette området som opptar indiske strateger mest.

Når det gjelder ikke-konvensjonell militærmakt, ser India ut til å ha funnet en god balanse. I februar 2008 foretok India sin første utskytning av strategiske ballistiske raketter (K-15) fra havdypet, og ble dermed en fullbefaren atommakt. Samtidig fastholder India sin doktrine om minimal, troverdig avskrekking og at landet ikke vil bruke atomvåpen først i en eventuell konflikt.


DET KONVENSJONELLE området er langt mer åpent for forandringer. Stilt overfor vestlige hærer og et Kina som moderniserer sine styrker i rekordfart, fra taktisk kommunikasjon til romsystemer, prøver India å finne en egen måte å hevde seg på. India er fortsatt avhengig av en krigsoperasjonsmodell fra den kalde krigens dager og russiske våpenleveranser som lenge har hatt en dominerende posisjon (opptil 80 prosent av Indias våpenimport), men ønsker å utvikle seg raskere. Ikke minst fordi maktfaktorene er blitt fullstendig forandret på knappe femten år av en teknologisk revolusjon innen kontroll- og kommunikasjonssystemer, nye utfordringer knyttet til irregulær krig, militariseringen av verdensrommet, utviklingen av programmer for innenrikssikkerhet (homeland security) og den frenetiske sikringen av maritime kommunikasjonslinjer.

På bakgrunn av dette forsøker sivile og militære eliter i India å lage et teoretisk grunnlag for en tilpasset «sikkerhetsmodell». De håper at India, ved å basere seg på flere utenlandske leverandører8 og satse på en gradvis kulturendring, kan revolusjonere et militærvesen som noen mener fortsatt henger igjen i kolonitidens Indian Army. Midlene vil følge etter. I budsjettet for 2009–2010 er bevilgningene til det militære økt mer enn noensinne (+23,7 prosent) og utgjør totalt over 29 milliarder dollar.9

Med over 1 300 000 kvinner og menn i uniform har India den tredje største militærstyrken i verden målt i antall soldater, etter Kina og USA. De fleste inngår i bakkestyrkene. Men selv om India har eliteenheter (indiske spesialstyrker er velkjente), er den generelle tilstanden til bakkeutrustningen ganske bekymringsverdig: gammelt materiell, foreldede kjøretøyer, problemer med å holde parken i operasjonell stand. Dette er blant de viktigste kildene til frustrasjon hos «bakkefolket», som ikke får like mye av midlene til forskning, utvikling og innkjøp som kollegene deres i flyvåpenet og marinen.

Indian Navy er en av verdens største mariner. To hangarskip er under bygging – et uttrykk for Indias ambisjoner om å bli en global stormakt til havs. Det ene hangarskipet er kjøpt fra Russland og «rehabilitert», det andre bygges av indiske entreprenører. Programmet for en nasjonal atomubåtflåte, Advanced Technology Vessel (ATV), som har slukt store deler av marinens ressurser, innledet i juli en viktig etappe med den offisielle lanseringen av angrepsubåten INS Arihant (som den første i en serie på fem enheter blir den ikke operasjonell før i 2012).

Indian Air Force (IAF) er imidlertid uten tvil den mest prestisjefylte og «favoriserte» delen av Indias væpnede styrker. IAF ble opprinnelig etablert av den britiske kolonimakten i 1933, som passet på å begrense det til taktiske oppdrag. Etter uavhengigheten ville IAF utvide virkeområdet sitt ved å gå til innkjøp av amerikanske F-104-fly, men partnerskapet mellom USA og Pakistan satte en stopper for det. Da det indiske flyvåpenet innledet sitt langvarige samarbeid med russisk våpenindustri, adopterte det den mer defensive kulturen som preget sovjetiske flygere: luftforsvarets Mig-21 symboliserer denne arven. Med ambisjoner om en mer strategisk dimensjon for «dypere angrep» krever flygerne systemer som kan matche de vestlige maktenes systemer. Presset er faktisk så stort at den indiske hæren er den eneste kunden russerne aksepterer å selge mer moderne systemer til enn deres egen hær råder over. De har til og med innledet et samarbeidsprosjekt med India om utvikling av femte-generasjonsprogrammer.10
Men dette er ikke lenger nok. Israel (spesielt), Frankrike og selv USA ønskes som samarbeidspartner, på tross av den tradisjonelle anti-amerikanismen som fortsatt står sterkt i India. Et eksempel er at flyvåpenet har lagt 26 utstyrsprogrammer ut på anbud – det mest symbolske av dem er Medium Multi-Role Combat Aircraft (MMRCA, et allsidig fjerde generasjons kampfly). Bestillingen fra India omfatter 26 enheter, til en samlet sum på nesten tolv milliarder dollar.11 Flere har meldt seg på anbudsrunden om «århundrets kontrakt», deriblant europeiske Dassault, Saab og European Aeronautic Defence and Space (EADS), russiske Mig samt amerikanske Boeing og Lockheed Martin. Tilbudene fra de to sistnevnte er fulgt opp av statsbesøk i India fra Hillary Clinton og forsvarsminister Robert Gates.


MEN TRAUMET fra det flykorpsgeneral V. K. Verna i IAF kaller «teknologisk apartheid» fra den kalde krigens dager, gjør at India på sikt ønsker å utvikle en uavhengig flyindustri. Samtidig vil de ikke bytte ut båndene til Russland med en avhengighet av et vinglete Vesten. I alle fall ikke for raskt. For vinneren av anbudskonkurransen, hvem det enn måtte bli, innebærer MMRCA-programmet dermed strenge betingelser om teknologioverføring: De 18 første flyene skal leveres før 2012, mens de 108 resterende skal bygges i India av Hindustan Aeronautics Limited (HAL). Industriselskapet som får tilslaget, må også reinvestere halvparten av kontraktsbeløpet i den indiske økonomien – det vil si minst seks milliarder dollar.

I alle fall når det gjelder luftvåpenet og flåten, er disse ambisjonene om opprustning og reform et uttrykk for at India ønsker å ha kapasitet til å intervenere langt utenfor egne grenser. I 1999 gjorde daværende utenriksminister Jaswant Singh, i Defending India,12 seg til talsmann for dette alternativet. Men selv om denne orienteringen mot maktutvidelse til havs og i luften, ispedd teknologisk fascinasjon, har mange iherdige tilhengere, framstår den fortsatt som litt kunstig. Ikke bare på grunn av den indiske kulturen (kalapaani, det «svarte vannet» i havet, ble lenge betraktet som et symbol på ondskap), men først og fremst på grunn av de enorme utfordringene som ligger i landets umiddelbare geografiske omgivelser.

Sør- og Sørøst-Asia, der det finnes flere atommakter, preges av et knippe regionale konflikter med globale ringvirkninger, fra Taiwan til Kashmir via Spratley-øyene. Uansett hvilke ambisjoner India måtte ha om å «eksportere sikkerhet» langt utenfor egne grenser (etter amerikansk modell, eller antimodell), kan ikke India se bort fra nabokranglene sine med Pakistan og Kina, en allianseduo som skaper hodebry for strategene i New Delhi. Mens de gjerne vil framstille Pakistan som en ubetydelig statist i forhold til Kina – noe som fornekter den historisk nedarvede og fortsatt glødende opptattheten av «broderfienden» – følger de Kinas teknologiske og strategiske framskritt med argusøyne. Disse har de ofte en tendens til å overanalysere: «Den geopolitiske realiteten gjør det vanskelig, om ikke umulig, å ha et ’broderlig forhold’ til disse to landene i framtiden. Hvis India og Kina fortsetter å styrke seg de kommende årene, vil konkurranse på sikkerhetsområdet være uunngåelig,» mener Harsh V. Pant.13
Indias nylige beslutning om å utelukke den kinesiske hæren fra den andre utgaven av Indian Ocean Naval Symposium14 bekrefter at mistilliten overfor Kina øker. India aksepterer ikke at Kina blander seg inn i dette forumet bestående av marineledelsen i landene rundt Det indiske hav. Forumet ble etablert etter initiativ fra India i 2008. Protestene fra Kina har vært kraftige. Og de offisielle avisene ironiserte over begrepet «indernes hav» og trakk en parallell til at India ikke ville at Kina, til tross for invitasjoner fra andre, mindre medlemsland,15 skulle bli en fullverdig «observatør» i South Asian Association for Regional Cooperation.16


EN HOVEDGRUNN til at India anstrenger seg for å holde Kina unna et område som India tydelig har påberopt seg, er det såkalte «perlekjedet», en rekke kinesiske marinebaser som er under oppbygging fra det sørlige Kina til kysten av Afrika (Beijing har vist interesse for Seychellene) via Det indiske hav.17

Men den intense, globaliserte maritime trafikken i dette området, samt de svært blandede følelsene de andre kystlandene har overfor India (spesielt Pakistan, Sri Lanka, Burma og inntil nylig Maldivene) gjør det lettere for Folkets frigjøringshær å øke sin tilstedeværelse i det som ikke lenger er «indernes hav» – hvis det noen gang har vært det. I mellomtiden kappes de to marinene om å bekjempe somaliske pirater, noe som illustrerer den stadig sterkere rivaliseringen til havs.

I tillegg til det maritime spørsmålet kommer de vedvarende konfliktene på landjorda. Mer enn noensinne er den indiske hæren organisert med utgangspunkt i grensekonflikter. Kashmir er og blir den største verkebyllen i nordvest, og i samme område er den «fastlåste» konflikten mellom Kina og India om kontroll av Aksai Chin-regionen (hvorav en del ble gitt til Kina i 1963 av Pakistan). Den viktigste av de indiske bakkekommandoene, Northern Command, kontrollerer denne frontlinjen.

I nordøst er konflikten med Kina om delstaten Arunachal Pradesh fortsatt uløst. Mer generelt er de åtte delstatene i denne regionen, som kun er knyttet til den indiske halvøya gjennom Siliguri-korridoren (mellom tjueen og førti kilometer bred), en vedvarende kilde til bekymring for generalstaben i New Delhi. En del av dette området var stengt for utlendinger i nesten førti år. Separatistopprør florerer, og majoritetskulturene er radikalt annerledes enn på halvøya. United Liberation Front of Asom (ULFA) kjemper fortsatt mot indiske styresmakter, som mistenker Kina for å ha en finger med i spillet.

Lenger sør ligger Bangladesh som et muslimsk «innstikk» på Brahmaputra-deltaet. Landets vanskelige demografiske og økonomiske situasjon skaper en stor strøm av emigranter til India. India bruker sine væpnede styrker (50 000 soldater) til å bremse denne bølgen og har begynte å bygge en separasjonsmur (4000 kilometer med piggtråd) for å hindre store folkeforflytninger. Overvåkingen er styrket gjennom observasjonsdroner. Denne situasjonen minner om at det aldri har vært noe varmt kjærlighetsforhold mellom de to landene, selv om India ga Bangladesh avgjørende hjelp i 1971 under splittelsen fra Vest-Pakistan.

I like stor grad som de store havområdene er disse verkebyllene på landjorda en del av rammene som refleksjonene omkring det indiske forsvaret skjer innenfor. Opinionen engasjerer seg sterkt i disse spørsmålene. Antallet doktrinetidsskrifter og tenketanker på forsvarsområdet har eksplodert de siste seks årene – fra IAFs Centre for Air Power Studies til Strategic Foresight Group eller South Asia Analysis Group ledet av Bahukutumbi Raman, tidligere ansvarlig for antiterrorarbeidet i India, som betraktes som tilhenger av en tøff sikkerhetspolitikk både internt og eksternt. Debatten er livlig. Den omfatter, som i alle andre land, de vanlige indre stridighetene mellom dem som vil satse på bakke, hav, luft eller verdensrommet.


FOR Å GI NÆRING til visjonene undersøker ekspertene Indias «tilbakevending til operasjonelle erfaringer». Disse åpner for en strategisk refleksjon omkring konvensjonelle modeller for krigføring (Kaskmir-kampanjen i 1947–48, krigen mellom India og Kina i 1962 og mellom India og Pakistan i 1965 og 1971), «avgrensede» kriger (FNs operasjoner i Kongo i 1961-62), fredsbevarende operasjoner (Indian Peace Keeping Force, IPKF, i Sri Lanka i 1987, «Kaktus-operasjonen» på Maldivene i 1988) og «blandingsoperasjoner» (Kargil-krigen, kalt «isbrekrigen» i 1999 i Kashmir). Selv om den historiske arven og grensekonfliktene både kulturelt og teknologisk tilsier at den indiske hæren fortsatt bør være basert på tunge divisjoner, fokuserer den på tilpasning, både teknologisk og taktisk. Luftvåpenet, som står overfor naxalittopprør18 i det sentrale India og separatistbevegelser i nordøst,19 studerer grundig lærdommene fra luftkrigen i 2008 i Sri Lanka. Her leter de etter oppskrifter på opprørsbekjempelse (koordinering luft-bakke, bruk av droner). Hærøvelsen Hind Shakti i mai 2009 i Punjab-provinsen gikk ut på å simulere et raid mot Pakistan, der man eksperimenterte med en litt mildere form for Blitzkrieg, inspirert av den russiske skolens dristigste panservogntaktikker.
Avslørende nok kunne man i de samme øvelsene nyte godt av nysatsing i verdensrommet: I april 2009 sendte India ut en israelskbygd observasjonssatellitt. Formålet med denne, RISAT-2, er å overvåke grensen til Pakistan.

Indiske generaler ser med misunnelse på den «militære kanalen» i det kinesiske satellittnavigasjonssystemet Beidou. I likhet med Kina ønsker også India å tjene på sine egne romteknologiske framskritt ved å utnytte det strategiske fortrinnet som en økende militarisering av verdensrommet gir. Målet er å ikke bli hengende for langt etter Kina.

Ifølge de militære innebærer denne strategien å investere i et offensivt romforsvarsprogram. «I et mulig scenario med begrenset konflikt vil ikke Kina nøle med å blende eller skade disse observasjonssatellittene for å svekke Indias kapasitet, og dermed hindre oss i å få avgjørende kunnskap om slagmarken,» advarer oberstløytnant Kaza Lalitendra i IAF.20


I TILLEGG TIL disse interne debattene om kampformer med høy og lav intensitet, om krig i fjellet, dominans av verdensrommet og debatter om hvor store indiske spesialstyrker ideelt sett bør være, kommer det to sidedebatter som bunner i geopolitiske problemstillinger knyttet til det nye India.

Den første av disse handler om det allerede nevnte dilemmaet mellom en forsvarsmodell som prioriterer grenseområdene, og en mer ambisiøs modell for global «maktutvidelse». Tilhengerne av sistnevnte, som har fått blod på tann av Kinas frammarsj, får stadig mer gehør for sine argumenter hos militære ledere. Denne teoretiske motsetningen er spesielt tydelig i marinen, der noen, inspirert av den sovjetiske skolen, betrakter flåten som et simpelt hjelpemiddel for å sikre regional likevekt på kjernekraftområdet, mens andre ønsker å stoppe den kinesiske ekspansjonen gjennom en mer aggressiv strategi til havs.21

Den andre debatten har som mål å overbevise politiske makthavere om hvor sårbart det multikulturelle India er for terrorisme. Med utgangspunkt i de islamistiske attentatene i Mumbai 26. november 2008 (174 drepte), krever enkelte en bedre sammenheng mellom forsvar og sikkerhet (en modell med et militarisert homeland security). Ifølge finansminister Pranab Mukherjee, som 7. juli 2009 la fram Indias nye statsbudsjett, ga «terrorangrep-ene i Mumbai en helt ny dimensjon til grenseterrorismen. Vår sikkerhetssituasjon er betydelig forverret.» Det er denne tendensen som dominerer i dag. India skal i løpet av de neste tre årene kjøpe sikkerhetsutstyr for over ti milliarder dollar til bruk i grenseområdene (overvåkingsdroner, biometriske pass, transport-helikoptre, opprustning for urban strid).22 Antallet indiske spesialstyrker skal øke betydelig, og det skal skapes en balanse mellom elitetroppene til innenriksdepartementet og militære enheter, til fordel for sistnevnte. Målene er terrorbekjempelse og intervensjoner i byområder.

Gjenstanden for alle disse strategiske og kulturelle debattene, den indiske hæren, er på tross av en stadig mer påtakelig teknologisk orientering likevel fortsatt en organisme som det tar tid å forandre. Kanskje vil finanskrisen dempe New Delhis forsvarsambisjoner? Offisielle uttalelser tyder ikke på det. Pradeep Kumar, som var ansvarlig for militær produksjon før han ble utnevnt til forsvarsminister i juli 2009, forsikrer at «moderniseringen av Indias væpnede styrker fortsetter […]. Finanskrisen vil ikke ha noen innvirkning på dette.»23 Det «moralske» og alliansefrie Nehru-paradigmet er i ferd med å forsvinne helt fra bevisstheten til indiske beslutningstakere.

Oversatt av G.E.



Fotnoter:
1 I mai 1998 gjennomførte India atomprøvesprengninger, etterfulgt av Pakistan noen dager senere.

2 «Det moralske diplomatiet» som preget Indias utenrikspolitikk de første tiårene etter uavhengigheten i 1947, bygde på prinsippet om fredelig sameksistens og alliansefrihet, et uttrykk for Jawaharlal Nehrus ønske om å distansere seg fra de to blokkenes aggressive realpolitikk.

3 Sitert av Martine Bulard, «?Moderniseringen gjør sin entré», norsk Le Monde diplomatique, januar 2007.

4 Siddharth Varadarajan, «Stop supply of N-fuel to India, US tells Russia», Sunday Times, London, 18. februar 2001.

5 Christophe Jaffrelot, «Inde: la puissance, pour quoi faire?» (India: Makt til å gjøre hva?), Politique internationale, nr. 113, Paris, høsten 2006.

6 Harsh V. Pant, «La montée en puissance de l'Inde et ses ambitions nucléaires» (Indias økende makt og kjernefysiske ambisjoner), Défense nationale et sécurité collective (Nasjonalt forsvar og kollektiv sikkerhet), Paris, juli 2007.

7 Spesialister på atomstrategi leter fortsatt etter en tilfredsstillende definisjon på denne karakteristikken. Hva er en ansvarlig atommakt? En som ikke tar sjansen på å bruke bomben? I så tilfelle, bemerker noen, er USA kanskje en problematisk underkategori.

8 I 2007 og 2008 var Israel, regnet i verdier, den største våpenleverandøren til India, og detroniserte dermed Russland, som hadde hatt denne posisjonen i over førti år. Dette skyldes at de israelske varene har høy teknologisk merverdi (antirakettforsvar, fartøyselektronikk, kommunikasjonssystemer, droner, satellitter).

9 Budsjettet for 2008–2009 inneholdt allerede en økning på ti prosent. India bruker to prosent av sitt bruttonasjonalprodukt på forsvaret (Kina sju prosent, Pakistan fem prosent).

10 Den supersoniske krysserraketten Brahmos (Brahmaputra-Moskva) og, på et mer teoretisk plan, kampflyet Sukhoi–HAL T-50 FGFA, er utviklet som svar på de amerikanske programmene F-35 og F-22.

11 Se «Le marché mondial des avions de combat» (Det globale kampflymarkedet), i Défense et sécurité internationale (Forsvar og sikkerhet internasjonalt), spesialnummer, nr. 8, Paris, juni 2009.

12 Jaswant Singh, Defending India, Palgrave Macmillan, London, februar 1999.

13 Défense nationale et sécurité collective (Nasjonale forsvar og kollektiv sikkerhet), juli 2007, se over.

14 Frankrike og Australia er derimot representert blant de 26 inviterte landene.

15 Hovedsakelig Sri Lanka, som for øvrig skal åpne havneanleggene i Hambantota for den kinesiske marinen.

16 Da SAARC ble grunnlagt i 1985, var Bangladesh, Butan, India, Maldivene, Nepal, Pakistan og Sri Lanka medlemmer. Senere kom Afghanistan til, som India har et bedre forhold til.

17 Se «Actualité et réalité du ?collier de perles?» («Perlekjedets» aktualiteter og realiteter), i Monde Chinois, Paris, sommeren 2009. Dessuten «Kinas maritime ambisjoner», norske Le Monde diplomatique, oktober 2008.

18 Naxalismen er en revolusjonær bevegelse som er aktiv i femten indiske delstater, den har som mål å tvinge igjennom en jordbruksreform med makt.

19 Se Arjun Subramaniam, «The use of air power in Sri Lanka: Operation Pawan and beyond», Air Power Journal, nr. 3, Center for Air Power Studies, New Delhi, juli-september 2008.

20 Kaza Lalitendra, «Dragon in space: Implications for India», Air Power Journal, op.cit.

21 Se Jean Alphonse Bernard, «L'Inde et la pensée stratégique» (India og den strategiske tenkningen), Institut de stratégie comparée (Institutt for sammenlignende strategi), Paris, 1999.

22 Vivek Raghuvanshi, «India plans homeland security buys worth $10 billion», Defense News, Springfield (Virginia), 31. desember 2008.

23 Uttalelser fra 2. februar 2009 i anledning Aero-messen i India.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal