Afghanistan

Klisjeenes kirkegård: Taliban er ikke middelaldersk

Slåss USA mot utenomjordiske vesener? Ralph Peters mener det. Denne pensjonerte offiseren og debattanten frykter at afghanerne er villmenn fra en annen planet. Taliban er «fremmede som foretrekker sin primitive væremåte og dens nådeløse gudsdyrkelse.» Krigen mot Taliban er en «frontkollisjon mellom sivilisasjoner fra forskjellige galakser».

Posted on


Peters blåser ikke i seiershornet. For ham er de amerikanske soldatene fastbundet av fiendtlig innstilte medier, ignorante herskere og en uengasjert befolkning som har blitt svekket av velstand og verdiliberalisme. Peters oppdaterer Rudyard Kipling, som advarte det viktorianske Storbritannia om at imperiets overstrukne, kostbare armeene ville bli meid ned av billigere «lokalavla horder». Afghanistan var stedet der imperier dro for å dø.

Den kulturelle vendingen mot det eksotiske, som et svar på krigføringens kompleksitet, overskrider de politiske skillelinjene. Avdøde Samuel Huntingtons profeti om en «sivilisasjonenes sammenstøt» er muligens ikke populær i akademiske kretser, men ideen om at utlendinger i bunn og grunn er som oss, har kjennetegnet krigen i Irak og Bush-prosjektet om å forme verden i USAs bilde. Opinionen har gått i favør av å legge vekt på forskjell. Et eller annet sted ler Huntington.


USAS KRIGER er i dag, som en general hevder, «kulturkriger» i «utkanten av imperiet». For å operere i fremmede landområder – enten som ledd i stabiliseringsoppdrag eller som væpnet nasjonsbygging – ønsker det amerikanske militæret å reformere seg og bruke kultur som våpen. Nå gjenoppdages den koloniale antropologien i Pentagon-programmet «Human Terrain Teams», i den nye håndboka for opprørsbekjempelse FM3-242 og i den fornyede interessen for klassiske verk om ‹det arabiske sinnet». Historisk sett har imperialistiske kriser, som Det indiske opprøret i 1857, stimulert til gjenoppdagelse av etnografi og stammefolklore. I 1940, etter kriger med «fremmede folk», lagde US Marine Corps håndboka Small Wars Manual, som anbefalt studier av innfødtes «rasekarakter». Det er en gammel refleks.

Kultur er en motgift til 1990-tallets teknologiske hybris, da visjonærer trodde at presisjonsvåpen, informasjonsteknologi og satellitter ikke bare ville gi USA en uant drapsevne, men også et panoptisk blikk over hele krigsområdet. Dette ville fjerne krigståka og gjøre Goliat usårlig. Irak og opprøret til Taliban i Sentral-Asia var en brutal diskredittering av disse ideene. Slik sett er «kulturrevolusjonen» – tilbakevendingen til identitet og blod, jord og tro som drivkrefter i konflikter – en irettesettelse av denne fantasiforestillingen.

Men kulturalisme åpner, i likhet med teknologisme, for feiltak. Antakelsen om likhet kan være farlig, men besettelsen på det bisarre er like skummel. Arabisk «stolthet», islamsk «ære» og den kulturelt provoserende virkningen av hunder, lå til grunn for USAs tortur av fanger i Abu Ghraib. Og troen på at vi «kjenner» en fiende godt, eller systematisk opparbeider kulturell kunnskap, kan skape falsk selvtillit og analytiske nederlag. Hvem kan glemme den drevne Iran-eksperten i CIA som i 1979 hyllet Sjahens stabiliserende regime seks måneder før revolusjonen?

Hvis det finner et sted som utenforstående framstiller som et kulturelt fastlåst reir av eksotiske fiender, er det smeltedigelen Pakistan-Afghanistan, der en USA-ledet koalisjon nå kriger. Klisjéfull litteratur siden 2001 har mumlet om denne tidløse «gravgården for imperier». Dette «landet av beinrester» har slått tilbake tidligere inntrengere, fra Alexander den stores morderiske plyndringstokt til Bresjnevs sovjetiske angrep.

Kommentatorer advarer om at Taliban bare kan forstås i termer som er «fremmede for vestlig tenkning». Observatører så krigen som en kulturkollisjon mellom et arkaisk teokrati og en rik, høyteknologisk supermakt. Etter at de ble kastet i 2001, har Taliban ledet et opprør som mange ser på som grunnleggende kulturell.

Det er fristende å behandle afghanerne som fanger av sine egne tradisjoner. Enkelte påstår at pasjtun-stammene som utgjør brorparten av Taliban, er bundet til en hevngjerrig æreskodeks basert på blodsbånd. Og The Economist holder fast på dette: «Når hans ære krenkes – og her er problemet for amerikanerne – er en pasjtuner forpliktet til å hevne seg.»3 Andre framstiller Taliban som mystiske muslimer fra en annen verden. Da noen Taliban-soldater tok pause fra et intervju for å be, uttrykte en journalist misunnelse for deres «styrke og renhet», deres «transcendentale sans for fred, formål og nærhet til døden og Gud som sjelden erfares i det moderne Vesten.»

Refrenget er tydelig: Mens vi er strategiske, moderne og politiske, er de umiddelbare, verdensfjerne og primitive. Og det er ikke bare de vestlige som er grepet av en følelse av radikal forskjell. Som en afghansk kriger skrøt: «Amerikanerne elsker Pepsi Cola, vi elsker døden.»


DA DE TOK KONTROLL over størstedelen av landet etter borgerkrigen i 1998, innførte Taliban en streng og rigid fortolkning av sharia-lovene. I et land der puritanistisk islam sjeldent har vært framherskende, forbød det nye regimet musikk og alkohol, innførte korporlige straffer som amputasjon og steining, knuste tusenvis av førislamske kunstverk i museet i Kabul, ødela antikke Buddha-statuer, innledet etnisk rensning i Mazar-e-Sharif ved å massakrere flere tusen hazarere (sjiamuslimer), henrettet homoseksuelle og politiske dissidenter, forbød jenter offentlig skolegang og opprettet et religiøst politi med oppgave å slå ned på kvinner som ikke fulgte de strenge kleskodene.

Likevel har Taliban visst å endre prinsippene sine i takt med utviklingen til konflikten. De endret standpunkt om opiumsdyrking, og har dermed gått fra å være gudfryktige motstandere til å bli forsvarer av narkostaten og voktere av bondestanden. I Musa Qala myket de opp de strenge sosiale begrensningene for å få befolkningen over på sin side. De viket på kravet om å at menn måtte gro skjegg og forbudet mot musikk og film.
Tidligere mente enkelte talibanere at det var feigt å bære splintvest, og en Taliban-fraksjon rykket for noen år siden inn en annonse i en avis i Kandahar der de lovte å straffe de som står bak selvmordsbombing, som de kalte en fornærmelse mot Islam. Nå gjør de det selv. For å rettferdiggjøre det omfortolker deres religiøse ledere Koranen, med fortellinger om villige martyrer i en muslimsk armé på 600-tallet.

I informasjonskrigen har Taliban tilpasset seg de moderne medienes makt med en kvikkhet som flyr over hodet på fiendene. De gir TV-intervjuer, driver datadrevne propagandabutikker, sender representanter til Irak for å lære av Al-Qaidas videoproduksjonsteam og etteraper vestlig praksis med innrullerte journalister. Mens de regjerte forbød de billedlig gjengivelse av mennesker som avgudsdyrkelse. Nå bryter de dette tabuet og forvandler seg til en gerilja for informasjonsæraen. Ironisk nok bruker bevegelsen som forbød musikk, nå sangere i sin propaganda. De lager kassetter med sanger som hyller Talibans martyrer, fordømmer vantro, alt i en musikkstil som ligner på amerikansk rap.

I forsøket på å sikre seg afghanernes lojalitet har Taliban dannet en alternativ regjering, eller «motstat»: «Det islamske emiratet Afghanistan». De har etablert et skyggesystem med domstoler, lovhåndhevelse og klinikker, så vel som et ombudsmannskontor i nærheten av Kandahar, der befolkningen kan levere klager. De forsøker å begrense militsene med regler som forbyr ran, plyndring og «synder» som røyking. Den USA-ledede koalisjonen og Taliban svarer på lignende måter på fremmedgjøringen overfor sivilbefolkningen. De studerer den vestlige doktrinen for opprørsbekjempelse med dens fokus på «hearts and minds». Strategisk interaksjon med fienden er like viktig som høyakta tradisjoner.

Selv om det afghanske opprøret har en etnisk forankring hos pasjtunerne, kan det ikke reduseres til et stammeopprør. Den tradisjonelle stammelojaliteten i Afghanistan har blitt forstyrret og endret av tanzimer (en slags «politiske partier» eller grupperinger) så vel som qawm-systemet med undernasjonale lojaliteter som inkluderer religiøse sekter og pragmatiske allianser. Taliban selv opererer ikke utelukkende ut fra stammetilhørighet. Organisasjonenes lederskap inkluderer medlemmer fra begge de to store stammene Durrani og Ghilzai. De inkluderer rivaliserende stammer i bevegelsen, inkludert marginaliserte hazarere i Ghazni. Bevegelsen inneholder mange tadsjikiske og usbekiske geistlige som stiller seg sympatisk til kampsaken. Taliban har forsynings- og kommunikasjonslinjer i områder befolket hovedsakelig av ikke-pasjtunske minoriteter, og de driver rekrutteringskampanjer utenfor regionene de kontrollerer.


TALIBANS HOLDNING til moderniteten og dens redskaper er tvetydig. I likhet med moderne fascisme forakter de det de anser som de degenererte aspektene ved moderniteten, men ønsker samtidig fordelene dens teknologi gir. Taliban er en aggressiv antimoderne bevegelsen som utnytter modernitetens verktøy, en aktør som forkynner tradisjon, men praktiserer endring.

Det er også fristende å se på Al-Qaida som en middelaldersk anakronisme, med sine drømmer om et islamsk kalifat eller dens sorg over å tapet av Spania i 1492. Eller vi kan se på dem som strategiske aktører som bruker makt som et mål i seg selv, deres hellige vold iscenesetter deres identitet som martyrer i opprøret mot en fallen verden. I dette synet er deres krigføring ikke et politisk redskap, men en iscenesettelse av skrekk som en religiøs-kulturelt uttrykksmåte.

Men Al-Qaida er formet ut av en verdensomspennende markedsplass for ideer og teknologier. Som et nettverk kjemper Al-Qaida for å besinne sine voldelige, puritanske tilhengere som fremmedgjør muslimer i hele den arabiske verden. Men dette er langt fra noen førmoderne bevegelse, og langt mer enn en nihilistisk trang til terror for terrorens skyld. Pressemeldingene deres inneholder klassiske strategiske prinsipper. Da Osama Bin Laden erklærte krig mot USA, begrunnet han sin «geriljataktikk» ikke bare som et uttrykk for hellig vold, men som en nødvendig metode mot «maktskjevheten» USAs overveldende militære makt har skapt. Al-Qaidas sjefteoretiker Ayman al-Zawahiri er opptatt av å knytte vold til politiske resultater. Suksessfulle operasjoner mot fiender av islam, skriver han, vil være bortkastede hvis de ikke resulterer i en «muslimsk nasjon i hjertet av den islamske verden».

Al-Qaida tilegner seg de vantros ideer. I hulene i Tora Bora etterlot de seg kommenterte eksemplarer av Karl von Clausewitz’ klassiske strategiverk Om krigen,4 som nettverkets visjon om forholdet mellom krig og politikk delvis er inspirert av. Treningsleirene er fulle av vestlig litteratur. De plyndrer vestlige lærebøker, revolusjonære venstreradikalere, siterer dagens teori om «fjerdegenerasjons krigføring» og Maos teori om geriljakrigføringens «tre faser». Al-Qaidas ideer er kombinasjoner av religiøs tro og klassisk og moderne strategitenkning.


DEN NYE INTERESSEN for de sosiale universene i fremmede samfunn har bidratt til å gjøre det amerikanske militæret mer effektivt og humant. Hvis hovedtanken bak renessansen for teknikker for å bekjempe opprør er å sørge for sikkerhet for befolkningen, så er man et godt stykke på vei om man har litt kjennskap til folket. Men siden kultur alltid kan forstås på flere nivåer, bør ordet også gjøre oss nervøse.

Kanskje klarer vi aldri å forvise det mytologiserte Orienten fra vår bevissthet. I likhet med frykten for døden eller mørket, er denne fantasiforestillingen altfor mektig til å bli fullstendig fordrevet og vil forbli en silhuett på vår mentale horisont. Men Talibans og Al-Qaidas flytende og hybride natur viser at krig forener like mye som den polariserer. Ingen kultur, uansett hvor fremmed, er en øy.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 «Taliban from Outer Space: Understanding Afghanistan», New York Post, 3. februar 2009.

2 Se William Beeman, «Kontroversielle kunnskapsvåpen», Le Monde diplomatique, mars 2008.

3 «Honour Among Them: The Pashtuns Tribal Code», The Economist, 22. desember 2006.

4 Karl von Clausewitz, Om krigen, Gyldendal, Oslo, 1972.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver