Publikum mot bransje: hvem tjener på fildeling?

Fildeling ble en folkelig syssel på begynnelsen av 2000-tallet, og utfordret en mektig kulturindustri. På 90-tallet nøt musikk- og filmgigantene godt av å selge medieprodukter i fysiske format. Nå er de mest solgte fysiske formatene tomme lagringsmedier. Bransjen hevder de er truet med å gå under på grunn av piratkopiering. Stemmer det? Eller er det snarere slik at endrede forbruksvaner som følge av ny teknologi og synkende profittrate har gjort markedet mindre lukrativt?

17. april 2009 ble Peter Sunde, Frederik Neij, Gottfrid Svartholm Warg og Carl Lundström fra fildelingsstedet The Pirate Bay kjent skyldige i tingsretten i Stockholm for å ha medvirket til brudd på opphavsretten. De ble idømt ett års fengsel hver og en bot på 30 millioner svenske kroner. Den amerikanske filmbransjens organisasjon MPAA hyllet kort tid etter det svenske politiets innsats. Motgangen ser imidlertid ut til prelle av på laget i The Pirate Bay som inntar en bråkjekk holdning overfor både påtalemakt og et samlet Hollywood. I tillegg får de støtte av Piratpartiet som er blitt valgt inn i EU-parlamentet av en generasjon unge svensker som ikke synes det er det minste underlig at film, musikk og programvare skal være gratis. Kontrastene og dimensjonene i saken fjetrer verdenspressen som ikke har sett noe liknende før.

Selv om fildelingsteknologien er forholdsvis ny, er rettsprinsippene den rokker ved blitt stilt på prøve en rekke ganger før. Debatten om opphavsrett og tapte inntekter har blitt ført om både grammofonplater, radio og kabel-TV. Hver gang forsøkte private kommersielle aktører å forhindre utbredelse av teknologien med lobbyvirksomhet overfor lovgivere og kostbare rettsprosesser. Men bare unntaksvis har bransjen fått gjennomslag for alle kravene sine. Staten har i de fleste tilfellene løst tvisten med å påtvinge alle parter fastsatte rater for distribusjon av opphavsbeskyttet materiale, i et kompromiss mellom opphavsretten og fellesskapets interesser. (…)