Publikum mot bransje: hvem tjener på fildeling?

17. april 2009 ble Peter Sunde, Frederik Neij, Gottfrid Svartholm Warg og Carl Lundström fra fildelingsstedet The Pirate Bay kjent skyldige i tingsretten i Stockholm for å ha medvirket til brudd på opphavsretten. De ble idømt ett års fengsel hver og en bot på 30 millioner svenske kroner. Den amerikanske filmbransjens organisasjon MPAA hyllet kort tid etter det svenske politiets innsats. Motgangen ser imidlertid ut til prelle av på laget i The Pirate Bay som inntar en bråkjekk holdning overfor både påtalemakt og et samlet Hollywood. I tillegg får de støtte av Piratpartiet som er blitt valgt inn i EU-parlamentet av en generasjon unge svensker som ikke synes det er det minste underlig at film, musikk og programvare skal være gratis. Kontrastene og dimensjonene i saken fjetrer verdenspressen som ikke har sett noe liknende før.

Selv om fildelingsteknologien er forholdsvis ny, er rettsprinsippene den rokker ved blitt stilt på prøve en rekke ganger før. Debatten om opphavsrett og tapte inntekter har blitt ført om både grammofonplater, radio og kabel-TV. Hver gang forsøkte private kommersielle aktører å forhindre utbredelse av teknologien med lobbyvirksomhet overfor lovgivere og kostbare rettsprosesser. Men bare unntaksvis har bransjen fått gjennomslag for alle kravene sine. Staten har i de fleste tilfellene løst tvisten med å påtvinge alle parter fastsatte rater for distribusjon av opphavsbeskyttet materiale, i et kompromiss mellom opphavsretten og fellesskapets interesser.

FRA JUNI 1999 til juli 2001 snudde fildelingstjenesten Napster på ny opp ned på film- og musikkbransjens økonomiske posisjon. Hovedpersonen i dette teknologiske paradigmeskiftet var 17-åringen Shawn Fanning, som hadde vokst opp i kummerlige kår i Boston. Det som skulle hjelpe ham opp og fram var selvstudier i programmering og kopiering av mediefiler via chatterom som IRC og Lycos.

På slutten av 90-tallet var det mulig å søke etter MP3-filer, men da bare fra en PC til en annen. Andre alternativer var å bytte musikk på brente CD-er eller kopiere filer på datasammenkomster. Shawn Fanning ville endre på dette. I samarbeid med entreprenøren Sean Parker, utviklet Fanning Napsters peer-to peer-system (P2P) som gjorde det mulig å søke gjennom flere millioner PC-er samtidig i et supernettverk. Etter ni måneder i drift hadde systemet over ti millioner registrerte brukere, og åtti millioner etter halvannet år. Napster ble opprettet som selvstendig firma med base i Redwood City, California, med et titalls ansatte. Fra sitt hovedkvarter tilbød Napster rask adgang til gratis musikk, filmer, dataprogrammer og dataspill til brukere over hele verden.

Det unge datageniet Shawn ble på kort tid en folkehelt. MTV inviterte han til å introdusere prisvinnerkandidater på MTV Music Awards i 2000 og han havnet på forsidene til Rolling Stone Magazine, Time Magazine og Wired. Men suksessen skulle bli kortvarig. Nær to tredjedeler av filene som ble delt gjennom Napster var opphavsbeskyttet, derfor var det nærmest uunngåelig at Napster i desember 1999 ble anmeldt av musikkbransjeorganisasjonen RIAA for brudd på opphavsrettsloven. Bevismaterialet Napster overleverte til saksøkeren inneholdt en e-post som avslørte at et av styremedlemmene kjente til at de ble utvekslet ulovlige filer i nettverket. Dommen falt i favør av RIAA og Napster ble dømt til å stenges av i mars 2001. Domstolen anerkjente at Napster kunne benyttes til lovlig fildeling, men stadfestet samtidig at selskapet hadde ansvar for den ulovlige fildelingen i nettverket.

Med unntak av det tyske firmaet Bertelsman takket en rekke plateselskaper nei til samarbeid med Napster. I etterkant er det flere kritikere som har hevdet at de kastet bort en gylden forretningsmulighet. I boka Appetite for Self-Destruction (2009) hevder forfatter og medredaktør for Rolling Stone Magazine, Steve Knopper, at platebransjen gikk glipp av enorme inntekter da de sa nei til Napster. Ifølge hans beregning ville minst halvparten av de 26,4 millioner brukerne være villige til å betale en abonnementsordning. Hvis 13,2 millioner brukere kjøpte ti sanger hver for 1 dollar per låt hver måned, ville de årlige inntektene vært på 1,58 milliarder dollar.2 Verdien av det samlede globale musikkmarkedet var i 2001 33,7 millarder dollar.3

FORRIGE GANG EN liknende sak ble prøvd i rettsystemet var da Sony ble saksøkt for å ha lansert videoopptakeren Betamax sommeren 1976. Sammen med reklamebyrået Doyle Dane Bernach (nå DDB Worldwide) lagde Sony en reklamekampanje som påpekte at med Betamax kunne TV-seerne se detektivserien Kojak og samtidig ta opp Colombo. Om denne revolusjonerende opptaksteknologien var en velsignelse for publikum, var den en forbannelse for andre.

I november 1976 ble Sony og Doyle Dane Bernach saksøkt av Disney og Universal for brudd på opphavsretten. Sony forsvarte seg med at en videoopptaker ikke var annerledes enn en båndopptaker, en teknologi millioner av ungdommer hadde brukt til å kopiere musikk i flere år uten at noen hadde blitt stilt for retten. I oktober 1979 kom den første kjennelsen mot Betamax. Domstolen mente det var rimelig at brukere kunne spille inn hele TV-program for privat bruk og at utviklerne av teknologien ikke kunne stilles til ansvar for eventuelt misbruk. Det ble også konkludert at det ikke gikk an å bevise at filmselskapene ble rammet økonomisk av teknikken. MPAA var ikke fornøyd med resultatet og anket saken. I 1981 ble den første dommen omgjort av den amerikanske ankedomstolen. Sony ble holdt økonomisk ansvarlig for ulovlig anvendelse av sin nye videospiller.

Det skulle gå tre år før Sony fikk omgjort denne dommen i USAs høyesterett. MPAA henvendte seg deretter til den amerikanske kongressen i håp om å gjennomføre lovendringer som kunne legge begrensninger på fri bruk av video-teknologi. Retorikken fra MPAA avspeilet hvor mye de mente det var på spill. Daværende MPAA-sjef Jack Valenti hevdet foran den amerikanske kongressens justiskomité at videomaskinen var en like stor trussel for amerikanske filmprodusenter som seriemorderen «the Boston strangler» var for single hjemmeværende kvinner.

Mens Sony og amerikanske filmproduksjonsselskaper brukte store summer på en uthalt rettsprosess, erobret et konkurrerende videoformat markedet. VHS-formatet ble utviklet Sonys konkurrent Matsuhita/JVC. Innen 1986 hadde VHS tatt over 85 prosent av markedet, og i 1988 var 170 millioner videoapparater solgt, mot 20 millioner Betamax-spillere. Siden omfanget av brukere hadde eksplodert, fant den amerikanske kongressen ikke noe grunnlag i å kriminalisere kjøperne. I stedet ble det besluttet at Sony og andre teknologiutviklere skulle betale en kassettavgift for hver tomme videokassett som ble solgt. I Norge ble det vedtatt en liknende lov i 1982 da Norsk Kassettavgiftsfond ble opprettet. Kassettavgiften opphørte fra 2000 og fondet ble omdøpt til Fond for lyd og bilde.

INTERNASJONALE SELSKAPER har det siste tiåret hevdet at ulovlig bruk av fildelingsteknologi har ført til tapte inntekter i milliardklassen. Enkelte studier har også støttet en slik konklusjon, blant andre en studie utført av Stan Liebowitz ved Universitetet i Texas4 og David Blackburn ved Harvard Universitetet.5 Ifølge bransjeorganisasjonen Ifpi ble et titalls milliarder ulovlige filer delt på internett i 2007. Antallet ulovlige filer som er nedlastet i forhold til angivelig lovlige er 20 til 1.6

Ifølge tall på kampanjesiden Piracy Kills Creativity, ble det for eksempel i Norge omsatt musikk for rundt én milliard kroner i 1998. I 2007 var tallet 700 millioner kroner, eller en reduksjon på 30 prosent. Selv om det digitale salget har økt, har ikke dette kompensert for nedgang i salg av fysiske produkter.7 Bransjeorganisasjonen IFPI oppgir at salget av fysiske musikkprodukter i 2008 på verdensbasis var 13,8 milliarder dollar, mens salget av digitale produkter var på 3,7 milliarder dollar. Hele verdensmarkedet under ett solgte for 18,4 milliarder dollar. Sammenlignet med 2007 har salget av fysiske produkter dermed gått ned med 15,4 prosent, mens digitale produkter har økt med 24,1 prosent. Salg av rettigheter til konserter og inntekter fra kringkasting er også en vekstnæring ifølge statistikken, og har økt med 16 prosent. USA skiller seg kraftig ut på dette området med en vekst på 133 prosent fra 2007–2008. Likevel viser IFPIs årlige statistikker, at på tross av vekst i enkelte sidesektorer, og unntaksvise stigninger, har en nedgang i musikksalget vært en hovedtendens i alle år før 1999, da fildelingsnettverket Napster ble etablert.8

Filmindustrien har i motsetning til musikkindustrien opplevd en betydelig vekst, i hvert fall i forhold til kinobesøk. I 2008 nådde kinoinntekter et historisk nivå med 28,1 milliarder dollar på verdensbasis (163 milliarder kroner), en økning på 5 prosent fra 2007. USA hadde i 2008 den høyeste inntekten noen gang på 9,8 milliarder dollar (56 milliarder kroner) i 2008, opp 1,7 prosent fra 2007 og opp 6,8 prosent fra nivået for fem år siden.9

Men på tross av gode inntekter fra kinobesøk, har industrien klaget over tapene den har blitt påført av ulovlig kopiering. I en undersøkelse bestilt av MPAA påpekes det at de største aktørene i filmindustrien – Walt Disney, Sony Pictures Entertainment, MGM, Paramount Pictures, 20th Century Fox, Universal Studios og Warner Brothers – tapte 6,1 milliarder dollar (35 milliarder kroner) på ulovlig kopiering på verdensbasis i 2005. 2,3 milliarder dollar (13 milliarder kroner) ble registrert som tap på grunn av fildeling. Alle verdens filmselskaper, ikke-amerikanske og amerikanske distributører, kinoselskaper, videokjeder og pay-per-view-operatører sett under ett tapte, ifølge MPAA, rundt 105 milliarder norske kroner i 2005 som et resultat av piratvirksomhet.10

ENKELTE AKTØRER har derimot sett på de teknologiske endringene som en mulighet, i innen salg av musikk. Apple åpnet nettbutikken iTunes Store i april 2003. Den ble raskt en publikumssuksess i motsetning til tidligere forsøk på nettbutikker som MusicNet og Pressplay. Selskapets sjef, Steve Jobs, var den første som klarte å overbevise de fem største plateselskapene Universal Music Group, Sony Music Entertainment, Warner Music Group, EMI og BMG til å selge deres musikk digitalt på internett. Det ble avtalt en standardsum på 99 cent per låt hvor selskapene skulle sitte igjen med 67 cent. Ingen kopier skulle kunne brukes på mer enn tre maskiner.

I januar 2004 lanserte Apple dessuten iPod Mini som ble en bestselger. Tre år etter åpningen hadde iTunes solgt én milliard låter. I april 2008 gikk Apple forbi Wal-Mart som butikkjeden som selger mest musikk i USA. Apple selger nå om lag 6,7 millioner låter per dag, noe som gir en årsomsetning på 15 milliarder kroner. Ifølge analyseselskapet Nielsen Soundscan hadde iTunes Store i 2009 en markedsandel på 70 prosent av det globale musikksalget på nett.11

Et selskap man normalt skulle forvente hadde profitert mer på den nye situasjonen, men som ikke har utnyttet sine teknologiske fortrinn i samme grad som Apple er Sony.

De svenske journalistene Anders Rydell og Sam Sundberg hevder i boken Piraterna (2009) at selskapet som fant opp den berømte walkmanen og CD-platen, er blitt offer for interne motsetninger.12 De peker på at datterselskapet Sony Electronics er medlem av Consumer Electronics Association, som i sin tid støttet Napster,13 samtidig som et annet datterselskap, Sony Music Entertainment, er medlem av fildelingsfiendtlige RIAA og støtter kampanjer mot piratkopiering. De finner det også paradoksalt at Sony Electronics, lager datamaskiner og spillekonsoller som ikke er sperret mot ulovlig kopierte mediefiler. I tillegg selger Sony MP3- spillere og mobiltelefoner med avanserte mediespiller som kan spille musikk og film, også uten sperrer.

De siste årene har en rekke uavhengige forskere dokumentert at fildeling ikke nødvendigvis er årsaken til minkende inntekter i film- og musikkbransjen. Forskerne Felix Oberholzer og Koleman Strumpf ved University of North Carolina sammenlignet for eksempel i 2004 hvilke låter som ble lastet ned med omsetningen i plateutsalgene, og konkluderte med at ulovlig nedlasting ikke hadde noen nevneverdig påvirkning på platesalget. Forskerne gir dessuten flere alternative forklaringer til tap i platebransjen: svake makroøkonomiske forhold, reduksjon i antall albumlanseringer, voksende konkurranse fra andre typer underholdning som videospill og DVD-er, en reduksjon i musikkvariasjon på grunn en sammenslåing av radiokanaler, økningen i honorarene til uavhengige promotører som selger tid på lufta og en mulig antipati blant publikum mot oppførselen til aktører i platebransjen.14

Princeton-forskeren Eric Boorstin konkluderte i en annen rapport at ungdommer som lastet ned musikk, kjøpte færre plater, mens nedlastingen ikke i samme utstrekning påvirket platekjøpene til eldre personer. Når begge gruppene ble sett under ett, hadde fildelingen liten eller ingen innvirkning på omsetningen av musikk. Boorstin nevner også at selv om bransjeorganisasjoner som RIAAs skulle lykkes i sine søksmål mot fildelere, vil ikke det avskrekke noen fra å dele musikk på nettet. Han forventer heller ikke at søksmål vil føre til en kortsiktig økning i salg:

«Selv om om RIAAs søksmål mot fildelere er vellykkede i forhold til å skremme publikum vekk fra fildeling over P2P-nettverk, forventer jeg ikke å se en salgsøkning på kort sikt. Hvis den eldre demografiske gruppen er mer mottakelig overfor truslene om rettslig handling enn den yngre gruppen, har søksmålene en tendens til å minske salget på kort sikt».

Søksmål er del av RIAAs langsiktige strategi for å eliminere den frie musikkulturen, men de risikerer å jage vekk de som bruker fildeling til å prøve ny musikk».15

JUSPROFESSOR VED Stanford University, Lawrence Lessig skiller i boka Free Culture mellom fire typer fildeling: ulovlig nedlasting av et produkt når det kan kjøpes lovlig; nedlasting for å få en smaksprøve før produktet kjøpes lovlig; nedlasting av produkter som ikke lenger er tilgjengelig i salg, eller som nedlasterne ikke har råd til å kjøpe fordi prisen er for høy; og til slutt, nedlasting av produkter som er gratis og ikke opphavsbeskyttet. Nedlasting som faller inn under de tre første kategoriene er teknisk sett brudd på opphavsretten, men bare den første vil lede til nedsatt salg for platebransjen. For Lessig er derfor spørsmålet om denne typen nedlasting er av stort nok omfang til å oppveie de heldige konsekvensene av de andre.16

Lessig advarer mot en utvikling hvor stadig mer av en felles kulturarv blir utilgjengelig for fri bruk og videreutvikling. Han peker på at internasjonale selskaper påvirker både lovgivere og domstoler til å fatte beslutninger i favør for et altomfattende regelverk om opphavsrett på bekostning av det angloamerikanske rettprinsippet om «fair use». I norsk og europeisk rett er dette prinsippet mindre utbredt. Det norske lovverket gir rom for fri bruk av opphavsbeskyttet materiale gjennom sitatretten, retten til privatkopiering og regler for utlån av verk fra bibliotek. Åndsverklovgivingen avgrenser forøvrig eneretten til skaperen av et verk til eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten.
I Free Culture gir Lessig en rekke ekstreme eksempler på hvor sterk innvirkning opphavsretten har på kulturell virksomhet og vitenskapelig utvikling i USA. Et iøynefallende eksempel er studenten Jesse Jordan, som brukte fritiden sin til å eksperimentere med søkemotorteknologien som var tilgjengelig på nettverket til skolen hans. Jordan ville forbedre skolens intranettsystem. Ved å reparere en bug i Microsofts IP-protokoll (NFS) for å distribuere filsystemet i nettverket, klarte han å lage en indeks over alle tilgjengelige filer innen nettverket. Forbedringen førte til at det var mulig å se hvilke bilder studentene hadde lagt ut på deres egne nettsider, kopier av studienotater, pamfletter, filmklipp, universitetsbrosjyrer og annet de måtte legge i deres åpne mapper. I disse mappene fantes imidlertid en hel del musikkfiler.

Selv om han verken hadde oppfordret studenter til å legge dem ut, eller tilpasse programmet til å søke spesifikt etter dem, fikk han 3. oktober 2003 beskjed fra dekanen om at RIAA ville saksøke både han og andre studenter, som han ikke kjente, for å ha brutt opphavsretten «med vilje». RIAA forlangte at Jesse skulle betale dem 15 millioner dollar, siden lovpålagte rater gir adgang til å kreve 150 000 dollar per opphavsrettsbrudd. Fire andre studenter ble også saksøkt og den samlede erstatningssummen var på astronomiske 100 milliarder dollar, noe som tilsvarer den sammenlagte profitten til verdens filmindustri i 2001. RIAA krevde at Jesse skulle innrømme skyld, men han nektet. Jordans rådgivere påpekte at om han forsvarte seg i retten, ville det antagelig koste ham minst 250 000 dollar, selv om han vant saken. Derfor inngikk han et forlik. Mot å betale RIAA alle sine sparepenger – 12 000 dollar – skulle alle søksmålene mot ham falle bort. Jesse innså ikke at han hadde noe valg og tok imot tilbudet. Etter denne opplevelsen har Jesse blitt en aktivist mot musikkbransjen.17

SAKEN MOT The Pirate Bay har for mange vært et tegn på at internasjonal lovgiving legger stadig større begrensninger på bruk av opphavsbeskyttet materiale. Medarbeiderne i The Pirate Bay ble funnet skyldig i å ha medvirket til brudd på opphavsrettsloven, en forbrytelse som er nærmest identisk til den Napster-medarbeiderne ble dømt for. Det må riktignok tilføyes at en viktig forskjell mellom sakene, er at medarbeiderne i The Pirate Bay ikke la skjul på at materialet de linket til ofte var ulovlig kopiert. Men straffeutmålingene i de to sakene er til sammenligning svært ulike.

Det kan være et symptom på at internasjonalt lovverk i det siste tiåret har blitt stadig mer intolerant overfor hva som til enhver tid blir betegnet som ulovlig kopiering og at det ikke gis rom for noen type fri bruk. Dette kommer særlig til uttrykk i forfølgelse og kriminalisering av enkeltindivider som ikke har ressurser til å forsvare seg. Ifølge Wall Street Journal har RIAA gått til rettslige skritt mot 35 000 mennesker som angivelig stjal musikk på nettet. Blant de saksøkte var flere alenemødre, en død person og 13 år gammel jente. Strategien skal ha vært så mislykket PR-messig at de heller vil samarbeide med internettleverandører om å stenge ute personer som laster ned ulovlig materiale.18

Et liknende taktikkskifte er i ferd med å skje i Europa. I Sverige ble EUs nye lov IPRED vedtatt i april. Den gir en domstol muligheten til å avgjøre om en IP-adresse kan stenges ute av internettleverandørene ved mistanke om ulovlig nedlasting av musikk eller film på internett. Det samme er hensikten bak HADOPI-loven som nylig ble vedtatt i Frankrike. Med den kan brukere som ulovlig deler filer etter tre advarsler automatisk bli stilt for retten, og kan miste nettforbindelsen i opptil et år.

På den annen side er det svært sannsynlig at markedet kan være bedre rustet til å lokke publikum vekk fra ulovlig fildeling. Musikk- og filmdistributører må forholde seg til nye trender: Publikum kjøper færre CD-er, anvender MP3s-spillere, går mer på konsert og går mer på kino. Suksessen til Itunes beviser at de har forstått de nye behovene hos publikum. Den viser at publikum villige til å betale for musikk så lenge prisen er moderat og musikken lett tilgjengelig. De siste årene har dessuten direkte avspilling av musikk fra internett blitt stadig mer populært. Spotify som ble grunnlagt i 2006 av svenskene Daniel Ek og Martin Lorentzon, tilbyr gratis streaming av musikk i deres reklamefinansierte tjeneste, eller en abonnementstjeneste uten reklame.

Hittil har ikke Spotify hatt store inntekter fra verken annonsører eller abonnementer. Potensialet er stort, Spotify har nå seks millioner brukere, men de uteblivende inntektene vitner også om at musikkindustrien, i likhet med andre industrier opp gjennom historien, må belage seg på at profittmarginene skrumper inn med ny teknologi og økt konkurranse fra lovlige så vel som ulovlig aktører. Selv om bransjen klarer å bekjempe den ulovlige fildeling, er det ikke sikkert de gylne tidene vil komme tilbake.

© norske LMD

Fotnoter:
1 MPAA, «Swedish Authorities Sink Pirate Bay», pressemelding, 31, Mai 2009. www.mpaa.org/press_releases/2006_05_31.pdf

2 Steve Knopper, Appetite for Self-Destruction. The Crash of the Record Industry in the Digital Age, Simon & Schuster, New York, 2009, s. 142.

3 IFPI, «The Recording Industry World Sales 2001». www.ifpi.org/content/library/worldsales2001.pdf

4 «Economists examine file-sharing and Music Sales (2008). www.utdallas.edu/~liebowit/intprop/MIT.pdf

5 «On-piracy and recorded music sales» (2004). www.katallaxi.se/grejer/blackburn/blackburn_fs.pdf

6 IFPI, «Digital Music Report 2008», www.ifpi.org/content/library/DMR2008-summary.pdf

7 www.piracykillscreativety.no

8 Se www.ifpi.org/content/section_statistics/

9 MPAA, «Theatrical Market Statistics». www.mpaa.org/2008 MPAA Theatrical Market Statistics.pdf

10 MPAA, «The Cost of Movie Piracy». http://www.mpaa.org/leksummaryMPA%20revised.pdf

11 Opplysninger om Apple er hentet fra boken Piraterna (2009), skrevet Anders Rydell og Sam Sundberg.

12 Rydell og Sundberg, se over, s. 174

13 «Napster goes on the offensive», Wired, 13. september 2000.

14 «The Effect of File Sharing on Record Sales An Empirical Analysis (2004)». www.unc.edu/~cigar/papers/FileSharing_March2004.pdf

15 «Music Sales in the Age of File Sharing». www.cs.princeton.edu/~felten/boorstin-thesis.pdf

16 Lawrence Lessig, Free Culture, Penguin Books, 2006, s. 68?69.

17 Se www.chewplastic.com

18 «Music Industry to Abandon Mass Suits», Wall Street Journal, 19. desember 2008.