Stockholm-syndromet

Man må legge ideologiene til sides for å redde miljøet, sies det. For at en ideologi skal få råde fritt.

I forkant av klimatoppmøtet i København i desember utropes det fra mange kanter at vi må legge til side ideologiene fordi utfordringene er for akutte. Som den franske filosofen Gilles Deleuze sa om Gud, at spørsmålet om tro ikke er interessant men hva man mener med «Gud», burde man også her stille spørsmål ved begrepet. Vanligvis defineres ideologi enten som et politisk «verdenssyn» eller mer kritisk i marxistisk tradisjon som falsk framstilling av virkeligheten. Der den sistnevnte definisjonen holder fast på en «sann virkelighet», forfekter den første en mer relativistisk perspektivisme. Men er ikke disse definisjonene to sider av samme sak, fordi ideologi nettopp dreier seg om å skape virkelighet, skape sannhet og ikke minst skape sunn fornuft.


Nylig kunne norske og utenlandske medier melde at EU har funnet ut at de rike landene må gi bistand på ca. 900 milliarder kroner for å forhindre at den globale oppvarmingen overstiger taket på 2 grader som FNs klimapanel mener er grensen for uopprettelig endring av klodens økobalanse. Hvordan skal man skaffe til veie disse pengene? Enkelt: Man skaper et marked, for med økonomiske incentiver lar alt seg løse.

Markedet for handel med utslippskvoter som ble innført i EU i 2005, har etter hvert blitt et stort marked. I år blir det handlet utslippskvoter for 700 milliarder kroner i EU. Dette gigantiske markedet har blitt skapt uten at det har blitt dokumentert at det bidrar til å begrense de globale utslippene, eller selv at de ikke bidrar til å øke dem. Samtidig er dette markedet blitt et lukrativt sted for mellommenn som, i likhet med i andre markeder, ikke er kjent for å sette langsiktighet og moral i forsetet.


NYLIG BLE NI personer i Storbritannia arrestert for svindel med kvoter for omtrent 370 millioner kroner.1 I en tid da finanskrisen i et år har avdekket den ene svindelen etter den andre, utvisket skillet mellom svindel og vanlig handel, og vist de forskjellige verdipapirmarkedenes tvilsomme nytte, burde man tenke seg om to ganger før man skaper et nytt marked. Men det akter tydeligvis ikke EU å gjøre. Mens EU-ledere har kranglet om å sette tak på bonusene til banksjefer som har brukt statlige redningspakker til å sørge for egen godtgjørelse snarere enn å opprettholde «likviditet i pengemarkedene», foreslår EU at planeten skal reddes gjennom noe som har urovekkende lingvistisk samklang med «innovasjonene» som utløste finanskrisen: «Innovativ finansiering» med «markedsbaserte redskaper», er løsning EU-kommisjonen anbefaler i København-kommunikeet «Stepping up international climate finance», der det understrekes at «det internasjonale karbonmarkedet har bevist at det er et effektivt redskap».

EU vil altså gå inn for å utvide karbonmarkedet drastisk under København-forhandlingene i desember. Sarkozy har, i likhet med en rekke andre EU-ledere, uttalt at det må bli enighet om dette eller så vil man måtte ty til uønskede globale avgifter. Spørsmålet er imidlertid om ikke avgifter er langt bedre enn å skape et marked. For hva har ikke finanskrisen bevist? At utvidelse av markedsinstrumenter har gjort at hele den globale økonomien blir holdt som gisler av finanssektoren. Statene har blitt nødt til å pøse gigantiske summer inn i bankene og finansinstitusjonene i noe som i presisjonens navn bør kalles utpressingen. Hele sivilisasjonen vil falle i grus hvis man ikke redder bankene. Ingen reguleringer eller innskrenkninger og bonustak bør innføres fordi da vil markedets magi slutte å fungere og steinalderen være nær.

Hva vil skje når karbonmarkedet krasjer? Vil de rikes velstand viktigere enn formålet med dette «effektive redskapet»? Logikken er uslåelig: Markedsøkonomiens avhengighet av ubegrenset og ubetinget vekst som har ledet til klimaproblemene, med sitt ekstremt ineffektive energibruk, skal dupliseres for å immunisere seg mot sine egne skadevirkninger.


AT UTPRESSINGEN fungerer er ikke overraskende, men med ideen om å skape et enda større karbonmarked er det ikke lenger snakk om å gi etter for gisseltakernes betingelser. Stockholm-syndromets underlige dynamikk er den eneste forståelige betegnelsen på situasjonen. Gisselet har overtatt virkelighetsoppfattelsen til gisseltakeren. Er ikke dette en påfallende presis definisjon av ideologi? Av den sunne fornuften i å legge bort «ideologiene» og forholde seg til virkeligheten slik den er i markedsøkonomien …

© norske LMD



Fotnoter:
1 «Klimasvindlere levde i sus og dus», Bergens Tidende, 28. august 2009.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0