Kupphvitvasking

29. november avholdt kuppmakerne i Honduras et grunnlovstridig valg som ga makten til den konservative Porfirio Lobo. USA anerkjente valget umiddelbart på tross av den utilslørte undertrykkingen.

Politifolkene samler sammen de svarte korsene som demonstrantene kastet fra seg i panikk. Hvert kors bærer navnet til en person som har blitt drept i demonstrasjonene mot statskuppet som styrtet president Manuel Zelaya 28. juni 2009. Noen minutter tidligere på valgdagen 29. november hadde menneskemassen beveget seg fredelig mot sentrum av San Pedro Sula, landets nest største by. Nærværet av utenlandsk presse forhindret ikke politiet i å bruke vold for å spre folkemengden. De arresterte 46 personer, slo alle som kom innen rekkevidde av batongene og ødela korsene som har blitt symbol for Den nasjonale motstandsfronten mot statskuppet i Honduras (FNCGE).

Det som skjedde her var ikke spesielt. Dagen etter valget var resultatet av den politiske undertrykkingen 30 døde, 4200 arrestasjoner og et utall skadde. Etter valget har et trettitalls aktivister fra FNCGE blitt drept i det Komiteen for menneskerettigheter i Honduras (Codeh) kaller en «planlagt terrorbølge». I tillegg kommer de mange rapportene om voldtekter, om drapstrusler mot politikere og om en befolkning som terroriseres av militæret. Kuppmakerne har klart å slå ned de store demonstrasjonene som lammet landet i fem måneder. «For øyeblikket er det ikke lenger nødvendig for oss å uttrykke oss i gata fordi det er svært farlig,» forklarer Rafael Alegría fra Via Campesina i Honduras. «Kampen har gått inn i en ny fase.»


Denne nye fasen begynte med presidentvalget som skulle gjøre slutt på den politiske krisen. Valget som ga Porfirio Lobo fra det konservative Nasjonalpartiet 56 prosent av stemmene, ble avholdt av illegitime myndigheter uten at president Zelaya var innsatt igjen, i konflikt med Tegucigapla-San José-avtalen som ble underskrevet 30. oktober i regi av USAs viseutenriksminister for den vestlige halvkule, Thomas Shannon.

Valgkampen ble gjennomført samtidig som to dekreter utstedt i oktober forbød borgerne fra «å delta i offentlige møter» og mediene i «å oppfordre til sosialt anarki». Siden grunnloven ikke ble fulgt, kalte FNCGE på boikotte av valget og gikk inn for et «folkelig portforbud» snarere enn en maktdemonstrasjon. «Vi satset på fornuften. Å demonstrere samtidig som 30 000 væpnede menn patruljerte gatene ville vært galskap,» sier Juan Barahona fra FNCGE.

Dette fikk brorparten av de utenlandske journalistene til å skrive hjem at motstanden hadde roet seg og at den bare omfattet en liten del av befolkningen. «Motstandsfronten er på ingen måte svekket,» sier Gustavo Irías, politisk analytiker ved Senter for demokratistudier i Honduras. «Vi antar at minst halvparten av befolkningen deltar i motstandsbevegelsen. Zelaya var en populær president, om enn bare fordi han doblet minstelønna. På den andre siden har de nåværende myndighetenes metoder sjokkert befolkningen.»


DENNE ANALYSEN av FNCGE baserer seg på de mange organisasjonene som inngår i bevegelsen: fagforeninger, feminister, miljøvernere, studenter, innfødte og bønder. Bevegelsen har tjent på det som i Honduras kalles «Mitch-effekten». Etter den ødeleggende orkanen med samme navn i 1998, måtte sivile organisasjoner ta over for myndighetene og gjennomføre gjenoppbyggingen. De fikk dermed tilført store ressurser og har siden spilt en viktig rolle i samfunnet, selv om de fortsatt ikke har politisk representasjon.

Statskuppet utløste en nasjonal bevegelse som for øyeblikket har forent disse organisasjonene. «Men den store overraskelsen har vært de fattiges store deltakelse,» forteller sosiologen María Elena Méndez. «Særlig alle de som arbeider i den uformelle økonomien, omreisende handelsmenn, håndverkere, familiemødre.» Samme analyse gir leder for Senter for kvinners rettigheter, Gilda Rivera: «Bevegelsen har bare vokst siden 28. juni. Den sprer seg som ild i tørt gress og vil bli en mektig opposisjon til den kommende regjeringen.»


I mangel av et politisk program er FNCGE for øyeblikket organisert rundt noen nøkkelpunkter. Kampsaken er fortsatt underkjennelse av presidentvalget og særlig valgdeltakelsen på 61 prosent som valgkommisjonen gikk ut med på valgkvelden. Dette tallet har gitt kuppmakerne mulighet til å støtte seg på en «massiv deltakelse» og kreve at Lobo anerkjennes som nytt statsoverhode.

Det internasjonale samfunnet har vært tilbakeholdent. Så langt har det ikke godkjent tallet som er ti prosentpoeng høyere enn under presidentvalget i 2006. Det sendte heller ikke sendt noen valgobservatører, med unntak av USA og deres allierte i regionen (Colombia, Peru og Panama). Faktisk har måteholdet gitt noen overraskelser, slik den amerikanske journalisten Jesse Freestone fra The Real News har vist.2 Han klarte å komme seg inn i salen der valgkommisjonen talte opp stemmene. Der filmet han resultatene på skjermen: 49 prosent valgdeltakelse. I samme øyeblikk erklærte valgkommisjonens leder at valgdeltakelsen var 61 prosent, «et tall han fant på selv» ifølge journalisten, som snakket med flere av kommisjonens medlemmer.

Hagamos Democracia, som finansieres av Washington gjennom National Endowment for Democracy, gjennomførte en rask telling og kom fra til en valgdeltakelse på 47 prosent. Ti dager etter valget måtte valgkommisjonen innrømme at tallet bare var 49 prosent. Zelayas tilhengere mener derimot, på bakgrunn av deres valgdagsmålinger utenfor 1400 valglokaler, at det reelle tallet er 25 prosent. «Vi vil aldri få vite sannheten fordi stemmesedlene er i hendene til myndigheter som allerede har fusket,» sier Laura Carlsen som leder Americas Policy Program ved Center for International Policy.3 «Men det internasjonale samfunnet kan ikke godkjenne et valg merket av alvorlige brudd på menneskerettighetene.»


Å FÅ DEN internasjonale straffedomstolen i Haag til å ta opp maktmisbruket er nå blitt FNCGEs andre middel i kampen for å avlegitimere valget internasjonalt. «Honduras har signert Roma-traktaten, dermed kan alle borgere, inkludert militæret, bli stilt for domstolen,» påpekte Zelaya i et intervju med en lokalradio.4 Det internasjonale observatøroppdraget for menneskerettigheter har særlig fordømt det faktum at hovedmannen bak undertrykkingen er Billy Joya som sto bak forsvinningene av et hundretalls aktivister på 1980-tallet.5 Joya, som lenge var på flukt før han ble dømt i Honduras for forsvinningen av seksten aktivister, ble utnevnt til spesialrådgiver for sikkerhet av Roberto Michelettis kuppregjering.

«Motstandsbevegelsen befinner seg i en svært sårbar posisjon. De nåværende myndighetene gjør det skitne arbeidet for den kommende regjeringen – de utsletter opposisjonen. Det lave internasjonale fokuset på landet er svært farlig for bevegelsens ledere,» sier Carlsen som selv har blitt utsatt for aggresjon etter at hun kritiserte valget i et intervju på Al-Jazeera.

Motstandsbevegelsen som allerede får liten dekning i den utenlandske pressen, har også blitt avskåret fra det honduranske samfunnet. Internettilgangen var allerede dårlig utbygd og mediene er i hendene på økonomiske aktører som støtter kuppet – regjeringen trengte bare å nøytralisere rundt femten medier for å få kontroll over informasjonsstrømmene.6 På morgenen for kuppet tok soldater seg inn i flere installasjoner for å beslaglegge audiovisuelt utstyr, telefoner og datamaskiner, og for å klippe over ledninger og kabler. Signalene til de største internasjonale TV-kanalene som var tilgjengelig via kabel – Telesur (Venezuela), Cubavisión (Cuba), Guatevisión (Guatemala), Teletica (Costa Rica) og CNN på spansk (USA) – ble også blokkert. Under valgkampen ble TV-kanalen Canal 36 nektet sendetid. I stedet for nyheter tvang myndighetene, som støttes av den katolske kirken, kanalen til å sende erotiske filmer!


KANALDIREKTØR ESDRAS Amado López, er synlig sliten. Han viser skjermbildet til kanalen som konstant forstyrres av satellittsignaler, noe som begrenser kanalen til hovedstaden. «Og ikke nok med det, hvis tonen blir for kritisk, blir skjermen svart, ofte i et par minutter. De leker med nervene våre ved hvert klipp.» Sensurens valg virker tilfeldige, i det ene øyeblikket rammes en reportasje om Amnesty Internationals observatører, i neste en kommentar fra en seer på direkten, eller en journalist som rapporterer om demonstrasjoner. Men en nærmere granskning fjerner enhver tvil om myndighetenes strategi. Presseorganisasjonene har talt opp: «8 medier er stengt og 20 er sabotert; 30 journalister er skadet, 14 er arrestert og én er drept».7 Som mange av sine kolleger liker ikke Amado López å snakke om drapstruslene han mottar. Men kvelden før fortalte han på lufta at maskerte menn hadde skutt med maskingevær mot morens hus.

Frykten og spenningen er til å ta og føle på. Å tenke på framtiden er vanskelig for aktivister som må bekymre seg for soldatene utenfor dørene. «Kampen har alltid vært risikofylt i dette landet,» sier fagforeningsmannen Carlos Reyes. «Men kuppet har bare styrket våre demokratiske forhåpninger.»

Statskuppets alibi – president Zelayas plan om en rådgivende folkeavstemning om folket ønsket en reform av grunnloven som ble laget under Roberto Suazos presidentskap i 1982, da militæret i virkeligheten satt med makten – er blitt FNCGEs fanesak. «Om Grunnlovsforsamlingen var et krav før kuppet, er den i dag en nødvendighet. Krisen har avdekket et politisk system som nekter å dele makten,» sier tidligere rektor for universitetet i Tegucigalpa, Juan Almendares.

Selv om det er enighet på dette punktet, er dette ikke nødvendigvis konsensus om hvilke midler som skal brukes. Skal motstandsbevegelsen bli et politisk parti og søke politisk representasjon gjennom urnene? Partido Unificación Democrática (UD), som kalles et venstreparti, går inn for dette alternativet: «Vårt parti eksisterer, vi stiller det til disposisjon for Motstandsfronten,» insisterer folkevalgte Marvin Ponce. Men UD har mistet en del av velgermassen etter at det deltok i presidentvalget, og dermed ga det legitimitet. Å omdanne Zelayas parti, Partido Liberal, er ikke mulig. «Det er også Roberto Michelettis parti, derfor bør vi nå trekke oss ut av det,» mener Zelayas tidligere økonomirådgiver, Nelson Avila.

Den store frykten innad i motstandsbevegelsen er nettopp å måtte tilpasse seg det politiske spillet i Honduras. «De politiske partiene har så dårlig rykte at folk automatisk forbinder dem med korrupsjon,» sier Alegría. «Denne bevegelsen som kjemper for demokrati må skape noe annet.»


UNDER ET AV møtene til Folkets nasjonale motstandsfront (FNCGEs nye navn) framsettes en rekke krav. Tilstede er Komiteen for kvinner i maquiladoraene (underleverandørfabrikker) og fagforeningen CGT. De to organisasjonene er uenige om reformen av arbeidsmiljølovene som Zelaya igangsatte. Kvinnene krever spesifikke helsetiltak for maquiladoraene, CGT foretrekker å fokusere på lønningene. I dag sier kvinnene de er klare for å kjempe side om side med de store fagforeningene, hvis deres krav blir tatt i betraktning. En av dem tar ordet: «Opplæring i demokrati må begynne her, i bydelene våre, innad i familiene. For mer blod vil flyte, og det bør flyte for en Grunnlovsforsamling som ikke ekskluderer noen!»

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Le Courrier, Genève, 16. desember 2009.

2 Jesse Freeston, «Honduran elections exposed», 8. desember 2009, http://therealnews.com.

3 www.americaspolicy.org.

4 En slik begjæring har små sjanser for å bli nå fram. CPI har bare myndighet til å gripe inn overfor de alvorligste forbrytelser, som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.

5 Misión internacional de observación sobre la situación de los derechos humanos en Honduras, «Gobierno de facto viola derechos humanos en Honduras », Washington, DC, 7 août 2009.

6 TV-kanalene Canal 36, Canal 11, Canal 8 i Juticalpa og Canal 6; radiokanalene Globo, Cadena Voces, Progreso, America, Gualcho og Libertad; avisene El Libertador og Diario Tiempo; nyhetsbyrået Prensa Latina.

7 «Primer informe : Estado de situación de la libertad de expression en Honduras en el contexto de la ruptura del orden constitucional», Comité por la libre expresión ? Fundación democracia sin fronteras, Tegucigalpa, november 2009.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Sosial uro i Vladivostok

Default thumbnail
Neste sak

Kan USA reformeres?

Andre saker om Nord-Amerika

Angrepsmaskinen

Da Bernie Sanders begynte å seile opp som favoritt til å vinne Demokratenes nominasjonsvalg steg panikken

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.