Skriftpressens selvforskyldte skjebne

En samlet papirpresse trodde annonsemarkedet på nett ville gi en ny gullalder for skriftpressen. De tok grundig feil. Og spørsmålet er mer presserende enn noen sinne: Hvordan finansiere kvalitetsjournalistikk i den digitale tidsalder?

I 2006 skapte en bankmann store overskrifter. På det franske presseforbundets landsmøte i Strasbourg hevdet han at journalistene befant seg i samme situasjon som smelteverksarbeiderne på 1970-tallet: De var dømt til å forsvinne, men nektet å innse det. Tallenes tale gir ham tilsynelatende rett.
I 2009 forsvant 24 500 journaliststillinger i USA. Antallet årsverk er i dag 300 000 mot 415 000 for ti år siden. Washington Post måtte stenge distriktskontorene sine og Los Angeles Times så vel som Chicago Tribune ble plassert under administrasjon i tråd med konkurslovene. I Frankrike taper så å si alle de landsdekkende dagsavisene penger, og mer enn 2300 journaliststillinger forsvant i løpet av 2009.

Nedgangen overrasker ingen lenger. De siste ti årene har internett blomstret. Nettets andel av inntektene i den globale kulturindustrien har økt fra 4 til 20 prosent, på bekostning av skriftpressen som har fått sin andel redusert fra 40 til 14 prosent. De andre mediene har så langt klart å holde på eller styrke inntjeningen.2 Forskyvningen av reklamebudsjettene og rubrikkannonsene mot nettet får ofte skylden. «For første gang siden massepressens framvekst på midten av 1800-tallet, kan annonsørene bruke andre informasjonsmedier for å gjøre sine produkter kjent,» skriver journalisten Bernard Poulet.3

Men for tiden er leserne heller ikke særlig interessert i å betale for det innholdet som serveres av en journalistisk elite som har mistet troverdighet for sin partiskhet, servilitet og tilbøyelighet til å gi blanke i de samme leserne som de forventer skal betale for innholdet.

«GI MAKTEN TIL kundene og de tar den. Hvis du ikke gjør det, mister du den,» skriver den amerikanske bloggeren Jeff Jarvis i boka What would Google do?4 Journalistenes vitnemål utfordres av en digital revolusjon med «en reell offentlig nytte», for å sitere AFPs strategidirektør Eric Scherer.5 For om aviskrisen går utover avisenes evne til å drive gravjournalistikk, medfører den på ingen måte en begrensning i demokratiske ytringsmuligheter.

Snarere tvert imot. Sosiale medier – det såkalte «web 2.0» – gir store lesergrupper muligheten til å gripe tak i informasjon og lage egne bilder, videoer, nyhetskommentarer og analyser. Fra tsunamien i Asia til opptøyene i Iran via attentatene i London og Mumbai – innsamlingen av vitneberetninger, data og meninger blir stadig mer fordelt mellom mediene, bloggene og de sosiale nettverkene. Selv informasjonsspredningen er ikke lenger forbeholdt de tradisjonelle mediene som stadig oftere tvinges til vurdere hvilke hendelser de skal vektlegge ut fra nettekkoet. Nettet bestemmer betydelige deler av mediedagsordenen.

Snarere enn å gjøre innholdet unikt for å skille seg fra nettet, satser avisene på fart og nærvær. De skal være overalt, hele tiden, på alle plattformene: blogger, video, foto, søkemotorer, Facebook, Twitter … I 2010 har aviseierne også begynt å rette seg mot avanserte mobiltelefoner, som Apples iPhone. Målet er å få mobilbrukerne til å betale, ettersom det er svært vanskelig å få nettbrukere til å betale for noe de er vant til å få gratis. Men hvorfor betale for å bruke en nettavisapplikasjon når 90 prosent av de 100 000 tilgjengelige iPhone-applikasjonene er gratis?

Journalistene må på sin side produsere stadig mer og stadig bedre stoff samtidig som de blir stadig færre. Faren med dette paradoksale kravet er at journalistene gis stadig flere multimediale oppgaver samtidig som de vendes bort fra det som burde være den viktigste, nemlig å lete etter ny informasjon og originale vinklinger. Dette er et forsøk på å tilpasse seg til de digitale brukerne som er nokså langt fra det Jeff Jarvis foreskriver når han råder journalistene til først og fremst å produsere «innhold med stor merverdi», innhold som kan tiltrekke seg lesere på nettet: «Konsentrer dere om det dere er best til og lag lenker til resten.»6

ALDRI FØR HAR så mye informasjon vært så tilgjengelig i så mange medier, samtidig har den aldri før har vært så truet. Krisen for betalingsavisene fører til reduksjon i antallet permanente utenrikskorrespondenter, fagredaktører, faktasjekkere, reportasjer og undersøkelser. For å kjempe imot har de tradisjonelle mediene slått seg sammen eller gjort seg selv til billige nyhetsfabrikker, som Alain Weills mediekonsern i Frankrike (La Tribune, RMC, BFM TV), der unge underbetalte journalister summer rundt som nyhetssjauere. Hva vil skje de nærmeste årene?

«Dagens aviser har ikke andre valg enn å slå seg sammen siden innholdet deres er identisk,» er sirkelslutningen til den franske medie- og forretningsmannen Alain Minc.7 Altså, etter å ha oppmuntret til en form for redaksjonell banalisering for å tiltrekke seg annonsører, brukes nå den «mimetiske rivaliseringen» om innhold som påskudd for å innlede en ny konvergensfase. Denne logikken vil ende med en proletarisering av avisredaksjonene og en utarming av kvaliteten på nyhetsformidlingen som bare vil føre til at enda flere leserne forsvinner, noe som dermed vil framskynde betalingsavisenes undergang.

Er avindustrialisering neste etappe? Papiravisens bortgang vil fjerne utgiftene til trykk og distribusjon for aviseierne, som håper inntektene vil vende tilbake i framtiden. Men disse framtidsutsiktene stanger for tiden mot vanskene med å kutte kostnader i nettredaksjonene, med tanke på at lesere på nett ikke er like mye verdt i et univers med overflod av annonser, og at man er avhengig av ulike teknologiske distributører. I dag krever Apple 30 prosent for å tilby iPhone-applikasjoner i App Store, Google krever halvparten av inntektene for sine annonseløsninger, mens Amazon krever 65 prosent for å gi en avis tilgang til lesebrettet Kindle. For ikke å nevne søkemotorene som ikke tilbakefører ett øre av inntektene sine til innholdsleverandørene.

«Teknologifolkene har bokstavelig talt absorbert hele verdien [av vårt innhold],»8 sukker Natalie Collin, viseadministrerende direktør i den franske dagsavisen Libération. Avmaterialiseringen har altså en pris. Kan det bli annerledes?

Rupert Murdoch, som blant annet eier Wall Street Journal, Times og New York Post, truer med å fjerne sine avisers artikler fra Google i midten av 2010 hvis ikke internettgiganten går med på å dele inntektene. Og ikke nok med det, Murdoch tar til orde for at aviseierne skal forene seg for å få nettbrukerne til å betale. Men Murdoch vil ikke fjerne avisene sine hvis ikke konkurrentene gjør det samme. Han vet at nyhetsformidling har en tidsbegrenset verdi som det er vanskelig å beskytte godt nok på nettet. Google har dessuten overmakten i denne duellen fordi kun en brøkdel av selskapets inntekter kommer fra nettaviser, disse står bare for mellom 1,5 og 3 prosent av søkene.

ER BETALINGSTJENESTER framtiden? Et håp for 2010 gir Apple med multimediabrettet iPad som kan distribuere aviser med en betalingsløsning tilpasset lesning av artikler på nett. Men det er ikke sikkert at avissalg på nett er framtiden. Ifølge Boston Consulting Group er 54 prosent av franskmennene villige til å betale for nyheter på nett, særlig lokalnyheter, men på betingelse av at det ikke koster mer enn tre euro i måneden. Dette er ikke tilstrekkelig med tanke på at dagens betalingstjenester trenger minst det tredobbelte for å overleve. Gratisvinden har blåst lenge, og det er svært vanskelig å snu den.
Ansvaret for denne situasjonen ligger i større grad hos utgiverne enn hos nettaktørene. Det er først og fremst de som har valgt å holde seg til reklamemarkedets smakløse redaksjonelle ambisjoner. Det er også de som har satset alt på annonseinntekter med å gjøre nettavisene gratis og dope leserne med store mengder spill og konkurranser uten virkelig å se seg om etter andre inntektskilder. Dagens annonsefall er i så måte bra. Det kan få avisdirektørene til å henvende seg til leserne og frigjøre seg fra annonseavhengigheten. Og ikke minst: kjeppjage eiere som bare ser på avisene som en pengemaskin.

Journalistene må på sin side skape seg en ny framtid. Vil yrket deres i framtiden bli tettere sammenbundet med leserne og eksperter på nettet som tipser dem og dermed blir «medprodusenter»? Overfor de yngre generasjonene, der vennenettverk gir mer troverdighet til nyheter enn mediemerkevarer, kan avisene ikke lenger ignorere «nettsamfunnene» hvis de vil nå nettbrukerne. Allerede i dag bruker amerikanerne 17 prosent av tiden på nettet på blogger og sosiale nettverk og bare 0,56 prosent på nettaviser.9

Den økonomiske modellen bygger derimot på Pascals argument om at du har alt å vinne og ingenting å tape på å satse på at Gud eksisterer). Erfaringen til nye nyhetssider viser at det er viktig å ha flere inntektskilder: betalende lesere, nettbutikk, annonser. I nær framtid vil det dessuten være mulig å få nettsamfunn til å finansiere gravjournalistikk gjennom foreninger eller stiftelser som Pro Publica og Spot US i USA. Også ideen om en offentlig skriftlig nyhetsformidler vinner stadig større oppslutning. «Fra et historisk perspektiv er ideen om å overlate nyhetsproduksjonen til markedet kontraintuitiv,» skriver den tyske filosofen Jürgen Habermas.10

I ET DIGITALT samfunn legger en større spredning av nyheter til rette for å frihet og inkludering. Men på betingelse av at individet klarer å orientere seg i nettjungelen. Faren er at nyhetsformidlingen på nett utvikler seg i forskjellige hastigheter. På den ene siden for mye, «infobesity», et hav av gratis underholdnings- og smånyheter i en stadig strøm uten mål og mening. På den andre siden, håndplukkede seksjonsinndelte nyheter for de som har råd til å betale dyrt for det.

Framtiden for dette fellesgodet, i den grad det har en reell samfunnsmessig nytte, kan ikke avhenge av hva det gir medieeierne, og heller ikke av utfallet av en duell mellom Murdoch og Google. Nyhetsformidling er av natur uforutsigbar. Allerede i 1845 så James Gordon Bennett, grunnleggeren av New York Herald, i telegrafen en «ny måte å spre informasjon» som kunne bli skjebnesvanger for avisene.11

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1
Tall fra Bureau of Labor Statistics, sitert fra Market Watch på nettsidene til Wall Street Journal.

2 Undersøkelse utført av Bain & Company for Forum d?Avignon, november 2009.

3 Bernard Poulet, La Fin des journaux et l?avenir de l?information (Avisenes endelikt og nyhetsformidlingens framtid), Gallimard, Paris, 2009.

4 Jeff Jarvis, What would Google do?, HarperCollins, New York, 2009.

5 Eric Scherer, AFP-MediaWatch, Observatoire mondial des médias, nr.. 7, høst/vinter 2009?2010.

6 Jarvis, What would Google do?, se over.

7 Uttalt under konferansen «Nouveaux paysages audiovisuels» (Nye audiovisuelle landskap), Maison de la chimie, Paris, 22. oktober 2009.

8 Philippe Merlant og Luc Chatel, Médias. La faillite d?un contre-pouvoir (Mediene ? en motmakts nederlag), Fayard, Paris, 2009.

9 Studie utført av Nielsen i september 2009 og Nieman Journalism Lab i oktober 2009.

10 Jürgen Habermas, «Keine Demokratie kann sich das leisten», Süddeutsche Zeitung, 16. mai 2007.

11 «Network effects», The Economist, London, 17. desember 2009.