«Colombias problemer strekker seg langt ut over landets grenser og har implikasjoner for sikkerheten og stabiliteten i regionen,» erklærte daværende amerikansk utenriksminister Madeleine Albright i august 1999. 13. juli året etter ble president Bill Clinton og hans kollega Andrés Pastrana enige om å undertegne Plan Colombia, som tok sikte på å gjøre slutt på narkotikahandelen og geriljakrigen. Kongressen i Bogotá fikk bare anledning til å se en del av teksten, og det på engelsk.
Et tiår senere har Colombia mottatt mer enn fem milliarder dollar i amerikansk bistand, hovedsakelig militær bistand. Og siden Álvaro Uribe kom til makten i 2002, har det rent mye blod under broene. Presidenten hadde lovet en «rask seier» over opprørerne i Den nasjonale frigjøringsarmé (ELN) og framfor alt i Colombias væpnede revolusjonære styrker (FARC), og hvis man skal tro rapportene fra den kolombianske hæren, har han for en stor del lykkes. Som eksempel kan det nevnes at hæren i 2007 hevdet å ha tatt til fange mer enn 6500 geriljasoldater og å ha drept mer enn 3000 – og tallene ligner hverandre år etter år. Fortsatt ifølge Bogotá har demobiliseringsprogrammet fra 2002 til mai 2008 allerede omfattet nesten 15 000 mennesker, hvorav 9000 medlemmer av FARC. Når man vet at opprørerne alltid har vært beregnet til omkring 15 000, må de altså være forsvunnet! (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
