Behovet for et motsjokk

Det fantes noen gode innvendinger mot Naomi Kleins tese om en «sjokkdoktrine».¹ Den er utvilsomt treffende i en rekke tilfeller, særlig for land i Sør og for overgangsøkonomier. Men den er ikke like gyldig, som den implisitt hevder, i de såkalt utviklede økonomiene, der det er nokså åpenbart at nyliberalismen ikke har blitt innført gjennom sjokk. Her har den snarere blitt gradvis og kynisk påtvunget av en stadig mer systematisk og dyptgripende agenda. Likevel må det erkjennes at sjokkdoktrinen for første gang lar seg verifisere i sentrum av den «utviklede» kapitalismen.

Med en nådeløs mekanikk har krisen i den private finanssektoren spredd seg til offentlige budsjetter. Det var fullstendig umulig for de offentlige myndighetene å ignorere den overhengende faren for total kollaps i banksektoren. Det legitime sinnet etter spetakkelet i finanssektoren, som på ny restituerte seg med skattebetalernes penger, endrer ikke fakta: De hadde ikke noe valg. At «redningspakken» -for bankene blandet klassesolidaritet og kameraderi² med livsnødvendig hastverk, er det ingen tvil om, men dette åpner på ingen måte for å fornekte ingrediensene i denne blandingen og særlig ikke sistnevnte.

Regjeringene er likevel ikke særlig stolte, ikke av å ha reddet finanssektoren men av å vise seg ute av stand til å stille motkrav – den virkelige debatten. Ikke desto mindre forsvarer de seg overfor opinionen og forklarer at når finanssektoren har kommet seg på beina igjen og betalt tilbake gjelden, så vil redningspakkene i siste instans ikke ha kostet noe, det vil sågar «gi større skatteinntekter». Objektivt sett må det innrømmes at påstanden verken er ren sabelrasling eller sedvanlig forfalskning.

Nedjusteringen av kostnadene ved redningspakkene er, tilsynelatende, størst i USA. Med utgangspunkt i en ramme på 700 milliarder dollar, ble redningspakken TARP (Troubled Asset Relief Program) til slutt redusert til mindre enn 100 milliarder. En sum som Obama-administrasjonen dessuten forventer å soppe inn med en spesialskatt på bankene over en periode på ti år.

Denne flatterende fortellingen om en lykkelig slutt utelater imidlertid noen mindre elegante detaljer, særlig den avgjørende rollen til kvasistatlige selskaper, som Fannie Mae, Freddie Mac og Federal Housing Agency (FHA), som har mottatt store overføringer for å unngå fullstendig kollaps på boligmarkedet og i den generelle veksten. Kostnadene her har bevisst blitt fjernet fra de ovennevnte regnskapene, fordi det er langt mindre sikkert at man vil se noe mer til disse utgiftene (intet mindre enn 400 milliarder dollar).

FINANSSEKTOREN ER reddet og resesjonen oppdemmet, men store spenninger har blitt skjøvet inn i et avgrenset rom der ingenting kan garantere at det ikke snart kommer en ordentlig eksplosjon.³

Men framfor alt glemmer disse fordelaktige regnskapene – som strengt tatt isolerer kostnaden i den offentlige redningen av finansinstitusjonene – det essensielle underveis, nemlig hva det koster å møte denne brutale nedbremsningen i næringslivet og de avgrunnsdype tapene av skatteinntekter. Eksplosjonen i offentlig budsjettunderskudd og gjeld skyldes mindre «redningspakkene» i streng forstand enn de større endringene i makroøkonomien – og her finnes det ingen enkel utvei eller mirakuløs innhenting.

I dekke av forlengelsen av kjedene som leder fra årsaker til endelige virkninger – som er den beste måten å skjule hvordan det hele henger sammen – tror finanssektoren nå at den kan late som om den har betalt for sine utskeielser og overlate resten (arbeidsledighet, resesjon, budsjettunderskudd) til makroøkonomiens kompleksiteter. Og siden skam ikke finnes i deres ordforråd, nøler de ikke med å på ny gi seg i gang med å belære de ubemidlede og uansvarlig statsapparatene. Eksplosjonen i offentlig gjeld er et problem gjentar de alvorlige lederne av avdelingene for «rentebærende verdipapirer» … som ble reddet fra den sikre død av skattebetalernes penger.

Bankene blomstrer igjen, delvis på grunn av den massive offentlige støtten til hele markedet som gjorde at de for andre gang unngikk å gå under i en eksplosjon av giftig gjeld. Men de har tydeligvis ingen skrupler, nå når de er friske igjen, med å spekulere mot myndighetene som dro dem opp fra avgrunnen, med å øke kostnadene på offentlige lån og dermed forverre de offentlige budsjettunderskuddene de selv har forårsaket.

Her ser vi «sjokket» ta form. Går resesjonen utover lønnsmottakerne? Som skattebetalere må de i tillegg betale for budsjettjusteringen. De straffes altså to ganger. Med en beundringsverdig kløkt er den nyliberale ideologien i ferd med å vende til sin favør en hendelse som burde gitt den banesåret. Langt fra å nøye seg med sitt stadige mas om «måtehold», har den i praksis annonsert et program for å demontere staten av hittil uant størrelse – faktisk like stort som eksplosjonen i offentlig gjeld som den selv er opphav til. En judomester kunne ikke gjort det bedre.

MENS DE «SEDVANLIGE» sjokkene Naomi Klein trekker fram som regel kom fra utsiden (statskupp, kontrarevolusjoner, naturkatastrofer) og skapte et kaos hvorpå den nyliberale agendaen ble satt i gir, er det aktuelle sjokket skapt på innsiden. Det utnyttes av krefter som man skulle tro var definitivt diskvalifiserte, men som fortsatt våger å benytte anledningen til å ta et par skritt ekstra. Størrelsen på nyliberalismens kollaps gir dermed motiv og påskudd for å videreføre nyliberalismen på et enda høyere nivå!

For det er åpenbart at for å vende tilbake fra tosifrede budsjettunderskudd (i prosentpoeng av BNP) til de tre prosentene som EUs stabilitetspakt krever, må man skjærer inn til beinet. Dermed forkastes de to siste tiårenes gradvise «reform», for i stedet å skape et nytt regime med stadig flere rystelser, for det finnes terskler for «korrigering» der det ikke lenger er dreier seg om gradsendring, men av vesensendring.

Og der hvor finanssektoren nøyer seg med teknisk snakk om faren for statlig mislighold av lån og spenninger på langtidsrentene, har det utvidede ideologiske apparatet (rehabiliterte eksperter, medier som lenge hadde satt seg selv på sidelinjen) allerede begynt å tilby sine tjenester. Det går ikke en dag uten at man hører en eller annen profetisk stemme forkynne katastrofe og mane til innsats. Det overdrevne «offentlig gjeld» er blitt permanent bakgrunnsstøy. Det er vanskelig å finne i nær fortid tilfeller av mer intenst «opinionsarbeid». Man kan se på det som et tegn på de omfattende endringer som er underveis.

The Economist er sjokkerende frisk etter et år med intellektuell depresjon i frykten for at den kjære kapitalismen var i ferd med å ta kvelden, og vil ikke lenger overlate styringen av gjenerobringen til andre. Derfor har tidsskriftet metodisk og uttømmende økt antallet temasider om «offentlig økonomi». Først Storbritannia, USA, og deretter selvfølgelig de saftige for-godt-til-å-være-sant-tilfellene Irland, Spania, Hellas – Alle gå anledning til entusiastisk å gjenta kravet: «reduksjon». For den som vil overbevises om at de store liberalistene har forlatt skammekroken og på ny er på offensiven, holder det å smake på det toneangivende magasinets rådgivende imperativer: «I næringslivet er det ikke uvanlig å kutte ti prosent av stillingene. Det er ingen grunn til at regjeringene ikke skal gjøre det samme […] Offentlige lønninger kan kuttes, siden arbeidsplassene er så sikre […] Offentlige pensjoner er altfor sjenerøs […].»⁴ Alt dette finner vi i en leder med den nyanserte tittelen «Stop!» som avsluttes med en erklæring som fjerner enhver tvil: «The Economist vil komme tilbake til disse spørsmålene i månedene som kommer.»

MAN KAN VERKEN gå fullstendig med på denne annonserte uunngåelighet eller bestemme seg for å stikke av fra dette ideologiske bombardementet – for ikke å si de materielle konsekvensene av selve «sjokket». Det er grunnen til at det kan være nyttig å koble de fortsatt spredte frampekene for å få en klarere idé om programmet som er under utarbeiding.

De offentlig ansatte i Irland, som har fått «foreslått» nominelle lønnskutt på ti prosent, vet allerede hva de har i vente. Deres greske kolleger er blitt lovet samme straff (med varm støtte fra EU-kommisjonen som bonus).
I Frankrike skal det snart iverksettes pensjonsreformer, programmer for å si opp funksjoneres og en (vanvittig) idé om å grunnlovsfeste budsjettbalanse for å få bedre oversikt over ødeleggelsen av velferdsstaten. Virkningen av disse tiltakene kan være – i brudd med de tidligere tiårenes varsomme, gradvise nedbygging – at den konsentrerte volden fra «sjokket» denne gang vil fratatt samfunnskroppen enhver reaksjonsevne.

Dette er også grunnen til at vi i en slik eventualitet ikke er nødt til å ta imot slagene. Det finnes noen interessante (men systematisk isolerte) alternativer som fortjener å trekkes fram.

Hvis vi må velge et, er det utvilsomt skatteøkning, gitt at denne er målrettet for ikke å drepe veksten eller overføre kostnadene for krisen på de som på ingen måte har skyld i den. Det sies at en slik klausul gir en svært liten gruppe skattbare subjekter. Det er ikke feil i antall, men det er – heldigvis – svært unøyaktig i skattegrunnlag. Når sant skal sies, befinner de berørte «subjektene» seg i svært forskjellige kategorier. Dette åpner for en rekke beskatningsformer som gir håp om god avkastning. Finanstransaksjoner, finansinstitusjoner og «finanspersoner» er gode kandidater til å betale kompensasjon for deres skadelighet, fordi den eneste tolererte ideen for skattejustering, har man forstått, er at det utelukkende er finanssektoren som skal betale for hele kostnaden av dens krise.

Selv om det er lov å tvile på at Tobin-skatten vil gi radikale endringer i den internasjonale finansspekulasjonen, fordi den ikke endrer strukturene. Likevel er det nyttig å huske på at den som skatt har robuste fiskale egenskap: Den er innbringende!⁵ Den bringer inn ganske mye fordi finanstransaksjonenes astronomiske volum gjør selv de mest beskjedne satsene usedvanlig saftige.

Selv om en skatt på transaksjoner i første instans vil bli betalt av finansinstitusjonene, vil de andre komme umiddelbart etter, og mer direkte. Det er vanskelig å forestille seg at en skattlegging av bankene (og fondene) faller i det økonomiske vanviddet i den revolusjonære ubevisstheten nå når selv Obama-administrasjonen engasjerer seg. Og det er et stort øvingsfelt som åpner seg for den fiskale forestillingsevnene: Hva beskattes, overskuddet, den totale aksjeverdien, de mest risikable aksjene, på den best betalte delen av de ansatte, skal skatten bare tette det nåværende hullet eller også legge til rette for et framtidig garantifond? Og siden det er vanskelig å se hvorfor aksjonærene (eierne og dermed de ansvarlige) skal være fritatt for litt husarbeid i bankene sine, er det logisk med et forbud mot utbytte i rengjøringsperioden.

Her kommer endelig de fysiske subjektene. Banksjefer og -administratorer (som altfor ofte glemmes), tradere og alle kollegene deres utenfor finansinstitusjonene i den øverste prosent av befolkningen. Det er utvilsomt i dette øyeblikket man vil fornærmes av tiltak som er så smale og lite innbringende at de bare vil få en symbolsk virkning, noe som vitner om de bare er drevet av hevngjerrighet og ressentiment. Men da glemmer man at denne gruppen av skattebetalere, som riktignok er liten i antall, i løpet av halvannet tiår har sopt til seg ikke mindre enn størstedelen av den globale veksten i nasjonalinntekt og at den alene utgjør et skattegrunnlag som kan telles i prosentpoeng av BNP.

DET ER IKKE LENGER unyttig å gjenta at selv om spørsmålet om bonuser og lønninger (i banksektoren) er sekundært i finanskrisens generelle økonomi, er det ikke mindre det viktigste i et politisk perspektiv om sosial rettferdighet. Og det gir også en fiskal mulighet. Vi vil unektelig nok en gang møte på spøkelset om «hjerneflukt» og synkende avkastninger (finansretorikken og dens kollaboratører er svært forutsigbare), som ikke lenger skaper særlig panikk, men begynner å bli heller irriterende og faktisk tåler å konfronteres med noen seriøse innvendinger.

Men prosessen som har endret den private finanskrisen til en offentlige finansieringskrise vil ikke ende: Neste etappe går fra offentlig finansieringskrise til politisk krise. Noen i «systemet» vil begynne å føle en stigende frykt, og vil se man det som en svært betydningsfull indikasjon at notoriske «finansfiender» som IMF-leder Dominique Strauss-Kahn og europeisk sentralbanksjef Jean-Claude Trichet offentlig uroer seg for at samfunnslegemene sannsynligvis ikke vil like at man krever at de skal absorbere en ny finanskrise. Det morsomste, om det er lov å si slikt, er at ikke bare kan man ikke utelukke en ny krise, men at den har alle muligheter til å starte innenfor den offentlige gjelden, som en direkte konsekvens av håndteringen av den forutgående krisen.

Anta at for å roe ned en misfornøyd berm arrangerer de mest institusjonelle fagforeningene, sammen med høyresiden og den sosialdemokratiske «venstresiden» – en maktblokk som forenes på tross av sekundære uenigheter – noen uskyldige demonstrasjoner, om mulig på en solskinnsdag, kanskje også en piknik. Det er imidlertid mulig at «bypromenade» ikke lenger er et tilstrekkelig alternativ for bermen som kanskje blir lei av å sprade og ender opp med å finne ut at den også har fått nok å føle seg tråkket på.

Uten å forhåndsdømme det som da kan skje, og som grekerne snart vil gi oss en forsmak på, er det nyttig å huske at en gruppe som er ikke sint av natur bare blir det når den har blitt dårlig behandlet og særlig når den igjen befinner seg i en situasjon der man ikke slutter å gjenta for den at det ikke finnes noen vei utenom. Det finnes andre løsninger. Hvis de presenteres med litt fasthet, kan de til og med framstå som et motsjokk.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Naomi Klein, Sjokkdoktrinen, Oktober, Oslo, 2007.

2 Betingelsene for redningen av American International Group (AIG), som i praksis ble redning av AIGs «bidragsytere», særlig Goldman Sachs, åpner for en detaljert diskusjon.

3 Om dette vitner fjerningen av maksgrensen for støtte (to ganger 200 milliarder for Fannie-Freddie) og forlengelsen av statens garantering for deres tap.

4 The Economist, London, 23. januar 2010.

5 André Orléan, «Beaucoup mieux qu'une taxe Tobin» (Mye bedre enn en Tobin-skatt), Challenges, Paris, 29. oktober 2009.

(…)