Dubai – et varslet fall – Le Monde diplomatique

Det virket som Dubai ikke vil bli rammet av finanskrisen i 2007–2008. Emiratet strålte fortsatt for fullt, megaprosjektene økte og statsfondene kjøpte seg opp i de internasjonale storbankene. Da krisen var på sitt kraftigste i oktober 2008 ble det annonsert et nytt skyskraperprosjekt i Dubai, der selskapet Emaar allerede var i gang med å bygge verdens høyeste skyskraper (Burj Dubai). Et én kilometer høyt babelstårn i en ny by på 2700 mål som skulle bli «hjertet i det nye Dubai», skulle bygges av det andre store eiendomsselskap i Dubai, Nakheel. Antatt kostnad: 160 milliarder dollar for hele komplekset, 45 milliarder bare for tårnet.

Dubai var mer enn en suksessfortelling, Dubai ga verden en utviklingsmodell. I utgangspunktet hadde emiratet få trumfkort, utenom havnene og en strategisk plassering mellom Asia, Afrika og Midtøsten. Med sine lille størrelse og mangel på menneskelige ressurser og energikilder, hadde emiratet i en generasjon forberedt seg på tiden etter oljen. I likhet med Hongkong og Singapore forsøkte det ikke å fremme demokrati, men økonomisk vekst og frihet for næringslivet.

Det gigantiske havneanlegget Jebel Ali og frihandelsområdet her, som ble åpnet i 1985, gjorde Dubai til regionalt lagerområde. Siden den gang har ikke staten spart på utgiftene til infrastruktur på land, til havs og i lufta. For å tiltrekke seg internasjonale selskaper innen finans, medier, internett, medisin og ikke-statlige organisasjoner, har landet opprettet spesialiserte komplekser med fordelaktig vilkår. Dubai har også åpnet døren på vidt gap for fremmedarbeidere. De utgjør i dag 90 prosent av befolkningen, og har i enkelte sektorer, som i byggebransjen, slavelignende arbeidsforhold.

En annen særegenhet med modellen er at sjefen har all makt. Sjeik Muhammad bin Rashid al-Maktum, Dubais guvernør og statsminister for De forente arabiske emirater, behersket til sine fingertupper ledelsesspråket og -stilen før han gikk inn i politikken, noe som dessuten er passende for et emirat dominert av to store offentlige selskaper: Dubai World og Investment Corporation of Dubai (ICD). Som alltid tilstedeværende handelsrepresentant for merkenavnet Dubai, hyllet av den internasjonale businesspressen og studieobjekt på mange handelshøyskoler, uttaler «sjeik Mo» konstant sin «visjon», nemlig intet mindre enn å være world class, «fremst overalt i verden».

DA GURU INNEN forretningsstrategi, Michael Porter fra Harvard Business School, dro til Emiratene i januar for å holde foredrag på en konferanse om «Emiratenes konkurransedyktighet», satt sjeik Mo på første rad, flankert av sine ministre og 350 embetsmenn. Han er også til stede i de nye mediene og sosiale nettverkene – han sendte fire tweets for å gi dele sine inntrykk av konferansen.

Mye blekk har blitt brukt på Dubai-modellen. Thomas L. Friedman, New York Times’ berømte kommentator, beundret landet grenseløst og har uavlatelig oppfordret hele den arabiske verden til å følge i dets fotspor: «Dubaierne bygger en framtid basert på smør ikke våpen, på privat eiendom ikke lunefulle innfall, tjenester snarere enn olje, og konkurransedyktige selskaper ikke terrornettverk. Dubai handler om å gi næring til arabisk verdighet gjennom suksess ikke selvmord. Derfor ønsker folket å omfavne framtiden, ikke sprenge den i fillebiter.»

Modellen ble skoledannende. Andre emirater i regionen – som Abu Dhabi, Bahrain og Qatar – begynte også å tilby skattefri områder og solfylte reisemål, ofte til lavere priser, dessuten med kulturelle og akademiske initiativ. Det gjaldt å tiltrekke seg de beste museene og mest prestisjefulle universitetene. Dermed bestemt Dubai seg for å sette opp dampen. Hvis naborivalene også hadde ambisjoner om å forvandle seg til templer for forbruk, ferie og underholdning, hvilken bedre måte å skille seg ut på enn gjennom størrelse og overdrivelse? Luksushoteller bygges overalt? Ok, Dubai bygger et «syvstjerners hotell».

Som om målet var å erobre sidene i Guinness’ rekordbok, ble det annonsert stadig dyrere og mer ekstravagante prosjekter. Bystaten skulle stikke av med alle superlativene, «verdens fremste turistdestinasjon». Den skulle få planetens største kjøpesenter, største akvarium, et skitrekk midt i ørkenen, en nedkjølt strand, en roterende skyskraper og som vi har sett, verdens høyeste bygg.

Andre faraoiske prosjekter skulle også skape oppsikt og sjokkere, om enn det var for deres menneskelig, miljømessige og økonomiske kostnader: Dubailand, en slags «fornøyelsesparkenes fornøyelsespark», to ganger større enn Disney World, som skulle gjenskape verdens syv underverk; Palm Islands, «verdens åttende underverk» bestående av tre samlinger av bade-, bolig- og luksusturistområder på kunstige øyer og gjenvunnet land formet som en palme; The World, en øyegruppe av tre hundre kunstige øyer formet som et verdenskart, som skulle huse hoteller og ferieboliger. Da mangler bare The Universe …

MEGALOMANI ELLER fortrengning? Det var tydelig at en spekulasjonsboble bygde seg opp. Regjeringen gjorde alt den kunne for å forsinke sprekken. Kjendiser som David Beckham og Brad Pitt ble oppfordret til å sikre seg ferieboliger i luksuskompleksene med ideen om at det ville gi god markedsføring. Utlendinger ble tilbudt oppholdstillatelse hvis de kjøpte bolig der. Men initiativene mislyktes: Etterspørselen sank med det stigende tilbudet. Oljeprisen som var på 147 dollar/fatet i juli 2008 sank til halvparten i kjølvannet av finanskrisen. De multinasjonale selskapene som hadde økte arbeidsstokken enormt under boomen, kuttet drastisk i de lokale stillingene. Utlendingene som før ikke nølte med å skaffe seg en ekstra bolig, begynte nå å tenke seg om. Eiendomsmarkedet sank og de utsatte finansinstitusjonene var ikke lenger i stand til å låne ut penger.

For emiratet var 2009 et virkelig annus horribilis. Selv om regjeringen tiet for ikke å skape panikk, lot ikke folket seg narre: Uferdige skyskrapere og halvtomme boligkomplekser erstattet skogen av heisekraner. 14. januar 2009 annonserte Nakheel at giganttårnet var «forsinket». Denne typen pressemeldinger som ofte ble fulgt opp med oppsigelser, ble hverdagskost. 16. februar rapporterte regjeringen diskret om en fusjon av emiratets to statsfond, Dubai International Capital (DIC) og Dubai Group, og de første utskiftningene i toppledelsen. 22. februar kom Abu Dhabi til unnsetning og kjøpte for 10 milliarder av de 20 milliarder statsobligasjoner emiratet utstedte.

Regjeringen forsøkte å gi inntrykk av at alt var på vei tilbake til det normale, men 25. november ble markedene rystet av et nytt sjokk: Dubai World – det offentlige konsernet bestående av ti selskaper, deriblant Nakheel og DP World, verdens tredje største havneoperatør – ba om en betalingsutsettelse på gjelden sin på seks måneder. For ikke å skape for mye panikk ble dette annonsert samtidig under Al-Adha-feiringen i den muslimske verden og Thanksgiving i USA.

3,5 milliarder dollar i islamske obligasjoner (sukuk) som Nakheel satt på, nærmet seg betalingsfristen. Muligheten for en uteblivende betaling frammanet spøkelset om en ny rystelse av verdensøkonomien. I dagene etter henstillingen om betalingsutsettelse, nedskrev finansbyrået Moody verdien til emiratets selskaper så vel som de mange tiltakene fra Emiratenes sentralbank for å sprøyte likviditet inn i systemet og «forsikre» investorene. Dubai World gjorde alt det kunne for å reforhandle selskapets gjeld til et hundretalls kreditorer og omstrukturer konsernet. 30. november ba Nakheel om stopp i transaksjonene på alt av selskapets verdipapirer. Men sukuk er ikke som andre gjeldspapirer: De gir innehaverne rett på de underliggende verdiene. Finansgribbene strømmet til. Hedgefond kjøpte gjelden til en lav pris og satset på at enten så ville Abu Dhabi hjelpe Dubai World eller så ville rettslige skritt mot Dubais myndigheter gi et saftig utbytte.

SAKEN VISER HVOR ugjennomtrengelig systemet er. Dubai World eies 100 prosent av emiratet, men det vil ikke garantere for konsernets gjeld, estimert til 59 milliarder dollar. Det er også uklarheter om den totale offentlige gjelden. Offisielt dreier det seg om 80 milliarder dollar, men de internasjonale bankene opererer med et beløp som er to ganger høyere. Kort fortalt, emiratet har snakket mye om fornuftig styring, men bare unntaksvis praktisert det.

I siste øyeblikk, på morgenen 14. desember dagen da Nakheels lån forfalt, grep Abu Dhabi inn og annonserte at de ville tilføre også Dubai World 10 milliarder dollar. Lån eller gave? Pressemeldingen presiserte det ikke. Beløpet var nok til å innfri sukuk-obligasjonene og å «betale rentene og driftskostnadene til Dubai World fram til 30. april 2010, på betingelse av at konsernet klarer å framforhandle et moratorium på sin gjeld som tidligere annonsert».

En annen usikkerhet består: Hvilke politiske eller økonomiske gjenytelser har Abu Dhabi fått? Under innvielsen av verdens høyeste tårn (824 m) 4. januar, ble tårnet som inntil da hadde gått under navnet Burj Dubai omdøpt til Burj Khalifa, navnet på guvernøren i Abu Dhabi og Emiratenes president, sjeik Khalifa bin Said bin Sultan al-Nahyan.