Evigvarende avstraffing

Innesperring er på moten. Det er et utbredt alternativ for sinnslidende og lovbrytere i USA så vel som Europa. De tidligere idealene om rehabilitering og resosialisering har simpelthen blitt forlatt for et nytt avstraffende ideal, som på ingen måte er billig eller særlig formålstjenlig.

Special Commitment Center (SCC) er et forvaringssenter i den amerikanske delstaten Washington. Det ligger på McNeil Island utenfor byen Tacoma, omtrent halvannen times kjøring fra Seattle. For å komme til dette bygningskomplekset må vi ta en ferje drevet av fengselsadministrasjonen og deretter en skyttelbuss. Senteret huser «seksuelle rovdyr» som etter fullendt soning har blitt vurdert som for farlige til å løslates.

Senteret ble opprettet etter en særdeles tragisk hendelse. I 1989 ble vaneforbryteren Earl Shriner løslatt, etter åpent å ha erklært at han aktet å begå nye forbrytelser mot barn. Etter løslatelsen voldtok og mishandlet han en elleve år gammel gutt. En kommisjon, opprettet etter krav fra guvernøren, pekte på svakheter i systemet: Det nye regimet med fast straffelengde (uten muligheter for avkorting) gjorde det ikke lenger mulig å justere soningstiden ved tegn på forbedring hos den innsatte. I tillegg hadde avinstitusjonaliseringsbevegelsen på 1970-tallet og innstramming av innleggelseskriteriene til psykiatriske sykehus gjort det vanskeligere å tvangsinnlegge folk med truende atferd.2

En tredje vei ble valgt, et lukket behandlingssenter. Ideen spredte seg raskt til andre stater, og i dag har nærmere tjue stater slike sentre.

Trass i at de menneskene det angår blir omtalt i en særdeles hevngjerrig tone, beskrives tiltakene som «preventive» og uten preg av straff. En høyesterettsdom fra 1996 om et annet senter av denne typen, bekreftet denne oppfatningen. Den konservative dommeren Clarence Thomas mente i domsavsigelsen at innesperringen ikke var grunnlovsstridig, fordi det ikke dreide seg om en straff nummer to, men om et akseptabelt preventivt tiltak (Kansas v. Hendricks). De lukkede sentrene er dermed del av et overvåkingskontinuum som strekker seg fra registrering til permanent innesperring.3


SCCS LUKKEDE avdelinger hadde 276 innsatte i juni 2009. 19 andre befant seg i mindre restriktive avdelinger, hvorav ni i to halvåpne sentre. Etter at den nye loven om seksualforbrytelser kom, har en eneste person blitt løslatt fra all tvang og overvåking. Flere eldre er blitt innhentet av døden i senteret eller på et sykehus i nabolaget. Langtidsoppholdene skaper plassproblemer, og utvidelser står for døra. Men mangelen på nye alvorlige tilfeller i nyhetsbildet gjør at midler ennå ikke er satt av.

Denne typen institusjon er kostbar. Det årlige budsjettet til SCC er på 50 millioner dollar. 171 000 dollar per innsatt per år i de lukkede anstaltene, 399 000 dollar i de halvåpne. Graden av innesperring og terapeutiske krav gir fort økte utgifter. Forsøkene på å skjule fengselspreget som ofte blir kritisert av domstolene, sender også utgiftene i været.

SCC består av flere boenheter som er atskilt av vakre grøntområder – gartnerprogrammet er en av institusjonens stoltheter. Bygningene er oppkalt etter ulike trær. Plakater oppfordrer til ikke å fôre vaskebjørnene som det kryr av på øya. Men den landlige fernissen holder ikke ut lenge mot betong og automatiske porter. Jo, man er ganske visst i et fengsel.

Boenhetene er organisert etter sikkerhetsnivå. De som ikke er mottakelige for behandling bor i enheten Gingko. «De rasende gutta som ikke tror på terapi», forklarer administrativ leder Mark Davis. Enheten Séquoias er reservert dem som oppfører seg bra og samarbeider; de har utvidet bevegelsesfrihet. Enheten A er for «de verste av de verste», så til de grader at man har glemt å oppkalle den etter et tre. Beboerne her er kjent for å være ekstra voldelige og tilbringer mesteparten av tiden bak boltede dører med adgang til et begrenset antall aktiviteter.

Et medisinsk laboratorium i sykeavdelingen jakter på narkotiske stoffer. En etterretningsenhet sporer opp forbudte eiendeler, først og fremst pornoblader, men også kataloger for dameundertøy. I det store og hele ethvert bildemateriale av kvinner eller barn som kan brukes til erotiske formål.

«Jeg er ikke her for å straffes, jeg er ingen fange. Likevel er det nettopp det de får meg til å føle meg som hver dag. Til og med behandlingen blir gitt som en form for kollektiv avstraffelse», forteller en innsatt. Klimaet preget av sikkerhetstiltak og straff fører i denne blandingen av fengsel og hospital til vedvarende konflikter. Siden de ble opprettet har forvaringssentrene vært gjenstand for flere titalls søksmål for føderale domstoler. Det har gått så langt at ulike stater har måttet opprette meklingsinstanser for å begrense de etterhvert astronomiske advokatutgiftene.


DET ER I spørsmålet om terapi at systemets tvetydige karakter kommer tydeligst til syne. På overflaten handler alt om behandling. Ikke engang brudd på internreglementet omtales som forbrytelser eller forseelser, men gjøres til gjenstand for «atferdsendringer». Likevel, i hjertet av institusjonen ligger tanken trygt forankret om at beboerne er uhelbredelig perverse: De er ikke «syke», men «monstre».

Anormaliteten er kriteriet for plassering i senteret. I delstaten Washington må enhver som dømmes for en seksualforbrytelse møte for en kommisjon som bedømmer farlighetsgrad og eventuell mulighet for løslatelse. «Det må bevises at vedkommende er mentalt forstyrret og farlig, og at risikoen for gjentakelse er stor», forklarer en jurist fra delstatens påtalemakt som har ansvar for disse sakene. «Ekspertuttalelsene er basert på vitenskapelig statistikk», fortsetter hun. Ifølge metodene for risikoberegning, er de som forgriper seg på fremmede langt mer tilbøyelige til å gjenta udåden enn andre.

De som får påvist en mental skavank av psykiaterne, blir stilt for et rettsmøte med dommer og jury. Prosessen inneholder alt som kjennetegner en strafferettslig prosedyre, bortsett fra at den ikke er underlagt krav til bevis. Man fastslår ganske enkelt en mulig farlighetsgrad og hvilke preventive tiltak som skal settes i verk.

Doktor Henry Richards, psykiater og SSC-direktør, mener at det faktisk finnes en særlig farlig kategori kriminelle med ekstra stor risiko for gjentakelse. Denne kategorien kan lokaliseres med en psykiatrisk diagnose som viser til sammenfall mellom symptomer på seksuelt avvik (parafili) og personlighetsforstyrrelser (eksempelvis antisosiale og narsissistiske personlighetstyper). Han er overbevist om det dreier seg om en ørliten del av seksualforbryterne (sett under ett er denne gruppen mindre tilbøyelige til tilbakefall enn andre forbrytere) og at det er mulig å identifisere denne farlige minoriteten med tilpassede psykiatriske tester. «Dette er folk med ekstraordinære forstyrrelser», forklarer han. «En tredjedel er psykopater. Det er en ekstrem gruppe, ikke vanlige kriminelle.»

Samtidig er disse menneskene strengt tatt ikke mentalt syke, ettersom de ikke kan behandles – det er grunnen til at de ikke hører hjemme på psykiatriske sykehus. Den perverse fjernes fra det medisinske domenet og plasseres inn i feltet for monstrøsitet, som «et seksuelt rovdyr».


MANGE FORFATTERE har beskrevet «den moralske panikken» i USA. I 2007 utarbeidet New York Times en overveldende liste. Forvaringen, som tilhengerne alltid har framholdt som en mirakelløsning, har langt fra rettferdiggjort sin eksistens. Ingen har ennå påvist den terapeutiske verdien til dette ekstremt kostbare systemet som ofte bare bruker noen få timer i uka på terapi, holder i fangenskap uføre og impotente oldinger, og framviser til tider sjokkerende seleksjonsmekanismer.4

Eric Janus, som har skrevet en bok om temaet,5 mener at begrepet seksuelt rovdyr drar oppmerksomheten bort fra den strukturelle volden (seksualisert vold som produkt av sosiale og kulturelle strukturer) og mot den individuelle volden (seksualisert vold som symptom på en enkeltstående dysfunksjonalitet, som tegn på en uhelbredelig perversitet). Forvaringssystemet er bare innsiktet på ekstremt sjeldne kriminalsaker, og overser den vanligste formen for seksualisert vold – den som finner sted mellom mennesker som bor sammen, og er rettet mot barn eller samlivspartner. Mot denne volden ville preventive tiltak være bedre.


Forfatteren hevder at oppmerksomheten mot seksualisert vold i sin alminnelighet er et resultat av feministiske bevegelser, og at det er en konservativ reaksjon mot disse bevegelsene som er kjernen i den nye politiske kampen mot «de seksuelle rovdyrene». Snarere enn et valg basert på sunn fornuft, er forvaringstiltakene ideologisk preget av konservative verdier.

Denne spesifikke typen tiltak springer ikke ut av utilitaristiske valg og rasjonelle kost/nytte-analyser, men snarere av en moralsk katastrofeøkonomi: Det man vil forhindre, er så alvorlig at det rettferdiggjør de enorme økonomiske kostnadene og opprettelsen av det Janus kaller «en sone med reduserte borgerrettigheter».

Om forvaringsprosedyren i teorien forutsetter at påtalemyndigheten må bevise at tiltalte utgjør en alvorlig fare og en stor risiko for gjentakelse, er en enkel gjennomgang av tidligere dommer (som vedkommende har sonet ferdig for) i praksis nok bevise. Når avgjørelsen om internering først er fattet, skal en årlig vurdering fastslå om vedkommende fremdeles utgjør en risiko. Det vil i realiteten si at dersom det ikke er noen grunn til å tro at en seksualforbryter har forandret seg, går man ut fra at han fortsatt er farlig. SCC-direktør dr. Richards innrømmer problemet: «Uansett hva [de innsatte] er med på av behandling, vil fortiden deres bli brukt mot dem.»


WILLIAM BAILEY kjemper for rettighetene til SCC-beboerne. Han mener likeledes at «beslutningen om plassering i senteret, er et implisitt vedtak om at de ikke bør slippe ut herfra», og tilføyer at behandlingen i virkeligheten bare er en formalitet for å tilfredsstille domstolene. Ifølge ham fungerer institusjonen etter disiplinære prinsipper snarere enn terapeutiske. Som tidligere sosialarbeider i fengsel mener Bailey at bare et mindretall av de innsatte er ute av stand til å leve ute i samfunnet. For de øvrige er innesperrings- og sikkerhetstiltakene overdrevne, og mindre restriktive løsninger, som overvåking i halvåpne miljøer, burde brukes mer. «I teorien forutsetter loven at den dømte mister sin frihet, ikke alle sine rettigheter. Men ser du på institusjonen, er det åpenbart at de har mistet alle rettigheter», understreker han.

Dette spørsmålet om balanse mellom frihet og sikkerhet blir spesielt vanskelig når prinsippet om forholdsregler forutsetter at man ser for seg det verste av alle tenkelige scenarier. Dersom det man søker å forhindre er så graverende at man tvinges til å sette i verk radikale tiltak, må man, hinsides følelser, undersøke om virkemidlene faktisk forhindrer at forbrytelsen finner sted. Og, på den annen side, om det er moralsk og politisk akseptabelt å etablere unntakssoner for borgere som beskrives som uforbederlig fordervede.

Oversatt av L.H.T.




Fotnoter:
1 Gikk inn for færre innleggelser og mer behandling utenfor sykehuset.

2 Tvangsinnleggelse krever bevis for at en person utgjør en umiddelbar trussel for seg selv eller andre.

3 «Megan-lovene» ble vedtatt på føderalt nivå etter at vesle Megan Kanka i 1994 ble voldtatt og drept av sin nabo, en vaneforbryter. De påbød registrering av personer som er dømt for seksuelle overgrep. Flere amerikanske stater har senere gjort det mulig å offentliggjøre slike registre. Noen av dem er tilgjengelige på internett.

4 Artikkelserien ble trykt fra 4. til 6. mars 2007, på et tidspunkt da staten New York forberedte opprettelsen av et forvaringssenter. Journalistene Monica Davey og Abby Goodnough minnet særlig om at Leroy Hendricks, som ble berømt gjennom høyesterettssaken mellom ham og staten Kansas, var 72 år da han ble plassert i senteret. Han var svekket av sukkersyke, og kunne bare forflytte seg i rullestol.

5 Eric Janus, Failure to Protect. America?s sexual predator laws and the rise of the preventive State, Cornell University Press, New York, 2006.



(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

India motstår amerikansk sjarmoffensiv

Default thumbnail
Neste sak

Kan en stat gå konkurs?

Andre saker om Nord-Amerika

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Amerikas delte stater

Amerikanerne kutter all kontakt med omverdenen og bygger en festning rundt landet. En radikalisert venstreside tyr

Sa noen systemisk?

USAs bedriftsledere og konservative politikere vil gjøre alt for at folkebevegelsen skal slå seg til ro

Maktmisbruk i Minneapolis

Politifolk blir sjelden dømt for å ha drept afroamerikanske borgere. Den angivelig progressive delstaten Minnesota er

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.