Kan en stat gå konkurs?

I motsetning til bedrifter eller privatpersoner, kan ikke en betalingsudyktig stat slette seg fra bedriftsregistrene eller gå i dekning, uten at den tvinges til å selge hele sin nasjonalarv for å betale kreditorene. For en privatperson ordnes konkurs med likvidasjon, altså med salg av bolig og arvesølv for å betale det som er mulig av ubetalte regninger. En betalingsudyktig bedrift må selge det som finnes av maskiner, eiendommer, patenter, kjøretøy for å dekke mest mulig av det den skylder leverandørene, bankene, andre lånegivere og lønningene til de ansatte.

Til forskjell fra en kriserammet bedrift, som ikke kan øke prisene når kundene forsvinner og som ikke alltid har muligheten til å redusere kostnadene, har en stat de politiske midlene til å avverge katastrofescenariet. Den kan øke skatter og avgifter eller redusere utgiftene. På inntektssiden er det nok med en målrettet skatteøkning. Det vil si øke skattetrykket for de rikeste samfunnslagene som de facto er statens kreditorer. De rike er også de som sparer mest, dermed vil skatteøkningen ha liten innvirkning på forbruket.

Skatteløsningen går i praksis ut på å fjerne denne retten de velstående lagene har fått i nyliberalismens tidsalder til fritt å velge hvor deres ikke-forbrukte overskuddet skal allokeres: Enten betale skatt, eller plassere overskuddet i obligasjonene staten er tvunget til å utstede for å betale gjeld som følge av at de rike ikke aksepterer førstnevnte alternativ. Det holder å formulere alternativene slik for å vise at skatteøkning for de rike tydeligvis er absolutt siste utvei for de europeiske regjeringene.

Hvis vi ser bort fra inntektssiden, altså hvis skatteøkning avvises, har staten muligheten til å redusere de offentlige utgiftene (og dermed produksjonen av tjenester for fellesskapet) ved å kutte lønninger, pensjoner og stillinger, eller offentlige innkjøp. Dette er veien som følges, uten at den nødvendigvis veier opp for tapene. For eksempel har den franske staten spart 500 millioner euro på bare å ansette en ny funksjonær for hver andre som går ut i pensjon, mens den mistet 3 milliarder euro på å senke momsen i restaurantsektoren, og 25 milliarder ved å gi bedrifter fritak fra å betale sosiale utgifter som staten (i teorien) må kompensere for gjennom trygdesystemet.


PÅ TOPPEN AV disse skattegavene, fortsetter skatteinngangen å flate ut på grunn av lav vekst, som opprettholdes av et grunnleggende depresjonsskapende globalisert finansregime. Dette gjør det slettes ikke umulig at enkelte stater ikke lenger vil klare å betjene gjelden sin – dette gjelder ikke bare Hellas, men også Spania, Portugal, Italia, Frankrike, Storbritannia, Japan og USA. Dessuten er det ikke lenger den rasjonelle vurderingen av den økonomiske tilstanden i hvert land som avgjør, men snarere synet utlånerne og spekulantene selv har på situasjonen. Men med en gang disse aktørene blir betatt av muligheten for et katastrofescenario (ingenting gleder dem mer enn en utvikling som åpner for gambling), vil de sette i gang kjøp og salg som skaper denne utvikling som deres spekulasjon baseres seg på. Av den grunn er renteøkning på offentlig gjeld (det som kalles «obligasjonskrakk») i stor grad resultat av en selvoppfyllende profeti med håndfaste resultater som gir rett til den innledende spekuleringen.

I tilfellet med stater sier lærebøkene selvfølgelig ikke noe om akkurat når grensen for gjeld og rentenivå vil nås, eller snarere unngås, som en voksende snøball av budsjettunderskudd og nødvendige renteøkninger. Det avhenger av den sosiale og politiske toleransen, av hvor lenge man passivt vil stå og se på at statens produksjonsevne ødelegges for å betjene gjeld. Det kan gå litt tid før det smeller. Men hvor lang tid?

Når grensen nås, er ikke insolvens langt unna. Foruten en pengeoverføring fra Det internasjonale pengefondet (IMF) – noe som ville være en «ydmykelse» for Hellas ifølge den europeiske sentralbanksjefen Jean-Claude Trichet – gjenstår det bare én mulighet, nemlig å skape mer penger. Den postkeynesianske amerikanske økonomen Thomas Palley foreslår at Den europeiske sentralbanken (ESB) oppretter et system med monetær refinansiering av gjeld. Muligheten til å låne penger av ESB – pengene som skapes i denne anledning – vil bli gitt til land i euroområdet ut fra årlige kvoter basert på hvert lands størrelse og økonomiske situasjon. Dette vil ifølge Palley skape en slags «automatisk stabilisator». Ved å gi statene rimelige lån, vil ESB gjøre det samme for dem som de gjorde for bankene i 2008 og 2009.

Det uheldige med dette treffsikre forslaget, er at ESBs statutter nettopp forbyr direkte refinansiering av medlemsstatene, for å unngå «slepphendt» budsjettering. Men, her som andre steder, synes ikke metoden å være særlig effektiv …


DET FINNES SELVFØLGELIG en annen vei. Uten å ville stikke av med rådgiverrollen til storvisiren, som Goldman Sachs utnytter for fullt,2 vil jeg foreslå at de europeiske statene krever at bankene som opererer innenfor deres landegrenser refinansierer de kriserammede landene. Slik at når gjeldsforpliktelsene forfaller, vil de bli de tvunget til å kjøpe nyutstedte gjeldsbrev. De vil erstatte de altfor gjerrige investorene og gi lån med rentetak til statene. I bunn og grunn vil dette tvangslånet bare tvinge eselet til å drikke litt mer enn det trenger – og litt skitnere vann, må det sies.

Penge- og finansinstitusjonene i euroområdet har allerede 1000 milliarder euro i utestående lån, i form av lån til offentlige instanser (stater, regioner, offentlige institusjoner, osv) og 1500 i form av verdipapirer. Det er 8–10 ganger mer enn hele den offentlige gjelden i Hellas.3 Finansetablissementene som vanligvis sikler etter statlige verdipapirer – som før gikk for å være risikofrie (det vil si før bankene selv overlot all risiko til økonomien i sin helhet og statene) – vil høste som de sår.

Utover dette, gir ordningen flere fordeler. ESB vil kunne holde fast på sitt måtehold, ved å ikke være direkte gavmild, selv om det delvis er løsningen. For bankene, som tvinges til å kjøpe gjelden til Hellas eller andre land, bør delvis refinansieres via ESB ved å selge solide verdipapirer til den, blant annet gjeldsbrev fra eurostatene, som de allerede har og som regelmessig refinansieres av ESB?4 Dette er på altså på ingen måte umulig.

Det andre positivt aspektet ved forslaget er at det åpner for en viss gjensidighet mellom bankene og statene: De sistnevnte gikk til en massiv redningsaksjon for de førstnevnte som nå vil få anledning til å vise sin takknemlighet ved i sin tur å redde statene. Siden operasjonen ikke er uten kostnader for bankene, sendes deler av regningen for finanskrisen slik til de ansvarlig. For om finanskrisen, som de fleste økonomene innrømmer, forklarer halvparten av veksten i de offentlige budsjettunderskuddene (gjennom nedbremsing av økonomisk aktivitet og påfølgende skattetap), vil rentetaket, være et svært beskjedent bidrag fra finanssektoren for å reparerer dens egne ødeleggelser.

Men et slikt tiltak (som det er rimelig å plassere i sentrum-høyre av den politiske landskapet) har få sjanser for å nå fram, av en mengde grunner som har relativt lite å gjøre med økonomisk logikk: metoden anses som inflasjonsdrivende og dermed ikke forenlig med den rådende monetære ortodoksien; aksjonærene vil ha forbehold mot å utsettes for barmhjertighetsmord; interesseforskjeller mellom landene i nord og sør i EU.


DERMED ER DET mulig å se for seg en siste fase: tilbakevisning av gjeld. Stater som ikke er i stand til å betjene gjelden sin, står i siste instans fritt til å bestemme seg for å kvitte seg med deler av byrden uten å slutte å være en stat. Rabatter kan forhandles med lånegiverne (men hvem er de og hvor befinner de seg?) eller tvinges gjennom, enten i form av en reduksjon av det nominelle beløpet på gjeld som har forfalt, eller en renteutsettelse i et par kvartal. Vi råder imidlertid, og med glede, å ikke være ydmyk når man har gått til denne ytterligheten, og avvise hele gjelden. For uansett hvor stor eller liten rabatten er, vil ryktet som dårlig betaler bli det samme.

Ved å slette gjelden sin vil en stat som er ferd med å kveles umiddelbart få litt pusterom, tilsvarende det den årlige betaler i rente til kreditorene sine. Det vil si nesten nok til å få et normalt liv igjen, om besparingen er på høyde med det gjeldende budsjettunderskuddet.5 For lånegiverne vil det være hardt å gi slipp på beløpet, men det vil faktisk være som om de betalte inn i én omgang skatten de har unndratt seg i tjue år ved å foretrekke regjeringer som setter seg i gjeld hos dem snarere enn regjeringer som hever skattene deres.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 «Euroland is being crucified upon its own cross of gold», Financial Times Economists? Forum (http://blogs.ft.com/economistsforum).

2 Banken skal ha sittet på tre sider av bordet: Den hjalp den greske staten å skjule gjelden for å møte EU-kravene, ga den greske regjeringen råd om hvordan den skulle betjene gjelden sin, og spekulerte samtidig på den greske gjelden (gjennom såkalte «kredittapsforsikringer», CDS). Krone, jeg vinner, mynt, du taper!

3 ECB Monthly Bulletin, Den europeiske sentralbanken, Frankfurt, januar 2010.

4 I desember 2009 satt ESB på 333 milliarder offentlige verdipapirer/, ifølge ECB Monthly Bulletin, januar 2010.

5 Ifølge en studie sitert av CFO-News 12. februar (www.cfo-news.com), selv om rentene på den greske gjelda var opptil 8 prosent og gjelden 140 prosent av BNP, kom rentetugiftene til å utgjøre 9 prosent av BNP. Det er langt større en det årlige underskuddet Helas kan regne med, med en gang resesjonen er oppveid. Hvilken stat kan avstå fra å få inn 9 prosent av BNP på sitt statsbudsjett og samtidig i en håndvending igjen bli et budsjettmessig forbilde? Svar: en nyliberal stat.