Presidenter kommer og går, Goldman Sachs består

Samme dagen som finansreformen – i form av loven kalt «Dodd-Frank» (etter demokratene Christopher Dodd og Barney Frank) – ble vedtatt av Senatet, dukket det opp en annen sak som nærmest ble oversett: avtalen mellom det føderale «børspolitiet» SEC (Securities and Exchange Commission) og Goldman Sachs. Mot en bot på 550 millioner dollar unnslapp investeringsbanken et søksmål for svindel med finansproduktet «Abacus», der banken gamblet på nedgang i boliglånsmarkedet samtidig som den oppfordret kundene sine til å investere i det samme markedet. SEC som i lang tid har blitt kritisert for å være for passiv, kunne skryte av å ha utrettet noe. Goldman Sachs viste på sin side nok en gang sin politiske dyktighet: Banken erkjente enkelte «feil» i markedsføringen av produktet, uten at det rammet ledelsen. Dermed kan forretningsbanken legge saken bak seg. Boten er tilsynelatende stor, men utgjør faktisk bare to ukers fortjeneste, eller tre prosent av bonusene som banken utbetalte i 2009.

Denne evnen til å spille med makten – eller spille den ut – bør ikke komme som noen overraskelse. Siden begynnelsen av 1990-tallet har en politisk karriere på høyeste nivå vært kronen på verket for bankens sjefer (se egen sak). Denne politiske innavlen forklarer hvorfor banken er involvert i alle de store finansmanøvrene: Den spilte en sentral og tvetydig rolle i subprime-krisen og redningspakkene for bankene; den hjalp Hellas pynte på regnskapene, noe som satte fart i eurokrisen; den skal også ha skapt en kunstig høy oljepris gjennom råvarespekulasjon. På den andre siden har investeringsbanken også klart å levere overskudd i gode som dårlige år, også etter diverse bobler som den har bidratt til. Frodige inntekter i fete år overrasker ikke. Men etter at kortstokkhuset falt og den påfølgende opprenskningen, har de magre årene endt med å sjokkere folket, som har spurt seg selv om vanskene til (de svært mange) ofrene for boblesprekkene gleder Goldman Sachs?


SELSKAPET BLE grunnlagt i 1869 av den jødisk-bayerske innvandreren Marcus Goldman, som etter hvert fikk med seg sin svigersønn Samuel Sachs. Selskapet spesialiserte seg på kjøp og salg av «handelspapirer» (kortsiktige lån utstedt av bedrifter), og holdt i lang tid avstand til den hovedsakelig hvite anglosaksiske finansverdenen. Selskapet ble hardt rammet av krakket i 1929 og fikk ikke et ordentlig oppsving før etter andre verdenskrig. I 1956 spilte investeringsbanken en avgjørende rolle da bilprodusenten Ford gikk på børs. Litt etter litt ble Goldman Sachs beryktet for sin profesjonalisme og for arbeidskapasiteten til de svært sammensveisede og lojale medarbeiderne. Selskapet som hadde vært dominerte av finansfolk av den gamle skolen, som Sidney Weinberg og Gus Levy, ble etter hvert en del av finansetablissementet.

Goldman Sachs var likevel fortsatt annerledes enn klientene. Banken var kjent for å være metodisk og forsiktig, og for aldri å delta i «fiendtlige» oppkjøp. Et av selskapets motto – «skynde seg langsomt» – ga det kallenavnet «skilpadda». I motsetning til enkelte av konkurrentene, unngikk Goldman Sachs ekstravagante utgifter. For å vise at penger ikke trengte å være den eneste drivkraften, fikk lederne mindre betalt enn hos konkurrentene. Et annet motto – «langsiktig grådighet» – sørget for en tålmodig tilnærming til investeringer og innebar at den visste å gjøre finansmessige ofre, så lenge disse gjorde kundene grenseløst lojale. Bedriftskulturen ble formulert i de berømte «fjorten bud». De sjuende sier direkte: «De som setter sine egne interesser foran bedriften og kundene har ikke noe å gjøre hos oss.» I forretningsbankenes lukkede verden var det på denne tiden fortsatt viktig å holde sitt ord og å ha klare etiske retningslinjer.

Alle disse gode prinsippene ble gradvis forkastet med avreguleringen av finanssektoren på 1980-tallet. Det høyeste kriteriet ble stadig større avkastning, noe som bare kunne oppnås med tvilsomme metoder: farlig høy «leverage» (spekulative oppkjøp finansiert med gjeld), omgåelse av de få gjenværende reglene, kjapp innovasjon.2 Det er i denne perioden dagens bank oppstår med tette bånd til makten (selv om den utad fortsatt hyllet det altomfattende markedet), internasjonalisering og et vanvittig profittjag.

Sakte, men sikkert ble skilpadda til en blekksprut som selv ville skrive finansreglene – for å tillate nesten alt. I utlandet rekrutteres rådgivere fra politisk-økonomiske eliter for å hjelpe selskapet til å håve inn på de mange avreguleringene og privatiseringene.


EN ANNEN STOR vending inntraff i 1999. Goldman Sachs gikk fra å være eid av partnerne til å bli et børsnotert selskap.3 «Firmaet» som hadde vært et selskap av personer med begrensede eierandeler – der aksjekapitalen og overskuddet tilhørte partnerne som selv var ansvarlige for risikonivået i bedriften, der de dessuten var forpliktet til å reinvestere brorparten av fortjenestene sine – ble et «offentlig selskap» («markedet» bestemte verdien på selskapet til 3,6 milliarder dollar). De 221 partnerne i Goldman Sachs, som eide 48 prosent av aksjekapitalen, satt igjen med 63 millioner hver.4

Dermed var det slutt på den økonomiske disiplinen og den «langsiktige grådigheten». I en tid da verden underlegges finanssektoren måles suksess i antall dollar generert i regnskapene. Goldman Sachs har størst avkastning blant Wall Street-bankene (13,4 milliarder etter skatt i 2009), og den deler ut skamløse bonuser til medarbeiderne.

I finanskasinoet har Goldman Sachs en rekke funksjoner: Den er croupieren som tar en andel av alle transaksjonene, rådgiveren som mot betaling utarbeider strategier for kundene og gir åpninger for dem – regjeringer, institusjonelle investorer eller kroniske storspillere som hedgefond. Verden over lytter man til bankens analytikere og økonomer og uttalelsene deres får ofte innvirkning på verdens gang. Men ved pokerbordet framstår Goldman Sachs framfor alt som en spiller som kjenner kortene til alle de andre: Investeringsbanken satser deres penger så vel som sine egne.

Størsteparten av firmaets overskudd kommer fra trading med egne midler. Banken plasserer sine egne penger på alle finansmarkedene, i boligmarkedet og i budrunden på nystartede selskaper. Dessuten har banken siden oppkjøpet av J. Aron & Company i 1981 vært en tung aktør på råvaremarkedet, og har dermed innvirkning, bevisst eller ubevisst, på den økonomiske helsen til bønder så vel som forbrukere verden over. Verken mulighetene i petroleumsmarkedet eller de nye markedene den globale oppvarmingen åpner for, unnslipper selskapet. Heller ikke gullgruven av «CO2-kvoter».5


INTERESSEKONFLIKTENE er mange i dette finanssupermarkedet som tilbyr hele spekteret av tjenester og hele tiden søker å maksimere avkastningen. Abacus-saken som ble utløst av uforsiktige e-poster fra en av bankens tradere Fabrice Tourre (se egen sak), er et godt eksempel. Goldman Sachs ble anklaget av SEC for å ha lurt kundene sine i 2007 ved å selge dem CDO-er (collateralized debt obligations), komplekse derivater basert på risikofylte boliglån (subprime), uten å informere om at den samtidig spekulerte i at disse lånene ville bli misligholdt. Banken hadde til og med kvittet seg med sin egen subprime-portefølje, noe som ikke var ulovlig. Det var det derimot at den skjulte for kundene sine at den hadde mottatt 15 millioner dollar fra spekulasjonsfondet Paulson for å utføre dette. Dessuten deltok Paulson, spekulanten, selv sammen med bankens spesialister i utvelgelsen av hvilke lån som sannsynligvis ville misligholdes.

Med andre ord var Goldman Sachs klar over at en subprime-krise var under oppseiling, men fortsatte å oppfordre kundene til å satse på boligmarkedet samtidig som banken i samarbeid med et spekulasjonsfond satset på nedgang, noe som kan ha bidratt til at fallet kom fortere. Investorene, som ikke mistenkte et slikt dobbeltspill, skal ha tapt mer enn én milliard dollar på eventyret. SEC-leder Robert Khuzami har oppsummert regjeringens siktelse slik: «Goldman lot en kunde som veddet mot boliglånsmarkedet få tung innflytelse på valget av boliglån som skulle inkluderes i en investeringsportefølje, samtidig som den fortalte andre investorer at porteføljen ble valgt ut av en uavhengig, objektiv tredjepart.» Før banken innrømmet sine «feil», benektet den dette og kalte siktelsen «grunnløs». Tilfellet med Hellas gir et annet eksempel: Goldman Sachs fungerte som landets bankrådgiver, samtidig som den spekulerte på landets gjeld.

Fra et juridisk synspunkt har Goldman Sachs kanskje ikke gjort noe ulovlig. Umoral er ikke alltid ulovlig. For tjue år siden ble 1500 bankfolk i forbindelse med den amerikanske sparebankskandalen dømt til fengsel på grunnlag av loven mot «racketeering», som i sin tid ble vedtatt for å bekjempe organisert kriminalitet. Men i dag har bankfolkene en annen status, et helt nytt juridisk og ideologisk rammeverk råder. En rekke praksiser (som gjeldsforsikringer kjent under navnet Credit Default Swaps, CDS) er unndratt enhver regulering. Prinsippet om caveat emptor («Kjøper følg med») råder. Og Goldman Sachs gjentar så ofte de kan at de bare har fulgt ønskene til kundene, som dessuten er erfarne investorer med plikt til å foreta systematiske undersøkelser (due diligence). Dessuten er det drøssevis av advarsler og reservasjoner i de juridiske dokumentene som følger med produktene.


I DE HØYE finanssfærer er ugjennomtrengeligheten ofte et resultatet av overdreven transparens. Hvert produkt ledsages av en dokumentasjon på opptil tusen ofte uleselige sider, som det forutsettes at man leser og forstår – noe som forklarer hvorfor enkelte investorer setter sin lit til rapportene fra ratingbyråene, som ofte tar feil. Leder for Center for Financial Engineering ved Columbia University (New York), Rama Cont, trekker her fram risikovurderingen av verdipapirene Goldman Sachs utstedte, som byråene ga beste karakter (AAA), før han konkluderer med at «informasjonen er tilgjengelig, men hvert subprime-verdipapir er på 50–60 sider, og innholdet er ofte svært forskjellig. Man trenger mye dyktig personell for å plukke fra hverandre de 5700 sidene i gjeldsderivatet Abacus.»6

Etter å ha vært beundret i lang tid, sliter Goldman Sachs nå med et dårlig rykte. Midt i en verdensomspennende økonomisk krise, som banken sammen med andre Wall Street-giganter i stor grad har bidratt til, deler banken ut perverst store bonuser. Andre skandaler og anklager har også dukket opp, og åpnet opp for spørsmål om ikke bankens rolige ferd gjennom finansstormen skyldes tidligere medarbeideres politiske posisjoner. Det er nå blitt god tone å kritisere selskapet, også blant de som har nytt godt av dets gavmildhet. Barack Obama, Gordon Brown, Angela Merkel har alle kommet med relativt harde ord mot bedriften som en dag kan gi dem en lukrativ lønning.

Takket være Goldman Sachs har en reform av det amerikanske finanssystemet blitt mulig. Dodd-Frank-loven er ganske tydelig på de store prinsippene: Å unngå krakk og å bruke skattepenger for å redde de store finansinstitusjonene, minimere bankenes spekulasjon med egne penger, påtvinge gjensidig transparens på derivatmarkedene og beskytte forbrukerne. Men lovens 2300 sider virker mindre inngående på hvordan den skal iverksettes. Selv om tallene fra Det amerikanske handelskammeret utvilsomt er overdrevne, vil loven involvere ti forskjellige offentlige etater som må utforme 533 nye reguleringer, 60 undersøkelser og 94 rapporter, med frister på mellom tre måneder og fire år.

Banklobbyen vil slåss på hvert eneste punkt. Den satser på at folkets sinne gradvis forsvinner og at den da vil gjenvinne sin tidligere frihet. Også her vil Goldman Sachs spille en viktig rolle.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Charles D. Ellis, The Partnership: The Making of Goldman Sachs, Penguin Books, New York, 2009.

2 Se Suzanne McGee, Chasing Goldman Sachs: How the Masters of the Universe Melted Wall Street Down? And Why They?ll Take Us to the Brink Again, Crown Business, New York, 2010.

3 Lisa Endlich, Goldman Sachs: The Culture of Success, Simon and Schuster, New York, 2000.

4 Nomi Prins, It Takes a Pillage: Behind the Bailouts, Bonuses and Backroom Deals from Washington to Wall Street, Wiley, Hoboken, 2009.

5 Matt Taibbi, «The Great American Bubble Machine», Rolling Stone, New York, 5. april 2010.

6 Sylvain Cypel, « Les ?conflits d?intérêts? d?Abacus », Le Monde, 4. mai 2010.