Den irske modellens fire liv

«DA DEN KOLOMBIANSKE ministeren for handel, industri og turisme avla Wall Street Journal et besøk for noen uker siden, var Irland det siste jeg hadde forventet han ville snakke om. Til min overraskelse var Irland det første han nevnte.» I mars 2008 oppdaget den forbausede journalisten Mary Anastasia O’Grady at «Bogotà er svært interessert i den irske modellen» (Wall Street Journal, 25. mars 2008). Men var den kolombianske interessen reell?

«Jeg ser bare fordeler med den irske modellen», denne «suksesshistorien» som sender «et budskap til Frankrike,» sa en entusiastisk fransk statsminister, Jean-Pierre Raffarin (Dublin, 24. mai 2004). Et år senere annonserte den litauiske regjeringen at den hadde satt seg som mål å «gjen-skape scenariet i den irske økonomiske veksten». Like etter pakket britiske konservative koffertene for å «observere og lære av det som skjer på den andre siden av Irskesjøen». Samtidig undret arbeidsgiverne på Jamaica seg om «hva man kunne lære av Irlands fenomenale suksess». Deres motsvar i Quebec gikk enda lenger og erklærte at Irland utvilsomt «var den beste modellen» for den kanadiske provin-sen.2 Fra den latviske høyresiden til den honduranske arbeidsgiverforeningen, fra republikanerne i USA til Det amerikansk-uruguayanske handelskammeret – overalt hørte man det samme: «Den irske modellen er en strategi som kan fungere for andre land, uavhengig av tidsepoke og geografisk region.»3


DET HELE BEGYNTE på slutten av 1990-tallet da den irske økonomien plutselig tok av. Fra 1994 til 2004 vokste landets brutto nasjonalinntekt (BNI) i snitt med sju prosent i året. Det var dobbelt så mye som den amerikanske økonomien, og tre ganger så mye som euroområdet.

I mediene var det ingen som ikke hadde fått med seg at «mirakelet» kom etter «liberale» reformer. Mindre enn ti år etter at magasinet dømte landet nord og ned (16. januar 1988) gikk The Economist tilbake på dommen. «Irland beviser ubestridelig,» skrev magasinet 15. mai 1997, at omfavnelse av «globaliseringen er den raskeste veien til velstand».

I spaltene til New York Times, Figaro, Wall Street Journal lot man seg fascinere av den grønne øya, fordi alle mente liberalismen var årsaken til «det irske mirakelet». Og hva var da mer naturlig enn å invitere resten av verden til å reflektere over dette? Slik oppsto den irske modellen.

I desember 1995 strømmet franske arbeidstakere ut i gatene. Bladet Capital forklarte dem at i Dublin spilte partene i arbeidslivet på lag og «ga bedriftene et pusterom». Siden 1987 hadde et «sosialt partnerskap» knyttet staten, arbeidsgiverne og fagforeningene sammen med mål om «lønnsmoderasjon». Resultatet var ifølge Le Point at «lave lønnskostnader og moderate fagforeninger har klart å feie til side den gamle forestillingen om et ruralt og udannet land.» (16. april 1996).

Men de irske anstrengelsene begrenset seg ikke bare til høflig omgang med fagforeningene. Le Point hyllet en «modig økonomisk politikk som har tiltrukket utenlandske bedrifter» (23. august 1997). Hvordan? Ved å senke bedriftsskatten til ti prosent,4 det laveste i hele Europa. Dessuten åpnet myndighetene for «internprising» som lot de multinasjonale selskapene erklære fortjenester i landet som tilbød det triveligste skattesystemet. På dette området var Irland uslåelig, myndighetene valgte å «deaktivere [sic] deres overvåkningsevne».5

I de fleste europeiske landene ville en slik sluhet vært på kanten av det lovlige. Den ble likevel lovprist av den konservative bloggen Brussels Journal, som lenge hadde gjentatt at det er «gjennom å redusere skatter og byråkrati» man skaper økonomisk vekst: «Irland viser at det er mulig og hvordan man gjør det» (25. november 2005).


MED DISSE VILKÅRENE strømmet de multinasjonale selskapene til. Irland ble et av verdens fremste skatteparadis i form av tilbakeføring av overskudd (bak Bermuda): disse beløp seg til 20 prosent av BNP. I slike tilfeller foretrekker økonomene å måle BNP i stedet for BNI.6 For på tross av sin lille størrelse (kun én prosent av EUs befolkning) tiltrakk landet seg en fjerdedel av de amerikanske investeringer knyttet til åpning av nye filialer.

Men det var ingenting eksepsjonelt med «den irske oppskriften». De store linjene i den ble gjennomført – under navnet «strukturtilpasningsprogram» – i mange andre land, for eksempel i Latin-Amerika. Hvorfor skapte ikke den liberalistiske modellen andre mirakler? Kanskje fordi den økonomiske boomen i Irland i bunn og grunn hadde lite å gjøre med de keltiske ledernes preferanser for frihandel.

Andre faktorer viser dette enda tydeligere. Et viktig element er den progressive kvinnefrigjøringen. I 1992 førte legaliseringen av prevensjon til en sterk nedgang i fertilitetsraten. De irske kvinnene entret arbeidsmarkedet og styrket landets produksjonskapasitet, som inntil da hadde vært den laveste i Europa.

«Mirakelet» skyldes altså også at en akterutseilt økonomi hentet inn de andre. Sagt på en annen måte, Irland profitterte mindre på den utenlandske kapitalen som strømmet til landet, enn på den store produksjonskapasiteten som ble tilbudt til en lav pris. Med dette ble landet sårbart for enhver økonomisk nedbremsning hos gjestene. Da den amerikanske økonomien bremset opp i år 2000, ble den «keltiske tigeren» lammet.

Men for ethvert problem finnes det en eksemplarisk løsning. Den irske økonomien klarte å få tilbake pusten, og den irske modellen fikk et nytt liv. Som i USA la den irske staten til rette for lån, innovativ finans og boligspekulasjon. Boligprisene steg tre ganger mer enn i Frankrike og antallet byggeprosjekter skjøt til himmels, uten at de sto i stil med etterspørselen. Snart utgjorde skatt fra byggebransjen 17 prosent av den irske statens inntekter.

IMF lot seg ikke affisere. I 2004 kom direktørene med gratulasjoner for «de fortsatt bemerkelsesverdige resultatene til den irske økonomien, som hviler på sunn økonomisk politikk og leverer en nyttig lekse for andre land».7 Lønningenes andel av verdiskapningen falt raskere enn noen andre steder i Europa, de sosiale ulikhetene ble større. Hva gjorde vel det? New York Times’ uslitelige spaltist Thomas Friedman, oppsummerte valget Tyskland og Frankrike sto overfor: «Bli Irland eller bli museum» (1. juli 2005).

Resten av historien er velkjent. Verden ble gradvis dyttet ut i en finanskrise, den irske økonomien falt over ende, Dublin-børsen gikk i bakken. I 2008 steg arbeidsledigheten med 85 prosent – den høyeste økningen i Vest-Europa – og statens inntekter falt med 13 prosent. Irland ble det første landet som gikk inn i resesjon. Andre «modeller» har blitt kastet på historiens søppeldynge for langt mindre.


LIKEVEL STIGER denne liberalistiske fugl Føniks opp av asken igjen for å med sine remedier for skadene den selv har forvoldt. Den «irske modellen» har nok en gang lurt døden og fortsetter å vise vei.

Med Dublin som anfører gjøres sosial brutalitet til en dyd. Dets strenghet gjør landet til en «modell for de andre landene i euroområdet» (Financial Times, 21. juli 2010). Lønnsnedgang for statlig ansatte (opptil 20 prosent), 10 prosent kutt i støtteordninger for familier og lignende reduksjon i alle sosiale ytelser. Da EU i februar 2010 mente Hellas «måtte gå lenger» i budsjettaskesen virket det helt naturlig at Tyskland rådet landet til å «imitere Irland» (Reuters, 16. februar 2010).

I april ble øya på nytt hyllet av EU-kommisjonen: Irland klarte å kombinere nedskjæringer og «sosialt samhold».

Irenes sinne er reelt, men det har vanskeligheter med å komme til uttrykk. De politiske partiene har bygd sin identitet rundt spørsmålet om uavhengighet – som de har vært uenige om. Liberalismen har forent dem. Fagforeningene har, som nevnt, lært dialogens fordeler. Og befolkningen er så opptatt av spenningen mellom katolikker og protestanter at den til tider glemmer spenningen mellom sosiale klasser. Utvandringen, som nå tar seg opp igjen,8 gir de mest misfornøyde håp om å finne lykken et annet sted.

«Våre partnere i Europa er imponert over vår evne til å holde ut smerte,» skrøt den irske finansministeren Brian Lenihan i april 2009. «I Frankrike ville du fått opptøyer hvis du hadde forsøkt dette.» Et år senere vendte de nye britiske makthaverne i Det konservative partiet blikket mot vest, etter å ha annonsert sitt eget sparebudsjett: «Representanter fra finansdepartementet har brukt mye tid på telefonen med Dublin, for […] å lære hvordan den irske koalisjonsregjeringen har klart å hogge i utgiftene uten å utløse sosial uro slik som vi har sett i Hellas» (Financial Times, 23. mai 2010).


DEN NYLIGE METAMORFOSEN til den «irske modellen» – et fjerde liv – vekker mindre begeistring.

«Hvis Irland ikke hadde reagert som det gjorde, ville landet endt opp som Hellas» skiver Financial Times 10. mai 2010. Tre måneder senere kan Aten trekke på smilebåndet. Wall Street Journal revurderer sine tidligere holdninger: «Inntil nylig trodde vi at Irland ville klare å ordne opp i sine økonomiske problemer, med et aggressivt spareprogram, det mest omfattende i euroområdet. Men Irlands problemer vedvarer, samtidig som kredittverdigheten overfor investorene svekkes» (9. september 2010). De sistnevnte frykter nå et «gresk» scenario, på grunn av skadene den irske sparingen har medført.

Ingen snakker lenger om noe «mirakel», men det er mye å lære av de irske erfaringene. For eksempel om nytten av sparepolitikk.

Investeringene falt med 15 prosent i 2008, med 30 prosent i 2009. Under press fra budsjettinnstramminger, kutt i lønninger og sosiale ytelser, sank forbruket med mer enn 7 prosent i 2009. Mildt sagt så har den økonomiske aktiviteten opplevd bedre tider: BNP falt med 3 prosent i 2008 og 11 prosent i 2009. Ifølge ratingbyrået Standard & Poor’s har de bunnløse redningspakkene som ble gitt til bankene skapt bunnløs statsgjeld. Gjelden var på 33 prosent av BNI i 2001, men ser nå ut til å havne på 110 prosent i 2012. Budsjettunderskuddet vil nå 20 prosent av BNI i 2010, 23 prosent av BNP.

Tilhengerne av sparekniven erklærte for kort tid siden i kor med redaktøren for den skotske dagsavisen The Scotsman, Bill Jamieson, at «de irske erfaringene motsier den keynesianske kritikken om at budsjettkutt er kontraproduktive fordi de kaster økonomien enda lenger ut i resesjon» (5. juli 2010). Vil den siste metamorfosen til den irske modellen tvinge dem til å nyansere sine overbevisninger?

IMFs skråsikkerhet endres tydeligvis ikke. I august 2010 inviterte den urokkelige institusjonen Dublin til å «gå videre med nye budsjettkutt for å sikre markedenes tillit» (Financial Times, 26. august 2010).

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Publikasjon sitert av Finton O?Toole i Ship of fools, PublicAffairs, New York, 2010.

2 Perspectives, 30. April 2008.

3 Sluttrapport fra en konferanse organisert av Americas Society i august 2007.

4 12,5 prosent fra 2003.

5 Regjeringsbrosjyre sitert i Finton O?Toole, se over.