Én stat, to drømmer

Forhandlingene mellom palestinerne og israelerne som ble innledet 2. september, utfordres ikke bare av bosettingspolitikken, men også av radikalt forskjellige syn på de to delene av Jerusalem, på flyktningene, grensene og vannressursene. Blindsporet forener nå ortodokse jøder, amerikanske eksperter og palestinske intellektuelle i en løsning med én stat fra Middelhavet til Jordan.

«Den minste faren, det minste ondet er én stat med like rettigheter for alle borgere,» sier presidenten for parlamentet. En viktig politisk skikkelse, en tidligere minister legger til at de ikke lenger har noe annet valg enn å proklamere én stat for hele det historiske Palestina, fra Middelhavet til Jordan. En ung, sterkt religiøs parlamentariker forsvarer også dette resonnementet. Snakker vi om tre palestinere? Tre medlemmer av islamistbevegelsen Hamas? Tre europeiske antisemitter? Nei, erkjennelsen er formulert av tre framtredende politikere på den israelske høyresiden.

Den første, Reuven Rivlin, tilbakeviser ideen om at araberne utgjør en demografisk trussel og mener at denne «leder til snakk om overføring, eller at de må drepes». «Jeg blir kvalm av slikt snakk,» fortsetter Rivlin. «Jeg besøker skoler, og når de holder prøvevalg, får Lieberman [utenriksminister, leder for det ytterliggående høyrepartiet Yisrael Beiteinu] førti prosent av stemmene. Jeg hører ungene si at araberne må drepes. Den typen holdninger skyldes de nedlatende sosialistene som sa ’Vi holder oss her og de holder seg der’. Jeg har aldri forstått det. Når Jabotinsky1 sa ’Zion tilhører oss’, mente han en jødisk statsminister og en arabisk visestatsminister.»2

Den andre, Moshe Arens, utmerket seg som forsvarsminister og utenriksminister på 1980-tallet. Denne «hauken» og politiske gudfaren for Benjamin Netanyahu, har uttalt følgende til dagsavisen Haaretz: «Hva vil skje om den israelske suvereniteten ble utvidet til Judea og Samaria, og den palestinske befolkningen der ble gitt israelsk statsborgerskap?» De i Israel og utlandet som betrakter ’okkupasjonen’ som et utålelig onde, vil bli svært lettet av en slik endring, som ville befridd Israel for denne byrden.»3 Hvordan skal man ta til seg denne befolkningen? Israel, svarer Arens, har allerede godt integrerte minoriteter, som druserne og tsjerkesserne. Muslimenes vansker med å integrere seg «skyldes de mange israelske regjeringene som ikke har igangsatt de riktige tiltakene». Ifølge Arens er dette den første oppgaven man må ta tak i.

Den tredje skikkelsen som setter spørsmålstegn ved den israelske konsensusen er Tzipi Hotovely, nasjonalforsamlingens yngste medlem, en stigende stjerne i Likud som hun ble med i etter å ha blitt oppfordret personlig av Netanyahu. Hotevely var imot tilbaketrekningen fra Gaza i 2005 og mener denne viser hvor mislykket enhver idé om tilbaketrekning er. Hun er også opptatt av å opprettholde bosettingene: «Jøder bodde i Hebron, i Beit El. Dette er bibelske steder. Hebron er stedet der kong David begynte å bygge sitt rike. Jeg mener vi ikke kan forlate dem, hva betyr i så fall sionismen? Sionismen handler om å vende tilbake til Zion, tilbake til Jerusalem, tilbake til alle disse bibelske stedene. Vi må begynne å snakke om fredsprosessen uten å flytte folk fra bosettingene.»4

Den eneste muligheten er dermed å utvide israelsk lov til hele Vestbredden og gi statsborgerskap og stemmerett til palestinerne, kort fortalt én stat, som for henne – i likhet med Rivlin og Arens – bare kan være en «jødisk stat».

 

DISSE UTSAGNENE forsøker å løse de grunnleggende motsetningene i den liberale delen av den israelske høyresiden: Hvordan forsone kravet om suverenitet over hele «Judea og Samaria» (Vestbredden) med demokratiske prinsipper? Hvordan unngå å lage et apartheidsystemet, der palestinerne fratas politiske rettigheter? Allerede Menachem Begin, som ledet høyresiden til sin første nasjonale seier i 1977, forsøkte å løse dette dilemmaet. Etter å ha tatt imot den egyptiske presidenten Anwar Sadat i Jerusalem i 1977, kom han med en plan som viste hans syn på palestinsk selvstyre. Innbyggerne på Vestbredden og Gaza skulle gis valget mellom israelsk eller jordansk statsborgerskap og dermed stemmerett i ett av de to parlamentene. Denne ideen ble raskt forkastet, fordi den støtte på et hinder som heller ikke de tre skikkelsene over klarer å overstige: Hvordan forsone kravet om en «jødisk stat» med ideen om å gi stemmerett til palestinerne? Arens mener de bare vil utgjøre en tredjedel av den samlede befolkningen, men han undervurderer innbyggertallet på Vestbredden og «glemmer» Gaza. Hvordan kan en slik plan få den palestinske befolkningen til å holde seg under den skjebnefulle grense på 50 prosent? Selv med 40 prosent vil ingen regjering kunne dannes uten støtte fra et palestinsk parti, som det er vanskelig å se for seg støtte en regjering i en «jødisk stat».

Hva enn grensene og motsetningene er, så gjenspeiler disse kontroversielle utsagnene den generelle pessimismen som ledsager blindsporet i fredsprosessen, som i flere år har blitt holdt kunstig i live. På tross av at forhandlingene mellom israelerne og palestinerne ble gjenopptatt under oppsyn av Barack Obama 2. september 2010, er det få som vil sette penger på at de klarer å blåse liv i liket. Resignasjonen har spredd seg og den rammer i første omgang de amerikanske diplomatene som har vært involvert i prosessen de siste tiårene.

Mellom 1988 og 2003 var Aaron David Miller rådgiver for seks etterfølgende statssekretærer under tre presidenter. Han deltok i alle de offentlige og hemmelige samtalene og forhandlingene. I en sensasjonell artikkel med en tittel som oppsummerer hva han tenker – «Den falske religionen kalt fred i Midtøsten og hvorfor jeg ikke lenger er en troende» – forklarer han at konflikten i Palestina ikke er viktigere for Washington enn andre konflikter (som Irak, Afghanistan, Pakistan og særlig Iran) og at selv en stormakt som USA ikke kan gjøre alt samtidig, særlig ikke i disse krisetider.

«De troende må granske sin tro, særlig i en tid da USAs makt er så tynt strukket ut over verden. USA må gjøre det landet kan, deriblant å jobbe med israelerne og palestinerne for å forhandle om kjernepunktene (særlig om grensene, der spriket er minst), hjelpe palestinerne å utvikle sine institusjoner, få israelerne til å gi palestinerne et økonomisk pusterom og la dem utvide sin myndighet og sørge for fred i Gaza. […] Men USA må samtidig være klar over hva landet ikke kan gjøre.»5

Den innflytelsesrike Robert Malley, som var rådgiver for Bill Clinton under Camp David-forhandlingene (juli 2000), trekker også pessimistiske konklusjoner av sin erfaring og kommer med en radikal kritikk av løsningen med en egen palestinsk stat ved siden av Israel.

«Problemet med tostatsløsningen slik den har blitt framstilt, er at den egentlig ikke svarer på problemet den foregir å løse. Den lover å avslutte en konflikt som begynte i 1948, om ikke tidligere, men så å si alt den bryr seg om er det som sprang ut av 1967-krigen. Å få slutt på okkupasjonen av de palestinske territoriene er det essensielle […], men konfliktens røtter stikker dypere: For israelerne dreier det seg om palestinernes benektelse av den jødiske statens legitimitet, for palestinerne om israelernes ansvar for at de ble bortvist og fordrevet som følge av denne statens fødsel.»6 Opprettelsen av en palestinsk stat, debatten om prosentandelen av territoriet som hver stat skal ha, vil ikke dempe «de dyptstikkende og konkrete følelsene, drømmene og raseriet». Hva mener Malley bør gjøres, når han samtidig avviser énstatsløsningen?

I likhet med en rekke amerikanske kommentatorer går han inn for ideen om en «midlertidig langsiktig løsning», som har en rekke avarter, men som åpner for å utsette (hvor lenge?) de vanskeligste temaene, slik som spørsmålet Jerusalem og flyktningenes rett til å vende hjem.

Den anerkjente spaltisten Roger Cohen i New York Times oppsummerer dette synet slik: «Obama, som allerede har fått Nobelprisen, bør tone ned forventningene. Slutte å snakke om fred. Forby ordet. Det er dette Lieberman ønsker, det er dette Hamas ønsker, og det er endemålet for Netanyahus unnvikelser. Dette er ikke det Abbas ønsker, men han er maktesløs. Statsviteren Shlomo Avineri fortalte meg at ’en ikke-voldelig status quo er langt fra tilfredsstillende, men slett ikke ille. Kypros er ikke ille.» […] En modig fred må vike plassen for en middelmådig våpenhvile.»7

 

DENNE PESSIMISMEN livnæres av en falsk symmetri som siden 1993 har kjennetegnet stormaktenes handlinger: To folk bor i dette området, de må finne en løsning, noe som forutsetter «godvilje» og marginalisering av ekstremistene i «begge leirer». Denne falske symmetrien tilslører okkupantens særlige ansvar og setter denne side om side med den okkuperte. Symmetrien overser at alle de israelske regjeringene, selv etter Oslo-avtalen, har fortsatt erobringspolitikken: Det fantes 100 000 bosettere da avtalen ble signert i 1993, i dag er det 300 000 – for ikke å snakke om de 200 000 som har bosatt seg i Øst-Jerusalem. Samtidig utgjør «innlemmingen av territorier vest for separasjonsmuren, territorier besatt av offisielle og ’ulovlige’ bosettere, områder brukt til separate veier og stengte militærområder i Jordandalen, som de israelske myndighetene «uansett vil beholde»8 45 prosent av Vestbredden. De politiske partiene i Israel, på høyre- så vel som venstresiden, avviser ustraffet FN-resolusjonene og folkeretten.

Da den andre intifadaen brøt ut i september 2000 kunne daværende statsminister Ehud Barak overbevise flertallet av sine jødiske landsmenn om at det ikke fantes og aldri ville finnes en «palestinsk samtalepartner». Også den historiske beslutningen ved det arabiske toppmøtet i Beirut i mars 2002 om å akseptere en fullstendig fred med Israel i bytte mot opprettelsen av en palestinsk stat innenfor 1967-grensene ble avvist med forakt. Og denne avvisning vil ikke regjeringen måtte betale stort for, for stormaktene, USA så vel som EU, Kina så vel som Russland, behandler Israel som om okkupasjonen ikke fant sted – selv om Israels renommé gradvis svekkes i opinionen.

På et mer grunnleggende nivå nekter den israelske ledergruppen å anerkjenne like rettigheter for palestinerne. Oslo-avtalen har ikke svekket denne arrogansen eller ideen om at livet til en palestiner ikke er verdt sikkerheten til en israeler. Med å overdrive naboenes fiendtlighet og stadig trekke fram folkemordet mot jødene under andre verdenskrig, har de israelske lederne skapt en idé om absolutt sikkerhet som er uoppnåelig for selv den mektigste supermakt og som drar landet inn i endeløse kriger. Er en løsning mulig hvis prinsippet om likhet for alle mennesker som bor i dette landet ikke anerkjennes? «Likhet eller ingenting,» erklærte amerikansk-palestinske Edward Said,9 en idé som nå støttes av en rekke aktører og i førstehånd israelske palestinere som krever det stadig mer høylydt.

Dette er årsaken til uroen til en veteran i den israelske pressen og mannen bak en av de første bøkene om Fatah,10 Ehud Yaari. Våren 2010 forklarte han at innen et par år vil støtten til tostatsløsningen forvitre, at andre ideer vil dukke opp, at de palestinske selvstyremyndighetene vil kollapse og føre til at palestinerne dermed «i det skjulte vil sikre det demografiske overtaket som israelske ledere i årevis har forsøkt å unngå ved å okkupere i stedet for å annektere. En slik annektering i revers gir Israel ingen andre valg enn å leve sammen med en arabisk majoritet.»11 Han mener dermed at en våpenhvile er nødvendig. Dette kunne la seg gjøre ved at israelerne trekker seg tilbake til linja «sikkerhetsmuren» har trukket opp, noe som ville medføre at 60 bosettinger ble forlatt og at 50 000 bosettere (av 500 000) ble hentet hjem.

 

ALLE DISSE PROSJEKTENE om «midlertidig løsning» gjør i virkeligheten, gitt de rådende maktforholdene, ikke annet enn å forlenge okkupasjonen. Palestinerne sperres inne i reservater uten noen territorial enhet og kontroll over grensene, og uten økonomisk og politisk makt.

Trusselen om å erklære en selvstendig palestinsk stat, som De palestinske selvstyremyndighetene holder fast på, er latterlig.12 Særlig fordi PLO allerede har gjort dette i 1988, og staten har blitt anerkjent av mer enn hundre stater. Selv om EU gjorde det samme, tror noen EU ville tatt konsekvensene og behandlet Israel som en okkupant og gått til sanksjoner for å få slutt på okkupasjonen?

Perspektivet om én stat på det historiske territoriet til Palestina vekker en rekke slike problemer,13 slik det går fram av debatten Arens og Rivlins utsagn har skapt i «den propalestinske leiren».

Fredsveteranen Uri Avnery har fordømt hullene i disse prosjektene: De nevner ikke Gaza, staten skal være jødisk, annekteringen av Vestbredden åpner for videre kolonialisering, det vil ta minst ti år å gi palestinerne statsborgerskap. Han konkluderer: «I Polanskis film Rosemary’s Baby føder en snill ung pike en søt baby, som viser seg å være Satans sønn. Den attraktive venstrevisjonen om en enstatsløsning kan vise seg å bli et høyremonster.»14

Dette synspunktet imøtegås av Ali Abunimah, en amerikansk intellektuell som driver nettsiden The Electronic Intifada og har gitt ut en bok der han argumenterer for en enstatsløsning.15 Selv om han i likhet med Avnery ser svakhetene i prosjektene, mener han at «hvis de israelske jødene gir de nødvendige rettighetene til palestinerne, kan de ikke ensidig innføre et system som opprettholder urettmessige privilegier. En felles stat må ta i betraktning de legitime kollektive interessene til de jødiske israelerne, men den må også gjøre det for alle de andre.»

Han trekker en parallell til Sør-Afrika: «På midten av 1980-tallet, hadde det store flertallet av de hvite innsett at apartheidsystemet var umulig å opprettholde, og de begynte å se på ’reformer’ som sto langt fra kravene til ANC om universell likhet – en person, en stemme, i et ikke-rasebasert Sør-Afrika. […] Helt fram til slutten viste undersøkelser at den store majoriteten av hvite avviste allmenn stemmerett, men aksepterte en slags maktdeling så lenge de fikk en vetorett på strategiske beslutninger.»16

Hamas holder seg derimot på avstand fra debatten, begrenser seg til å akseptere opprettelsen av en palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza og på disse betingelse love en mer eller mindre langvarig hudna (våpenhvile) med Israel, men uten å anerkjenne den israelske staten. I forhold til «frigjøring av hele Palestina» og framtiden til Palestinas jødiske befolkning begrenser den islamistiske bevegelsen seg til erklæringer om at islam aksepterer religiøse minoriteter.

 

MENS FATAH og Hamas er de fraværende i denne gamle debatten om én stat, har intellektuelle som Edward Said og Tony Judt, en del av solidaritetsbevegelsen, en betydelig fraksjon av den palestinske opinionen gitt sin støtte til utopien om én demokratisk stat. Men denne utopien er tvetydig: Dreier det seg om en stat for alle borgere etter sørafrikansk modell? En stat med to nasjoner etter modell av det tidligere Tsjekkoslovakia? Hva slags grunnlov vil den få og hvilke garantier vil den gi til de ulike nasjonale og religiøse gruppene? Hvordan vil den staten forholde seg til sine omgivelser? Vil den bli med i Den arabiske ligaen?

Enda mer problematisk er det at et slikt prosjekt bare kan bygges ut fra en felles anstrengelse fra palestinerne og en betydelig del av Israels jødiske befolkning. Sør-Afrika trekkes ofte fram som et eksempel. Men utover spørsmålet om Israel er en apartheidstat eller ikke, ble den sørafrikanske modellen gjort mulig av at ANC gjennom sin allianse med Kommunistpartiet hadde en «hvit forankring». ANC tilegnet seg også kommunistpartiets talemåter og kampmetoder for å bygge sitt regnbuesamfunn, og unngå at den hvite befolkningen utvandret slik som i Angola og Mosambik. ANC tydde bare i svært begrenset grad til terrorisme, fordi den fryktet at det ville fremmedgjøre dem fra opinionen, og særlig fra de hvite. Samtidig som ANC kjempet en ufravikelig kamp for prinsippet «én mann, én kvinne, én stemme», var de bevisst frykten i det hvite samfunnet og ga dem tydelige forsikringer.

Krever denne modellen nye organisasjonsformer på israelsk så vel som palestinsk side for å overvinne frykten, hatet og fordommene som atskiller de to folkene? Den store palestinske poeten Mahmoud Darwich skrev det følgende om sin vanskelige pilegrimsferd til sitt hus i Jerusalem:

Vil jeg spørre de ukjente som sover

i sengen min … om tillatelse til å besøke

meg selv i fem minutter?

Vil jeg bukke i respekt foran beboerne

i min barndoms drøm?

Vil de spørre: Hvem er den indiskré fremmede

besøkende? Vil jeg snakke

om fred og krig mellom ofre og ofrenes

ofre, uten en eneste innvending?

Vil de si til meg: Ikke plass til to drømmer

i den samme alkoven?»

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1
Vladimir Zeev Jabotinsky (1880?1940) høyresionistisk leder. Inspirator for dagens høyrepartier.

2 Haaretz, Tel Aviv, 15. juli 2010.

3 «Is there another option?», Haaretz, 2. juni 2010.

4 TheJewishPress.com, 10. juli 2009.

5 «The false religion of Mideast peace : And why I’m no longer a believer», Foreign Policy, Washington, mai-juni 2010.

6 Skrevet sammen med Hussein Agha, «Israël and Palestine: Can they start over ?», The New York Review of Books, 3. desember 2009.

7 «A Mideast truce», The New York Times, 16. november 2009.

8 Denis Bauchard, «L’Etat palestinien en question. La solution des deux Etats est-elle encore possible?», notat fra Institut français des relations internationales, Paris, mars 2010.

9 Israël, Palestine, l’égalité ou rien, La Fabrique, Paris, 1999.

10 Strike Terror: The Story of Fatah, Sabra Books, New York, 1970.

11 «Armistice now», Foreign Affairs, New York, mars-april 2010.

12 Scenariene har blitt svært godt undersøkt av Jean-François Legrain i «Palestine: un Etat? Quel Etat?» Gremmo.mom.fr, 11. desember 2009.

13 Se Dominique Vidal, «Palestine: à propos de l’Etat binational», France-Palestine.org, 23. november 2009.

14 Uri Avnery, «Rosemary’s Baby», Gush-Shalom.org, 24. juli 2010.

15 Ali Abunimah, One Country, Metropolitan Books, New York, 2006.

16 «Israelis embrace one-state solution from unexpected direction », Electronicintifada.net, 21. juli 2010.

17 Comme des fleurs d?amandier ou plus loin, Actes Sud, Arles, 2007.