Globalt opprør mot gruvegigant

Sudbury, 11. mars 2010. I denne lille byen 400 kilometer nord for Toronto, går gruvearbeiderne i selskapet Vale-Inco i gåsegang mens de venter på sin tur til å tre inn i stemmeavlukket. De har vært i streik i åtte måneder. Uka før ble det brudd i forhandlingene mellom selskapets ledelse og United Steel Workers (USW), metallarbeidernes fagforening. Årsaken til konflikten er et nytt oppkok av den kollektive arbeidslivsavtalen: frysing av lønningene i tre år, dårligere vilkår for indeksregulering av lønn, endring av pensjonssystemet og reduksjon av årlig bonus knyttet opp mot bedriftens lønnsomhet (hittil har bonusen utgjort 25 prosent av grunnlønn).

Idet han kommer ut av stemmeavlukket, setter en av de streikende fyr på dokumentet som lister opp forslagene fra ledelsen. Andre, og de er mange, gjør det samme. Resultatet av avstemningen levner ingen tvil: 88,7 prosent av arbeiderne går inn for å fortsette streiken.

Det er ikke første gang gruvearbeiderne går inn i knallharde streikeaksjoner. International Nickel Company of Canada (Inco) har utvunnet nikkel i området i over hundre år, og under konflikter har USW markert seg som en forhandlingspartner bedriftsledelsen ikke har kommet utenom. Men, på samme måte som en overflyging viser skadene gruvedriften har påført miljøet, har de mange arbeidskampene medført tap av viktige sosiale rettigheter som hele samfunnet nyter godt av. Eller rettere: har nytt godt av.

I 2006 ble det kanadiske selskapet kjøpt opp av det brasilianske multinasjonale konsernet Vale. Det forandret spillet. Selv om hovedkontoret for det nye selskapet, Vale-Inco, ble værende i Canada, foregikk konfliktene ikke lenger i valsetakt – men i samba. Det var ikke nødvendigvis til fordel for gruvearbeiderne.

Det hadde vært en del skepsis i Ottawa til å selge en kanadisk bedrift til en utenlandsk konkurrent, men skeptikerne ble beroliget av løfter fra brasilianerne. Under dekke av finanskrisen var ikke ledelsen i Vale-Inco sein om å løpe fra disse løftene. Den åpne konflikten om det kollektive avtaleverket ga konsernet et påskudd til å droppe forhandlingsprosedyrene som det inntil da (mer og mindre stilltiende) hadde vært enighet om. Med forbløffelse oppdaget de kanadiske gruvearbeiderne at nye framgangsmåter var gjort gjeldende: «Aldri tidligere har «gule» gått løs på streikevaktene våre med makt!» forteller Pascal Boucher, en av lederne for den lokale avdelingen av USW. Denne akselererende utviklingen mot en moderne «sosial dialog» inneholder også et element av «harselering», utført av medlemmer av konsernets sikkerhetstjeneste: «Det går så langt at de forfølger oss, parkerer utenfor boligen vår, og filmer oss åpenlyst når vi kommer og går.» Dette har ingen i Sudbury opplevd før.

Ifølge Doug Olthuis, som har ansvaret for USWs internasjonale virksomhet, henger denne utviklingen sammen med et nytt styrkeforhold, skapt av den nye størrelsen på konsernet: «Nikkelen i Sudbury sto for tretti prosent av omsetningen til Inco. Den representerer ikke mer enn tre prosent for Vale. For dem er ingen gruve uunnværlig, og fagforeningens forhandlingsstyrke reduseres tilsvarende.» Har Vale-Inco-gruppen dermed blitt for stor til at noen kan stå opp imot den?


VALES FØDESTED ER Minas Gerais, en brasiliansk delstat med lang tradisjon for gruvedrift. Etter gullalderen (i det 18. århundre) fulgte jernepoken, som fikk stor strategisk betydning for de allierte under andre verdenskrig. En avtale undertegnet i Washington i 1942 av USA, Storbritannia og Brasil bestemte at gruvene som inntil da hadde vært drevet av det britiske Itabira Company, skulle overføres til et brasiliansk, halvoffentlig selskap, opprettet for anledningen (ved hjelp av amerikanske lån): Companhia Vale do Rio Doce (CVRD).

Ti år senere tok den brasilianske staten kontrollen over CVRD, og selskapet befestet posisjonen sin i «gruvekvadratet» i Minas Gerais. Etter at det ble oppdaget jernmalmleier i Serro do Carajas, utvidet selskapet virksomheten til amazonasdelstaten Pará, og ble i løpet av 1980-tallet verdens største jernmalmeksportør. I 1997 var Vale do Rio Doce blant landets mest lønnsomme virksomheter. Regjeringen til Fernando Henrique Cardoso besluttet at tiden var kommet for å privatisere selskapet.

Det skjedde under mildt sagt tvilsomme forhold. Mens selskapet ble solgt – «skuslet bort», vil noen si – for 3,14 milliarder dollar, er dagens verdi 40 ganger større (139 milliarder dollar). Var jernmalmreservene stipulert til to milliarder tonn dagen før salget? De ble tredoblet i dagene som fulgte. Enda bedre: Et sekstitalls underavdelinger var ikke regnet med som aktiva i verdivurderingen som ble gjennomført av bankgruppen Bradesco – som ble en av de viktigste aksjonærene i det nye, private selskapet.

I 2001 overtok Roger Agnelli ledelsen av selskapet. Det åpnet for ny, aggressiv ekspansjon i utlandet. Firmaet, som nå var blitt multinasjonalt, ble snart den viktigste leverandøren av jernmalm til Kina, og utvidet aktivitetene til å omfatte andre metaller enn jern – nikkel, kobber, mangan, bauxitt, fosfater.

I 2006, da selskapet la under seg Inco, ble det verdens nest største gruveselskap etter BHP Billiton. Operasjonen gjorde det dessuten mulig å få fotfeste i Canada, Indonesia og i Ny-Caledonia. Året etter skiftet det navn til Vale, og fortsatte ekspansjonen: innenfor kull (selskapet fikk konsesjoner i Moatize-distriktet i Mosambik, der verdens største uutnyttede kullforekomster ligger) og innenfor kunstgjødselindustrien (gjennom oppkjøp av selskapet Fosfertil som er en del av multinasjonale Bunge).

Nå brer selskapet seg ut på alle fem kontinenter, i mer enn tretti land. Konglomeratet omfatter omtrent seksti foretak, har 150 000 ansatte, eier 9 000 kilometer jernbane, åtte havner, og flere vannkraftverk. I rekordåret 2008 hadde Vale en fortjeneste på 13,3 milliarder dollar,2 og utbetalte 2,75 milliarder dollar til aksjonærene, en vesentlig større sum enn lønnspotten til de ansatte (1,9 milliarder dollar).

Uheldigvis er ikke alle brasilianere aksjonærer i Vale. Langs jernbanelinjen som forbinder gruvene i Carajas med havnen i Sao Luis, er tallet på lykkelige aksjonærer enda lavere enn ellers. Derfor er ikke aksjeutbytte det første man her forbinder med navnet Vale.


JOSÉ RIBAMA er fagforeningsleder for landarbeiderne i Canaã dos Carajas – en kommune der fem gruveprosjekter er i gang eller på nippet til å bli det. Han forteller om «eksplosjonene, larmen fra maskinene, hundrevis av lastebiler som dundrer forbi – dette berører dagliglivet til folk, og skremmer dyrene. Millioner av tonn med «steril» stein3 og annet avfall dumpes under åpen himmel, regnet river det med seg og forurenser vann og jord». Men det er ikke alt: «For å sette i gang nye gruver kjøper Vale opp jord, og legger ut piggtråd. Bønder som ikke vil selge er plutselig sperret inne, og landarbeiderne trues av arbeidsledighet.»

Det regionale hovedkontoret til selskapet ligger et femtitalls kilometer unna, i Paraupebas. Byen, som for noen år siden ikke var stort mer enn en husklynge, teller nå 150 000 innbyggere. Rundt noen velstående enklaver brer rønnene seg utover. 45 prosent av husstandene i kommunen er uten rennende vann, 90 prosent er ikke koblet til kloakk. Avgiftene kommunen mottar4 rekker ikke til utbygging av infrastrukturer i et tempo som kan holde tritt med strømmen av nye innbyggere.

Hver uke ankommer flere titalls familier, i håp om å finne arbeid hos Vale. Det blir med drømmen for mange. Slik øker «reservearmeen», der selskapet kan hente inn erstatninger for arbeidere som er «ute av drift». Blir man skadet, mister man alt. Organisasjonen som forsvarer ofre for arbeidsulykker har i dag 60 saker gående for arbeidere som er oppsagt og sparket ut av hjemmet sitt som følge av arbeidsulykker.

Når 60 prosent av arbeidsstokken er ansatt gjennom arbeidsformidlere som ikke bryr seg stort om arbeidsrett, dempes kamplysten blant folkene på gulvet. De lokale myndighetene, politiet, rettsapparatet, som tjener på selskapets virksomheter – det kan være støtte i valgkampsammenheng, smøring og andre «arrangementer» – viser heller ikke særlig iver. I april 2010 inntraff noe ganske enestående: En arbeidsrettsdommer i Maraba dømte selskapet til å betale 300 millioner reais (1 milliard kroner) i arbeidsskadeerstatning og renter til flere hundre arbeidere. Noen dager senere ble dommen opphevet av den høyeste arbeidsrettsdomstolen i Brasília, og Vale gjorde kjent at de akter å saksøke dommeren.


BYEN AÇAILANDIA, som også ligger ved jernbanesporet, ble i løpet av 1990-årene et viktig smelteverkssentrum for råstoffet fra Carajas. Ved enden av jernbanen er det planer om å utvide utskipningshavnen Sao Luis Maranhao, et prosjekt som møter motstand fra fiskerne i området.

Økningen i antall lokale konflikter dannet i 2007 utgangspunktet for en felles kampanje, Justiça nos trilhos.5 To år seinere, i forbindelse med det sosiale verdensforum i Belém, møtte de oppsetsige brasilianerne i Vale andre grupper fra ulike himmelstrøk som også var i konflikt med gruvegiganten. «De multinasjonale selskapene er for mektige til å kunne slås lokalt eller nasjonalt», konstaterte de: «kampen må globaliseres». Dermed var tanken født om en internasjonal motstandsbevegelse mot Vale. Streiken blant de kanadiske gruvearbeiderne i Vale-Inco, som startet noen måneder seinere, ble en katalysator. Den første internasjonale samlingen av ofre for Vale fant sted i Rio de Janeiro, selskapets hjemby, i april 2010.

To vans skumper av gårde på dårlige veier i Serra do Gandarela, i delstaten Minas Gerais. I bilene sitter femten representanter for ulike organisasjoner. De arbeider for bønder, urfolk, noen av representantene er miljøvernere, andre er fagforeningsfolk. De kommer fra Peru, Chile, Mosambik, Canada for å delta i «den internasjonale karavanen» som beveger seg tvers over Minas Gerais. «Serra do Gandarela er et vernet naturområde som inneholder førti prosent av de bevarte vannressursene i delstaten», forklarer biologen Isabela Cançado som er aktiv i Movimento pela serra y aguas (Bevegelsen for skog og vann) i Minas. Isabela er bekymret for Vales planer om å utvide virksomheten i regionen. Planene har som mål å femdoble produksjonen av jernmalm. «Dette skjer på tross av at selskapet bryter flere av konsesjonsbetingelsene, og at virksomheten er i strid med normene for vern av vann og biologisk mangfold.»

Spørsmålet om gruvedriftens konsekvenser for vannet, for kvaliteten på det, omfanget av eksisterende reserver, mulighetene for lokalbefolkningen til å gjøre seg nytte av det, dukker stadig opp når karavanen stopper for å ha møter med folk og utveksle synspunkter. Kanadierne trekker fram en sak i Labrador-provinsen på Newfoundland, der Vale vil dumpe giftig avfall i innsjøen Pondy Sand. Chilenerne slår alarm om «tilraning av en offentlig ressurs» – det gjelder de enorme vannmengdene som brukes under bearbeiding av mineralene – til nye gruveanlegg som planlegges i Choapa-provinsen. Hva bøndene angår, er de daglig vitner til forurensing av vannet, opphoping av grålig slam langs elvebredder og grøfter, og fisken som forsvinner. Men hva kan de gjøre?

«I 2006 fikk Vale konsesjon på et kobber-dagbrudd i Cajamarca-fylket i Peru», skyter José Lezma inn. Han er leder for Forsvarsfronten for elvebassenget til Rio Cajamarquino. «Men der hadde vi allerede bitre erfaringer med skadevirkningene av gruvedrift, og det var fort gjort å regne ut differansen mellom arbeidsplassene som ble lovet av Vale, og de som ville forsvinne fra landbruket. Vi bestemte oss for å forhindre at gruva ble åpnet.» Med støtte fra myndighetene tok selskapet alle virkemidler i bruk for å bryte ned motstanden fra bøndene. De gikk så langt som til å ansette tidligere straffedømte og menn knyttet til narkotrafikken i sikkerhetsstyrkene sine. Lezma selv ble sperret inne, og opplevde å få huset sitt plyndret. I 2007 holdt fem hundre bønder gruva okkupert i fem måneder, og tvang selskapet til å fjerne maskinene sine.


I RIO DELTOK om lag 160 mennesker på det internasjonale treffet for Vales ofre. Universitetsfolk, bønder, fiskere, urfolk, fagforeningsmennesker, miljøvernere. Alle som tok ordet var enige: Skadevirkningene av gruvedrift kunne reduseres ved hjelp av tekniske og juridiske tiltak. Dessverre er det ingen ting som tyder på at dette er blant prioriteringene til Vale. Tvert imot. Jacques Boenghik, som er rådgiver for det nykaledonske urfolkets utviklingskontor, refererer et internt skriv fra Goro-fabrikken i Ny-Kaledonia. Der heter det at tiltak for kontroll og overvåking av installasjonene anbefales «bare om dere har tid (…) og tar hensyn til disponibelt mannskap». Og det dreier seg ikke om noe enkeltstående tilfelle.

På det sosiale området er lista over konflikter nærmest endeløs: Fra urfolket Karonsi’e Dongi i Sorowako, Indonesia, som er kastet ut fra forfedrenes jord og nå lever klint inntil en golfbane som tilhører Vale, til 5000 bønder fra Moatize-regionen i Mosambik som er flyttet til elendige forhold med jord som er langt mindre fruktbar enn den de måtte forlate, og langt fra markedene der de selger produktene sine. I Sepetiba-bukta vest i Rio de Janeiro, hvor konsortiet Thyssen Krupp/Vale bygger et smelteverk, er medlemmer av lokale, paramilitære militser blant sikkerhetspersonellet, og en leder for stedlige fiskere, truet på livet, måtte ty til det nasjonale programmet for beskyttelse av menneskerettsforkjempere. Han ble tvunget til å forlate boligen sin, og lever nå i skjul.

Etter deltakernes mening ville ikke Vale ha vært hva det er i dag, og kunne ikke ustraffet ha satt seg ut over nasjonale lover, om selskapet ikke hadde hatt støtte fra myndighetene i landene det opererer i. I Mosambik, skriver avisa O Pais, «er selskapets direktør rådgiver for statssjefen Armando Guebuza i internasjonale spørsmål».6 I Goro «har et anneks til politiets kaserne blitt bygd på Vales område», forteller Jacques Boenghik. «Selskapets restaurant serverer politiet gratis mat, og forsyner det med kjøretøy». Mer vesentlig er det at støtte fra den franske stat (dobbel skattelette, fritak fra tollavgifter, selskapsskatt, bransjeavgift, eiendomsskatt…) utgjør 370 milliarder kroner over tjue år for Goro Nickel.7 Og endelig i Brasil, der Vale alltid har nytt godt av usvikelig støtte fra den staten som bar selskapet til dåpen – lån, bygging av infrastrukturer, spesielt lave kraftpriser.8 Valgkommisjonen har slått fast at 46 folkevalgte, 6 senatorer, 7 guvernører og Brasils president Lula hadde mottatt penger fra Vale under valgkampen i 2006.9


selskapets TETTE FORBINDELSER til statens øverste sfærer tvinger fram en rekke spørsmål. Kort tid etter at et lån på 7,3 milliarder reais (25 milliarder kroner) var innvilget Vale av Den brasilianske utviklingsbanken (BNDES) i 2008 – den største summen noen gang innvilget fra denne institusjonen til noe selskap – ble en av bankens ledere, Luciano Siano Pirres, ansatt som direktør for selskapets strategiavdeling.

Selskapet fikk nok en ripe i lakken i Rio, men å bli enige om akkurat det var ikke det vanskeligste. Langt verre var det å bestemme seg for hva man skulle gjøre videre. «Bevegelsen er i ferd med å ta sine første skritt», vedgår Ana Garcia, en av organisatorene. «Oppgaven som står foran oss er enorm og mange spørsmål henger i løse lufta». Hva med de langsiktige målene og de berørte menneskenes umiddelbare behov? Hva med fagforeningskrav og skepsisen til en utviklingsmodell basert på uttak av naturressurser? Hva med de lokale kampene og kravet om nasjonalisering?

I Sudbury og Port Colburne har de kanadiske gruvearbeiderne i Vale-Inco avsluttet aksjonen etter å ha streiket i et år. Det som er oppnådd gir ingen grunn til å skrike om seier, men gir arbeiderne rett til å gå med hevet hode. I Voisey’s Bay, derimot, fortsetter kampen. «I løpet av året som er gått», skriver Jamie West, en gruvearbeider som deltok i Rio, «har vi lært mye om arbeidsgiveren vår. Vi har lært mye om oss selv, om betydningen av fagforeninger og solidaritet – ikke bare på lokalt nivå eller innenfor vår egen organisasjon, men med arbeidere over hele verden. Vi har lært at mange av oss var aktivister som bare ventet på å bli vekket, ventet på en anledning.»11

Oversatt av L.H.T.




Fotnoter:
1 Raseriet denne privatiseringen forårsaket har ikke forsvunnet: I 2007, under en avstemning arrangert av kampanjen «Vale er vårt», stemte 3,7 millioner brasilianere for renasjonalisering av selskapet.

2 I 2009 var fortjenesten, på tross av krisen, 5,3 milliarder dollar.

3 Stein som ikke inneholder utvinnbare metaller.

4 I 2008 utgjorde de knappe 1,7 prosent av verdien av de utvunnede mineralene.

5 Rettferd på sporet, www.justicanostrilhos.org/

6 O Pais (Mosambik), 23. februar 2010.

7 «L?activité nickel en Nouvelle-Calédonie : pertes et profits» (Om nikkelindustrien i Ny-Kaledonia: tap og fortjeneste), mars 2009, Action Biosphère NC, www.actionbiosphere.com.

8 Vale forbruker alene 5 prosent av landets elektrisitet, som den får til spesielt gunstig pris.

9 Valor Economico (São Paulo), 16. mai 2007.

10 «Vale Inco Strikers Weigh Their Year of Sacrifice and Vote on Deal», 7. juli 2010, http://labornotes.org.