Hva skjedde med regnbuen?

MAN KAN DISKUTERE til man blir rød, grønn og blå hva som var den aller første tegneserien, men det er rimelig bred enighet om at arenaen for tegneserienes moderne gjennombrudd var de amerikanske avisene i overgangen mellom 18- og 1900-tallet. Det som skilte avisseriene fra de eldre tegneseriene (la oss kalle dem forhistoriske) var en mer konsekvent bruk av mediets virkemidler. Sammenhengen mellom billedrutene var klarere og tettere, og teksten var bedre integrert med mer gjennomført bruk av tekstruter og snakkebobler.

Populære The Yellow Kid (1896) av Richard F. Outcault med detaljrike tablåer fra storbygettoen var i formen et overgangsfenomen fra de gamle énrutes karikaturtegningene. Det var Rudolph Dirks som med Knoll og Tott (The Katzenjammer Kids) i desember 1897 etablerte den moderne tegneserietradisjonen. Serien om de to rakkerungene var ikke bare halsbrekkende underholdning. Dirks utnyttet tegneseriens muligheter for billedforløp og samspill mellom tekst og bilde på en mer bevisst måte enn Outcault, selv om serien med sine mange pantomimesekvenser de første årene minner om eldre billedfortellinger.

Avismediets teknologiske, økonomiske og sosiale betingelser preget den formen tegneserien fikk. Med rotasjonspressen kunne man trykke store opplag billig og i farger. For å være sikker på å komme gjennom trykkeprosessen med fasongen i behold, la de fleste tegnerne seg til en kraftig strek med markant innramming av figurene. Samfunnet ble mer urbanisert. Det skapte større, samlede markeder for avisene, og bymiljøene ble dominerende i tegneseriene. Gjennom industrialiseringens økte produktivitet fikk flere fritid, med et voksende marked for underholdning.

Det var store nye lesergrupper for avisene å vinne, og tegneseriene ble en attraksjon. Avisbaronene Joseph Pulitzer og William Randolph Hearst var blant dem som satset stort på tegneserier, blant annet med ukentlige og fargerike bilag. Allerede i 1897 lanserte Hearst-avisen New York Journal bilaget The American Humorist, som ifølge Hearst selv var «åtte fargerike sider som får regnbuen til å ligne et blyrør». Ut av det aggressive publikumsfrieriet kom det mye som er lite minneverdig, men også overraskende mange serier av markant kunstnerisk kvalitet.


FORUTEN HØYT OPPLAG og stor spredning, er det på to måter avisene har et særskilt potensial for publisering av tegneserier. For det første gir det relativt store formatet betydelige visuelle muligheter. For det andre et satirisk potensial gjennom utgivelsesfrekvens og aktualitet. La oss la det siste poenget ligge denne gangen, og se nærmere på avistegneserier som plakatkunst.

Med den barnevennlige eventyrserien Little Nemo in Slumberland (1905) og den freudianske voksenserien Dreams of a Rarebit Fiend (1904) var Winsor McCay serienes første genuint visjonære tegner. I Little Nemo skildret han med enorm detaljrikdom de uvirkelige, storslåtte landskapene og bygningene. Han behersket bruken av perspektiv og billedutsnitt som ingen andre av sine samtidige. I serien finner vi fortellertekniske nyvinninger som split-panel og andre filmatiske grep. Billedutsnitt og -format er tilpasset fortellingens rytme, og fargeleggingen noe av det mest dekorative i tegneseriehistorien.

Lyonel Feininger, en av grunnleggerne av Bauhaus-bevegelsen, hadde også en kort – men spektakulær – opptreden som tegneserie-pioner. Barneseriene The Kin-der-Kids og Wee Willie Winkie’s World (begge 1906) viser en eminent følelse for komposisjon, og Feininger skaper fine grafiske helheter av avissiden. Tegnestilen er kantete, nesten geometrisk – den vektlegger form fremfor realistisk avbildning.

Krazy Kat
(1913) av George Herriman er tegneserienes poetiske klassiker. Pablo Picassos favorittserie handler om hunden Pupp, som elsker katten Krazy, som elsker musen Ignatz – som hater dem begge. Dette noe naturstridige kjærlighetstriangelet utspiller seg i et surrealistisk tegnet ørkenlandskap og er fortalt i en sjarmerende språkmiks av sørlige amerikanske dialekter, fransk og arkaisk engelsk.


I DAG ER DET direkte usannsynlig at en ny McCay, Feininger eller Herriman hadde fått slike muligheter – for ikke å si plass – på avissidene. Ikke bare har formatene skrumpet inn, de globale syndikatene setter også stramme kommersielle og familievennlige rammer omkring innholdet. Hearsts fargerike regnbue har blitt et lite lysglimt av sammenpresset underholdning. Selv om det har vært et generasjonsskifte for tegneseriene i mange norske aviser, gjør de samme rammene seg gjeldende her også. Annerledes formater og konsepter enn korte humorstriper hører til sjeldenhetene.

Da Bill Watterson avsluttet monstersuksessen Tommy og Tigern i 1995, var avisserienes begredelige kår og tilstand en viktig del av bakgrunnen. Han refset degenereringen: «Utrolig nok ble mange av de beste tegneseriene laget tidlig i mediets historie,» fastslo den folkesky serieskaperen i et av sine sjeldne taler.2 Han fortsatte: «Pionertegnerne […] laget sofistikerte serier med en slik vidd og skjønnhet at det blir stadig mer klart for meg at tegneseriens utvikling går bakvendt. Tegneseriestripene beveger seg mot en mer primitiv tilstand, i stedet for vekk fra den.»

Kritikken er fortsatt dekkende. Samtidig har vi også sett enkelte eksempler på annerledes og mer dristige tegneseriesatsinger i aviser. New York Times har hatt et ambisiøst gjesteseriekonsept med bl.a. Daniel Clowes og Jason. Chris Ware trykker sine serier som ukentlige avissider først. Det har blant annet resultert i den geniforklarte tegneserieromanen Jimmy Corrigan.3 Den ikke mindre briljante Ben Katchor publiserer også sine serier på denne måten.4 I Storbritannia har The Guardian trykket Posy Simmonds tegneserieromaner som føljetong, senest det glimrende landsbydramaet Tamara Drewe.5 I Tyskland har Le Monde diplomatique i flere år viet baksiden til avantgardistisk tegneseriekunst. Her hjemme har Dagbladet i år utgitt tegneseriebilag med et helt annet mangfold enn dagsavisens striper. De gode tegneseriene finnes fortsatt i avisene. Man må bare lete litt ekstra.

© norske LMD


Fotnoter:
1 Sitert etter The World Encyclopedia of Comics, 1999, side 13.

2 The Comics Journal, nr. 137, 1990.

3 Chris Ware, Jimmy Corrigan, No Comprendo Press, 2010.

4 Se www.katchor.com/weeklystrips.html.

5 Posy Simmonds, Tamara Drewe, Jonathan Cape, 2007.