Afrika i endring

Det afrikanske paradokset ? landene er svært rike på ressurser, men befolkningen blir bare fattigere ? skaper stadig mer uro i Afrika. Mye av bakgrunnen for opprørene som nå sprer seg i Nord-Afrika, ligger i fallende kjøpekraft. Prisene stiger raskere enn inntektene til brorpar-ten av befolkningen.


I Tunisia satte en fortvilet, fattig gymnasiast fyr på seg selv. Dette startet et opprør som overvant et av de mest undertrykkende regimene i den arabiske verden, skriver El Alaoui Hicham Ben Abdallah (se side 6–7), som kan fortelle at handlingen ikke er enestående, men et tilbakevendende fenomen blant unge tunisiere uten framtidsutsikter.

I Algerie har prisøkninger jevnlig forårsaket opptøyer, men få av dem har fått politiske utløp, forteller Kader A. Abderrahim (se side 8). Nylig besluttet den algeriske regjeringen å innføre moms for alle og stramme inn kontrollene over varesalget. Dette tiltaket skulle i utgangspunktet vært positivt for et land med en stor svart økonomi, hadde det ikke vært for at det er den samme regjeringens vanskjøtsel som har tvunget algerierne til å gå omveier for å overleve. I dagens Algerie, påpeker Abderrahim, er det nesten umulig å kombinere lovlydighet med tilfredsstillelse av sosiale behov.


I AFRIKA SØR FOR SAHARA er paradokset enda mer påfallende. Den demokratiske republikk Kongo (Dr Kongo) har til å dekke over førti prosent hele kontinentets strømbehov med fornybar energi. I tillegg skjuler det seg store mengder dyrebare mineraler under bakken. Likevel er DR Kongo et av verdens fattigste land. Og fattigere i dag enn det var da det ble selvstendig i 1960. Med dagens økonomiske vekst på 5,5 prosent vil det ta mer enn femti år før inntekt per innbygger er på samme nivå som i frigjøringsåret (se side 22–24).

DR Kongo mangler ikke bare infrastruktur for energi, transport, vann og kommunikasjon. Landet mangler også eierskap til store deler av sin naturrikdom. Dette er en av hovedkildene til det afrikanske paradokset som er så synlig i dette landet. Og det viser at politisk selvstendighet ikke er tilstrekkelig for å sikre befolkningens frihet, man trenger også økonomisk selvstendighet.


NYLIG PUBLISERTE en britisk regjeringsoppnevnt kommisjon en rapport om matvareproduksjonen i verden, som kommer med advarsler om kommende matmangel. I Norge følger Yara-ledelsen opp: «Matprisene er i ferd med å nå rekordhøyder. Vi kommer ikke utenom mer genmat i verden.» At råvarespekulasjonen, etter at finanskrisen har svekket tilliten til mer abstrakte spekula-sjonsobjekter, må påta seg en stor del av skylden, eller at vestlige land som sitter på patentene til de genmodifiserte vekstene som fore-slås brukt, er tydeligvis ikke et tema her. Eller på maktmøtet i Davos i januar der matvareproduksjon var en av sakene som visstnok ble diskutert.

Ifølge FAO produseres det i dag nok mat til over elleve milliarder mennesker. Problemet er ikke produksjonen, men snarere fordelingen. Genmodifiserte organismer, som fratar bøndene eierskapet til egen produksjon og påfører ekstra lisensutgifter, og spekulasjon, som gjør at matvarene fjernes lenger fra deres bruksverdi, vil etter all sannsynlighet forverre situasjon.

Hvis revolusjonene i Nord-Afrika lykkes med å vinne politisk selvstendighet, gjenstår den store utfordringen med å tilkjempe seg økonomisk selvstendighet.

© norske LMD


Fotnoter:
1 Aftenposten, 26. januar 2011.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Noen ganger skjer det umulige

Default thumbnail
Neste sak

Gigantdemning og ny infrastruktur søker finansiering

Andre saker om Leder

Default thumbnail

Grønn frikobling

Forutsetningen for en reell grønn politikk er å frikoble den fra økonomisk

0 kr 0