Gigantdemning og ny infrastruktur søker finansiering

Kinshasa, 29. oktober 2010, kommunikasjonsdepartementet. Tillatelsen til å lage denne reportasjen skulle ha blitt trykket for tre timer siden. I mangel av klimaanlegg, inntar en usjarmerende dvale forværelset: ingen strøm. I Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) er det strømbrudd titt og ofte. Strømmen er verken kontinuerlig eller vekslende; den er sporadisk. «Vi må vente til ministeren kommer tilbake, han er den eneste som har lov til å starte reserveaggregatene. Med SNEL (det nasjonale kraftselskapet) vet man aldri når strømmen kommer tilbake.» Med de stadige strømrasjoneringene må de utslitte aggregatene harke dagen lang.

DR Kongo er ikke et unntak. I april 2008 slo Det internasjonale pengefondet (IMF) alarm:¹ I flesteparten av de afrikanske landene sør for Sahara fører dårlig infrastruktur for energi, transport og vann, samt manglende informasjons- og kommunikasjonsteknologi til et produktivitetstap på 30–60 prosent. Dette reduserer også den økonomiske veksten med to prosentpoeng. Men for å bygge nye anlegg eller rehabilitere gamle, trengs det 93 milliarder dollar i året fra 2006 til 2015 – det vil si 15 prosent av kontinentets BNP.²

40–80 prosent av disse infrastrukturmanglene skyldes dårlig strømforsyning. Mens mediene lett lar seg bevege av at hvert tredje afrikanske barn ikke fullfører grunnskolen, er det få som interesserer seg for det faktum at mer enn 75 prosent av barna i Afrika ikke har tilgang til strøm. Med 68 gigawatt (GW) er den samlede produksjonskapasiteten i de 48 landene sør for Sahara knapt på høyde med Spanias. I snitt har en afrikaner bare 124 kilowattimer (kWh) til rådighet i året. Lokale bedrifter rapporterer om strømbrudd i snitt 56 dager i året, noe som medfører et inntektstap på 5–6 prosent.³

SITUASJONEN ER ENDA DYSTRERE I DR KONGO der mer enn 94 prosent av befolkningen mangler strøm. For tiden gir tilkobling til strømnettet ingen garantier på grunn av strømrasjoneringen. Stadige strømbrudd gjør hverdagen til en utfordring for kongoleserne. Kri-minaliteten vokser i de mørklagte byene, sykehusene klarer ikke å oppbevare vaksiner, vannforsyningen stopper opp, for ikke å snakke om de evinnelige turene for å hente vann og ved som tapper krefter og tid. Dette får befolkningen til å ty til hjemmesnekra løsninger, til tider med livet som innsats. Dødelige støt er ikke uvanlig under tjuvtilkobling til strømnettet. Ambassadene og hovedkvarteret for FN-styrken i DR Kongo (Monusco) har i motsetning til vanlige folk en mer regelmessig strømforsyning. I disse områdene finnes det et økende antall «kjøpmenn» som kobler seg på nettet og tilbyr forbipasserende å lade mobiltelefonen eller ta fotokopier midt i gata.

Kontinentet skjuler likevel store muligheter, men de er ujevnt fordelt. Vannkraft er mest lovende. Afrika utnytter bare tre prosent av potensialet.⁴ DR Kongos potensial antas å være på 110 GW, takket være Kongo-elva, og da særlig Inga-strykene i provinsen Kongo-Central. En utvidelse av vannkraftverkene her kan gi en kapasitet på 44 GW – to ganger mer enn De tre kløfters demning i Kina, og nok til å dekke rundt 40 prosent av hele den afrikanske etterspørselen fra Cairo til Kapp det gode håp.

HÅP ER NETTOPP HVA DETTE PROSJEKTET KREVER. To demninger eksisterer allerede, Inga 1 og Inga 2, bygd i 1972 og 1982. Kraftverket forsyner hovedstaden, men også gruvene i Katanga via en 1700 km lang høyspentledning. Dette strategisk viktige stedet er beskyttet av en militærleir. Spesielt etter «august 1998 da opprørere fra geriljagruppa RCD kom hit for å kutte strømmen og lamme landet,» forteller Inga-direktør Mbuyi Thsimpanga fra toppen av demningen. I møtebunkeren med store panoramavinduer er utsikten utover de raske elvestrykene sensurert av evig lukkede persienner. Alt gir inntrykk av pengemangel. Foran tilfeldig opplyste skilt og tekniske tegninger på ustøe stativ, legger direktøren med pekestokk i handa ut om hvor spesielt stedet er. «I teorien genererer hele anlegget 1800 MW,» forteller han. Teoretisk, fordi i maskinrommet hviler pilene på de fleste tellerne på null. Den faktiske produksjonen er på knappe 875 MW.

Teknisk sjef for Inga-anlegget, Claude Lubuma, er overraskende optimistisk. «Tre av de seks turbinene i Inga 1 står. I Inga 2 er fire i drift og tre turbiner i ferd med å repareres med midler fra Verdensbanken, og en siste via midler fra Den afrikanske utviklingsbanken,» forteller han. På den forfalne demningsveggen kan man se spor etter Mobuto-diktaturets skamløse løfter: «Inga – den største kraften i Afrika for Afrika.» For å realisere et slikt mål trenger man midler. Men etter tretti år med diktatur og et tiår med krig troner DR Kongo på toppen av Failed States Index.⁵ Med en gjennomsnittlig økonomisk vekst på 5,5 prosent vil det gå mer enn femti år før inntekt per innbygger er på samme nivå som i frigjøringsåret 1960.⁶

Et enestående paradoks: DR Kongo er blant de førti såkalt Sterkt forgjeldede fattige land (HIPC), samtidig flyter landet over av råvarer. Enkelte kaller det en geologisk skandale. Ifølge forretningsanalytikeren Stuart Notholt er gruveverdiene i DR Kongo på 24 000 milliarder dollar – like mye som det samlede BNP for Europa og USA.⁷ Men landet er blitt offer for andres lyst, og eier ikke lenger seg selv. Kampene for å tilrane seg ressursene og den politiske uroen har stanset vedlikeholdet av Inga-verket og forhindret økonomisk utvikling. Statskassen bunn-skrapt.⁸ En leder i SNEL, som ønsker å være anonym, innrømmer at situasjonen er akutt. «Det kongolesiske strømnettet er det samme som belgierne etterlot seg. Det er foreldet. Situasjonen er kritisk. Strømabonnentene må nå selv kjøpe kabler fordi SNEL ikke har råd til å erstatte ødelagte ledninger,» forteller han.

KLIENTELISTISKE OG UTDATERTE styringsformer hindrer investeringer i infrastruktur, fordi staten tar langt mindre betalt for strømmen enn hva det koster å produsere den. «I de aller fleste landene sør for Sahara er prisene subsidiert og har ikke steget siden 1970-tallet, fordi dette er et viktig argument overfor velgerne. Denne oppførselen kan ikke fortsette,» sier en representant fra Den europeiske investe-ringsbanken. Men hvordan øke prisene på en tjeneste som det store flertallet av befolkningen ikke har råd til?

Det blåser opp i Kinshasa. En tropisk regnskur avløser sandstormen og lammer strømforsyningene i hele byen. Bekmørk natt omslutter departementet for infrastruktur og gjenoppbygging. «Motivert og besluttsomt skal vi sammen gjenoppbygge og modernisere Kongo»: propagandaskiltet for president Kabilas fem prioriterte områder for gjenoppbygging av landet (infrastruktur, helse og utdanning, vann og strøm, bolig, sysselsetting), er i ferd med å bli et fjernt minne. I en skinnsofa omsluttet av hele sin stab forklarer infrastrukturminister Fridolin Kasweshi Musoka at «forbrukernes priser må i dag femdobles hvis SNEL skal få råd til å investere i infrastruktur. Problemet i kraftsektoren er den sosiale profilen på strømfordelingen.»

Viseadministrerende direktør for SNEL, Bernadette Tokwaulu, forteller at politikernes innblanding i de offentlige selskapene ikke gjør ting enklere. «Bryggeriene betaler ikke normal pris. De er subsidiert av staten for å bidra til utvikling! Dessuten har myndighetene pålagt oss å lyse opp hovedgata Boulevard du 30 juin, noe som ikke er en prioritet. I likhet med gatebelysningen i Kikwit, som bare tjener interessene til statsministeren, ettersom det er hans bastion.» I Afrika dekker denne innblandingen ofte over byråkratenes korrupsjon.⁹ Selv om enkelte av dem blir stilt for retten for å statuere et eksempel, i tråd med Kabilas «nulltoleranse» for korrupsjon.

For å kompensere for manglende offentlige midler har DR Kongo vendt blikket mot utenlandske bistandsmidler. «Finansieringen kommer hovedsakelig fra tradisjonelle bistandsinstitusjoner, særlig multilaterale og bilaterale finansinstitusjoner som Verdensbanken, Den afrikanske utviklingsbanken, Den europeiske investeringsbanken, Den arabiske banken for økonomisk utvikling i Afrika (Badea), EU, KFW (Tyskland), Finexpo (Belgia),»¹⁰ forteller energiminister Gilbert Tshiongo. Samtidig anklager Bretton Woods-institusjonene (IMF og Verdensbanken) SNEL for manglende lønnsomhet og for ikke å være i stand til å gjøre jobben sin. De har satt en kraftreform som betingelse for bistanden. Kraftsektoren skal liberaliseres og hele forsyningskjeden åpnes for private aktører.¹¹

Kravene møter protester. «I Afrika krever IMF og Verdensbanken at privat sektor sikrer kraftutbyggingen, mens det i størstedelen av verden er det offentlige som sørger for denne oppgaven. Verdensbanken forsøker å tvinge de offentlige selskapene i kne og vise at de er udugelige for å begrunne privatisering,» mener Franck Mériau, gruve- og energirådgiver i Kinshasa.

Få i SNEL er for reformen som er underveis. «Hvis strømmarkedet liberaliseres vil private aktører stikke av med de lønnsomme markedene og overlate de ulønnsomme sektorene til SNEL. Dette vil ytterligere forgjelde statsselskapet,» sier nestsjef Tokwaulu forarget. Hun fordømmer reformen av de offentlige selskapene like resolutt som sjåføren hennes svinger unna de mange bilene som kjører mot kjøreretningen. Uanfektet avslutter hun: «Per definisjon er det statens oppgave å levere grunnleggende tjenester som strøm.» Privatiseringen kan også lede til at det dannes private monopoler. For i Afrika sør for Sahara er ikke konkurransereguleringen like sterk overalt.

Ifølge energiminister Tshiongo vil det i DR Kongo alene «koste mer enn 6,5 milliarder dollar å doble antallet mottakere og stabilisere strømfor-syningene innen 2015». Infrastrukturprosjektene innebærer store investeringer, som det tar lang tid å tjene inn igjen. Et paradoks: 500 millioner av 987 millioner afrikanere eier en mobiltelefon, mens 700 millioner ikke har strøm. Et telefonnett koster mindre enn et strømnett, og investeringen betaler seg raskt.

SJEF FOR SNEL I KINSHASA, Alain Bokele, er stresset. Mobiltelefonen ringer for n’te gang. Han nøler, faller tilbake i sofaen og sukker: «Situasjonen er virkelig komplisert. Det har blitt utlyst anbudskonkurranser for å modernisere nettet, men interessentene står ikke akkurat i kø.» Inga-direktør Mbuyi Tshimpanga forteller om det samme: «Offentlig-private partnerskap er sjeldne. I Katanga har SNEL gjennomført noen utbedringer sammen med gruveselskaper som TFM og KCC. Problemet med disse partnerskapene er at man fikser de delene av strømnettet som de private investorene er interessert i. Fellesskapet nyter ikke særlig mye av dette.»

Hver og en stiller sin prognose for de dystre utsiktene. Enkelte håper at den globale krisen vil bli en katalysator for investeringer i vekstøkonomier som BRIC (Brasil, Russland, India, Kina), Golf-landene, Tyrkia og Sør-Korea. «Med nedjusterte utsikter for vekst i de avanserte økonomiene, kan man forvente at de økonomiske forbindelsene mellom Afrika og de andre utviklingsregionene blir viktigere,» skriver FN-konferansen om handel og utvikling (Unctad) i sin årsrapport for 2010. Men det er gruveressursene i DR Kongo som tiltrekker seg utenlandsk kapital. «Utviklingen av Afrika er basert på nytten den kan gi for utenlandske selskaper,» sier gruve- og energirådgiver Mériau. Blant tause bord på av en de mest populære libanesiske restaurantene i Kinshasa, går han selvsikkert videre i sin analyse, omgitt av duftende shawarma. «Det er stor investering i handelsområdene, det vil si havnene, flyplassene, motorveiene og generelt i infrastruktur. Alt som legger til rette for den organiserte tømmingen av landet for råvarer. Faktisk er alle de privat-offentlige partnerskapene knyttet til gruvedrift og eksport.»

Et eksempel er verdens største gruveselskap, BPH Billiton, som trenger over 2000 MW strøm til sitt planlagte aluminiumsverk i provinsen Kongo-Central. Selskapet kunne inngå et partnerskap med de kongolesiske myndighetene for å bygge et nytt vannkraftverk: Inga 3. Ifølge de siste forstudiene vil dette kraftverket kunne produsere 4300 MW med en kostnad på sju milliarder dollar. «BHP Billiton skal ha ønsket å begrense kraftverkets kapasitet til 3500 MW eller 2500 MW for å begrense produksjonen til sitt eget forbruk og dermed redusere sine egne utgifter,» forklarer Bienvenu-Marie Bakumanya, journalist i dagsavisen Le Potentiel (Kinshasa).

For å ferdigstille Inga 3 i 2020 og fullføre første fase av gigantdemningen Grand Inga i 2025 (6 GW i første omgang, 39 GW totalt) må den kongolesiske regjeringen skaffe 22,1 milliarder dollar. Tshiongo arbeider opp mot sine gruvekolleger. Han satser på at utvinningsselskapene, i bytte mot konsesjoner, skal finansiere kraftproduksjonen og transportere den til gruveområdene. Og om det er noen megawatt igjen, kan de gå til lokalbefolkningen. Denne typen samarbeid inngås på bekostning av den regionale integreringen. Et annet prosjekt var gitt til konsortiet Westcor hvor fem land inngår (DR Kongo, Angola, Zambia, Botswana og Sør-Afrika). Til slutt bestemte energiministrene på initiativ fra DR Kongo å oppløse konsortiet 20. februar 2010. Avtalen var faktisk i Kongos disfavør ettersom de andre landene fikk like stor eierandel i demningen.

I EN TID MED HEMMELIGHOLD, innrømmer SNELs forsknings- og utviklingsdirektør Waku Ekwi Mapuata bak mørke briller og store papirbunker at «SNEL verken har teknisk eller økonomisk kapasitet til å gjennomføre slike utbygginger». Fram til nå har Vesten stukket av med de store inntektene i Afrika. Landene i Sør lider for tiden under problemene til landene i Nord. I 2006 gikk mindre enn en fjerdedel av bistanden fra tradisjonelle bistandsfond til produksjonssektoren. Hvis europeerne hadde jobbet for å utvikle den private sektoren, ville deres grep om gruveindustrien blitt svekket. Landene i Sør investerer ikke bare i råvarer, men også i større kraftanlegg, transport og hel-se. 17. september signerte DR Kongo «århundrets kontrakt» med tre kinesiske selskaper. Avtalen omfatter bygging av infrastruktur og store banklån i bytte mot fordeler innen utvinning av naturressurser. Denne ambisiøse avtalen kan minne om fortidens koloniale dominans som koblet handel, bistand og direkte utenlandsinvesteringer i tilsynelatende «vinn-vinn»-avtaler.

Kinas eksplisitte antikolonialisme og afro-optimisme vekker entusiasme hos president Kabila. «Vi skal gjøre DR Kongo til Afrikas Kina,» erklærte han i 2007. Kommunikasjonsminister Lambert Mende hyller Kinas inntog: «Det er en ny type samarbeid i våre forretninger. Vi har ikke inntrykk av å gå til et suppekjøkken og åpne munnen på fullt gap mens vi påtvinges svært strenge vilkår.»

Om Kinshasa, som tidligere ble kalt Kin’ la Belle, forlengst har mistet sin prakt, er Kin’ la Poubelle («søppelspann») i endring. På radioen oppfordrer programlederne fortsatt de sultne til å holde ut og bevare troen for «Gud vil i sin nåde kanskje gi deg et brødstykke ved dagens slutt». Men kongoleserne bevarer tappert håpet om en mindre miserabel framtid. Særlig etter at de kinesiske gravemaskinene har etterlatt seg asfalterte veier, nye boliger og stadig mer fullpakkede stadioner. Antallet byggeprosjekter og den raske ferdigstillingen får de kongolesiske myndighetene til å gni seg i hendene. Fra et valgperspektiv tjener dette de styrende. «15 000 km vei kan bli bygd på ti år og ikke 700 km som med tradisjonelle aktører,» sier kommunikasjonsminister Mende, uten å henvise eksplisitt til Verdensbanken, talsrøret for de vestlige bistandsfondene. Denne institusjonen ønsket å rehabilitere ti turbiner i Inga 1 og 2, men har utsatt prosjektet for andre gang. Finanskrisen har gjort at det for øyeblikket ikke finnes midler. Fullstendig renovasjon av Inga-turbinene som skulle gjøres innen 2012, kan bli utsatt til 2016.

Som en umyndiggjort gigant vet landet ikke lenger hvem det er avhengig av. Interessekonflikter øker mellom vekstøkonomiene, særlig Kina, og de internasjonale finansinstitusjonene. På den ene siden gir den kinesike bistanden til vekstøkonomiene en fordel for de afrikanske landene i forhandlingene med de internasjonale finansinstitusjonene, fordi de med den kan motsette seg politiske reformer diktert av Washington-konsensusen.¹² Men alt later til at Kina på sin side tjener på at de Sterkt forgjeldede fattige land blir i stand til å låne mer penger. Det er altså en reell fare for at århundrets kontrakt vil gi DR Kongo århundrets gjeld, og få en ny kreditor. Kinshasa er klar over dette og bestreber seg på å blidgjøre Nord. I desember sa Kabila at «denne fornyelsen ikke hadde vært mulig uten bistanden fra dere alle. Og vi er dere evige takknemlige, særlig EU, som har stått mer betimelig og besluttsomt ved vår side».¹³

ET DAMOKLESSVERD henger over DR Kongo: «den forkastelige gjelden» Mobutos diktatur etterlot seg. Landet som knapt er ferdig med å feire en lang prosess for å få slettet gjeld fra de rike landene i Paris-klubben, angripes nå av ulike gribbefond¹⁴ som krever 452,5 millioner dollar. Målet er SNEL. Blant annet har en sørafrikansk domstol tillatt advokatfirmaet FG Hemisphere å konfiskere 105 millioner dollar av inntektene SNEL regner med å tjene på kraftsalg til Sør-Afrika de neste femten årene. SNELs slagord «Sover so-len, er Inga våken» kan få en ny og uventet betydning.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 IMF, «Regional Economic Outlook: Sub-Saharan Africa», Washington, april 2008.

2 Verdensbanken, «Africa's Infrastructure: A Time for Transformation», Washington, 2010, www.infrastructureafrica.org.

3 Tallene i dette avsnittet er hentet fra henholdsvis: Jean-Michel Severino og Olivier Ray, Le Temps de l'Afrique (Afrikas tid), Odile Jacob, Paris, 2010; Verdensbanken, se over; Africa Infrastructure Country Diagnostic, «Underpowered: The State of the Power Sector in Sub-Saharan Africa» juni 2008 og IMF, se over.

4 «Tap the Water», The Economist, London, 8. mai 2010.

5 The Fund for Peace, Failed States Index 2010, www.foreignpolicy.com.

6 Serge Machailof og Alexis Bonnel, Notre maison brûle au Sud–Que peut faire l'aide au développement? (Huset vårt brenner i Sør–Hva kan utviklingshjelpen gjøre), Fayard, Paris, 2010.

7 African Business, februar 2009.

8 Statsbudsjettet for 2011 er på 6444 milliarder CFA (rundt 7 milliarder dollar).

9 SNEL-sjef Daniel Yengo mistenkes for å ha underslått 10 millioner dollar i Katanga.

10 De internasjonale finansinstitusjonene har gitt 1,5 milliarder dollar til DR Kongo i 2008–2010 ifølge det kongolesiske energidepartementet.

11 I 2006 hadde 75 prosent av landene sør for Sahara prøvd ut privat deltakelse i kraftsektoren og 66 prosent hadde privatisert sitt offentlige kraftselskap. Se IMF, «Regional Economic Outlook», se over.

12 En rekke strandardtiltak brukt på gjeldsrammede økonomier av de internasjonale finansinstitusjonene.

13 Jeune Afrique, Paris, 3. desember 2010.

14 Gribbefond kjøper gjeld fra u-land til svært lav pris på sekundærmarkedet, for så å tvinge disse via rettssystemet til å tilbakebetale lånebeløpet, påløpte renter, gebyr, strafferenter og juridiske utgifter.