Kinesiske dromedarer og saudiarabiske kameler

Riyadh, Langs motorveien, like ved siden av stormarkedet Carrefour, står det neonblinkende skiltet til det nyåpnede China Mart, et gigan-tisk kjøpesenter med tusen og én produkter direkteimportert fra Midtens rike. I Beijing kunngjør det kinesiske pressebyrået Xinhua at 322 muslimer er ankommet fra Gansu-provinsen, og at dette bare er fortroppen for flere tusen kinesiske pilegrimer som skal til Mekka. Fors-kere fra de to landene fullførte i juni 2010 DNA-sekvenseringen av dromedaren (én pukkel). De kinesiske lederne har forært Saudi-Arabia 37 kameler (to pukler), en art som er svært sjelden her. Som symbol på denne eksotiske symbiosen har den kinesiske restauranten Mi-rage satt kamelkjøtt à la pékinoise på menyen.

Alt dette indikerer spektakulær tilnærming mellom de to landene, som er spesielt merkbar på det økonomiske feltet. I 2009 gikk Kina for første gang forbi USA som den største kjøperen av saudiarabisk olje. Saudi-Arabia leverer nå 11,3 prosent av kinesernes oljeimport, mot knappe 4 prosent i 2000. Samme år solgte Kina flere biler til kongeriket – der de er spesielt glad i store biler med høyt turtall (bensinen er billig) – enn til USA.

Fra dette til å forestille seg en totalomdreining i de strategiske alliansene – at Beijing og Riyadh skulle få et så nært forhold at de tilsidesetter Washington – er det mer enn én kommentator som gjør, med begeistring og med bekymring.¹ Men dette er forhastet, ifølge Raed Krimli, en av rådgiverne til den saudiarabiske utenriksministeren Saud al-Faisal: «Vårt forhold til Kina endrer ikke våre strategiske relasjoner til USA, selv om vi er klar over at det vekker uro i Washington.» Men han legger skjelmsk til at det ofte er på oppfordring av «våre amerikanske venner» at Riyadh tar kontakt med Kina, for eksempel i striden om atomanriking i Iran.

John Sfakianakis i Saudi Fransi Bank er like forsiktig. Han understreker at forholdet mellom Kina og Saudi-Arabia er rent økonomisk: «Det stemmer at kineserne eksporterer mer til oss nå, men det gjør de også til de fleste andre land. Saudi-Arabia ønsker også å få en fot innenfor i Kina. Dette forholdet blir politisk først når landet søker innflytelse i regionen, men så langt er ikke det tilfellet.»

INGEN BESTRIDER at oljen er bindeleddet i samarbeidet, som ble innledet på begynnelsen av 2000-tallet, i en tid da olje-forbruket stagnerte i USA og Europa, samtidig som det steg til himmels i Kina. Riyadh ønsket å innlede et langvarig kundeforhold, og Beijing ville sikre seg stabile forsyninger. Kinesiske ledere behersker den diplomatiske tåkepraten, å henvise til folkenes felles skjebne, hvor viktig det er å kunne leve sammen, felles fordeler, og så videre. Men bakenfor pressemeldingene finnes det en gryende bekymring over stormaktens stigende posisjon. I 2003 hevdet en saudisk bestselger kalt «Kampen for å beskytte oljetransporten» at «de imperialis-tiske stormaktene som frykter Kina» hadde iverksatt en blokade som endte med krig.² I kinesisk presse gis det ofte åpent uttrykk for frykt – i ly av ekspertuttalelser – for en eventuell stengning av Malakka-stredet, som oljen transporteres gjennom. Da oljeprisen lå opp under 150 dollar fatet, så kinesiske organer amerikanske skygger foran seg.

For å redusere sin avhengighet har Kina ikke bare inngått handelsavtaler med Saudi-Arabia, de har også fått i stand gjensidige investeringer i oljesektoren. Det saudiarabiske oljeselskapet Aramco har sammen med ExxonMobil og det kinesiske Sinopec etablert et oljeraffineri med en kapasitet på 240 000 fat per dag i den kinesiske provinsen Fujian. Et annet saudiarabisk selskap, Saudi Basic Industries Corporation (Sabic), har sammen med Sinopec bygd et svært petrokjemisk anlegg i Tianjin. I tillegg har kinesiske selskaper investert i bygging av petrokjemiske fabrikker i Saudi-Arabia og har for første gang fått autorisasjon til å gå inn i landets gassutvinning.

Olje (og petrokjemiske produkter) utgjør brorparten av Saudi-Arabias eksport til Kina, mens Kina har styrket sin stilling på stadig flere områder av saudiarabisk økonomi, på alt fra utbygging av høyhastighetslinjer og anlegg for avsalting av sjøvann til aluminiumsverk og sementfabrikker. Billige kinesiske produkter (særlig tekstiler og leker) har funnet et kundesegment blant utenlandske arbeidere og den fattigste delen av befolkningen, uten å vekke fiendtlige reaksjoner som i Afrika, da de ikke truer den lokale industrien. Kina har også begynt å få innpass på markedet for avanserte produkter – alt fra datamaskiner og mobiltelefoner til biler og gravemaskiner.

KINESISK NÆRINGSLIV er svært aggressivt i anbudskonkurransene innen bygg- og anlegg. De holdt på å slå Frankrike i kampen om å bygge en høyhastighetsbane mellom Mekka og Medina. Dette viser ikke bare kinesernes konkurranseinstinkt, men også deres evne til å knytte nære forbindelser med politiske ledere og kongefamilien. Kineserne har også en stor fordel i å kunne importere billig arbeidskraft – 40 000 personer, ifølge tall fra den kinesiske ambassaden – og er alltid rede til, iallfall ifølge en saudiarabisk forretningsmann, å love «å ferdigstille et prosjekt til dagen før».

Medaljen har en bakside. For andre gang på få måneder gikk kinesiske arbeidere innleid til metroutbyggingen i Mekka (påbegynt i november i fjor) til spontan protestaksjon i oktober 2010. De smadret biler og knuste butikkvinduer, et svært sjeldent syn i islams hellige by. De protesterte mot lave lønninger og vanskelige arbeidsforhold i 45 varmegrader.³ Det er lite trolig at saudiarabiske styresmakter satte pris på hendelsen. På andre anleggsplasser overholdes ikke frister, ferdigstilte hus holder ikke forventet standard. Iblant er manglene komiske. Som når en butikk i det flunkende nye China Mart selger safer, men har kataloger og bruksanvisninger kun på kinesisk. Dessuten har billige priser en kostnad. Kinesiske medier har avslørt at metroprosjektet i Mekka gikk med 4 milliarder yuan i underskudd (over 600 millioner dollar) og at det hadde oppstått en tvist mellom entreprenørfirmaet og saudiarabiske myndigheter.⁴

Til tross for dette har Kina på rekordtid fått innpass på en måte som er i ferd med å spre seg til hele Midtøsten. Handelen mellom de to områdene steg kraftig i 2004-2009 – fra 37 til 100 milliarder dollar. Siden 2004 har det blitt holdt regelmessige konferanser for kinesiske og arabiske politikere, næringsledere og representanter fra sivilsamfunnet. Det kulturelle samarbeidet har blitt styrket. Kina har lansert en arabiskspråklig versjon av nyhetskanalen CCTV,⁵ nyhetsbyrået Xinhua har etablert seg i Riyadh og de fleste andre arabiske hovedstedene, mens Al Jazeera har åpnet kontorer i Beijing. I lyriske ordelag har pressen omtalt dette som en nyåpning av Silkeveien som helt fram til det 15. århundret var den viktigste internasjonale handelsruten. De historiske sammenligningene holder ikke helt mål. Silkeveiens glansperiode sammenfalt med storhetstiden til de asiatiske imperiene som sikret for kommunikasjonslinjene, også militært. Der er vi ikke i dag.

En lav profil er en fordel for Beijing i dag. Prins Turki al-Faisal, broren til utenriksministeren og tidligere sjef for etterretningstjenesten, som han ledet under kampen mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan, kaller seg i dag «en helt vanlig borger». Han er en av de få medlemmene av kongefamilien som holder foredrag i USA og som tar imot journalister. «Vårt forhold til Kina er mindre komplisert enn forholdet til USA. Der finnes det ikke lobbyister som påvirker politikken. Vi blir ikke holdt som gisler av interne stridigheter.» Som tidligere ambassadør i Washington, hvor han fikk føle på kroppen de anti-saudiarabiske holdningene etter 11.september, vet han hva han snakker om. I en rekke internasjonale saker, for eksempel Darfur, har Riyadh og Beijing inntatt en lignende linje: respekt for nasjonal suverenitet og ikke-innblanding, samme ironiske forakt for vestlig diplomati som etterlyser menneskerettigheter, noe de anser for å være rent opportunistisk og svært selektivt.

TILLIT KAN IKKE PÅBYS. Mellom Beijing og Riyadh ble den sementert av en begivenhet, en heller usannsynlig spionromanaktig hendelse. Vi er i februar 1985. Krigen mellom Irak og Iran raser for fullt. Bagdad angriper byer og oljeinstallasjoner i nabolandet med raket-ter, krigen rammer saudiarabiske tankskip. Saudi-Arabia, som støtter Saddam Husseins regime, er bekymret. Kong Fahd tar kontakt med Ronald Reagan for å kjøpe missiler.

USAs president frykter reaksjonene fra Israel, som han allerede har fornærmet ved å selge flyradarsystemet Awacs⁶ til kongeriket. Han sier nei. Hvem skulle de nå vende seg til? «Vi kunne enten gå til Moskva eller til Beijing,» forklarer Rihab Massud, som på den tiden var utstasjonert ved Saudi-Arabias ambassade i Washington og i dag er visegeneralsekretær i det mektige Nasjonale sikkerhetsrådet, som ledes av prins Bandar bin Sultan. «Reagan hadde kalt Sovjetunionen ’ondskapens rike’. Vi foretrakk derfor Kina, et land vi ikke engang hadde diplomatiske forbindelser med.»

Denne delikate og strengt konfidensielle oppgaven blir betrodd til prins Bandar, sønn til forsvarsministeren og dessuten daværende ambassadør i Washington, hvor han diskré kan ta kontakt med kinesiske diplomater. Falske økonomidelegasjoner, virkelige militære oppdrag. Hemmelige møter på hoteller i Hongkong, lange forhandlinger. Alt dette fører i desember 1986 endelig fram til en avtale om et femtitalls missiler av typen Dongfeng-3 (i Vesten kjent under betegnelsen CSS-2), med en rekkevidde på over 3000 kilometer og som teoretisk sett kunne transportere atomstridshoder. Kinesiske skip ankommer Saudi-Arabia (for å lure USA, skal lasten angivelig til Bagdad), og saudiarabisk personell gjør seg kjent med de nye våpnene.

Våren 1988 oppdager amerikanske satellitter rakettene. I USA har pressen fått nyss om dette og skriver at missilene «som frakter atomstridshoder» kan nå hele Midtøsten. Israels regjering truer med å bombe saudiarabiske rakettbaser.⁷ Rasende over å ha blitt holdt utenfor, gir USA Saudi-Arabia tre valg: demontere missilene, sende dem tilbake til Kina, eller la amerikanske militære inspisere dem. Krisen når sitt høydepunkt når den amerikanske ambassadøren overrekker kongen en formell protest: Monarken blir rasende og utviser diplomaten, noe som aldri tidligere hadde skjedd.

Stormen blåser til slutt over. I mars 1988 signerer Saudi-Arabia Ikke-spredningsavtalen (NPT) og viser at landet ikke har noen ambisjoner på dette området. USA klarer å berolige Israel. Men saudiaraberne skulle ikke glemme at Kina sto på deres side når det gjaldt som verst. Og Beijing var takknemlige overfor Riyadh for å ha nektet amerikanerne å inspisere rakettene deres, som jo var «sensitivt» utstyr.

DE MILITÆRE RELASJONENE mellom Kina og Saudi-Arabia ble opprettholdt i det skjulte. Selv om det eneste kjente kjøpet av kinesisk materiell var av noe artilleriutstyr i 2008, ble det jevnlig spekulert i anskaffelser av missiler av typen CSS-5 og CSS-6. Dette var nok til å sette i gang fantasien til nykonservative i USA og deres innbilning om et saudiarabisk atomvåpenprogram,⁸ utarbeidet med velsignelse fra Kina og en annen tidligere strategisk alliert, nemlig Pakistan.

Missilkjøpet la grunnen for at det i 1990 ble opprettet formelle diplomatiske forbindelser mellom de to landene. Dette førte til brudd med Taiwan,⁹ da Saudi-Arabia omsider sluttet seg til ideen om at det finnes bare ett Kina. Abdul Karim Yaquob, direktør ved handels- og industrikammeret, bemerker at den gang «var saudiaraberne fullstendig klar over at det var i deres interesse ikke hele tiden å bli oppfattet som Vestens allierte, at en mer balansert holdning var nødvendig, og at Kina i så måte var et godt valg».

Da Kina under Golfkrigen (1990-1991) nektet å stemme for Sikkerhetsrådets resolusjoner som banet vei for krigen, satte det en demper på forholdet. Ettersom Saudi-Arabia etter invasjonen av Kuwait var blitt svært fiendtlig innstilt til Saddam Hussein. Det gikk flere år før forholdet bedret seg. I 2006 la kong Abdullah, som nettopp hadde overtatt tronen, ut på en rundtur i Asia, hans første offisielle utenlandsreise som monark. Han besøkte Kina, India, Malaysia og Pakistan. Dette var første gang en saudiarabisk statssjef kom til Beijing. Besøket var nøye planlagt, og omfattet også delegasjoner fra de sivile delene av samfunnet, til sammen 25 personer hvorav fem hadde kinesisk familietilknytning. I april kom Hu Jintao på et ukelangt gjenbesøk til Riyadh. Her talte han for den rådgivende forsamling (Majliss al-Shura) – et sjeldent privilegium – og undertegnet en rekke avtaler, blant annet en om import av kinesisk medisin.

I Riyadh har man «stor beundring for Kina og den kinesiske sivilisasjon, for den kinesiske mur, og for OL i 2008,» blir vi betrodd av en intellektuell. «Mange saudiarabere ønsker å lære seg kinesisk. Mens de fleste hater USA, er Kinas framgang en slags trøst.» Selv om han erkjenner at dette ikke er gjensidig: «Kineserne beundrer ikke den arabiske verden, for vi er svake og bildet de har av oss stammer hovedsakelig fra Vesten.» Likefullt studerer nå flere hundre unge saudiarabere i Midtens rike, og følger dermed profetens påbud: «Dra ut og søk viten helt til Kina.»

I Saudi-Arabia spares det ikke på noe for å få endret landets image. Etter jordskjelvet i Sichuan sommeren 2006, ga landet størst nødhjelp (over 320 millioner kroner). Sjenerøsiteten fikk stor medieomtale i Kina. Saudi-Arabia bygde også en storslagen paviljong til Verdensutstillingen i Shanghai, som ble en av de mest besøkte. Den besto av en enorm båt, utformet som en halvmåne, med palmer plantet på dekk, en slags hengende hage som skulle symbolisere en oase i ørkenen, nok en referanse til Silkeveien.

LANGS DENNE VEIEN ligger det riktignok tusen og én hindre, som de to partene på beste vis prøver å komme seg rundt. Iransk atomkraft er ikke det minst kompliserte av disse. I mange år har Kina styrket forholdet til Iran, landets tredje største oljeleverandør, langt bak Saudi-Arabia og Angola. Kineserne selger våpen til Iran, og handelen blomstrer på alle områder. I 2009 lå den på 30 milliarder dollar og ligger an til å nå i 50 milliarder i 2015. I Beijing er man derfor svært forbeholden overfor nye sanksjoner mot Iran. Etter flere måneder med forhandlinger, et offisielt besøk av den saudiarabiske utenriksministeren i mai 2010 og flere hemmelige møter mellom ulike delegasjoner, ble Kina overtalt – etter sterkt påtrykk fra USA – til å stemme for Sikkerhetsrådets resolusjon av 9. juni 2010. Diplomatiske kilder i Saudi-Arabia kan bekrefte at landet har gitt Kina garantier for at de er rede til å ta over om Iran skulle innstille oljeleveransene. Kineserne er likevel skeptiske og holder seg strengt til den siste FN-resolusjonen. De motsetter seg samtidig de nye sanksjonene USA og EU går inn for, og har til og med tatt over for vestlige selskaper som har trukket seg ut av Iran.

Saudi-Arabias frykt for at Iran skal videreføre sitt atomprogram – her er de overbevist om at Teheran forsøker å utvikle en atombombe – bunner hovedsakelig i et hensyn som sjelden kommer fram: Konsekvensene dette vil få for forholdet mellom Saudi-Arabia og USA. Vil ikke USA bli fristet til å få i stand en avtale med atommakten Iran, på bekostning av de arabiske landene? «Muligheten for at våre interesser kan bli tilsidesatt, både av Iran og av USA, bekymrer oss,» innrømmer prins Turki al-Faisal. «Da vil vi bli inneklemt mellom to atommakter, Iran og Israel.» Han legger smilende til: «Vi bør takke Herren for Ahmadinejad» – da den iranske lederen gjør en slik utvikling mindre sannsynlig.

DISSE VIDERVERDIGHETENE har ikke endret stort på forholdet mellom Beijing og Riyadh, men de viser hvor forsiktig Kina er med å la seg bli trukket inn i politikken i regionen. Tiden da Kina støttet revolusjonære bevegelser overalt i den tredje verden, og særlig i Midtøsten, er for lengst forbi. Hvem husker vel at Kina sammen med Algerie var første land til å hjelpe Yasir Arafat og Fatah på 1960-tallet? Nå nøyer Kina seg med beroligende uttalelser og avstår fra ethvert direkte engasjement i den israelsk-palestinske konflikten. På 90-tallet innledet Kina til og med et nært militærsamarbeid med Israel, helt til USA la ned veto mot at Israel skulle selge kineserne en Phalcon-radar i juli 2010.¹⁰ «Vår dekning av nyhetsbildet i regionen er todelt,» forteller en kinesisk journalist. «Det fins to parallelle syn, det ene er proisraelsk, det andre proarabisk.»

Da de i 2002 ikke ble invitert til å slutte seg til midtøstenkvartetten (EU, FN, USA og Russland) og fredsforhandlingene, utnevnte Kina en egen spesialutsending til Midtøsten, men denne har så langt spilt en beskjeden rolle. For første gang deltar kinesiske soldater i de internasjonale styrkene i Darfur og i FNs midlertidige styrke i Libanon (UNIFIL), med omlag 350 mann. Beijing tilbød seg i 2006 å sende 1000 soldater, noe som ville implisert landet langt mer i Libanon-konflikten. Disse utsiktene skapte uro i Paris så vel som i Washington.¹¹

Saudi-Arabias ledere er fullstendig klare over at Kina ikke kan tilby dem samme «sikkerhetsgarantier» som USA, garantier som ble gitt da Irak invaderte Kuwait i 1990. Hva med framtiden? I 2008 erklærte Kina at de ville sende de første krigsskipene til kysten utenfor Somalia for å beskytte sin handelsflåte, oljeforsyningene og eksporttrafikken til Middelhavsområdet. I mars 2010 la to kinesiske marinefartøy til kai i Port Zayed (Abu Dhabi). I november ankret ytterligere tre skip opp ved Jeddah.

Den regionale pressen påpekte at det var første gang siden 1400-tallet at kinesiske fartøy gikk i Det indiske hav. Mellom 1405 og 1433 førte admiral Zheng He, en kinesisk muslim, keiserens flåte over havene, til blant annet Hormuz, Rødehavet og østkysten av Afrika. Ifølge enkelte nedtegnelser skal han også ha funnet veien rundt det afrikanske kontinent og våget seg helt til Antillene.¹² Med henvisning til disse hypotesene la en saudiarabisk intellektuell vi snakket med ikke skjul på at han ønsket denne kinesiske gullalderen tilbake igjen, for å slippe unna pliktforholdet til USA.

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 Saudi-Arabia har også søkt om å bli tatt opp i BRIC, sammenslutningen som består av Brasil, Russland, India og Kina.

2 Sitert i Ben Simpfendorfer, The New Silk Road, Palgrave MacMillan, New York, 2009. Se også John Garver, Flynt Leverett og Hillary Mann Leverett, Moving (Slightly) Closer to Iran. China's Shifting Calculus for Managing its «Persian Gulf Dilemma», The Edwin O. Reischauer Center for East Asian Studies, Washington, 2009.

3 Arab News, Jeddah, 13. oktober 2010.

4 Times Weekly, Beijing, 4. november 2010.

5 http://arabic.cntv.cn

6 Se Olivier Da Lage, «Un vade-mecum pour responsables de la coopération militaire» Le Monde diplomatique (fransk utgave), 1985.

7 Om den israelske dimensjonen av krisen, se David B. Ottaway, The King's Messenger. Prince Bandar Bin Sultan and America's Tangled Relationship with Saudi Arabia, Walker & Company, New York, 2008.

8 Om disse konspirasjonsteoriene, se på nettsiden til Washington Post, «Former CIA analyst alleges China-Saudi nuclear deal», blogg skrevet av Jeff Stein, 7. juni 2010.

9 Som også i andre land, har Taiwan fortsatt en svært aktiv handelsvirksomhet i Riyadh.

10 Se Isabelle Saint-Mézard, «Inde et Israël, des partenaires très discrets», Le Monde diplomatique (fransk utgave), november 2010.

11 «China's growing role in UN peacekeeping», International Crisis Group, Brussel, 17. april 2009.

12 Gavin Menzies, 1421, l'année où la Chine a découvert l'Amérique (1421, det året Kina oppdaget Amerika), Intervalles, Paris, 2007.

(…)