Teori og praksis

«Verken for eller mot Vesten,» kunne vært slagordet for revolusjonsbølgen i Nord-Afrika og Midtøsten skriver Alain Gresh (se side 4–5). Det er påfallende at Vesten, hva enn man legger i begrepet, er satt på sidelinjen ideologisk, realpolitisk og begrepsmessig.

Opprørene bunner i krav om universalitet (se Slavoj Zizeks kommentar på side 8–9) som har avkledd den ene vestlige statslederen etter den andre – fra franske ministeres sponsede «ferieturer» til Tony Blairs hyllest av Mubarak og USAs tvetydige nøling. Opprørene har forsterket bristene i den vestlige «liberale» retorikken, som allerede var svekket av angrepene mot WikiLeaks, i så stor grad at man nærmest kan øyne konturene av et nytt sannhetsregime. I gatene i Kairo, Alexandria, Tunis, Sanaa, Manama har unge og eldre fordrevet den rasismen som i den vestlige retorikken har fungert som holdepunkt for sin egen «universelle» eksepsjonalitet og rasjonalitet, nemlig ideen om de andre folkeslagens umodenhet og iboende trang til fanatisme.

På samme måte som de tidligere østblokklandene ble infantilisert etter østblokkens fall («de var ikke modne for demokrati»), samtidig som de var voksne da de kastet de autoritære regimene, har Vesten infantilisert den arabiske befolkningen i flere tiår. Sammenligningen mange har trukket med 1989 blir dermed langt mer problematisk, fordi en viktig komponent i opprøret også gjenfinnes i skjebnen til østblokklandene etter Murens fall. 1989 var ingen revolusjon i en snever forstand: autoritære regimer ble veltet, men det avstedkom ingen ny konseptuell inndeling av verden, ingen ny framtid ble skapt, bare en utvidelse av den vestlige verdensanskuelsen som sa at det hele var over, at historien var slutt.

Som Tariq Ali skriver, hvis revolusjonsbølgen «skal sammenlignes med noe tilsvarende i Europa er det 1848, da revolusjonære opptøyer bare sparte Storbritannia og Spania.» Berøringspunktet Ali nevner for begge revolusjonsbølgene er opprør mot utenlandsk dominans som har skapt og beskyttet en liten kleptokratisk elite, mens store deler av folket opplever stadig dårlige levekår. Ali kunne også ha lagt til at opprørenes diffuse og uensartede uttrykk i spennet fra individuell frihet til nasjonalisme. 1848 var året Marx og Engels skrev Det kommunistiske partis manifest, som ga en politisk ramme for mange av de sosiale kampene i ulike deler av Europa.


DET UVENTEDE ARABISKE OPPRØRET viser konturene av en ny global «klassekamp». Avstanden mellom den ene prosent styrtri-ke og de resterende 99 prosentene øker i et stort antall land. Dette er bakteppet for demonstrasjonene i England mot den nye regjeringens drakoniske sparetiltak, og særlig studentenes protester som ikke bare har mobilisert stort blant studentene (se side 10–11) men også møtt overveiende støtte i resten av befolkningen. Og de amerikanske fagforeningenes – også uventede – kamp mot forsøk på å fjerne retten til å fagorganisere seg. Disse demonstrasjonene er ikke uten kobling til opprøret i den arabiske verden. Bakgrunnen er den sammen, sosial og økonomisk krise forårsaket av nyliberalismens omfordeling av rikdom fra de mange til de få.

«Den nyliberale bølgen som har blitt påtvunget landene sør i Middelhavet i tretti år, har lagt til rette for etableringen av lokale oligarkier,» skriver libanesiske Georges Corms i Le Monde.2 «Måten privatiseringene har blitt gjennomført på, har spilt en sentral rolle i denne utviklingen, så vel som de skrekkelige eiendomsspekulasjonene og utviklingen av bank-, finans- og børssystemene som bare tjener dette nye næringslivsoligarkiet. Mange observatører har naivt trodd at disse nye entreprenørene skulle bli motoren i en innovativ økonomisk dynamikk som ville skape arbeidsplasser og lede til et liberalt demokrati. Virkeligheten har vært en helt annen.» Staten har trukket seg tilbake fra økonomien og kuttet i investeringer uten at dette har blitt fulgt opp av private investeringer. Resultatet er at stadig flere unge står uten mulighet til å få arbeid, uavhengig av utdannelsesnivå. Ifølge Corms viser opprøret i den arabiske verden vei for europeerne til å «øke trykket i kampen mot det redselsfulle nyliberale oligarkiet som utarmer de europeiske økonomiene, som ikke skaper nok jobbmuligheter og hvert år kaster et stort antall europeere av alle nasjonaliteter ut i dyp økonomisk usikkerhet.»


«DISSE OPPRØRENE har umiddelbart gjennomført en slags ideologisk husrengjøring som har feid bort de rasistiske ideene om sammenstøt mellom sivilisasjoner som ble påklistret arabisk politikk tidligere,» skriver Michael Hardt og Antonio Negri i The Guar-dian.3 «Selv om hovedkravet i hele den arabiske verden har fokusert på å få bukt med tyranni og autoritære regimer, finnes det bak dette ene ropet en rekke sosiale krav om arbeid og liv ikke bare for å gjøre slutt på avhengighet og fattigdom, men også gi makt og autonomi til en intelligent og evnerik befolkning.» Demokrati blir på dette bakteppet reformulert til å igjen dreie seg om folk og deres ønsker, ikke rasistiske stereotypier om uforsonlige kulturforskjeller eller legitimering av imperialistiske kriger «for folkets beste». 2011 kan i så måte bli et vannskille, uansett utfallet av folkets opprør i den arabiske verden, som setter en siste spiker i kisten for dogmet om at de ikke finnes alternativer.

© norske LMD


Fotnoter:
1 Tariq Ali, « This is an Arab 1848. But US hegemony is only dented», The Guardian, 22. februar 2011, www.guardian.co.uk.

2 Georges Corm, «Quand la ?rue arabe?, sert de modèle au Nord, Le Monde, 12. februar, 2011, www.lemonde.fr.

3 Michael Hardt og Antonio Negri, «Arabs are democracy?s new pioneers», The Guardian, 25. februar 2011, www.guardian.co.uk.