27. oktober 1999 prøvde den femti år gamle læreren Budimir Baljošević og fire venner å flykte fra den serbiske «gettoen» i Oraho-vac/Rahovëc.1 Dette var flere måneder etter at den NATO-ledede KFOR-styrken hadde gått inn i Kosovo. En rom fra byen, kalt Agron, hadde tilbudt seg å kjøre dem til Rožaje i Montenegro for 1200 tyske mark (4700 kroner) per person. Han hadde gode argumenter for å ta seg så godt betalt: Han var murer og jobbet for TMK, Kosovos beskyttelseskorps, som under NATO-oppsyn skulle sikre at tidligere geriljasoldater fra UCK ble «reintegrert i samfunnet». Agron hadde allerede gjennomført fire vellykkede «eksfiltrasjoner» av serbere fra Orahovac. I nabobyen Djakovica/Gjakovë støpte han grunnmuren til det nye TMK-hovedkvarteret, og det er nettopp her sporene etter de fem serberne stopper.
«Jeg stoppet for å hente svogeren min som skulle følge etter oss i sin bil. Serberne ble sittende i bilen. Da jeg kom ut av huset igjen, ropte noen at jeg skulle gjemme meg, og ukjente personer tok med seg serberne. Vi har ikke hørt noe fra dem siden,» forklarer Agron, som «av sikkerhetshensyn» selv gikk i dekning i flere måneder i Novi Pazar i Serbia. Broren til Budimir Baljošević har mange ganger prøvd å få opplysninger om de savnede, uten hell. «Jeg er blitt oppsøkt av italienske offiserer fra KFOR og av FN-politifolk, men jeg har aldri fått noe informasjon.»
Skjebnen til disse forsvunne serberne er dessverre langt ifra enestående. Negovan Mavrić driver en liten kafé i Velika Hoća, en serbisk enklave noen kilometer fra Orahovac/Rahovëc, og er også leder av lokallaget til Foreningen for pårørende til forsvunne personer. Han viser fram listen over døde og savnede fra kommunen: Levningene etter nitten serbere som ble bortført i 1998 og 1999 er funnet, men 64 andre (55 serbere og ni romer) er fortsatt sporløst borte. Det første drapet på en sivil serber skjedde 12. mai 1998, da serbisk politi og UCK-geriljaen sloss om kontrollen over den lille regionen Orahovac, der det på denne tiden bodde mange serbere. Den siste bortføringen fant sted 28. juli 2000, over ett år etter at Kosovo ble et internasjonalt protektorat.
I DAG er åsene rundt Velika Hoća dekket av vinranker. Landskapet er omsluttet av mektige fjelltopper som markerer grensen mellom Kosovo og Albania: Shar, Paštrik, Has og lenger nord, mot Montenegro, fjellkjeden Prokletije – «forbannelsens tinder». Tidligere levde kosovoalbanere og serbere fredelig sammen i Orahovac/Rahovëc, kommunen som Velika Hoća hører inn under. Etter juni 1999 har den serbiske befolkningen sunket til 700 innbyggere i Velika Hoća og 300 andre som har søkt tilflukt i den serbiske gettoen i den øvre delen av Orahovac. Før 1999 var de nesten 10 000. Serberne ble fordrevet fra de multietniske landsbyene Zoćiste, Opteruša og Retimlije.
Flertallet av de «forsvunne» serberne fra Orahovac ble bortført fra og med juli 1998, da UCK i en kort periode kontrollerte byen. En stor gruppe sivile serbere fra landsbyen Retimlje ble ført til en UCK-base i nabolandsbyen Semetište. Kvinnene ble sluppet fri fire dager senere etter at Røde Kors grep inn, men mennene, deriblant en 16 år gammel gutt, ble aldri sett levende igjen. Noen av dem ble identifisert blant levningene av 21 personer i en massegrav som ble oppdaget i april 2005 i landsbyen Volljakë/Volujak i nærheten av Klina, flere titalls kilometer unna.
Olgica Božanić, som opprinnelig kommer fra Orahovac, men flyktet til Beograd, er aktiv i Foreningen for pårørende til forsvunne personer. Hun har mistet to brødre, flere onkler og fettere, til sammen over ti slektninger. Hun forteller at hun har fått opplysninger om en av dem via tidligere kosovoalbanske naboer, som selv ble holdt fanget i flere måneder av geriljaen, mistenkt for å ha samarbeidet med det serbiske regimet. Ifølge deres vitnesbyrd skal serbere fra Orahovac-regionen først ha blitt holdt fanget i nærheten av UCKs hovedbase i regionen, i landsbyen Drenovac/Drenovcë. Etter krigen skal de ha blitt overført til Deva, en landsby i Has-fjellene ved grensen til Albania. UCK skal der ha overtatt et gammelt militæranlegg og gjort det om til fengsel etter at den jugoslaviske hæren trakk seg tilbake i juni 1999. Overlevende fra Orahovac skal deretter ha blitt ført til Kukës i Albania, og så til kystbyen Durrës, der albanske vitner skal ha sett dem i live i 2001, i et fengsel drevet av UCK.
Likevel er det grunn til å anta at de aller fleste serbere som ble bortført under krigen, er blitt drept inne i Kosovo. Men ingen vet hva som har skjedd med dem som ble bortført etter at NATO-styrkene ble satt inn, selv om hypotesen om deportasjoner til Albania har vært kjent lenge. Šefko Alomerović, leder for Helsingforskomiteen i Sandjak i Novi Pazar, en regional gruppe uavhengig av Helsingforskomiteen i Serbia, hadde høsten 1999 jobbet med denne saken lenge. Hans rapport er umulig å få tak i dag, og Alomerović selv døde i 2003. I intervjuer han ga i 2000, bekreftet han å ha besøkt fem fengsler inne i Kosovo. Det dreide seg om små anlegg, ofte i garasje- eller industribygg i utkanten av byer, med ti-femten fanger. Sjefen for dette nettverket av fengsler skal ha vært en kommandant ved navn Mala, som i virkeligheten het Alush Agushi og hadde nære forbindelser til Ramush Haradinaj.2 Pårørende til savnede skal ha prøvd å «kjøpe tilbake» slektningene sine, men selv om det ble overført store summer til mellommenn, ble ingen sluppet fri, ifølge de pårørendes organisasjoner. Noen serbere skal også ha blitt holdt fanget med tanke på en fangeutveksling med kosovoalbanske fanger i Serbia – som det anslagsvis fortsatt var 8000 av mot slutten av år 2000. Det er imidlertid ingenting som tyder på at det ble gjennomført noen slik utveksling.
IFØLGE ENKELTE KILDER skal mange serbiske fanger ha blitt henrettet i 2001, da regjeringen i Beograd vedtok en amnestilov og løslot kosovoalbanere som var mistenkt for å ha vært aktive i UCK. Noen fengsler i Kosovo skal ha fungert som «transittleirer» for overføring av fanger til Albania. Šefko Alomerović var den første som hevdet at det foregikk handel med organer, der UCK-medlemmer skal ha solgt organer til internasjonale kriminelle nettverk.
Det ble aldri gjennomført noen etterforskning av Alomerovićs avsløringer. De ble avvist av de internasjonale organisasjonene i Kosovo, deriblant UNMIK, FNs midlertidige administrasjon i Kosovo, som på denne tiden ble ledet av Bernard Kouchner.3 Alomerović, som var en kjent menneskerettighetsaktivist og mangeårig motstander av Milošević-regimet, uttalte at han møtte en «vegg av taushet».4 KFOR dementerte på sin side, på tross av alle bevis, at det fantes noen hemmelige fengsler i Kosovo.
Carla Del Ponte, tidligere sjefsanklager for Den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY), skriver i sin selvbiografi også om «muren av taushet» som hun møtte da hun ønsket å undersøke forsvinningene av sivile serbere og påstandene om organhandel.5
Den sveitsiske parlamentarikeren Dick Marty offentliggjorde nylig en rapport utarbeidet på oppdrag fra Europarådet, om inhuman behandling av personer og illegal organhandel i Kosovo (se undersak). I flere intervjuer sier han at «alle i Kosovo» visste at sivile serbere forsvant, og også at mange antatte kosovoalbanske «kollaboratører» ble tatt til fange under krigen. Pristina-avisen Bota Sot har helt siden 1999 skrevet utrettelig om fysisk eliminering av folk som både under og etter krigen sympatiserte med Kosovos demokratiske liga (LDK), organisasjonen til den nå avdøde Ibrahim Rugova. Bajrush Morina, sjefredaktør i Bota Sot, oppsummerer det slik: «Siden 1999 er 3000 mennesker drept i Kosovo. Bare 600 av disse drapene er oppklart. Det har vært mye snakk om blodhevn, men i de aller fleste tilfellene dreier det seg om politisk motiverte drap.» Avisen er selv rammet: To journalister er drept og Morina har lenge hatt væpnede livvakter fra et privat sikkerhetsselskap. Avsløringene i avisen har likevel hele tiden blitt mistenkeliggjort på grunn av koblingene mellom Bota Sot og LDK.
Avisen har også jevnlig skrevet om hemmelige fengsler i Kosovo og i Albania, der kosovoalbanere mistenkt for «kollaboratørvirksomhet» er blitt holdt fanget. 28. februar 2011 startet rettssaken i Mitrovica mot to tidligere UCK-kommandanter, Sabit Geci og Riza Aljaj, som er tiltalt for grove krigsforbrytelser i Cahan-leiren, i fjellene nord i Albania, noen steinkast fra grensen til Kosovo.
CAHAN er en liten fjellandsby som under krigen fungerte som logistikksenter for UCK og oppsamlingssted for de frivillige som dro til Kosovo for å slåss. Bedri Cahani, stedets uformelle leder, innrømmer uten videre at innbyggerne i Cahan drev og smuglet sigaretter til Kosovo, og at han selv fra høsten 1997 hjalp geriljaen med å føre stridende over fjellet om natten. UCK tok i bruk en gammel kaserne som hadde tilhørt den albanske hæren. Bygningene står der fortsatt ved inngangen til landsbyen. For å komme til Cahan fra den albanske byen Kruma må man følge en skrøpelig fjellvei i nesten en mil. Stedet ligger diskré til, og ifølge Dick Martys rapport har den gamle kasernen også vært brukt som fengsel.
Z. Z. oppholdt seg to og en halv måned i «helvetet» i Cahan, og han er ett av kronvitnene i rettssaken mot Geci og Aljaj. Han forteller om systematisk mishandling og grov tortur. Enkelte fanger ble tvunget til å ha sex med hverandre, andre ble utsatt for simulerte henrettelser. «Jeg er antakelig den fangen som var lengst i Cahan, og jeg så bare albanske fanger,» forteller han. Z. Z. sier at han så de viktigste UCK-lederne i Cahan, deriblant Hashim Thaçi, som nå er statsminister i Kosovo.
Alle som ble holdt fanget i Cahan under krigsmånedene våren 1999, var i likhet med Z. Z. sentrale i LDK. De fleste av dem ble tatt til fange i Kukës og Kruma, som veldig mange flyktet til etter å ha blitt fordrevet fra Kosovo av serbiske styrker. Noen hadde vært aktive i Væpnede styrker for republikken Kosovo (FARK), den UCK-rivaliserende geriljabevegelsen som tilhengere av Ibrahim Rugova startet, uten særlig suksess i felten.
I rapporten peker Marty på at en intern fraksjon i UCK bærer et spesielt ansvar. Han kaller denne «Drenica-gruppen», og nevner navn som Hashim Thaçi, Azem Syla, Xhevat Haliti, Kadri Veseli, Fatmir Limaj, Sabit Geci og Riza Aljaj. Disse tidligere geriljakommandantene kommer alle fra regionen Drenica, men de har også en annen ting til felles: De var alle med i Kosovos folkebevegelse, LPK, en illegal gruppe inspirert av «enveristisk» marxisme-leninisme, det vil si tilhengere av det stalinistiske regimet til Enver Hoxha i Albania.
LPK BLE STARTET av albanske innvandrere i Sveits og disponerte et ganske stort nettverk av geriljasoldater i Kosovo. Det var også LPK som tok initiativet til å stifte UCK i 1996, der man slo seg sammen med andre geriljagrupper som allerede opererte i Kosovo, hovedsakelig i Drenica. Den mest berømte av disse geriljakrigerne, den «legendariske kommandanten» Adem Jashari, som dyrkes av mange i Kosovo, ble drept av serbisk politi 6. mars 1999. Vi treffer fetteren hans, Gani Geci, en annen av de opprinnelige geriljakrigerne, som fortsatt lever. Han unnslapp med nød og neppe et attentatforsøk i 2001. Han ble aldri med i Kosovos demokratiske parti, PDK, den direkte arvtakeren etter LPK. Som etterkommer etter bajraktar – «landsbyridderne» i Det ottomanske riket – i landsbyen Llausha sentralt i Drenica, har han hele tiden vært aktiv i LDK og deretter i en liten utbryterfraksjon, som han representerte i Kosovos parlament i forrige valgperiode.
«Vi var lojale mot Ibrahim Rugova. Vi hadde aldri hørt snakk om LPK, og heller ikke om FARK. For oss ble alle de stridende forent under UCKs banner. Da folk fra LPK kom fra Sveits, tok vi imot dem. De hadde penger og lovte å skaffe våpen, men vi skjønte fort at det eneste de var interessert i, var makt.» Geci tenker seg om et øyeblikk, i sitt overdådige oda, det tradisjonelle mottakelsesrommet i hans enorme residens som er gjenoppbygd etter krigen, før han fortsetter: «Uansett kjempet de aldri mot serberne. De stolte på at NATO skulle ta seg av den jobben. De sloss kun mot andre albanere for å skaffe seg absolutt makt, og etter krigen innførte de mafiatilstander i Kosovo.»
Dette blir i stor grad bekreftet i en NATO-rapport fra 2003 som i dag er nedgradert. Der utpekes Xhevat Haliti som Kosovos «gudfar» med kontroll over mesteparten av den illegale virksomheten, fra smugling av varer til narkotrafikk og prostitusjon. Haliti, en sentral lederskikkelse i LPK, var også notorisk kjent som agent for Sigurimi, de hemmelige tjenestene til det stalinistiske Albania. Han er en av de viktigste lederne i «Drenica-gruppen» som omtales i Marty-rapporten og som i realiteten er sammenfallende med ledersjiktet til LPK og dagens PDK.
FOR Å NÅ SINE MÅL hadde PDK en mektig medhjelper: Shërbimi informativ i Kosovës (SHIK), en etterretningstjeneste ledet av Kadri Veseli og Azem Syla. Mot slutten av 2009 ble Kosovo rystet av avsløringene fra en tidligere SHIK-agent, Nazim Bllaca, som offent-lig innrømmet å ha drept en kosovoalbaner som samarbeidet med serbisk politi. Bllaca, som er satt i husarrest i påvente av rettssaken mot ham, kan igjen uttale seg i media. I et intervju han ga til avisen Koha Ditore i januar 2011, hevder han at SHIK drepte «600 personer i månedene etter etableringen av det internasjonale protektoratet, 1000 på ett år.»
Tungebåndene begynner nå å løsne i Kosovo, i alle fall om voldshandlinger begått av UCK mot kosovoalbanere som ble anklagd for kollaboratørvirksomhet eller for å ha støttet et annet politisk alternativ enn geriljaen. Men ingen vil ennå snakke om skjebnen til de forsvunne serberne. Z. Z. forklarer at han etter krigen ble overført fra Cahan-leiren til byen Prizren i Kosovo. «Jeg ble holdt fanget i flere dager i en kjeller sammen med sju eldre serbere og en rom. Vi var to albanske fanger i Cahan-leiren. Vokterne tvang oss til å slå de eldre serberne. Jeg ble til slutt sluppet fri av tyske KFOR-soldater, men da var serberne allerede ført bort, og jeg vet ikke hva som skjedde med dem.» Vi har ikke klart å få bekreftet om Cahan-leiren også etter krigen tok imot serbiske fanger med tanke på organhandel. Men vi vet at mens «dissidenter» fra UCK ble torturert i fangenskap i Cahan våren 1999, fikk geriljaens base i byen jevnlig besøk av representanter fra den amerikanske hærens spesialenheter.6
Oversatt av G.E.
Fotnoter:
1 Den første stavemåten er det serbiske navnet, den andre er det albanske navnet.
2 Haradinaj, tidligere UCK-kommandant i Vest-Kosovo, var statsminister i Kosovo i 2005. Han leder fortsatt sin organisasjon, Alliansen for Kosovos framtid (AAK), og sitter nå fengslet i det internasjonale fengselet i Scheveningen i påvente av ankesaken mot ham i ICTY. I første runde ble han frifunnet, da flere viktige vitner var blitt drept eller hadde trukket seg.
3 Tidligere leder av Leger uten grenser og utenriksminister i François Fillons konservative regjering i Frankrike (2007–2010). Overs. anm.
4 Vanja Mekterovic og Vladimir Radomirovic, «Kosovo: l'archipel des camps de l'UCK» (Kosovo: UCK-leirenes arkipel), Le Courrier des Balkans, 17. april 2000, http://balkans.courriers.info
5 Carla Del Ponte, Madame Prosecutor: Confrontations with Humanity's Worst Criminals and the Culture of Impunity, Other Press, New York, 2009.
6 Det bekrefter den australske legen Craig Jurisevic i Blood on my hands. A surgeon at war, Melbourne, Wild Digo Press, 2010.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
