Verken for eller mot Vesten

Mens Europa oppslukes av frykt for massiv innvandring fra Libya, er USA er bekymret for hvilken innvirkning den arabiske oppvåkningen vil få på maktbalansen i regionen. Araberne derimot, er mest opptatt av å vinne frihet og kontroll over sine egne liv og samfunn, uten innblanding fra øst og vest.

Flere uker med streiker og demonstrasjoner slo innover det store muslimske landet. Økonomisk og sosial krise, presidentfamiliens plyndring av staten, og et grenseløst autoritært styre hadde svekket USAs siste støttespiller i regionen. Washington gir likevel slipp på sin gamle allierte. Utenriksministeren ber diktatoren gå av for å «åpne veien for en overgang til demokrati».

Vi er ikke i Egypt i februar 2011, men i Indonesia i mai 1998. Det er Madeleine Albright som snakker, ikke Hillary Clinton. Suharto, som kom til makten i 1965 med hjelp fra CIA i 1965, blir tvunget av scenen etter å ha massakrert en halv million reelle og antatte kommunister. Med Berlinmurens fall (1989) og Sovjetunionens sammenbrudd (1991) mistet Indonesia sin rolle som forpost i kampen mot kommunismen. I Washington foretrakk man å støtte demokratiseringsbevegelsen, og styre den i retning av USAs interesser. I tillegg ønsket daværende president Bill Clinton å forbedre USAs rykte. Det har vist seg å være et klokt valg, for Jakarta har holdt fast på de tette båndene til Washington, selv om Indonesia er et aktivt medlem i Den islamske konferanse og har vist seg som en selvstendig aktør, som i tilfellet med det iranske atomprogrammet.

Hva kan vi lære av dette? For det første at ingen diktaturer varer evig, selv ikke i verdens mest folkerike muslimske land. Og at interne endringer har innvirkning på utenrikspolitikken, men at denne varierer etter konteksten: Egypt er ikke Indonesia, Midtøsten er ikke Sørøst-Asia.

DET HAR VÆRT VANLIG i de vestlige regjeringskorridorene å le av «det arabiske folket». Skulle de virkelig bry seg om synspunktene til disse hundre millioner individene som man ikke kunne forvente annet av enn, i beste fall, islamistiske eller antivestlige slagord? Man kom jo så godt overens med lederne. Monarkene og presidentene tok jo imot våre ledere, og våre intellektuelle, med en orientalsk gjestfrihet. Disse diktatorene holdt jo oppe fiksjonen om en «fredsprosess», mens den israelske bosettingen fortsatt for fullt.

I løpet av noen få uker har myten om det passive arabiske folket, om deres manglende demokratiske evner, blitt knust. Opprøret i Tunisia og Egypt, protestbevegelsen som ryster hele regionen, fra Algerie til Bahrain, via Jemen og Libya, et opprør som også har spredd seg til det ikke-arabiske Iran, angår ikke bare disse samfunnenes indre anliggender. For første gang siden 1970-tallet kan ikke geopolitiske analyser lenger overse forhåpningene til disse folkene og landene, som igjen har blitt herre over sin egen skjebne.

Dette er først og fremst tilfellet for Egypt. Selv om det er for tidlig å si noe om landets framtidige utenrikspolitikk, vedgår alle kommentatorer at Det hvite hus har mistet en trofast alliert, en lojal venn som sammen med Israel sto sentralt i USAs regionale strategi – Egypt deltok blant annet i krigen mot Irak i 1990–91. De siste årene sto Hosni Mubarak i front for korstoget mot «den iranske trusselen». Han lyktes med å opprettholde illusjonen om en «fredsprosess», presset De palestinske selvstyremyndighetene til å fortsette forhandlingene, tok regelmessig imot israelske ledere i Sharm el-Sheik, ledere som alle sa at de ikke ønsket noen fredsavtale. Han deltok i blokaden av Gaza og bidro til å ødelegge ethvert forsøk på forsoning mellom Hamas og Fatah, selv den som var blitt framforhandlet av det «moderate» Saudi-Arabia (Mekka-avtalen i mai 2007). Under opprøret i vinter holdt noen demonstranter opp plakater på hebraisk, underforstått at det eneste språket Mubarak forsto var de israelske ledernes.

Den egyptiske hærens øverste råd, som i realiteten sitter med makten i Egypt for øyeblikket, har forsikret regjeringene i Washington og Tel Aviv om at landet vil overholde sine internasjonale forpliktelser – en referanse til Camp David-avtalen (1978) og fredsavtalen mellom Israel og Egypt (1979). Det er lite trolig at det egyptiske folket ønsker en ny krigstilstand, men folket ser heller ikke på disse avtalene som en faktor for fred og stabilitet i regionen – snarere tvert imot. Dette påpeker også Steven A. Cook fra tenketanken Council of Foreign Relations (New York): «Ifølge mange egyptere la disse avtalene håpløse begrensninger på Egypts makt samtidig som de lot Israel og USA fritt og uforstyrret forfølge sine interesser i regionen. Fri trusselen om krig med Egypt, sendte Israel flere hundre tusen israelere til bosettingene på Vestbredden og Gazastripen, invaderte Libanon (to ganger), erklærte Jerusalem som sin hovedstad, og bombet Irak og Syria.»

HVER GANG det egyptiske folket har hatt muligheten til det, har det uttrykt solidaritet med Palestina og Libanon. Under krigen sommeren 2006, hang det portretter av Hizbollah-leder Hassan Nasrallah i butikkvinduene, samtidig som regimet kritiserte den samme organisasjonen. Demonstrantene som kjempet for pluralisme og demokrati viste ingen sympati for Iran – et ikke-arabisk og sjiamuslimsk land, som historisk sett oppfattes som en rival, og som for hver dag som går viser seg stadig mer undertrykkende. Men de liker at landet nekter å bøye seg for USA og Israel.

Snart vil en mer representativ regjering i Kairo lytte til folket, til deres meninger om Gaza så vel som i relasjonene til Israel. Denne regjeringen vil garantert føre en politikk som er mer reservert overfor de amerikanske forsøkene på å skape en felles front mot Iran mellom de arabiske landene og Israel.

Kairos handlingsrom avhenger også av økonomien, som har blitt svekket av mange år med «liberalisering». Landet er fortsatt avhengig av militær- og matvarehjelp fra USA og EU. Enkelte trekker fram muligheten for en uavhengig utenrikspolitikk à la Tyrkia. Men handlingsrommet til regjeringen i Ankara bygger på landets dynamiske økonomi, på en BNP som er tre ganger større enn Egypts.

Rystelsene i Kairo har vekket bekymring i de andre «moderate» arabiske landene, i fremste rekke Saudi-Arabia, der Kong Abdullah forsøkte å overbevise Obama om Mubaraks nytte. Disse lederne hjemsøkes av frykten for at USAs innflytelse vil svekkes i regionen. USAs vilje til å samle en stor front mot det iranske atomprogrammet og innføre sanksjoner har ikke dekket over nederlaget i Irak (de amerikanske troppene skulle vært trukket ut i løpet av året og landet er rammet av protestbølgen som slår innover regionen), hengemyren i Afghanistan eller den manglende evnen til å stoppe de israelske bosettingene.

OPPLØSNINGEN AV SAAD HARIRIS libanesiske regjering i januar 2011 og Mubaraks fall har forverret situasjonen for de «moderate» araberne, som har blitt grepet av panikk etter at demokratibevegelsen spredde seg fra Jemen til Bahrain.

Ungdommen i Persiabukta blir også påvirket av det som skjer i Tunisia og Egypt. I en dårlig skjult advarsel rettet mot myndighetene, skrev den saudiske dagsavisen Al-Watan 16. februar at man burde lytte til disse unge menneskene som «interesserer seg for utviklingsplanene, følger med på hvor raskt de blir satt ut i live, måler hvor effektive de er, hva de koster og utveksler informasjon med de som vinner og taper på disse planene» – en allusjon til korrupsjonen som rammer svært mange prosjekter i kongedømmet. Selv før disse hendelsene forsøkte Saudi-Arabia å stake ut en mer selvstendig kurs i regionen, gjennom sterkere bånd til Syria. Og i januar svarte landet positivt på tilnærmingen fra den nye iranske utenriksministeren Ali Akbar Salehi.

De palestinske selvstyremyndighetene mister en trofast alliert i Mubarak, som var fiendtlig innstilt til Hamas og kausjonerte for forhandlingene med Israel. Under debatten i FNs sikkerhetsråd i midten av februar i forbindelse med et resolusjonsforslag fra Mahmoud Abbas mot den israelske bosettingspolitikken, ba Obama Abbas trekke tilbake forslaget. På tross av sterkt press fra Obama nektet Abbas å følge ordre, og viste dermed at han vil kjøre en hardere strategi overfor sin amerikanske storebror. Vil dette lede ungdommen på Vestbredden – så vel som i Gaza – til å gi uttrykk for sine ønsker om mer frihet og verdighet? Til å innlemme sin kamp i en større kamp for likhet og menneskerettigheter? Til å gå fredelig ut i gatene og demonstrere mot sine egne ledere så vel som okkupasjonsmakten? Den israelske hæren forbereder seg på en slik eventualitet og har derfor opprettet en reaksjonsstyrke, avslører Jerusalem Post.2

BENJAMIN NETANYAHUS regjering er enda mer bekymret enn Washingtons arabiske allierte. Regjeringen uttrykte en ufravikelig støtte til Mubarak. Denne holdningen, bemerker Daniel Levy fra den innflytelsesrike tenketanken New American Foundation, kaster nytt lys på Israels konstante henvisning til at landet er «det eneste demokratiet i Midtøsten». Denne frasen uttrykker ikke redselen for å bli isolert, omringet av diktaturer, men snarere et ønske om å forbli det eneste demokratiet.3 I Tel Aviv har ulike regjeringer blitt så vant med provestlige autoritære regimer at de har kunnet ignorerer det arabiske folkets solidaritet med palestinerne.

For øyeblikket er de livredde for endringene som er underveis. De overdriver til det karikerte islamistenes rolle og trekker paralleller til revolusjonen i Iran i 1979. De rasler med sablene og hevder at resten av verden ikke forsto trusselen fra Iran, eller sier til soldatene at de må forberede seg på en ny invasjon av Libanon, slik forsvarsminister Ehud Barak nylig gjorde.4

Hvis «Vesten har tapt», har da Syria, Iran og deres allierte i Hamas og Hizbollah vunnet? Ubestridelig. Men deres svake punkter vedvarer. Hamas er begrenset til Gaza, mens de forventede siktelsene mot Hizbollah-lederne av Spesialdomstolen for Libanon vil svekke denne organisasjonen. I den grad den iranske ledelsen har ønsket velkommen den egyptiske revolusjonen, har den samtidig slått nådeløst ned på demonstrasjoner med lignende krav i Iran.

Syrias president Bashar al-Assad har to trumfkort: den syriske befolkningens frykt for at interne problemer vil kaste landet ut i samme situasjon som i Irak med konflikter mellom ulike trossamfunn; og hans svært populære fordømmelser av Israel. Men landet, som har gitt seg i kast med en liberalisering av økonomien, opplever for tiden en sterk befolkningsvekst og står overfor store økonomiske og sosiale utfordringer, for ikke å snakke om de unge syrernes ønsker om frihet, som ikke skiller seg fra andre unge araberes.

VI HAR TRUKKET FRAM INDONESIA og hvordan Washington tilpasset seg diktaturets fall der. Den store forskjellen med dagens Midtøsten er Palestina, som en rekke kommentatorer (feilaktig) tror har blitt sekundært for demonstrantene. I Kairo forbød arrangørene frivillig anti-amerikanske og anti-israelske slagord, for å konsentrere seg om én motstander, nemlig regimet. Et ønske alle forsto. Men etter Mubaraks fall og under den gedigne seiersfesten i Kairo 18. februar var det mange som ropte at Jerusalem måtte frigjøres.

I flere tiår har USA gitt Israel en nærmest ubetinget støtte, uten å betale prisen (annet enn upopularitet blant vanlige arabere, som de uansett lo av) fordi de arabiske lederne forble trofaste allierte. Denne perioden er nå over. Allerede i mars 2010 stadfestet daværende øverstkommanderende for Midtøsten, David Petreus, dette: «Arabernes sinne i Palestina-spørsmålet begrenser styrken og dybden i USAs partnerskap med regjeringer og folk i regionen og svekker legitimiteten til de moderate regimene i den arabiske verden.»5 Den nye geopolitiske konteksten vil tvinge administrasjonen til å ta noen avgjørende valg. Men vil og kan den det?

Disse spørsmålene kan også stilles til EU, som også har kollaborert åpenlyst med Ben Ali og Mubarak. EU har ikke vært i stand til å ta den minste avstand fra diktatorene. Unionen har inngått flere åpenbart fredsfiendtlige avtaler med Israel. Og den har fremmet en nyliberal politikk som har bidratt til fattigdom og massiv korrupsjon i landene sør i Middelhavet. Vil EU våge å lytte til folket i den arabiske verden, som plutselig viser seg ikke å bestå av skjeggete fanatikere og burkakledde kvinner? Kanskje må sivilsamfunnet i Nord, slik som den libanesiske intellektuelle Georges Corm inviterer til, følge det arabiske eksemplet og «øke trykket i kampen mot det redselsfulle nyliberale oligarkiet som utarmer de europeiske økonomiene, som ikke skaper nok jobbmuligheter og hvert år kaster et stort antall europeere av alle nasjonaliteter ut i dyp økonomisk usikkerhet. Denne negative utviklingen har, også den, blitt skapt til fordel for et lite sjikt av ’ledere’ med årsinntekter som stikker av med stadig større deler av nasjonalinntekten».6

I LØPET AV NOEN ÅR har verden fått flere sentrum. Hvert stort land, fra Brasil til Kina, fra India til Sør-Afrika, forsøker å finne sin plass, ikke for eller mot Vesten, men ved siden av, for å forsvare sine egne interesser. Nato-landet Tyrkia spiller i tråd med dette en stadig mer sentral rolle i regionen og viser tegn til selvstendighet i sitt syn på det iranske atomprogrammet og i Palestina-spørsmålet. Nord-Afrika og Midtøsten vil bli del av denne globale utviklingen. «Det folket i regionen krever, er kontroll over sine egne liv,» mener den tidligere CIA-agenten Graham Fuller som har skrevet boka The Future of Political Islam. «På kort sikt vil dette kreve sterk medisin – Washington må trekke seg tilbake og la disse samfunnene være i fred, avslutte en lang politisk infantilisering av folket i Midtøsten […] basert på en nærsynt forestilling om ’amerikanske interesser’.»7

«Verken øst eller vest» ropte de iranske demonstrantene i 1979, for å si at de var imot både USA og Sovjetunionen. «Verken for eller mot Vesten» kunne dagens arabiske demonstranter godt har ropt, med deres ønske om uavhengighet og selvstendighet i en verden med flere sentrum. De vil bedømme Vesten ut fra dens evne til å forsvare rettferdighet og folkeretten overalt i verden, og spesielt i Palestina. Men de vil ikke lenger akseptere at deres egen regjering bruker motstand mot Vesten som unnskyldning for å innføre diktatur.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Steven A. Cook, «The US-Egyptian Breakup», Foreign Affairs, 2. februar 2011, www.foreignaffairs.com.

2 Yaakov Katz, «IDF prepares over fears of Egypt-style W. Bank demos», The Jerusalem Post, 18. februar 2011.

3 Daniel Levy, «Israel?s option after Mubarak», 13. februar, http://english.aljazeera.net

4 Haaretz, Tel Aviv, 15. februar 2011.

5 Høring i det amerikanske Senatet, 16. mars 2010.

6 Georges Corm, «Quand la ?rue arabe? sert de modèle au Nord» (Når «gata» i de arabiske landene blir forbilde for landene i Nord), 11. februar 2011, www.lemonde.fr.

7 Graham E. Fuller, «Revolution in Egypt », The Christian Science Monitor, Boston, 4. februar 2011.