Mexicos uavhengighet i avhengigheten

Etter at president Calderón kom til makten i Mexico i 2006, har Mexico innordnet seg den amerikanske utenrikspolitikken – i skarp kontrast til Brasils uavhengige holdning til USA. Etter at den honduranske presidenten Manuel Zelaya ble styrtet høsten 2009, anerkjente Mexico og USA valget som gjorde Porfirio Lobo til president i landet. Brasil så vel som EU erklærte valget ulovlig.

I mai 2010 foreslo Tyrkia og Brasil et alternativ til FN-sanksjoner mot Iran, basert på en avtale om utveksling av radioaktivt brennstoff. Mexico stemte for nye sanksjoner, sammen med de fem faste medlemmene i sikkerhetsrådet. Under debatten om Israels angrep på den humanitære konvoien med kurs for Gaza, støttet Mexico USAs proposisjon, som «beklaget» det inntrufne uten å fordømme det. Brasil gikk inn for en klar fordømmelse av operasjonen.

Har Mexico gitt avkall på ytringsfriheten som preget landets utenrikspolitikk fra 1945 til 1982, en ytringsfrihet som ifølge landets ledere var basert på nasjonal suverenitet, ikke-innblanding i andre lands indre anliggender og respekt for selvbestemmelsesretten?


I 1954 tok Adolfo Ruiz Cortines’ Mexico imot Jacobo Arbenz, den guatemalanske presidenten som nettopp var styrtet i et CIA-organisert statskupp. Etterfølgeren til Cortines, Adolfo López Mateos (1958–1964), knyttet bånd til de alliansefrie landene og besøkte bevegelsens fremste representanter: den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser og Indias statsminister Jawaharlal Nehru. I 1962 opponerte López Mateo mot USA, som fikk ekskludert Cuba fra Organisasjonen av amerikanske stater (OAS). President Luis Echeverria (1970–1976) støttet Salvador Allende, tok imot flyktninger fra militærdiktaturene i Sør-Amerika og styrket forholdet til de alliansefrie landene og Cuba. Etterfølgeren, José López Portillo (1976–1982), støttet den sandinistiske revolusjonen og begav seg til Moskva i mai 1978, der han traff Leonid Bresjnev som erklærte: «Våre to land har liknende eller identiske synspunkter i de viktigste spørsmålene.»

Den historiske hukommelsen kan imidlertid være lunefull. Hvis vi ser bort fra enkelte provoserende utsagn, kunne USA gjennom hele den kalde krigen stole på Mexicos lojalitet. Samtidig som han knyttet bånd til de alliansefrie landene, opprettholdt López Mateos et intimt forhold til Washington: I løpet av fire år besøkte han sine kolleger Dwight D. Eisenhower, John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson seks ganger – en rekord. Han voktet seg også vel for å trå over den røde streken som var trukket opp av hans mektige nabo: Mexico ble aldri fullverdig medlem av den alliansefrie bevegelsen, men nøyde seg med observatørstatus. Under den kubanske missilkrisen i oktober 1962 sto Mexico ved USAs side i OAS og fordømte utplasseringen av sovjetiske missiler på kubansk jord.

Siden den gang har Mexico strengt fulgt opp den økonomiske blokaden og regelmessig informert CIA om nordamerikanere og revolusjonære latinamerikanere som har reist til Cuba via meksikanske flyplasser. Echeverria videreførte denne praksisen.


IFØLGE HISTORIKEREN Lorenzo Meyer ble Echeverrias tilsynelatende konfliktfulle forhold til naboen i nord – akkurat som for forgjengerne – brukt til å legitimere en regjering «som ikke kunne regne med noen demokratisk legitimitet, ettersom demokrati var ikke-eksisterende i de sytti årene med autoritært PRI-styre».2 I virkeligheten var Echeverrias forhold til USA helt annerledes. Man har senere fått vite at presidenten ble rekruttert av CIA i løpet av regimet til Diaz Ordaz (1964–1970) som ledd i et program kalt Litempo. Det hadde som mål å kartlegge den revolusjonære venstresiden i Latin-Amerika.3 Under sine seks år ved makten involverte Echeverria seg i «den skitne krigen» – en voldsom undertrykkelse av lokale geriljabevegelser i Latin-Amerika.

Likevel skjedde det en reell tilspissing av forholdet mellom Mexico og USA. I juli 1979 reiste den meksikanske presidenten López Portillo (1976–1982) til Managua for å feire seieren til Den sandinistiske frigjøringsfronten. Med seg hadde han en betydelig pengestøtte til det nye regimet. Han forsynte også det revolusjonære Nicaragua med billig meksikansk olje. 28. august 1981 undertegnet Mexico og Frankrike en erklæring som anerkjente de to revolusjonære væpnede gruppene i San Salvador (FMLN og FDR) som «representative styrker».

Men så snart Reagan var kommet til makten i 1981, hudflettet han sandinistenes Nicaragua som «en alliert av Sovjetunionen to flytimer fra våre grenser».4 Washington la press på Mexico, som litt etter litt ga opp tanken om å gi sandinistrevolusjonen anerkjennelse ved å invitere amerikanske og nicaraguanske leder til forhandlingsbordet. Portillo fortsatte likevel å støtte en forhandlingsløsning – med utgangspunkt i Contadora-gruppen5 – for konfliktene i San Salvador og Guatemala.

Skilsmissen ble aldri fullbyrdet. Stadig under press fra Washington ga Miguel de La Madrid (1982–1989) sine politiske politistyrker tillatelse til å samarbeide diskret med CIA og de meksikanske kartellene for å trene nicaraguanske contras på meksikansk jord og finansiere aktivitetene deres gjennom narkohandel.6

Vi kan altså konstatere at den meksikanske selvstendigheten har vært relativ, en slags uavhengighet i avhengigheten. Ifølge Meyer skriver den seg fra en lite kjent avtale som ikke foreligger skriftlig, men som likevel er forpliktende. Denne avtalen, som ble inngått ved slutten på den meksikanske revolusjonen i 1924, innebærer at USA skal støtte de meksikanske regjeringene og ikke blande seg inn i landets indre anliggender, mens Mexico skal sørge for fred og sikkerhet ved landenes felles grense – på over 3000 kilometer – og indre politisk stabilitet.7


DETTE DIPLOMATISKE SPILLEROMMET ble akseptert i fra 1960 til 1982 på grunn av de økonomiske valg som ble tatt av presidentene i denne perioden – industrialisering, konsolidering av de statlige selskapene (særlig bankene) og utvikling av det nasjonale markedet. Denne politikken ble hovedsakelig finansiert av oljeinntektene – fra 1963 til 1972 gjorde oljeboring i farvannene utenfor Tampico og Campeche Mexico til en olje-makt.8 Men landet forsynte seg også på det internasjonale lånemarkedet.

I 1982 ble alt forandret da gjeldskrisen slo til. Plutselig vaklet landet under vekten av sine gjeldsforpliktelser. Økonomisk hjelp fra Nord-Amerika og reforhandling av lån ble gjort under betingelse av strukturtilpasningsprogram, som de nye nyliberale presidentene fra PRI – de la Madrid og Carlos Salinas de Gortari – ikke hadde noe særlig imot. Meksikanernes bestrebelser – redusering av budsjettunderskudd, deregulering, massiv privatisering av offentlige virksomheter og bankvesenet – ble belønnet med inklusjon i GATT-avtalen i 1986. Inngåelse frihandelsavtalen NAFTA mellom de tre landene i Nord-Amerika i 1993, knyttet definitivt Mexicos skjebne til USA. Heretter avhang landets vekst av handelen med naboen i nord og nordamerikanske investeringer i den meksikanske industrisektoren (se egen sak).

Denne avhengigheten ble ytterligere forsterket av en ny økonomisk krise i de første månedene av Ernesto Zedillos periode (1994–2000). Nok en gang reddet Washington sin nabo i sør med en betydelig nødhjelp: over 40 milliarder dollar fra den amerikanske sentralbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF), Den internasjonale oppgjørsbanken, Verdensbanken og Den interamerikanske utviklingsbank.

«Siden har denne finansielle avhengigheten av de mest konservative næringsområdene i Nord-Amerika begrenset regjeringens utenrikspolitiske handlefrihet. Alt blir gjort for ikke å irritere industri- og finanskonsernene som holder den meksikanske økonomien flytende», hevder økonomianalytikeren Rogelio Ramirez de la O.9 «Dermed behøver ikke USA komme med trusler for å få Mexico til å skifte synspunkt», forteller Jorge Casta–eda, tidligere utenriksminister under Vicente Fox (2000–2006). «Hvert femte eller sjette år siden 1982 har landet vært i krise, vært på randen av konkurs, og det har vært USA som har reddet oss …»10


NEDERLAGET TIL PRI I 2000 og valget av den kristelig-demokratiske forretningsmannen Vicente Fox, tidligere direktør for Coca-Cola i Mexico og leder for Partido Acción Nacional, satte en definitiv stopper for alle ønsker om alliansefrihet.

Fox etablerte tette forbindelser med George W. Bush. Den meksikanske regjeringen stilte sine sikkerhetsstyrker til rådighet for forsvar av den amerikanske grensen etter 11. september 2001, og gikk imot reforhandling av de punktene i NAFTA-avtalen som var mest skadelig for Mexicos økonomi – reforhandlinger som venstresiden og nasjonalistene i PRI krevde. I løpet av noen år var de viktigste private bankene i Mexico kommet i hendene på utenlandske aktører: Citigroup, HSBC, Santander, osv. For første gang i historien til stemte Mexico mot Cuba i FNs menneskerettighetskommisjon i 2003.

Til gjengjeld håpet Mexico på en omfattende reform av de amerikanske innvandringslovene, som ville legalisere de illegale innvandrerne og åpne for fri flyt av meksikansk arbeidskraft mellom de to landene. Dette ville løst det største problemet for meksikansk økonomi: arbeidsledigheten, som i stor grad skyldes mangelen på en nasjonal industripolitikk. Sikkerhetstiltakene i kjølvannet av 11. september gravla disse forhåpningene.

Dagens president, Felipe Calderón, har valgt å sette opp farten i ferden mot en fullstendig allianse med USA. For å vinne det han kaller «krigen mot narkohandelen og den organiserte kriminaliteten» – som næres av korrupsjon og sosial forsømmelse – trenger han hjelp fra USA: etterretning, telefonavlytting, kamp mot hvitvasking av penger. For kun få år siden var det utenkelig, men nå ber intellektuelle som Jorge Casta–eda og Hector Aguilar Camin om amerikansk inngripen på meksikansk jord med en ny Colombia-plan,11 og dermed et nytt tap av suverenitet for landet.

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 Sitert av Ilya Prizel i Latin America through Soviet eyes, Cambridge University press, Cambridge, 1990.

2 Samtale med forfatteren 17.juni 2010. PRI: Partido Revolucionario Institucional, som hadde makten fra 1929 til 2000.

3 Se Jefferson Morley, Litempo: The CIA Eyes on Tlatelolco, National Security Archive Electronic Briefing Book, nr. 204, 18. oktober 2006. Nedgraderte CIA-dokumenter viser at Winston Scott, lederen for CIA i Mexico i 1956?1968, sto bak planen.

4 Tale, 16. mars 1986.

5 Colombia, Mexico, Panama, Venezuela.

6 Se særlig Anabel Hernandez, Los Se–ores del Narco, Mexico, Grijalbo, 2010.

7 Se Lorenzo Meyer, Las raíces históricas del nacionalismo petrolero mexicano, Océano, Mexico, 2009.

8 For ikke å støte naboen, ble Mexico aldri medlem av Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC).

9 Ramirez de la O er en framstående meksikanske konsulent for nordamerikanske selskaper i Mexico. Tidligere økonomiske rådgiver for Andres Manuel López Obrador, kandidat for venstresiden (unntatt zapatistene) under presidentvalget i 2006. Samtale med forfatteren i juli 2010.

10 Samtale med forfatteren i juli 2010.

11 Colombia-planen: Avtale inngått i 1999 mellom Colombia og USA, om utplassering av 1000 nordamerikanske militærrådgivere i de største militærbasene i landet.