Arabisk vår i Palestina

Komiteen som organiserte demonstrasjonene 15. mai oppfordret alle palestinere, i utlandet og i de okkuperte territoriene, til å gå mot Israel. De ba dem avstå fra all vold, og bare bevæpne seg med palestinske flagg. Mobiliseringen er et svar på de mislykkede fredsforhandlingene og blindsporet Hamas og Fatah har havnet i.

Bildene av palestinere samlet på Israels grenser 15. mai 2011 var en drøm for noen, et mareritt for andre. På 63-årsdagen for Israels selvstendighetserklæring og nakba («katastrofen», da flere hundre tusen palestinere ble kastet ut av hjemmene sine) gikk demonstranter fra Syria, Libanon, Jordan og Gaza mot det forjettede land. De var ikke mer enn et par tusen, men de fikk hele verden til å spørre: Hva vil skje hvis flere millioner flyktninger fredelig marsjerer sammen for å flytte grenser og murer? Har disse flyktningene –- som etter Oslo-avtalen i 1993 har vært oversett av Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), selv om det var de som vekket palestinerne på 60-tallet – valgt å ta skjebnen i egne hender?

I Ramallah henger det bannere som krever at alle palestinerne – på Vestbredden og Gaza, i Beirut og Amman – sammen skal velge et Nasjonalråd for hele det palestinske folket. Og det oppfordres til en grunnleggende reform av PLO. Er dette en ny etappe i frigjøringskampen? Israels brutale reaksjon – 14 ubevæpnede palestinere ble drept 15. mai – viser hvor urolige landets lederne er.

Disse nye aspirasjonene til den palestinske grasrota, i kjølvannet av de arabiske opprørene, går utenom Hamas så vel som Fatah. Dette har presset de to fiendebrødrene til å inngå en avtale, signert i Kairo 4. mai av representanter fra 13 palestinske fraksjoner. Avtalen innbefatter opprettelse av en ekspertregjering, løslatelse av fanger de to organisasjonene har i Gaza og Vestbredden, president- og parlamentsvalg innen et år, reform av PLO, sammenslåing av sikkerhetsorganer på et rent profesjonelt grunnlag. Og det gis prioritet til gjenoppbyggingen av Gaza som forhindres av den israelske blokaden.

IKKE OVERRASKENDE ble denne avtalen umiddelbart avvist av israelerne; statsminister Benjamin Netanyahu ba Fatah velge fred eller Hamas. Han unnlot å nevne at israelske tjenestemenn i flere måneder har forsvart deres uvilje mot å inngå en avtale med Mahmoud Abbas med at han bare representerte halvparten av palestinerne. Med forakt for nyanser kalte Netanyahu sågar Hamas «den lokale utgaven av Al-Qaida».2

Denne umedgjørligheten ble anerkjent av Barack Obama som i sin tale 19. mai sa han forsto disse «grunnleggende og legitime spørsmålene for Israel – hvordan forhandle med en part som har vist seg uvillig til å anerkjenne din rett til å eksistere?» Obama og Netanyahu kjenner til teksten i Oslo-avtalen, som de stadig henviser til, som gir PLO alene (ikke den palestinske regjeringen) mandat til å forhandle med Israel om en endelig avtale om statusen til de okkuperte områdene. Hamas tilhører ikke PLO. På samme måte har de to statslederne ignorert erklæringene fra Hamas-lederen Khaled Mechaal, som har gjentatt sin støtte til opprettelsen en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza med Jerusalem som hovedstad, og erklært at hvis en slik stat blir opprettet vil Hamas avstå fra vold.

Avtalen mellom Fatah og Hamas overrasket alle de som i flere år har fulgt de kronglete forhandlingene mellom de to partene. Det er fortsatt vanskelig å si hvor mye av avtalen som vil bli satt ut i live, en rekke punkter er fortsatt i det blå og mistroen mellom partene er godt forankret. Men denne avtalen er drevet fram av sterke tendenser, både hos palestinerne og i regionen.

Fatah og Hamas har blitt konfrontert med en sterk protestbevegelse på Vestbredden og Gaza. I motsetning til de andre arabiske landene, er ikke målet for protestene å velte et regime. Av god grunn: «Vi har verken et regime eller en stat, bare en myndighet og over den okkupasjonen,» sier sosiologen Jamil Hilal til oss i Ramallah. Tusen unge har skreket: «Folket vil ha slutt på spliden». Fatah og Hamas er blitt tvunget til å høre på dette folkekravet.

Fredsprosessen som Fatah har satset alt på siden 1993, ble begravd for flere år siden. Men med fallet til Mubarak i Egypt, Oslo-avtalens gudfar, har Abbas’ parti endelig bestemt seg for å signere dødsattesten. Den vedvarende byggingen av nye bosettinger tømmer dialogen med Israel for alt innhold. Samme dag som Obama holdt sin tale om Midtøsten annonserte den israelske regjeringen at 1550 nye boliger skal bygges i Øst-Jerusalem.

Hamas har på sin side opprettholdt våpenhvilen med Israel og innført den for de andre palestinske fraksjonene, om nødvendig med vold. Plutselig har Hamas blitt utfordret på Gaza av salafistgruper, enkelte også med bånd til Al-Qaida, som anklager organisasjonen for ikke å kjempe militært mot «sionistfienden» og ikke islamisere det palestinske samfunnet ytterligere. Mordet på den italienske palestinaforkjemperen Vittorio Arrigoni i Gaza, utført av en ekstremistgruppe, var et varselskudd. Og ikke minst svekker den israelske blokaden og de daglige vanskene for befolkningen Hamas’ innflytelse.

HAMAS OG FATAH er dessuten rammet av en legitimitetskrise. Deres autoritære, klientellistiske og korrupte oppførsel er ikke så forskjellig fra oppførselen til andre arabiske ledere, som nå møter mye krav om frihet og demokrati.

I tillegg har omveltningene i regionen drevet fram et kompromiss. Med Mubarak mistet Fatah sin viktigste allierte. Demonstrasjonene i Syria og de syriske myndighetenes voldelige reaksjoner har svekket en av Hamas’ sentrale støttespillere, som har huset den utenlandske ledelsen etter utvisningen fra Jordan. 25. mars ble regimet til Bashar al-Assad og Ba’ath-partiet fordømt av den populære forkynneren Yusuf al-Qaradawi, som har bånd til Det muslimske brorskapet som Hamas opprinnelig stammer fra. På tross av press fra Damaskus har Hamas ikke ilt til for å hjelpe sin beskytter.

En annen regional forskyvning skaper også problemer for Hamas-lederne. Undertrykkingen av den demokratiske revolusjonen i Bahrain og den voldelige anti-sjiamuslimske kampanjen ledet av Golflandene med Saudi-Arabia i spissen har forverret disse landenes forholdet til Iran. Og Hamas’ allianse med Teheran er uglesett av de rike forretningsfolkene i Golfen som står for en del Hamas’ inntekter. Dette er årsaken til at Hamas ønsker å knytte seg til den sunnimuslimske stormakten Egypt, noe som har blitt lettere etter Mubaraks fall.

Uten å bryte med USA eller fredsavtalen med Israel, har Egypt klart å rive seg løs fra israelske og amerikanske interesser. Mubarak var imot en forsoning mellom Fatah og Hamas, mye fordi han fryktet at Det muslimske brorskapet skulle få større innflytelse i Egypt. Han så på Gaza først og fremst som et sikkerhetsproblem og bidro til blokaden. Denne frykten er ikke lenger aktuell, i en tid da Det muslimske brorskapet gjør seg klar til å delta i valget i september, og kanskje også i regjeringen. Det nye demokratiske klimaet gjør at egypterne kan uttrykke sin solidaritet med palestinerne, noe den egyptiske regjeringen ikke lenger kan ignorere.

Den egyptiske utenriksministeren har også erklært at grenseovergangen ved Rafah skal åpnes permanent, og kalt den israelske blokaden av Gaza for «skammelig».3 Forsvarssjef Sami Anan har advart Israel, på Facebook: «Den israelske regjeringen må vise måtehold når de snakker om fredsforhandlinger. De må avstå fra å blande seg inn i interne anliggender hos palestinerne.»4

Tidligere egyptisk ambassadør i Damaskus, Mahmoud Choukri, oppsumerer det slik: «Mubarak valgte alltid side med USA, men den nye tankemåten er fullstendig annerledes. Vi ønsker å lage en demokratimodell for regionen, og vi sørger for at Egypt har sin egen innflytelse.»5 Denne endringen viser seg i en opptining av forholdet til Iran, som i likhet med Damaskus har hyllet avtalen mellom Fatah og Hamas.

SOM SVAR PÅ DEN NYE SITUASJONEN i regionen og den mislykkede meklingen i Israel/Palestina-konflikten – bekreftet av avgangen til den amerikanske spesialutsendingen for fred i Midtøsten, George Mitchell – at Obama holdt sin tale 19. mai, to år etter sin berømte Kairo-tale. Han ønsket å vise at USA står på «den gode side i historien», mens det koker i regionen, og å si at amerikanerne kombinerer verdier og interesser: For eksempel fordømte han volden til regjeringen i Bahrain, som huser USAs 5. flåte, samtidig som han ikke sa et ord om Saudi-Arabias rolle.

«Amerikansk lederskap er mer nødvendig enn noensinne,» forsikret utenriksminister Hillary Clinton før Obamas tale. Men, som blant annet Robert Dreyfuss spør seg i The Nation, hvem i Midtøsten hører fortsatt på USA?6 Etter å ha påpekt skuffelsen i Pakistan og Afghanistan, sier han: «På tross av kostbare sanksjoner og gjentatte trusler om militærintervensjon, avviser Iran ikke bare ethvert kompromiss om landets atomprogram, iranerne fortsetter også å støtte anti-amerikanske bevegelser i Irak, Libanon, Palestina og i Golfen. Irak, med en regjering som er et resultat av invasjonen i 2003, har avist ethvert amerikansk militærnærvær og de irakiske lederne gratulerer hverandre seg en ny alliert i Iran.» Og Saudi-Arabia uttrykker høylydt misnøye med måten Obama lot Mubarak falle på og med kritikken av Bahrain.

Netanyahu avviser på sin side, etter å ha stått imot, uten mye skade, kravene om å stoppe bosetningene, enhver tilbakevending til 1967-grensene som Obama snakket om. Han avviser til og med grensene som forhandlingsgrunnlag – løsningen den amerikanske presidenten går inn for. Under møtet mellom de to i Washington 20. mai ga Netanyahu Obama en leksjon i historie og storpolitikk, med arrogansen til den som ikke løper noen risiko. Utover medierapportene om deres møte, betrodde den israelske statsministeren til sine rådgivere: «Jeg gikk til dette møtet med en viss bekymring. Jeg gikk beroliget derfra.»7 Og Obama hyllet «de usedvanlig gode relasjonene mellom de to landene,» den eneste stabile prinsippet i regionen, men også et stort hinder for opprettelsen av en palestinsk stat, som Obama likevel annonserte for 2011 – forgjengeren hans, George W. Bush, lovet at det skulle skje i 2005, og senere i 2008.

Med 17 måneder til neste presidentvalg er Obamas mulighet til å nå dette målet mer enn usikkert. En ting er imidlertid sikkert: Når FNs generalforsamling samles i september for å stemme over opptak av en palestinsk stat innenfor 1967-grensene, vil USA stemme imot. Som de stemmer imot ethvert press på en regjering som i flere tiår har brutt alle FN-resolusjoner, inkludert de som har blitt stemt igjen av USA.

Men de risikerer å bli isolert. Avtalene mellom Hamas og Fatah, opprettelsen av en felles palestinske regjering og Israels umedgjørlighet skaper en god kontekst for Abbas. Flere europeiske land virker dessuten klar for å slutte opp om FN-medlemskapet. Washington kan godt legge ned veto. Men et massivt flertall for vil gi den palestinske staten observatørstatus i FN (for øyeblikket har bare PLO det), på samme måte som Sveits. Palestina vil kunne bli med i FN-organisasjoner (som Unesco og FAO), og stille spørsmål om okkupasjonen av en stat (og ikke bare «territorier») til den internasjonale opinionen og folkeretten. Et beskjedent, men viktig skritt framover.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 At Syria lot demonstrantene passere er åpenbart et signal til Tel Aviv og Washington for å få dem til å forstå at en svekkelse av regimet i Damaskus vil true Israel.

2 «Le Hamas, réplique locale d?Al-Qaida», Israel7.com, 5. mai 2011.

3 «Egypt to throw open border crossing with Gaza», Ahram on line, Kairo, 29. april 2011.

4 «Egypt to open Rafah Crossing», Y-net, Tel Aviv, 29. april 2011.

5 David Kirkpatrick, «In Shift, Egypt Warms to Iran and Hamas, Israel?s Foes», New York Times, 28. april 2011.

6 «Obama Gives Major Middle East Speech?But Is the Region Still Listening?», The Nation, New York, 19. mai 2011.

7 Sitert av Steven Lee Myers, «Divisions Are Clear as Obama and Netanyahu Discuss Peace», New York Times, 20. mai 2011.