«Søndag den 12. demonterer vi leiren [på Puerta del Sol]. Vi drar på en festlig måte og beholder en informasjonskiosk på plassen. Vi skal fortsette arbeidet rundt om i bydelene, vi skal fortsette å samles på offentlige plasser, og vi skal naturligvis fortsatt holde møter her på Sol. Dette er vårt forslag.» Klokka er ni om kvelden, tirsdag 7. juni 2011. Rundt to tusen personer lytter til lederen av generalforsamlingen her på Puerta del Sol – «Solens dør», en kjent plass midt i den spanske hovedstaden. Et stort telt er rigget til med presenninger for å unngå at regnet forstyrrer generalforsamlingen, slik som dagen før og dagen før der igjen. Midt i teltet står lederteamet. Som forventet, får ikke forslaget et umiddelbart flertall. En replikkveksling følger, i første omgang begrenset til tre innlegg for hvert standpunkt.
De første til å ta ordet er imot å bryte opp leiren. De trekker fram fraværet av konkrete seire – «da drar vi herfra uten å ha oppnådd noe som helst» – og påpeker virkningen et oppbrudd vil ha på leirene i andre spanske byer. Så kommer turen til de som er for forslaget. De insisterer på at bevegelsen er blitt så godt organisert at en kraftkrevende leirtilværelse ikke lenger er nødvendig. De to posisjonene virker uforsonlige, og nye replikkvekslinger følger. De imot er i mindretall, men her er det konsensus som gjelder. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
