De bokstavelige metaforene



ABSOLUTTE SVAR vil vi sannsynligvis aldri få. En person som dreper barn med kaldt blod, på kloss hold, er per definisjon en psykopat, i ikke-klinisk forstand. Samtidig er illgjerningene utvilsomt politisk motiverte, et «markedsføringsgrep» for å innlede borgerkrigen, ifølge illgjerningsmannen. Dette reiser det uunngåelige og nødvendig spørsmålet om hvilken politisk kontekst hans forkvaklede «tenkning» har oppstått i.

Som så mange har påpekt er massemorderens «manifest» et inkoherent sammensurium av forkjellige tekster, klipp-og-lim, lange beskrivelser av utstyr og terrorplanleggingen, samt oppvekstskildring og en sentimental dagbok. Tesen som holder det hele sammen er at Europa er i ferd med å erobres av islam og at kontinentets «kulturmarxister» lar dem gjøre det. Altså det Breivik oppfatter som «europeisk kultur» (akkurat hva dette innebefatter er svært uklart) er i ferd med å gå i oppløsning som følge av ytre og interne krefter. De ytre av slu styrke og de indre av «feminin» svakhet (kritikk av feminisme står sentralt, en slags variant av den etter hvert ikke uvanlige kritikken om 68-opprøret).


DET SKREMMENDE her er at det meste av dette ikke er noe nytt, ikke en gal manns ville oppspinn, men noe vi har hørt mange ganger før. Å lese seg bakover i nær fortid, setter mange ytringer retrospektivt i et beskt lys. I det de fleste av oss har lest retorisk, som overdrivelser og metaforer, aner det oss at noe kan ha blitt lest så altfor bokstavelig.

I 2004 sa Carl I. Hagen i en tale til Levende Ord følgende: «La de små barn komme til meg [Muhammed] slik at jeg kan utnytte dem i min kamp for å islamisere verden». Mente han dette bokstavelig eller metaforisk? En henvisning til anti-islamistenes feilaktige tese om at demografisk vekst inngår i en snedig plan for å overta Europa? Da Siv Jensen forut for valgkampen i 2009 lanserte begrepet «snikislamisering», mente hun det konkret? Var det en henvisning til Eurobia-tesen, som står så sentral i Breiviks virkelighetsforståelse? Da Tybring-Gjedde i Aftenposten i fjor stilte det retoriske spørsmålet «Hva var galt med norsk kultur, siden dere [Arbeiderpartiet] er fast bestemt på å erstatte den med noe dere kaller flerkultur? Hva er målet med å dolke vår egen kultur i ryggen?» – var dette en konkret henvisning til dolchstoss, forestillingen om at sosialistene hadde sviktet landet i første verdenskrig, en idé som ble strukturerende for de tyske fascistenes virkelighetsforståelse i mellomkrigstiden?

Det er vanskelig å tro at dette er ment særlig bokstavelig eller at henvisningene er bevisste. Skylden for massemorderens gjerninger kan ikke legges på politikeres eller debattanters ytringer, men i retrospekt viser dette oss vårt alles diskursive ansvar, og hvor nødvendig det er å ta et grundig oppgjør med retorisk opportunisme og skjødesløshet.


EN SEMANTISK GLIDNING har utvilsomt funnet sted i den offentlige debatten etter 11. september 2001. En ny epoke ble innledet i flere betyd-ninger. Åpenlys rasisme mot islam ble stuereint under dekke av tilfeldig valgte menneskerettigheter, som oftest ytringsfriheten og kvinners ret-tigheter. Rasismen ble ikke lenger biologisk begrunnet, men «kulturelt». Islam var blitt et legitimt mål. Krigene i Irak og Afghanistan som først ble framstilt som en blanding av hevn (fange skurkene) og forebygging (ødelegge treningsleirene, osv), fikk etter hvert som situasjonen på bakken endret seg, samme begrunnelse, nemlig å bekjempe et «middelaldersk» islam. Geopolitikken har i det store å hele kretset rundt denne spliden, dette sivilisasjonssammenstøtet. Og de samme bruddlinjene har manifestert seg i den nasjonale politikken.

Tidligere i år satte Marte Michelet fingeren på problemkjernen i norsk politikk med setningen «jeg er svanger med velferdsstatens under-gang»: Med andre ord de stadig gjentatte påstandene om at den norske velferdsstaten ikke er levedyktig på lang sikt og utpe-kingen av de ikke-vestlige innvandrerne som medansvarlige. Dommedagsscenarioene er mange i vår tid – miljøkatastrofe og permanent økono-misk unntakstilstand. Visjonene er få, bevaring av «et eller annet» setter tonen.


MEN HVORFOR I NORGE? Norsk innvandringsdebatt er ganske moderat sammenlignet med debatten i våre naboland. Sverigedemokratenes le-der, Jimmie Åkesson, kaller islam den største trusselen mot landet siden andre verdenskrig. I Danmark nøler Danske Folkeparti ikke med å hevde at muslimsk innvandring er den største nasjonale katastrofen de siste tiårene og maner til kamp med allegoriske (?) henvisninger til motstandsbe-vegelsen under andre verdenskrig. I Frankrike og Italia har politikere i større partier i det siste sagt at Breiviks ideer ikke er helt på jordet. Både David Cameron og Angela Merkel har erklært multikulturalismen død.

Breiviks referanseramme er like mye europeisk og amerikansk som norsk. Glenn Becks utsagn om at Utøya-leiren minnet om Hitlerjugend er talende i så måte for forfallet i amerikansk politikk, bevisst ledet an av Fox News. «Hitling» er et gjentakende fenomen i Tea Party-bevegelsen, som ikke har går av banen for å framstille Obama som Hitler og mane fram den verste dommedagsstemning i protest mot sosiale reformer som etter all sannsynlighet ville kommet dem til gode. Det besynderlige er kanskje at ikke flere terrorhandlinger av denne «konservative» typen skjer i Vesten, at ikke flere tar retorikken alvorlig. Massakren var nærmest en terrorhandling som ventet på en terrorist.

© norske LMD


Fotnoter:
1 «Heretter er det personlig», Dagbladet, Oslo 30. mai 2011.