Chavs – Klasseforakt i spareknivenes Storbritannia

David Camerons insistering på å fornekte fattigdommens rolle i opptøyene i august er talende. Uroen i de fattige byområdene skjer på bakgrunn av en regelrett mobbing av arbeiderklassen.

Noen måneder før Gordon Browns beleirede regjering ble sparket ut av regjeringskontorene i mai 2010, harselerte Labour-parlamentarikeren Stephen Proud med at det fantes de «som faktisk fryktet, fysisk fryktet ideen om at dette store, gullsmykkebefengte filleproletariatet en dag komme til å sparke inn ytterdøra og spise au pair-en deres.»1 Selv i tider med relativ sosial stabilitet, vaker klassefordommene like under overflaten i Storbritannia. Dette er, tross alt, et av de mest ulike samfunnene i den vestlige verden: I London, for eksempel, eier de 10 prosent rikeste 273 ganger mer enn de 10 prosent fattigste. Da lokalsamfunn rundt omkring i landet ble terrorisert i fire dager med opptøyer og plyndring i august, ble Pounds humoristiske bemerkning plutselig virkelighetsnær.

Freden har vendt tilbake til gatene, men landet er fanget i et stort tilbakeslag. Tidens ord – som summer rundt på avisspaltene, på Twitter og i politikeres taler – er feral, forvillet: «forvillet ungdom», «forvillede rotter» og den «forvillede underklassen». I Daily Mail beskrev den framtredende høyreorienterte journalisten Richard Littlejohn de som sto bak opptøyene som en «ulveflokk av forvillede hjemløse og omstreifere» og mente de burde klubbes «som selunger».2 Den såkalte underklassen, som allerede var erklært udugelig, framsto nå også som proppfull av rabiate dyr.

Det er i denne febrilske atmosfæren at David Camerons regjering har foreslått at de som dømmes for opptøyer og plyndring kan kastes ut av sosialboliger (sammen med familiene, en åpenlys kollektiv avstraffelse) og miste retten til trygdegoder. Det «burde være mulig å kaste dem ut og holde dem ute,» sa Cameron til parlamentet, og bystyrer landet over – blant annet i Nottingham, Salford, Westminister – annonserte at det var nettopp det de ville gjøre. I tillegg til å opprette en forbindelse mellom uroen og folks sosiale bakgrunn, har en presedens blitt satt: Hvis du er fattig og begår en forbrytelse, straffes du dobbelt.
I en relativt forståelig stemning av sinne og frykt, har de som offentlig har gått ut og foreslått at vi må se nærmere på de sosiale og økonomiske årsakene til volden blitt skreket til taushet med anklager om at de unnskylder en meningsløs vold. Midt i nesten-hysteriet har rettssaker blitt hastet gjennom domstolene og dommerne har felt latterlige dommer. «Tobarnsmor, ikke involvert i urolighetene, fem måneder i fengsel for å ha tatt imot stjålne kortbukser,» skrøt Manchester-politiet på Twitter. «Det finnes ingen unnskyldninger!» To unge menn ble dømt til fire år i fengsel – mer enn mange får for uaktsomt drap – for å oppildne, på Facebook, til opptøyer som aldri fant sted.

Tiden etter opptøyene har vist oss et rettssystem som vanskelig kan beskrives som blindt for rikdom og makt. I 2009 ble det politiske etablissementet rystet av en skandale da det ble avslørt at flere parlamentsmedlemmer systematisk hadde underslått skattebetaleres penger. Bare tre av dem endte opp i fengsel. Enkelte av dem underslo penger for å betale for de samme flatskjerm-tv-ene som plyndrerne i august bar ut av butikkene. Da Labour-politikeren Gerald Kaufman ble avslørt for å ha snusket til seg en Bang & Olufsen-tv til 8750 pund, ble han bare bedt om å betale tilbake pengene. I motsetning til 23-åringen Nicolas Robinson – en mann uten tidligere dommer – som ble dømt til seks måneder i fengsel for å ha stjålet en kasse med vann verdt 3,50 pund under opptøyene.


«KOSOVO-AKTIG SOSIAL RENSNING»

Storbritannias konservative parti er planetens mest suksessfulle valgorganisasjon og i reaksjonene på krisen ser vi hvorfor. Da bankene ble slept ut av den økonomiske frontkollisjonen i 2008 kunne det virke som markedsøkonomien hadde fått repet godt festet rundt halsen. Men da kollaps i skatteinngang og økende velferdsutgifter sendte gjelden i været, klarte Camerons konservative på utspekulert vis å forvandle en krise i privat sektor til en krise for det offentlige. Og dermed har en krise – nok en gang – blitt en gyllen anledning for den britiske høyresiden: Denne gangen til å forsterke stereotypiene om de fattige for å legitimere nedsablingen av velferdsstaten.

I utgangspunktet kunne det synes som om en av Camerons første ytringer om uroen var godt plantet i venstresidens språk: «Sosiale problemer som vi har latt utvikle seg i flere tiår har eksplodert i ansiktet på oss.» Men han snakket verken om fattigdom eller arbeidsledighet. I stedet la Cameron skylden på en «moralsk kollaps». Med et nytt, mottakelig publikum skapt av det store politiske tilbakeslaget, hevdet han at roten til problemet var «barn uten fedre, skoler uten disiplin og belønning uten innsats». En av løsningene hans er å bygge en velferdsstat som «ikke belønner lediggang». De udugelige, umoralske fattige og deres kaotiske liv har skylden.

Den underliggende logikken er at fattigdom er resultatet av personlige defekter eller atferdsproblemer. Dette er en bekvem måte å få oppslutning om aggressive angrep på velferdsgoder. For eksempel, et planlagt tak på bostøtten – hovedsakelig gitt til fattige med jobb – som risikerer å sette flere tusen på gata. En ikke navngitt konservativ minister har gått så langt som å sammenligne denne politikken med «The Highland Clearances», da bønder brutalt ble bortvist fra de skotske highlands på 1700- og 1800-tallet. Selv Boris Johnson – Londons konservative borgermester – svarte heller svulstig at han ikke ville tillate en «Kosovo-aktig sosial rensning» i hovedstaden. Men når de fattige reduseres til udugelige dyr, kan menneskelig sympati nøytraliseres.


EN BORGERLIGGJORT ARBEIDERKLASSE

Det vi har sett i opptøyene er den fullstendige utbredelsen av karikeringen av chavs (talende nok kalte vokalisten i rockegruppa Travis opptøyene for «The Chav Spring», en arrogant referanse til den arabiske våren). ’Chav’ – et ord som sannsynligvis stammer fra romani-ordet for barn, chaavi – ble allment kjent i England i 2004. Det gikk først inn i ordboka som «en ung person fra arbeiderklassen som kler seg i sportsklær», men det ble raskt brukt med mer hatske, klasseforaktende konnotasjoner, som antisosial atferd, smålighet, udugelighet, idioti, grisefyll, osv.

Akronymer ble lagd, som «Council Housed Associated Vermin» (sosialboligassosiert utøy), og et giftspredende nettsted kalt ChavTowns avviste hele arbeiderklassestrøk som fulle av chavs. Mens positive framstillinger av folk fra arbeiderklassen i stor grad har forsvunnet fra mediene, oversvømmes de av chav-karikaturer. Den mest kjente er karakteren Vicky Pollard fra komiserien Little Britain, en udugelig hvit arbeiderklassealenemor som er så dum at hun bytter en av sine mange unger mot en Westlife-CD. En meningsmåling i 2006 viste at 70 prosent av folk i tv-bransjen mente hun var en «presis framstilling» av den hvite arbeiderklassen.

Chav-karikaturen dukket opp i en tid da journalister og politikere fra hele det politiske spekteret hevdet at vi alle var blitt middelklasse – med et stort unntak. Mens den ambisiøse arbeiderklasse visstnok hadde blitt borgerliggjort, hadde restene av den gamle arbeiderklassen oppløst seg til en udugelig masse. Den prominente høyreorienterte journalisten Simon Heffer formulerte det slik: «Den respektable arbeiderklassen har nesten dødd ut. Det sosiologer pleide å kalle arbeiderklassen arbeider vanligvis ikke i det hele tatt lenger, men livnæres av velferdsstaten.»3 Da jeg intervjuet Heffer, beskrev han den på samme måte som den «forvillede underklassen» som har blitt gitt skylden for opptøyene. Heffer ville aldri drømt om å slenge rundt ordet ’chav’ – men han trakk fram chav-karikaturen.


MØRBANKET ARBEIDERKLASSEKULTUR

Selv om de fleste ikke ville sagt det så ufint, er det en teori som har blitt bredt omfavnet av den britiske eliten. For høyresiden er unntaket til den britiske middelklassen, «underklassen». Teorien til den amerikanske kvasi-statsviteren Charles Murray har vært en viktig inspirasjonskilde: Underklassen er et produkt av de mange barna som fødes utenfor ekteskapet av alenemødre (en teori som er tilbake for fullt med beskyldningene om at faderløse familier er årsaken til opptøyene). Selv om Tony Blair som kjent erklærte at «nå er vi alle middelklasse», var New Labours unntak de «sosialt ekskluderte». Som Matthew Taylor, Blairs tidligere strategisjef, sa til meg, antyder begrepet «at ’jeg ekskluderer meg selv’, at det finnes en prosess, at min egen atferd viser seg i min sosiale status.» Med andre ord, de på utsiden av den britiske middelklassen var – i det minste delvis – skyld i det selv.
Dette er den ultimate seieren for Margaret Thatchers konservative regjeringer, som på 80-tallet slapp løs en frimarkedsrevolusjon som forvandlet Storbritannia. Thatcher hevdet en gang at «det er virkelig ikke noe primær fattigdom igjen i dette landet». Hvis det fantes fattigdom var det fordi folk «ikke vet å budsjettere, ikke vet hvordan de skal bruke inntektene sine, men da står du igjen med en virkelig vanskelig grunnleggende personlighetsbrist.» Thatcherismen etablerte en politisk konsensus om at alle skulle ha ambisjoner om å bli middelklasse – de som ble latt i stikken, ble tuktet. De gamle pilarene i den britiske arbeiderklassen ble angrepet: hjørnesteinsbedrifter, som gruver, skipsverft og fabrikker; institusjoner, som fagforeninger og sosial boligbygging; og verdier, som solidaritet, i stedet for en brutal individualisme. Arbeiderklassens stolthet og identitet kom mørbanket ut av det thatcherske 80-tallet.

Resultatet ble en stor endring i sosiale holdninger. I en ny rapport fra BritainThinks, beskriver 71 prosent seg selv som middelklasse – langt høyere enn de fleste undersøkelser. «For første gang så jeg merkelappen ’arbeiderklasse’ bli brukt som noe nedverdigende, sidestilt med klassebaserte fornærmelser som ’chav’,» fortalte meningsmåler Deborah Mattinson. Dette inkluderte mange som ifølge de mest objektive mål ville blitt beskrevet som arbeiderklasse, men ikke ønsket å assosieres med en demonisert kategori, og i stedet gikk for den mer classy middelklassen. Blant den lille minoriteten – 24 prosent – som identifiserte seg med arbeiderklassen, var det en følelse av at det var lite å være stolt av, det betydde bare at man «var fattig». Å tilhøre arbeiderklassen var noe de fleste ønsket å distansere seg fra eller unngå.


DEN REELLE ARBEIDERKLASSEN

Med en så undergravd arbeiderklasseidentitet – og med et gjennomtrengende Thatcher-mantra om konstant selvforbedring – har chav-mobbing blitt en av de siste aksepterte fordommene i Storbritannia. Nylig deltok jeg i en debatt på BBC med den kjente britiske historikeren David Starkey, som mente at svart kultur hadde skylden for opptøyene. Dette skapte – med rette – nasjonal oppstandelse. Men de mange angrepene på «chavs» og «forvillet underklasse» har vekket litt sinne.

Da uroen pågikk annonserte den fasjonable treningskjeden GymBox at de ville stenge tidlig på grunn av «chav-invasjon». I 2009 lanserte den samme kjeden en «Chav Fighting»-treningsklasse, med det retoriske spørsmålet til kundene: «Hvorfor finslipe ferdighetene dine på boksesekker og treplanker når du kan slå ned noen chavs?» Trening og klassekrig i ett! Da jeg spurte kjedens administrerende direktør, Richard Hilton, hva han la i ’chavs’, hevdet han at de «pleier å formere seg i femtenårsalderen» og at «de blir sett på som samfunnsstøtter i sine miljø» – hvis de ikke sitter i fengsel når de er 21. På spørsmål om hva han syntes om andre typer fordommer – som sexisme, rasisme og homofobi – svarte han at de var «fullstendig uakseptable». Dette er en av de mest skremmende aspektene med denne mobbingen: Selv de som aldri ville drømt om å karikere kvinner, etniske minoriteter eller homofile, er med på den.

Eller hva med Activities Abroid, et reiseselskap som har spesialisert seg i utenlandsreiser. Etter å ha lovet kundene «chav-frie ferier» viste selskapet ikke noen form for anger: «Jeg føler simpelthen at tiden er inne for at middelklassen forsvarer seg selv,» sa direktør Alistair McLean. «Uavhengig om det er klassekrig eller ikke, jeg vil på ingen måte unnskylde meg for å si at jeg tilhører middelklassen.»
Den falske motsetningen mellom middelklassen og «chavs» har retusjert den reelle arbeiderklassen bort fra virkeligheten. Det betyr ikke at arbeiderklassen ikke har forandret seg. Over sju millioner jobbet med industriproduksjon i 1979, i dag er tallet knappe 2,5 millioner. Folk jobber i mindre grad i skipsverft, gruver og fabrikker – i dag er det callsentre, supermarkeder og kontorer. Dagens arbeid er renere, fysisk lettere og mindre ekskluderende for kvinner, men det er samtidig mer usikkert, ofte mindre ansett og med lavere relativ lønn. Et supermarked kan ikke fungere som hjørnestein i et lokalsamfunn på samme måte som en fabrikk eller gruve pleide å gjøre.

Men industrikollapsen har hatt en mer vidtrekkende – og ødeleggende – konsekvens for Storbritannias sosiale lim. I mangel av arbeidsplasser til å fylle tomrommet har mange arbeiderklasseområder aldri fullt kommet seg igjen. Antallet uten arbeid – om de er på arbeidsledighets- eller uføretrygd – er svært høyt i tidligere industriområder.
Unge arbeiderklassemenn kunne tidligere slutte på skolen da de var 16 og få en anstendig betalt lærlingplass. Dette var inngangsporten til en velansett jobb. Det var en kilde til stolthet og selvtillit, og det ga en struktur til folks liv. Det var dette thatcherismens nådeløse avindustrialisering tok livet av. Arbeidsledigheten hos unge er i dag rekordhøy: Mer enn én av fem i alderen 18–24 mangler arbeid. Selv mange av de som er heldige nok til å finne seg en jobb sliter med stor økonomisk usikkerhet som følge av et stadig mer uformelt arbeidsmarked: Det finnes nå 1,26 millioner som må velge deltidsarbeid i mangel av fulltidsjobber. Ytterligere 1,5 millioner midlertidig ansatte kan ansettes og sparkes på timen, betales mindre for den samme jobben, og mangler rettigheter som betalt ferie og lønn etter oppsigelse.


SPAREKNIVENES STORBRITANNIA

Selv før opptøyene risikerte unge fra arbeiderklassen å beskrives som «forvillede». Vi vet at antisosial atferd og kriminalitet har større sannsynlighet for å finne sted i fattigere områder.4 Med så mange unge fra arbeiderklassen uten en sikker framtid, er det ikke overraskende at en minoritet reagerer negativt. En rapport fra Prince’s Trust i 2009 fant ut at unge arbeidsløse hadde større sjanse for å lide av angst, depresjon og selvmordstanker.

De fleste av de som måtte møte i retten etter opptøyene er under 24 år. Det store flertallet er arbeidsledige, flesteparten er menn. I Tottenham, der opptøyene først brøt ut, er det 34 arbeidsledige for hver utlyste stilling. De som sto bak opptøyene representerer en liten flik av Storbritannias mange aspirerende unge fattige. Da jeg påpekte dette på BBC og Sky News, svarte kritikerne med at de fleste fattige og arbeidsledige aldri vil drømme om å starte opptøyer og plyndre, noe de selvfølgelig har rett i. Men alt som trengs er et lite mindretall som føler at de ikke har en framtid de kan ødelegge, for å skape kaos og vold på de britiske gatene.

Opptøyene i august var ikke noe edelt opprør fra de fattige og eiendomsløse: De som bor i noen av de fattigste arbeiderklasseområdene, er blant de som led mest. De fattige mot de fattige? En nyttig motsetning, og på ingen måte en ny en. Tabloide framstillinger av innvandrere som påstås leve i luksus har lenge skapt et boblende sinne, særlig blant de fem millionene som står på venteliste for sosialbolig. På samme måte er det enkelt å forarge folk med underbetalte, intetsigende jobber, med påstander om at det finnes utallige trygdemisbrukere som lever i sus og dus uten å arbeide – selv i et land der trygdesvindel årlig koster samfunnet 1,2 milliarder pund, mens skatteunndragelser koster 70 milliarder. Opptøyene i august vil ytterligere splitte opp arbeiderklassesamfunn, og flytte fokuset bort fra de stadig økende lønningsposene til de rike i spareknivenes Storbritannia.5

Oversatt av R.N