Finanskrisens evige gjenkomst

Det var et av disse usikre øyeblikkene der alle skjelver, vakler og ingen lenger tviler på at det hele kommer til å gå under. 7. september 2008 ble boliglånsgigantene Fannie Mae og Freddie Mac satt under statlig styring. 15. september erklærte den ærverdige banken Lehman Brothers seg konkurs. 16. september kjøpte den amerikanske regjeringen landets største forsikringsselskap, American Internationl Group (AIG). Sjokket vokste, børsene stupte. De amerikanske myndighetene nasjonaliserte en betydelig del av bilindustrien og sprøytet flere hundre milliarder dollar inn i økonomien. Keynes, New Deal, en strategisk stat var igjen blitt honørord.

I en allmenn anger forargret forretningsborgerskapet seg at «ingenting vil lenger bli som før». Forsiden på Newsweek hevdet, nærmest skrekkslagen, «Nå er vi alle sosialister». Time Magazine oppfordret til å «revurdere Marx» for «å redde kapitalismen», et (lykkelig) utfall som virket så usikkert at Washington Post spurte «Er kapitalismen død?»

Så falt alt på plass igjen.

Jo, det var en kort overgangsperiode der de glorifiserte politiske og økonomiske elitene, som hadde ledet verdensøkonomien ut over stupet, bega seg ut på en ørkenvandring (som de senere skulle bruke for å kalle seg selv forfulgte). Men så tok de tyren ved hornene. Det kom erklæringer, stormesser fulle av løfter – som ikke ble holdt. Lover ble stemt gjennom, men med heller beskjedne konsekvenser – om enn det dreide seg om reform av tilsyn, sterkere forhåndsregler, tak på bonuser eller forbrukervern.2

Resultat: Verdensøkonomien befinner seg igjen på kanten av stupet. Sommeren 2011 ligner mye på høsten 2008. Den begynte med gode nyheter, markedene vokste. Den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA), som har ansvar for å vurdere finanssektorens tilstand, felte en betryggende dom: 82 av 90 europeiske etablissementer som var med i stresstesten, besto med glans. Noen dager senere ble Hellas reddet fra konkurs av en plan som kombinerte ofre fra befolkningen med penger fra europeiske skattebetalere. Avtalen vil ikke føre til en regulering av forsikringskontrakter mot kredittap, de berømte Credit Default Swap (CDS), noe som vil være katastrofalt for bankene. Og for framtiden gis det løfter om nye innsparinger med en «gyllen regel» om budsjettdisiplin i eurolandene. I USA skal offentlige utgifter kuttes uten at skattene økes, etter et kompromiss om statens gjeldstak – signert av Obama og opposisjonen i ellevte time.

Men ingenting hjelper. Ratingbyrået Standard & Poor’s beslutter å nedgradere den amerikanske gjelden, fra AAA til AA+. Selv om beslutningen ble tatt på bakgrunn av feilaktige tall (byrået plusset ved en feil 2000 milliarder dollar ekstra til de siste ti årenes budsjettunderskudd), skapte den ny panikk på markedene. Med de største europeiske bankene, som en måned tidligere ble friskmeldt, i skuddsonen.


HERREDØMMET OVER POLITIKKEN


Finansialiseringen er så omfattende at det virker umulig å snu utviklingen. På den ene siden har styrkeforholdet mellom statene og markedene gått i sistnevntes favør. På den andre siden virker de siste tre tiårenes avreguleringsdogmer uknuselige. Nesten alle statlige inngrep gjøres først og fremst for å betrygge markedene og beskytte den samme finanssektoren som har misledet statene og påført dem gjelden. Strategienes mangel på suksess er ikke noe hinder for å gjenta dem til evig tid. For snarere enn å forsvinne og gi plass til andre, mer tilpassede tiltak, dukker disse ideene stadig opp, som rabiate zombier ledet av fanatikere.3

De som satt bak spakene i 2008 kontrollerer fortsatt systemet, væpnet med det samme ideologiske arsenalet. Finansgigantene, reddet fordi de var too big to fail, er større enn noensinne, og minst like sårbare. Økonomen Paul Krugman skriver at «lærdommen fra finanskrisen i 2008 har blitt glemt, og selve ideene som ga oss krisen – regulering er alltid dårlig, det som er bra for bankene er bra for Amerika, skatteletter er et universalmiddel – har igjen fått fotfeste».4

Dette viser seg også i karrierene til heltene fra før krisen. Daværende sentralbanksjef Alan Greenspan, finansminister Robert Rubin og visefinansminister Larry Summers ble i februar 1999 hyllet på forsiden av Time som «Komiteen for verdens frelse». Greenspan var republikaner, de to andre demokrater, men alle tre framsto som symboler på finanssfærens ubestridelige herredømme over politikken.


SAMFUNNSKONTRAKTEN

Like etter at Bill Clinton ble valgt i 1992 valgte han å gi etter for obligasjonsmarkedets diktater. En påfølgende boom uten sidestykke bekreftet tilsynelatende finansialiseringens goder, noe som fikk begge partiene til å innlede et febrilsk kappløp: Det gjaldt å høste inn flest valgkampbidrag fra de store finansinstitusjonene, og tilby dem flest motytelser. Det var under en demokratisk regjering at de store reformene i 1999–2000 åpnet for de «giftige produktene» som utløste finanskrisen.5 George W. Bushs republikanske administrasjon, med enda tettere bånd til Wall Street, presset på for å ødelegge det som fantes av kontroll med å plassere avreguleringsfanatikere i nøkkelstillinger. Regjeringenes oppslutning om ratingsbyråenes karakterer må ses i denne konteksten.

Etter panikken høsten 2008 fikk finanselitene utvilsomt pekefingeren rettet mot seg, men deres reelle makt ble ikke svekket. I oktober 2008 innrømmet Greenspan, den økonomiske boomens store helt, foran en senatskommisjon at hans økonomiske tro hvilte på en «feil». Angeren var kortvarig og konsekvensløs, to år senere var han tilbake i storform og gikk til angrep på «Dodd Frank»-lovforslagets forsøk på å få litt orden i systemet.6 Rubin har på sin side bevart sine nære og lukrative bånd til finansetablissementet, noe som ikke har forhindret ham i å øse ut sin økonomiske visdom i The Financial Times.7 Summer har heller ikke forlatt scenen. Under presidentvalget i 2008 var han en av Obamas viktigste rådgivere og ble senere leder for Det hvite hus’ økonomiske råd. Etter at han gikk av høsten 2010, har han funnet tilbake til stillingen som økonomiprofessor ved Harvard. Selv etter finanskollapsen, forklarer journalisten Michael Hirsh, «dominerer fortsatt det gamle regimet og de gamle ideene – en blanding av friedmanisme, greenspanisme og rubinisme».8

Mens regjeringer og bedrifter verden over (slik som nylig i Hellas eller i USA i bilindustrien) nådeløst opphevet samfunnskontrakten som knyttet dem til deres befolkning eller ansatte, forklarte Summers, som nå var blitt rådgiver for Obama, at gigantbonusene til AIG-lederne var hellige: «Vi er en rettsstat. Det finnes kontrakter. Regjeringen kan ikke bare oppheve kontraktene.»9


ET BRUDD PÅ DEN NATURLIGE FRIHETEN


I et verk, der han forklarer «hvorfor markedet feilet», ser økonomijournalist i The New Yorker, John Cassidy, i denne ideologien ikke fullbyrdelsen av den klassiske økonomiske liberalismen, men en pervertering av den. Han minner om at «ideen om rasjonelle og selvkorrigerende finansmarkeder er en førti år gammel oppfinnelse».10 På tross av at finansfolkene forsøker å plassere seg i direkte slektskap til Adam Smith, som de ofte hyller men sjelden leser, bryter de gladelig Smiths prinsipper om finansregulering.

Få år før utgivelsen av sin berømte Nasjonenes velstand (1776) var den klassiske økonomiens far vitne til en finansboble som utslettet 27 av Edinburghs 30 banker. Smith visste dermed at finanssektoren var destruktiv hvis den ble overlatt til markedets krefter alene. Selv om han var positivt innstilt til «den usynlige hånden» var han tydelig på at logikken med et fritt, konkurransebasert marked ikke burde innføres i finanssfæren. Smith unndro bankene fra prinsippet om etablerings- og næringsfrihet og mente de måtte reguleres strengt: «Slike reguleringer kan, utvilsomt, i en viss forstand betraktes som et brudd på den naturlige friheten. Men disse utøvelsene av den naturlige friheten til noen få individer, som kan sette hele samfunnet i fare, er, og bør, begrenses av lovene til myndighetene – de frieste så vel som de mest despotiske. Forpliktelsen til å bygge murer, for å forhindre at branner sprer seg, er et brudd på den naturlige friheten, på samme måte som de reguleringene av bankprofesjonen som her foreslås.»11

Hvis vi skal finne den intellektuelle opprinnelsen til samtidens empiri-løse fundamentalisme, må vi se til Ayn Rand (1905–1982). Den dogmatiske og sekteriske russisk-amerikanske forfatteren, som preket egoisme som høyeste dyd og skjelte ut enhver offentlig innblanding, hadde blant sine disipler en viss Alan Greenspan. Allerede i 1963 forkastet sistnevnte, som en «kollektivistisk myte», ideen om at forretningsfolk overlatt til seg selv vil selge farlige medisiner og bedervede matvarer, falske aksjer og falleferdige hus. «Snarere tvert imot, det er i enhver forretningsmanns interesse å ha et godt rykte og bare selge kvalitetsprodukter. Statlige inngrep forstyrrer et høyst moralsk system. For under skjemahaugen ligger pistolen.»12 I mai 2005, like før mandatet hans i den amerikanske sentralbanken løp ut, var han fortsatt av samme mening: «Reguleringen sikres langt bedre av privat sektor, gjennom partenes evaluering og kontroll, enn av myndighetene.» Denne sirkelslutningen holdes fortsatt som sannhet: Hvis markedet ikke fungerer, er det fordi det ikke er nok marked.

Dagens ivrige fordømmelser av finanssektorens «eksesser» lar politikerne tilpasse seg borgernes sinne – de klinger som maktesløse erkjennelser. Etter et minitoppmøte om gjeldskrisen 17. august annonserte Angela Merkel og Nicolas Sarkozy i kryptiske vendinger en skatt på finanstransaksjoner, den berømte Tobin-skatten, som skremte finanssektoren. Men beslutningen, som må godkjennes av de andre EU-medlemmene, er langt mindre modig enn den kan virke. Dens mål er verken å kaste sandkorn i spekulasjonsmaskineriet eller å skaffe utviklingsmidler. I beste fall vil den betale en brøkdel av de kommende redningspakkene, som vi vet det ikke vil mangle på i framtiden.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Washington Post National Weekly Edition, 27. oktober 2008.

2 «A Year Later, Dodd-Frank Delays Are Piling Up» og «Wall Street Continues to Spend Big on Lobbying», New York Times, 22. juli og 1. august 2011.

3 Se John Quiggin, Zombie Economics: How Dead Ideas Still Walk Among Us, Princeton Economic Press, 2010.

4 Paul Krugman, «Corporate Cash Con», New York Times, 3. juli 2011.

5 Særlig opphevingen av Glass-Steagall-loven i 1999, som etablerte barrierer mellom forretningsbanker og investeringsbanker, og innføring av Commodity Futures Modernization Act i 2000, som åpnet for at de mest risikable derivater ble unndratt enhver kontroll.

6 Alan Greenspan, «Dodd-Frank fails to meet test of our times», Financial Times, London, 30. mars 2011.

7 Robert Rubin, «America?s dangerous budget track», Financial Times, 29. juli 2011.

8 Michael Hirsh, How Washington?s wise men turned America?s future over to Wall Street, Wiley, New York, 2010.

9 «Summer?s ?outrage? at AIG bonuses», Financial Times, 15. mars 2009.

10 John Cassidy, How Markets Fail: The Logic of Economic Calamities, Farrar, Straus and Giroux, New York, 2010.

11 Adam Smith, Wealth of Nations, bok 2, kap. 2.

12 David Corn, «Alan shrugged», Mother Jones, San Francisco, 24. oktober 2008.