Jugonostalgi

Våren 2011 dukket de jugoslaviske partisanenes røde stjerne opp på euroen. Slovenia, det første EU-medlemmet i det tidligere Jugoslavia, har preget en 2-euromynt med Franc «Stane» Rozman, den legendariske partisanlederen som døde i november 1944 under uklare omstendigheter. Dette vekket sterke reaksjoner fra den slovenske høyresiden, samtidig har mynten blitt et ettertraktet objekt blant samlere og de mange «jugonostalgikerne».

25. mai i år ble ankomstseremonien for stafetaen («ungdommens stafettløp») avholdt i Beograd med større deltakelse enn på 25 år. Allerede tidlig om morgenen hadde tusenvis av mennesker samlet seg foran «Blomsterhuset», Titos tidligere villa i det fasjonable strøket Dedinje, der «livstidspresidenten» er gravlagt. Folkemassen veivet med røde faner og flagget til den tidligere sosialistrepublikken mens de ventet utålmodig på målgangen til stafetaen som i år startet i Umag på Istria-halvøya i det vestlige Kroatia. Stafettløpet som ble opprettet i 1945, var et av de viktigste ritualene i det tidligere Jugoslavia. Hvert år gikk stafetten ut fra en ny by i føderasjonen, med ankomst i Beograd 25. mai, Titos fødselsdag, kalt «ungdommens dag». Stafettpinnen ble overrakt marskalken under en storslagen seremoni på stadionet til Den jugoslaviske folkehæren (JNA).

Etter Titos død 4. mai 1980 levde tradisjonen videre i noen år, før den forsvant i 1987. Den ble gjeninnført for tre år siden, og vekker stadig mer entusiasme for hvert år som går. I Beograd ventet en broket forsamling, rundt 10 000–20 000, på å få se årets løp. Blant tilskuerne var det mange veteraner som fortalte at de ikke hadde gått glipp av en eneste stafeta, barn i pionerdrakt ifølge med foreldre eller besteforeldre, men også mange unge i tjueårene. De eneste som manglet var «mellomgenerasjonen», folk mellom 30 og 50 år, de som opplevde avviklingen av Jugoslavia og vokste opp med krig og politisk oppsplitting.


MERKEVAREN TITO


Folkemengden lyttet først andektig til opptak av Titos stemme. Deretter tok hans sønnesønn og navnebror ordet. Josip Broz leder det nye kommunistpartiet som nylig oppsto etter at flere kommunistiske grupperinger i Serbia ble slått sammen. Broz sørget for lang applaus for en delegasjon fra den libyske ambassaden, før han forsikret at et forent Jugoslavia ville gjenoppstå fra asken og at Serbia aldri ville bli medlem av NATO – noe det faktisk forhandles om, tolv år etter bombingen i 1999.

Broz’ nye parti har ennå ikke stilt til valg, men det har svært begrenset oppslutning, i likhet med sentralkomiteen i Det kroatiske kommunistparti, som arrangerte stafettstarten i Umag. I 2010 ble stafetaens viktigste seremonier avholdt i langt mer løsslupne og mindre politiserte former i Tivat (Montenegro).

Det er nemlig et stort sprik mellom den manglende anerkjennelsen av de ulike organisasjonene som påberoper seg arven etter Jugoslavias kommunistforbund, og den litt diffuse og langt mer utbredte jugonostalgien – eller mer presisit, titostalgien.

Er det bare en «mote», uten noe politisk innhold? Restauranten Kaj Maršalot («Hos marskalken») regnes som et av de bedre spisestedene i Makedonias hovedstad, Skopje. Kelnerne er iført pioneruniformer med rødt skjerf i halsen, og lokalet er dekorert med fotografier av Tito. Mange lignende restauranter har dukket opp rundt om i det tidligere Jugoslavia. I Sarajevo og Beograd finnes «Tito-nattklubber». Den slovenske sosiologen Mitja Velikonja hevder at «Tito» har blitt en merkevare, på linje med portrettet av Che Guevara.

Jugoslavia eksisterer fremdeles, virtuelt. En mengde nettsteder tilbyr fotografier, videoer og lydopptak av marskalken eller av regimets store folkemøter. Og med noen få klikk kan man få pass fra «Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia», utstedt av nettsteder som «SFRJs generalkonsulat».2

Dette virtuelle Jugoslavia holdes også i hevd av eksilanter, for eksempel forfatteren Velibor Čolić, som ble født inn i en kroatisk familie i Bosnia-Hercegovina. Etter å ha kjempet i borgerkrigen, søkte han i 1993 tilflukt i franske Bretagne. Čolić regner seg nå som statsløs, og sier hans nasjonalitet er jugoslavisk og ingenting annet. De siste bøkene har han skrevet på fransk,3 mens de foregående ble skrevet på serbokroatisk. Forfatteren nekter å kalle språket sitt «kroatisk» eller «bosnisk». Serbokroatisk eller kroatserbisk eksisterer ikke lenger, det er blitt erstattet av kroatisk, bosnisk, montenegrinsk og serbisk, alt etter hvilke navn språkene er gitt i de ulike republikkene. Men de fleste språkforskere er skjønt enige om at det dreier seg om ett og samme språk, til tross for regionale forskjeller i uttale og ordforråd. Så når noen i dag hevder at de snakker og skriver «serbokroatisk», er det en politisk handling. Brukerne selv har vent seg til å bruke andre uttrykk, som «vårt språk» eller «morsmålet vårt».


«SERBIAS STØRSTE TABBE»


Dokumentarfilmen Cinema Komunisto er årets store kinosuksess i Beograd.4 Den forteller om den jugoslaviske filmens historie, men også om Titos glødende filminteresse – i løpet av sitt liv skal han ha sett åtte tusen filmer. Marskalkens private kinomaskinist forteller om sin til tider utfordrende oppgave med å finne en ny film hver eneste kveld. Dokumentaren nevner også hvor påkostet Jugoslavias store kinosuksesser kunne være, særlig filmer om partisanene5 og om Tito selv, som godtok å bli fortolket på filmduken av Richard Burton.6 Filmen, som får strålende mottakelse ved hver eneste visning, er laget av den unge kvinnelige regissøren Mila Turajlić, som bare var ti år da den føderale staten gikk i oppløsning.

Er jugonostalgien forskjellig i de enkelte republikkene? Den står trolig sterkest i de republikkene som fikk styrket sin nasjonale identitet innad i Jugoslavia: Bosnia-Hercegovina, Makedonia og Slovenia. Verken Makedonia eller Slovenia hadde vært selvstendige stater før de ble med i Jugoslavia i 1945. Det makedonske språket ble først formalisert etter andre verdenskrig. Og Tito bygget opp om Makedonias nasjonale identitet, for å hindre Serbia eller Bulgaria i å gjøre krav på området. Nasjonalister i begge disse landene anklagde også Tito for å ha konstruert et makedonsk språk og en makedonsk stat. På samme måte anerkjente og forsterket det jugoslaviske regimet identiteten til de bosniske muslimene.7

I en av bøkene til den nasjonalistiske serbiske forfatteren Dobrica Ćosić kommer en av karakterene med følgende bemerkning: «Jugoslavia var Serbias største tabbe.» Ifølge den nasjonalistiske retorikken, det være seg serbisk eller kroatisk, kom det tvungne jugoslaviske samboerskapet i veien for de to folkenes nasjonale ambisjoner, mens det i Makedonia, Slovenia og Bosnia tvert imot favoriserte framveksten av en nasjonal identitet. I både Kroatia og Serbia framstår jugonostalgien dermed som en slags protest mot nasjonalismen, mens den i de andre republikkene er et supplement til nasjonalfølelsen. Titos nasjonale tilhørighet er også et sentralt element. Hans fødested, landsbyen Kumrovec i det vestlige Kroatia, nær den slovenske grensen, har på ny blitt et valfartssted.8 I motsetning til 90-tallet da flere serbiske nasjonalister uttalte at Serbia i 35 år hadde hatt en leder «som ikke engang snakket serbisk», med henvisning til marskalkens aksent.


BEOGRAD, JUGOSLAVIA OG RØDE STJERNE


Til tross for disse forskjellene, har idealiseringen av den fortidige staten fått fotfeste i alle de nye republikkene. Bare albanerne (i majoritet i Kosovo, og store lokale grupper i Makedonia og Montenegro) virker relativt upåvirket av jugonostalgien. Av flere grunner: Lange perioder med undertrykkelse av Kosovo, at Kosovo bare var en selvstendig provins og ikke en delstat i Jugoslavia, og ikke minst den symbolske forskjellen i at Jugoslavia var landet til «sørslaverne», mens albanerne ikke er slavere.

Det er imidlertid feil å påstå at alle albanere dømmer det gamle regimet nord og ned. I den fattige albanske byen Preevo i det sørlige Serbia har innbyggerne i flere tiår reist ut for å søke lykken andre steder. På 50-tallet dro de først og fremst til Beograd, og senere til vesteuropeiske land. Bajraktari arbeidet lenge på byggeplasser i hovedstaden, før han emigrerte til Belgia, hvor han ble et aktivt medlem i fagforeninger for jugoslaviske arbeidere. Nå har han kommet tilbake for å nyte en rolig pensjonisttilværelse i hjemlandet og bekjenner seg til en kompromissløs albansk nasjonalisme – samtidig som han er en ivrig supporter av fotballklubben Røde Stjerne fra Beograd. Sammen med noen kamerater dyrker han denne lidenskapen i all diskresjon, nærmest i smug. Å heie på Røde Stjerne offentlig vil virke «serbervennlig», men som Bajraktari sier: «Beograd, Jugoslavia og Røde Stjerne, det er ungdomstiden min.» Fram til slutten av 80-tallet levde flere tusen albanere i Beograd, uten store problemer. Da Slobodan Miloević kom til makten, ble de tvunget til å forlate byen, som mange savner.

Når og hvorfor gikk Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia i oppløsning? I slutten av mai i år ble det holdt en konferanse i Beograd med en rekke framstående skikkelser fra det tidligere Jugoslavia. Arrangør var Komiteen for serbiske veteraner fra den nasjonale frigjøringskrigen. Den tidligere kommunistlederen i Slovenia, Sonja Lokar, som i 1990 gråtende forlot salen under den fjortende og siste ekstraordinære partikongressen til Jugoslavias kommunistforbund, innrømmet at lederne ble «tatt på senga», at de ikke hadde «noen visjoner om framtiden». Bosnjaken Raif Dizdarević, den nestsiste formannen i føderasjonens kollektive lederskap,9 mente at oppsplittingen skyldtes interne skjevheter i føderasjonen, og ikke «ytre fiender» som flere andre deltakere trakk fram. I den serbiske ukeavisen Vreme setter Dejan Jović, statsviter og rådgiver for Kroatias sosialdemokratiske president Ivo Josipović, oppløsningen inn i en større sammenheng: de andre kommunistregimenes fall.10 Selv om den jugoslaviske sosialismen skulle være «annerledes», ble den feid bort av flodbølgen etter Berlinmurens fall.


ANTIKOMMUNISTISK BØLGE


Den jugoslaviske ideen – å forene de sørslaviske folkeslagene – ble unnfanget av kroatiske intellektuelle i det 19. århundret. Den er altså ikke nødvendigvis knyttet til det påfølgende århundrets sosialisme. Men på et symbolsk plan blir den tidligere staten forbundet med minner om «gode gamle dager», en tid da arbeiderselvstyre garanterte relativ velstand for alle, i skarp kontrast til all volden og de harde kårene under den årelange «overgangsperioden». Jugonostalgien kan også ses som et alternativ til EU-medlemskap, som alle landene har fått mer eller mindre reelle løfter om. «Hvorfor sier alle at vi bør bli med i EU? Det er heller EU som burde blitt med i Jugoslavia den gang Tito ennå levde,» sier en tyrkisk barberer i basaren i Skopje.

Jugonostalgien er i første rekke en strid om de nye landenes egen historie, en kamp som fortsatt pågår. Før i tiden feiret hver enkelt delrepublikk sin egen minnedag for det «første antifascistiske opprøret». I Serbia skjedde dette 7. juli 1941, i Montenegro 13. juli, i Kroatia 27. juli. Disse datoene er ikke lenger helligdager – med unntak av Montenegro, hvor 13. juli også er jubileum for den første anerkjennelsen av landets uavhengighet, under Berlin–kongressen i 1878.

I Kroatia ble 27. juli strøket fra listen over offisielle fridager allerede tidlig på 90-tallet. Dagen ble brukt til å minnes angrepet på landsbyen Srb, en hovedsakelig serbisk kommune i Krajina, i regi av militsen til ustasjaenes kollaboratørregime – som ennå blir beundret i de mest høyreekstreme nasjonalistiske miljøene i Kroatia. 27. juli 2010 deltok Ivo Josipović, landets nyvalgte sosialdemokratiske president, i minnemarkeringen i Srb organisert av antifascistenes veteranforeninger og det serbiske nasjonalrådet i Kroatia, til buing fra noen hundre nasjonalistiske motedemonstranter. Presidentens handling var symbolsk i dobbelt forstand: Han ønsket å understreke at det moderne Kroatia er antifascistisk og samtidig gi et sterkt signal til den serbiske minoriteten i landet.11

I Serbia ble det 7. juli i år, på 70-årsdagen for opprøret i 1941, arrangert flere opphetede debatter.12 7. juli 1941 drepte den kommunistiske spaniakjemperen ikica Jovanović panac to gendarmer fra den serbiske kollaboratørregjeringen. For enkelte kommunistkritikere er disse drapene ikke en motstandshandling mot den tyske okkupasjonsmakten, men et «brødredrap». Denne historiografiske feiden er del av en analyse av de to motstandsbevegelsene som Serbia har hatt: de kommunistiske partisanene og de monarkistiske tsjetnikene anført av general Draza Mihailović. I Jugoslavia var hedring av minnet om ustasjaene og tsjetnikene forbudt, fordi bevegelsene hellet over mot kollaborasjon. Denne utglidningen skjedde imidlertid sent og ulikt i de forskjellige regionene, og kom som et svar på partisanenes militære overtak.13

Etter at Slobodan Milosevics regime falt i 2000 har ikke 7. juli vært en offentlig fridag i Serbia og i lærebøkene omtales tsjetnikene og partisanene på like fot. En lov vedtatt i 2004 garanterer også like pensjonsrettigheter for veteraner fra de to gruppene.14 Sosiologen Jovo Bakić mener at Serbia følger «den samme tendensen som ellers i Europa, hvor sosialisme og fascisme sidestilles». Men han tror samtidig denne «antikommunistiske bølgen» er i ferd med å gå over.


JUGOSFÆREN

Kan nostalgien være en faktor for politisk endring? I de senere år har det vært mye snakk om framveksten av en jugosfære. Begrepet ble unnfanget av den britiske journalisten Tim Judah som en betegnelse på gjenopprettelsen av økonomiske, politiske og kulturelle bånd mellom de ulike republikkene. På det rent politiske planet er relasjonene i ferd med å bli normalisert mellom de tidligere krigførende statene. Mye av æren har dagens presidenter, særlig Serbias Boris Tadić og Kroatias Ivo Josipović. Handelsutvekslingen er ikke ubetydelig, men begrenses imidlertid fortsatt av at økonomiene i liten grad utfyller hverandre og ikke minst av den massive åpningen for import fra EU. På det kulturelle plan ble kontakten aldri brutt, selv ikke i krigsårene, i alle fall ikke mellom antinasjonalistiske kunstnere og intellektuelle. De møtes til stadighet i debatter og på festivaler, både rundt om i de tidligere delrepublikkene og i Europa.

I slutten av juni deltok flere titalls forfattere, journalister og forleggere fra alle de tidligere jugoslaviske republikkene på en litteraturfestival arrangert av bokhandelen Karver i Podgorica (Montenegro). Innleggene dreide seg særlig om identiteten til «regionen», det nøytrale begrepet som ofte benyttes for det tidligere Jugoslavia, og til tider også hele Balkan, et geografisk begrep med uklare og omstridte grenser.15 Nenad Popović, direktør i det prestisjetunge forlaget Durieux i Zagreb, fikk til slutt nok og sa: «En region, det er en del av en stat, men vi, vi har ikke en felles stat lenger!» Hva skal man da kalle dette «post-jugoslaviske» universet, som har den samme historiske bakgrunnen, ler av de samme vitsene og snakker mer eller mindre det samme språket?

Hvert år samles tusenvis av turgåere i Makedonia for å klatre opp på Mont Tito, det høyeste punktet i den tidligere føderasjonen. Bak initiativet står turlag fra hele det gamle Jugoslavia. Deltakerne insisterer på at turen ikke er politisk, samtidig som de gleder seg over å kunne «møte så mange mennesker fra alle de andre republikkene».16 Mellom de kroatiske, bosniske, serbiske og montenegrinske turgåerne finnes det ingen språkbarrierer, mens de yngste makedonerne og slovenerne til tider har litt problemer med å uttrykke seg på «serbokroatisk», som de ikke har lært på skolen. Her i de bratte fjellsidene i Shar er det i virkeligheten en koinè, et sørslavisk kulturelt fellesskap, som blir gjenskapt, langt unna alle politiske fordringer.

Oversatt av M.B.




Fotnoter:
1 Se Mitja Velikonja, Titostalgija. ?tudija nostalgije po Josipu Brozu, Ljubljana, Mirovni-instituttet, 2009.

2 www.konzulatsfrj.com

3 Spesielt hans siste bok Jesus et Tito (Jesus og Tito) (forlaget Gaïa, Montfort-en-Chalosse, 2010) beskriver en «lykkelig jugoslavisk ungdom», og er en flammende hyllest til den forsvunne staten.

4 Se «Fra et jurymedlem», Le Monde diplomatique, juli 2011.

5 Under andre verdenskrig kjempet jugoslaviske partisaner anført av Tito på én side mot tyske, italienske og bulgarske okkupanter, men også mot kroatiske ustasjaere, som var nazisympatisører, og mot tsjetnikere, nasjonalistiske serbiske monarkister som først gikk i motstand, men etter hvert ble kollaboratører. Fra 1943 fikk partisanene hjelp fra britene og frigjorde selv store deler av det jugoslaviske territoriet.

6 The Battle of Sutjeska (1973), regissør Stipe Delić.

7 En muslimsk nasjonalitet ble offisielt anerkjent i 1971. Man skilte da mellom muslimer i nasjonal forstand og muslimer som tilhengere av islam. Siden Bosnias uavhengighet har terminologien endret seg. Man skiller nå mellom bosnjaker (slavere med muslimsk tradisjon) og bosniere (alle innbyggere i Bosnia-Hercegovina).

8 Drazen Nemet, «Josip Broz Tito, mort et survie en Croatie» (Josip Broz Tito, død og overlevelse i Kroatia), i Mémoire et histoire en Europe centrale et orientale (Daniel Baric, Jacques Le Rider og Drago Roksandic, red.), Presses universitaires de Rennes, 2010.

9 Etter Titos død ble føderasjonen styrt av et kollektivt lederskap bestående av åtte medlemmer (et fra hver av de seks delrepublikkene og de to autonome provinsene). Ledelsen var basert på rotasjonsprinsippet, hvert medlem påtok seg formannsvervet for ett år av gangen.

10 Vreme, Beograd, 23. juni 2011.

11 Se «Croatie : commémorations du soulèvement antifasciste de Srb» (Kroatia, minnemarkering av det antifascistiske opprøret i Srb), Le Courrier des Balkans, 27. juli 2010, balkans.courrier.info.

12 Se «Za?to Srbija nema antifa?istički praznik? (Hvorfor har ikke Serbia en antifascistisk minnedag?), ukemagasinet Vreme, 7. juli 2011.

13 Roland Vasić gir i Mihailović entre révolution et restauration. Yougoslavie 1941-1946 (Mihailović mellom revolusjon og gjenreising. Jugoslavia 1941?1946), L?Harmattan, Paris, 2009, en svært balansert analyse av bevegelsen.

14 Se Sonja Dorbac, «Serbie : égalité pour les anciens partisans et les anciens tchétniks de la seconde guerre mondiale» (Serbia: samme behandling av tidligere partisaner og tidligere tsjetniker aktive under andre verdenskrig), Le Courrier des Balkans, 10. januar 2005, balkans.courrier.info.

15 Se Maria Todorova, Imaginaire des Balkans, oversatt fra engelsk av Rachel Boyssou, EHESS, Paris, 2011.

16 Se Béatrice André, «Macédoine : toute la Yougoslavie se retrouve au sommet du Mont Tito» (Makedonia: hele Jugoslavia samles på toppen av Mont Tito), Le Courrier des Balkans, 4. juni 2009, balkans.courrier.info.