I morgen, i morgen …

I 1948 nølte USA med å anerkjenne Israel. I 2011 nøler Obama ikke med å blokkere et palestinsk medlemskap i FN. USAs veto tar nok en gang sikte på å utsette beslutningen og satse på bilaterale forhandlinger. Israels forakt for folkeretten levner disse få sjanser til suksess.

Helt siden antikken har paradokset Zenon fra Elea formulerte hjemsøkt logikken: Kan den raske Akilles vinne et kappløp hvis motstanderen får et forsprang på 100 meter? Nei, svarer Zenon, Iliadens helt vil aldri innhente motstanderen: Avstanden vil bli halvert, så vil denne avstanden igjen halveres, også videre i det uendelige, uten at distansen mellom de to noensinne vil bli null.

Den samme uendelige maratonen bega PLO seg ut på for flere tiår siden. Hver tilbakelagt etappe bringer målet, en egen stat, tilsynelatende nærmere, men det gjenstår alltid en halvering av distansen, et siste vilkår å oppfylle, en siste innrømmelse. I 1999 annonserte PLO at organisasjonen ville erklære en palestinsk stat, etter en midlertidig periode med «selvstyre» på Vestbredden og i Gaza i tråd med Oslo-avtalen fra 1993. USA og EU lobbyerte og i bytte mot en rapport stadfestet EU under et toppmøte i Berlin i mars 1999 sitt «engasjement for å vurdere å anerkjenne en palestinsk stat».

I mars 2002 erklærte FNs sikkerhetsråd at det så for seg en region med to stater side om side: Israel og Palestina. Året etter publiserte «Kvartetten» (USA, EU, Russland og FN) et «veikart» med mål om en palestinsk stat innen utgangen av 2005. Etter at forhandlingene kjørte seg fast, inviterte George W. Bush i november 2007 til et toppledermøte i Annapolis. Her minglet EU og Russland, Syria og Egypt, palestinere og israelere: en pressemelding sa at målet endelig ville bli nådd høsten 2008. 23. september 2010 sa Obama til FNs generalforsamling at han håpte Palestina ville innlemmes i FN i september 2011. Et år senere sa han at han ville legge ned veto mot dette.

Det er denne lange rekken av brutte løfter som har tvunget den palestinske ledelsen til å henvende seg direkte til FN, til å gi kast på bilaterale forhandlinger «uten forhåndsvilkår», det vil si der den «frie» reven sprader rundt i det «frie» hønsehuset. Med dette innrømmer den palestinske ledelsen i praksis at dens tidligere strategi har vært mislykket.

ENDELØSE FORHANDLINGER

I 1969, etter det arabiske nederlaget i 1967-krigen,2 tok væpnede fedayeen-grupper kontrollen over PLO og kvittet seg med den tidligere ledelsen som hadde feilet da den fulgte de arabiske regimene. Den nye ledelsen bygde på tre pilarer: 1) væpnet kamp, den tidens foretrukne metode i det man kalte den tredje verden, der det gjaldt, slik Che Guevara sa, «å skape en, to, tre og flere Vietnam»; 2) frigjøre hele Palestina (dvs. rive ned alle sionistiske institusjoner i Israel) og etablere en felles demokratisk stat for muslimer, jøder og kristne; 3) uavhengige palestinske beslutningsprosesser, særlig gjaldt det å løserive seg fra de arabiske regimene.

PLOs største bragd var at organisasjonen klarte å samle alle palestinere under sin fane – fra ingeniører som arbeidet i Kuwait til bønder i Hebron og flyktninger i den libanesiske flyktningleiren Burj al-Barajneh – og at den forsterket palestinernes nasjonale samhold, og ga uttrykk for deres vilje til å bli selvstendige. Men nederlagene tvang PLO inn i det diplomatiske spillet: den mislykkede væpnede kampen, den israelske majoritetens avvisning av utopien om en felles demokratisk stat, uviljen til PLOs allierte, særlig de i «sosialistleiren», mot ideen om å ødelegge Israel.

Den palestinske ledelsen hadde allerede nådd fram på flere punkt: Ikke bare satte PLO Palestina på det politiske kartet – palestinernes skjebne ble ikke lenger redusert til et flyktningproblem, men viste et folks rett til selvstyre – organisasjonen ble også anerkjent av de arabiske landene som den eneste representanten for det palestinske folket. I 1974 ble Yasir Arafat mottatt som en helt i New York da FNs generalforsamling ga PLO observatørstatus.

Men disse framskrittene støtte alltid på de to samme hindrene: Israel og USA, som nektet å snakke med en «terrororganisasjon». Dermed skulle det gå mange år med endeløse forhandlinger, og ikke minst intifadaen som startet i desember 1987, før de innså at status quo var farlig og røstene hevet seg, selv i Israel, for et kompromiss. I november 1988 proklamerte Det palestinske nasjonalrådet en palestinsk stat og anerkjente dermed delingsplanen for Palestina som FNs generalforsamling vedtok 29. november 1947.

Arafat gjentok dette overfor FNs generalforsamling i Genève 13. desember 1988. Men Washington var ikke helt fornøyd. En uke senere leste den palestinske lederen en erklæring – skrevet av den amerikanske regjeringen!3 – der han fordømte terrorisme, aksepterte FN-resolusjon 2424 og anerkjente staten Israel. Det virket som om en epoke var over, og en ny ble innledet 13. september 1993 med Oslo-avtalen og håndtrykket mellom Arafat og YItzhak Rabin foran Det hvite hus under Bill Clintons vaktsomme øyne.

MØRBANKET AV PROPAGANDA

18 år senere framstår Arafats veivalg som et blindspor. Ingen palestinsk suverenitet er etablert på Vestbredden eller i Jerusalem. Antallet bosettere i Vestbredden har gått fra 100 000 i 1993 til 300 000, og fra 150 000 til 200 000 i Jerusalem. Økonomien er kvalt og rapportene om en boom i disse områdene unnlater å fortelle at BNP per innbygger er lavere enn i 2000 og at bare et lite samfunnslag tjener på situasjo-nen.5 Selvstyremyndighetene har samarbeidet effektivt med de israelske okkupantene for å bekjempe «terror» og innført et autoritært maktapparat med likhetstrekk til de arabiske nabolandene.

Dette nederlaget straffet de palestinske velgerne PLO for med å stemme på Hamas i januar 2006, før seieren ble konfiskert av «det internasjonale samfunnet» som var alliert med Mahmoud Abbas. Men Hamas tilbyr, i likhet med PLO, ingen troverdig strategi for palestinerne. Organisasjonen har holdt fast på den væpnede kampen, men dens resultater på området er like små som for fedayeen-gruppene etter 1967. I snart tre år har den opprettholdt en våpenhvile med Israel for alle de palestinske organisasjonene på Gaza. Og Hamas er like autoritær som Abbas.

Krisen kunne vart, med Fatah og Hamas klyngende til makten, men den arabiske oppvåkningen har endret situasjonen. Regimefallene i Tunisia og Egypt og Tyrkias harde linje overfor Israel, har svekket Washington og Tel Aviv og fratatt Abbas en mektig alliert, nemlig Hosni Mubarak, mens Hamas har blitt svekket av opprøret i Syria. Skuffelsen over at Obama ikke klarer å presse sin allierte Benjamin Netanyahu (Israels statsminister), vokser. Har han viljen til bare et år før et presidentvalg som virker langt mer usikkert enn antatt?

I Israel er det store flertallet traumatisert av den andre intifadaen og mørbanket av propaganda. På tross av demonstrasjonene mot den nyliberale politikken, slutter israelerne opp om regjeringens tøffe linje og Netanyahu virker nærmest moderat sammenlignet med utenriksminister Avigdor Lieberman. Arbeiderpartiets lederkandidat Shelly Yachimovich erklærte nylig at bosettingsprosjektet var «verken en synd eller en forbrytelse» fordi det hadde blitt igangsatt av Arbeiderpartiet og dermed var «fullstendig konsensusbasert». Tidligere leder for Den jødiske kongressen i USA, Henry Siegman, bemerket: «Om vi ser bort fra denne bisarre ideen om at enighet blant tyver legitimerer tyveri, finnes det noen utsikt til at en akseptabel fredsavtale kan dukke opp i fredsprosessen, hvis dette er synspunktet til Arbeiderpartiets lederkandidater?»6

Å ENDRE STYRKEFORHOLDENE

Hvorfor er israelerne imot status quo? Det hersker orden på Vestbredden, særlig takket være palestinsk samarbeid. Og internasjonal isolasjon har få konsekvenser for Israel så lenge støtten fra USA vedvarer og EU opprettholder og utvider de kommersielle, økonomiske og politiske avtalene -– Israel ble nylig opptatt som observatør i Den europeiske organisasjonen for kjernefysisk forskning (CERN), utvilsomt for å kompensere for at landet har to hundre atombomber. Uten internasjonale sanksjoner og isolasjon, uten en stor mobilisering i landets befolkning, og hvis det hadde vært nødvendig med godvilje fra de hvite, ville Sør-Afrika aldri blitt kvitt apartheidregimet.

PLOs manglende evne til å oppnå noe som helst gjennom forhandlinger og rystelsene i den arabiske verden har tvunget Abbas til å gå til FN. Men betydningen av en slik internasjonalisering er fortsatt vanskelig å vurdere. Vil den føre til en endring av strategi? Eller dreier det seg bare om å gjenoppta forhandlingene på litt bedre vilkår?

Den palestinske befolkningen er svært skeptisk til initiativene fra en omstridt ledelse, fordi de vet at uansett utfall av avstemningen vil de neste dag fortsatt våkne opp i et okkupert land, selv om truslene om israelske eller amerikanske represalier er lite troverdige: Det vil i så fall svekke deres eneste palestinske forhandlingspartner og sette i fare sikkerhetssamarbeidet som Tel Aviv nyter godt av.

Hvis Washington derimot legger ned veto vil det påvirke USAs rolle i regionen. Fyrst Turki al-Faysal, tidligere saudiarabisk ambassadør i USA, har uttalt at et veto vil gjøre slutt på de historiske gode relasjonene mellom Riyadh og Washington (noe som virker en smule overdrevet).7

En status som observatørstat, lik den Sveits hadde fram til 2002, vil åpne for at Palestina kan bli medlem i Den internasjonale domstolen (ICJ) og Den internasjonale straffedomstolen (ICC).8 Mens beslutningene til førstnevnte har få konsekvenser (i 2004 fordømte den byggingen av muren på Vestbredden, uten noen følger), gir ICC muligheter til å rettsforfølge personer mistenkt for krigsforbrytelser – israelske offiserer, soldater og bosettere (en del av dem har europeisk pass) – og ta opp selve bosettingen som ifølge statuttene til ICC er en krigsforbrytelse.9

Erfaringen viser at det ikke er mulig for palestinerne å komme seg ut av blindsporet uten å endre på styrkeforholdene. Dette kan de gjøre med å søke støtte i de arabiske revolusjonene og få innført sanksjoner mot den eneste parten som avviser folkeretten, nemlig Israel.

Oversatt av R.N

Fotnoter:
1 Gjenfortalt av Aristoteles i Fysikk, bok 4 (utgis på norsk av Bokvennen forlag i 2012).

2 Israels angrep mot Egypt, Syria og Jordan endte med okkupasjonen av Sinai, Vestbredden, Gaza, Øst-Jerusalem og Golan-høyden.

3 USA var misfornøyd med erklæringen i Genève og krevde at Arafat presiserte den med å lese opp en tekst de hadde forberedt. I bytte aksepterte amerikanerne å gå i dialog med PLO.

4 Resolusjonen som ble stemt gjennom i november 1967, etter krigen, fordømmer israelerne for å ha tatt land med makt, men henviser bare til palestinerne som «flyktningene».

5 Se Sandy Tolan, «Ramallah er ikke Palestina», Le Monde diplomatique, april 2010.

6 «September Madness», Foreign Policy, Washington DC, 15. september 2011.

7 «Veto a State, Lose an Ally», New York Times, 11. september 2011.

8 Spørsmålet om palestinsk medlemskap har skapt en livlig debatt blant jurister som vi ikke kan komme innpå her. For en oppsummering se debatten arrangert av Doha Institute, «Palestinian Membership at the United Nations: All Outcomes are Possible», 11. september 2011, http://english.dohainstitute.org/.

9 For en analyse av de ulike aktørenes standpunkter og mulighetene åpnet med henvendelsen til FN, se International Crisis Group, «Curb your enthusiasm: Israel and Palestine after the UN», Brussel, 12. september 2011.