Militærindustrielt kompleks i fritt fall



Russland vant overveldende i lynkrigen mot Georgia i august 2008. De russiske lederne ga seg likefullt i kast med en total omlegging av militæret allerede i oktober samme år. «Russlands politiske ledere har vært svært kloke,» sier militæreksperten Alexander Golts. «Det et sjelden at en regjering igangsetter reformer etter å ha vunnet en krig. Men i dette tilfellet viste den russiske hæren flere tegn på å være alderstegen og ute av stand til å håndtere moderne våpen, til tross for ti gode år hvor de ulike våpengrenene ble tilført store ressurser. Dette fikk den russiske forsvarsministeren Anatolij Serdjukov til å gå i gang med den mest radikale reformen på 150 år.»

Allerede på 90-tallet avdekket de to krigene i Tsjetsjenia hærens svakheter. Konflikten med Georgia i 2008 fikk et lite overraskende utfall bare 48 timer etter at kamphandlingene brøt ut. En våpenhvile diktert av Moskva ble inngått etter fem dager. Likevel ble konflikten en vekker for både den militære og den politiske ledelsen. Episoden viste i hvilken grad ledelsen av hæren var foreldet, i likhet med systemene for rekognosering og samband. Georgia hadde ingen egne jagerfly. Likevel har Russland erkjent at fire fly (tre jagerfly og et bombefly) ble skutt ned av georgierne (i Tbilisi hevder de å ha skutt ned hele 21 fly). Det var ingen tvil om Russlands tallmessige og materielle overmakt, men den georgiske hæren viste en klar teknologisk overlegenhet, med tanks av typen T-72 ombygd i Tsjekkia, israelskproduserte droner og moderne kommunikasjonssystemer,.

Den nye reformen og bevilgningene til å modernisere landets militærapparat gjenspeiler sjokket de russiske lederne fikk i konflikten med Georgia.2 I desember 2010 kunngjorde Dmitrij Medvedev en bevilgning på 22 000 milliarder rubler (4000 milliarder kroner) fram til 2020, i henhold til moderniseringsplanen som ble vedtatt i 2010. Så omfattende offentlige investeringer har ikke funnet sted siden den kalde krigen.3

Den russiske hæren har ikke kjøpt nytt utstyr på over femten år. Flyvåpenet fikk ikke et eneste nytt fly fram til 2003, og siden har det bare blitt noen få nye fly. Medvedev innrømmer det selv: Bare omlag 15 prosent av dagens arsenal kan kalles «teknologiske mesterverk».4 De nye tiltakene skal la det russiske militæret bøte på dette etterslepet. Innen 2015 skal 30 prosent av utstyret være byttet ut med moderne materiell.


EVIGVARENDE SAGA


Det er langt fra sikkert om regjeringen når disse målene. I sovjettiden hadde forsvaret en sentral plass i økonomien. Den gang sto militærindustrien for mellom 20 og 40 prosent av BNP, alt etter epoke.5 Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning var det utenlandske kunder som avgjorde om industrien blomstret eller forvitret, ettersom den da levde av eksport. Det postsovjetiske Russland har heller ikke lykkes i å utvikle eller produsere nye våpen.

Alt utstyr landet disponerer i dag ble utviklet og produsert under kommunistregimet, med to unntak. Femtegenerasjons jagerflyet Sukhoi T-50, som skal ta opp konkurransen med det amerikanske F-22 Raptor som per i dag ikke har noen rivaler i lufta. Etter at prototypen ble testet ut i begynnelsen av 2010 har det meldt seg interessenter i India, Vietnam og i den russiske hæren – selv om ekspertene mener at flyets egenskaper og motor gjør det mer til et avansert fjerdegenerasjons fly enn et av femte generasjon. Det andre russiske høyteknologiske prosjektet, det interkontinentale missilet Bulava, har opplevd flere tekniske problemer. «Alle prøveoppskytningene endte i fiasko fordi en eller annen komponent sviktet,» forteller Alexander Golts. Ifølge ham skyldes dette et «brudd i produksjonskjeden som har gjort den russiske forsvarsindustrien ute av stand til å masseprodusere». Siden Sovjetunionens oppløsning har nemlig tusenvis av vitenskapsmenn forlatt landet, samtidig som rekrutteringen av forskere har stoppet opp. Enda tyngre er det at hele det militærindustrielle komplekset gradvis har gått i oppløsning. I militærindustrien har dette resultert i rekrutteringsproblemer: Gjennomsnittsalderen til teknisk personell i sektoren er 58 år.

I denne konteksten er det lite trolig at Russland vil finne tilbake til sitt tidligere produksjonsnivå. Etter et besøk fra Vladimir Putin i mars 2006 inngikk Algerie og Russland en kontrakt på åtte milliarder dollar om blant annet levering av 35 MIG-29 jagerfly. I 2008 sendte Algerie tilbake 15 av flyene de hadde mottatt fordi de var «av dårlig kvalitet». Det var spesielt to problemer med de russiske flyene – det elektroniske systemet stemte ikke overens med spesifikasjonene i kontrakten og enkelte komponenter stammet tydelig fra overskuddslagre fra sovjettiden. Moskva klaget ikke på at flyene ble returnert, og tok dem umiddelbart i bruk innen sin egen hær.

Den evigvarende sagaen rundt hangarskipet Admiral Gorshkov utgjorde nok et slag i ansiktet. Manglende ressurser gjorde at fartøyet, som ble sjøsatt under navnet Baku i 1987 og senere omdøpt til ære for sovjethelten admiral Sergej Gorskhov (1910–1988) etter Sovjetunionens oppløsning, ble lagt i opplag før det ble lagt ut for salg i 1996. I 2004 kjøpte India det for 950 millioner dollar, og døpte det om til Vikramaditya etter en legendarisk konge. I kontrakten inngikk det flere utbedringer, blant annet skulle krysserrakettene fjernes for å gi plass til flere fly. Etter et utall komplikasjoner og kontraktstillegg, er prisen på prosjektet blitt tre ganger mer enn opprinnelig avtalt og overleveringen, som opprinnelig skulle ha funnet sted i 2008, har blitt utsatt til 2012. Gorshkov-saken har skapt store bølger i India, som forsatt er den russisk militærindustriens største kunde. De indiske myndighetene har blitt kraftig kritisert, noe som kan få dem til å vende seg til andre leverandører.6


DET SOVJETISKE UNNTAKET


Enn så lenge øker den russiske militæreksporten – fra 2,5 milliarder euro i 2001 til 5,4 milliarder i 2009 og 6,8 milliarder i 2010. Men Russland står i fare for å miste sin dominerende stilling på det internasjonale våpenmarkedet. Kina var Russlands største kunde på 90-tallet, men utvikler nå egne fjerdegenerasjons kampfly (J-10) og produserer stridsvognene Type-99. Landet er fremdeles en av de største importørene av russisk militærutstyr, etter India og Algerie.7 Bare få dager før et besøk av den amerikanske forsvarsministeren Robert Gates våren 2011, viste Beijing fram prototypen på sitt nye femtegenerasjons jagerfly (J-20). Selv om produksjonen for egne styrker i dag legger beslag på hele produksjonskapasiteten til de kinesiske våpenfabrikkene, mener eksperter at Kina vil bli en farlig konkurrent for russiske eksportører.

Avtalen Frankrike og den russiske marinen inngikk i januar 2011 om kjøp av to franskproduserte krigsskip av typen Mistral, illustrerer en annen trend. Kjøpet skapte hissig debatt i Russland, hvor mange mente at kontrakten på 1,9 milliarder dollar heller burde blitt gitt til et av landets arbeidsledige skipsverft. Mistral-skipene har plass til 700 soldater, 60 kjøretøy og 16 helikoptre. Det kan brukes i bakkeangrep, slik som i konflikten med Georgia. Dette er ikke et førstegangstilfelle. Allerede i 2009 undertegnet den russiske hæren en avtale om kjøp av tolv droner fra det israelske selskapet Israel Aerospace Industries (IAI). I 2010 ble det inngått en ny avtale, denne gang om produksjon av israelske droner på russisk jord.8

Ruslan Pukhov, direktøren ved Senter for strategisk og teknologisk analyse i Moskva, mener det ikke er overraskende at Russland importerer militærutstyr. «Sovjetunionen var et unntak,» sier han og minner om at det militærindustrielle kompleks den gang var selvforsynt. «Selv USA, som har et forsvarsbudsjett tilsvarende halvparten av verdens totale forsvarsutgifter, kjøper våpen i utlandet. Når den russiske regjeringen kjøper utstyr i utlandet presser de den nasjonale forsvarsindustrien til å bli mer konkurransedyktig, på kvalitet så vel som pris og leveringstid.»

I framtiden vil forsvarsdepartementet stadig oftere vende seg til utenlandske leverandører, særlig hvis de pågående forhandlingene om gjenopprustning fører fram. Men forsvarsminister Serdjukov utelukker ikke kjøp av nasjonal forsvarsteknologi. Den amerikanske hæren har også begynt å kjøpe stadig flere russiske våpen, alt fra kalasjnikover til transporthelikoptre. Pentagon foretrekker nemlig å satse på enklere og billigere teknologi til opprusting av sine nye allierte, som tidligere var utstyrt med sovjetiske våpen. Det er tilfellet med de 59 Mi-17 transporthelikoptrene USA ønsker å kjøpe for 800 millioner dollar for å forsyne Afghanistan, Irak og Pakistan.9

I den sivile industrien finner man de samme nedgangstegnene. I flere år har Russland forsøkt å blåse nytt liv i satellittnavigasjonssystemet Glonass, som ble lansert allerede under Sovjetunionen. Prosjektet skulle være en konkurrent til det amerikanske GPS og det europeiske Galileo, men ble skrinlagt av Boris Jeltsin på 90-tallet. I 2002 besluttet myndighetene å gjenoppta prosjektet og 24 nye satellitter skulle utplasseres innen 2011 for å perfeksjonere systemet. Et uhell under en utskytning i 2010 ødela tre satellitter, et tap anslått til 2,8 milliarder kroner. …/
/…
I dag er Glonass-systemet fortsatt dårligere enn konkurrentene, både på nøyaktighet og dekningsområde, noe som sår sterk tvil om prosjektet.10 Sivile flyselskaper kjøper helst fly fra Airbus eller Boeing, mens den kommersielle framtiden til Sukhoi-passasjerflyet Superjet 100 er usikker.


KORRUPSJON


De to siste tiårene har militærreformer vært en fast bestanddel i russisk politikk. Særlig på 90-tallet ble eufemismen «reform» brukt for å unngå å snakke om sammenbruddet i hæren. Samtidig som Putin ble president startet en ny krig i Tsjetsjenia. Hæren fikk da store tilleggsbevilgninger og maktet å gjenvinne noe av sin prestisje, på tross av all volden og de store sivile og militære tapene. Putin utnyttet denne symbolske auraen til å tegne et bilde av et Russland som hadde gjenfunnet sin storhet. I samme periode vekket han til live tradisjonen med militærparader på Den røde plass 9. mai til minne om seieren i andre verdenskrig. Under paraden i 2007 gjeninnførte han til og med flyoppvisninger med bombeflyet Tupolev.

Likefullt forsikrer Fjodor Lukjanov, sjefredaktør for det prestisjefylte tidsskriftet Russia in Global Affairs, oss at «Russland ikke lenger har noen imperialistiske ambisjoner. Putin forsøker å framstille andre verdenskrig som Russlands krig ved å tilsløre andre lands deltakelse. Seieren i ’den store patriotiske krig’ var en viktig samlende faktor for alle sovjetiske borgere. Putin er opptatt av å gjenreise Russland som en stormakt, ikke å gjenopprette imperiet».

Reformen og de kolossale investeringene i avansert militærteknologi vil bære frukter etter 2020. Hvordan vil det russiske militæret se ut da? Ifølge journalisten Andrej Soldatov «skyldes ikke denne politikken den russisk-georgiske krigen. Den er langt eldre.» Likevel ser militæret på den som en sanksjon. I løpet av de to siste år har flere avdelinger av spesialstyrkene (Spetsnaz) som deltok i krigen, blitt oppløst. Obligatorisk førstegangstjeneste er blitt avskaffet og hundre tusen offiserer har blitt fristilt fra sine stillinger, til store protester fra en vanligvis passiv og apolitisk samfunnsgruppe. Det offisielle målet er å kutte styrkene fra 1,2 millioner mann til én million, men i virkeligheten er det totale styrketallet allerede mindre, ca. 750 000 mann.

Da Mistral-kontrakten ble inngått med Frankrike, var Georgia og de tre baltiske statene de eneste som uttrykte sin misnøye. Selv om disse krigsskipene patruljerer farvannene i Østersjøen og Svartehavet, kom verken Polen eller Tyrkia med noen innsigelser. Grunnen er opplagt nok: I dag er ikke Russland en militær trussel for disse to mellomstore militærmaktene. Kun et aldrende atomarsenal gjør at Russland fortsatt anses som en stormakt. Bak fasaden av harde uttalelser og tøff retorikk gir Kreml stadig oftere etter for krav fra USA. Til tross for russisk motstand mot amerikanske militærbaser i Sentral-Asia, går forsyningene til USAs styrker i Afghanistan via det russiske jernbanenettet. Etter påtrykk fra USA og Israel annullerte Russland i september 2010 en avtale om salg av luftvernmissiler av typen S-300 til Iran.

Hvordan kunne et slikt sammenbrudd skje? Universitetsprofessor Aleksander Perendijev, tidligere offiser i Den røde armé og i den russiske hær, mener forklaringen ligger i korrupsjonen: «Lederne våre mener at penger løser alle problemer. Det var jo nettopp for å rydde opp og sette en stopper for dette at den tidligere finansinspektøren Anatolij Serdjukov ble utnevnt til forsvarsminister. Men systemet kan bare endres med reell offentlig kontroll.» På tross av Medvedevs uttalelser i denne retning er det lite trolig at en så radikal omlegging vil se dagens lys. Siden perestrojkatiden11 har det militærindustrielle komplekset lidd under manglende politiske visjoner om dets rolle i den nye økonomiske virkeligheten.


FORSVARSINDUSTRIENS POTENSIAL


Mens man i maktkretser nok en gang diskuterer en «modernisering» av landet, unngår alle å bruke ordet «reform», da dette er så nært forbundet med den traumatiske tiden etter østblokkens fall, og før det igjen med Gorbatsjovs forsøk på å endre sovjetsystemet. Reformer står altså ikke på dagsordenen. Medvedev og hans medarbeidere innrømmer likevel at Russland muligens er for avhengig av olje- og gasseksport, og at landets økonomiske oppbygning er foreldet. Mineraler utgjør i dag 70 prosent av eksporten, mot bare 5 prosent for industriprodukter.12 Hvis Medvedevs moderniseringsplan begrenser seg til å bekjempe korrupsjonen i byråkratiet og å tilføre økonomien en porsjon teknisk og teknologisk utvikling, vil den i manges øyne raskt framstå som utilstrekkelig eller overfladisk.

Er det en sammenheng mellom den pågående moderniseringsdebatten og de astronomiske summene forsvarssektoren er blitt lovet? Det er langt fra sikkert. Medvedev har foreslått investeringer på 2 milliarder dollar13 for å lage en russisk variant av Silicon Valley i Skolkovo utenfor Moskva. Samtidig påpeker Oxana Gaman-Golutvina, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Moskva, at 32 forskningssentre rundt om i landet er i desperat pengenød.

På samme måte som i forsvarsindustrien, ignorerer Medvedevs politikk realitetene i en vitenskapelig infrastruktur arvet fra sovjettiden. Det er merkelig at forslagene ikke omfatter noen forsøk på å bygge bro mellom teknologiutvikling og militærindustri. Det finnes et likhetstrekk mellom Gorbatsjov/Jeltsin og Putin/Medvedev: Alle har på sitt vis undervurdert forsvarsindustriens potensial. «Omleggingen under perestrojkaen besto i å produsere kasseroller i fabrikker som var beregnet på bygging av supersoniske fly,» kommenterer Fjodor Lukjanov. «Under Gajdar-reformene [etter Jegor Gajdar, statsminister fra juni til desember 1992] på 90-tallet visste man ikke hva man skulle gjøre med det militærindustrielle komplekset. Derfor ble det skilt ut fra resten av økonomien og gjort eksportavhengig. Det var ikke lenger del av den nasjonale økonomien.»

En nærmere granskning av det russiske militærindustrielle komplekset avkrefter flere myter, i første rekke en som har versert siden konflikten mellom Russland og Georgia i 2008, om en tilbakevending til kald krig. Selv om Russland hadde vært i stand til det, har landet ingen interesse av å true NATO. En annen seiglivet myte er at Putin angriper oligarkiet etter president Jeltsin for å opprette et regime styrt av tidligere KGB-folk og hærens generalstab. Myten forsterkes av at oligarken Mikhail Khodorkovskij, tidligere styreformann i oljeselskapet Yukos, fortsatt sitter i fengsel etter at han ble arrestert i 2004. Denne oppfatningen deles ikke av Oxana Gaman-Golutvina: «Ja, den nærmeste kretsen rundt Putin har sin bakgrunn i FSB [etterfølgeren til KGB] og hæren, men selv om denne innflytelsen er reell nok, utøves den først og fremst i krafteksporten.»

Sovjetiske og russiske ledere har aldri vurdert å gjøre høyteknologi i forsvarsindustrien til et sentralt element i reformene og moderniseringsplanene. Under sovjetregimet slukte sektoren enorme summer og en stor del av statsbudsjettet. Reformatorene på Gorbatsjovs tid så ikke for seg at det en dag ville komme positive forandringer fra det militærindustrielle komplekset, og valgte derfor å motarbeide det i stedet for å følge det opp. Den ene reformen fulgte den andre, men ingen lyktes i å dra nytte av de mest avanserte delene av militærindustrien. De innså ikke verdien som lå her og lot industrien forfalle. Medvedev forsøker nå å igangsette en moderniseringsplan, men frykter de sosiale og politiske konsekvensene. Han nøyer seg derfor foreløpig med å lovprise den amerikanske Silicon Valley-modellen. Kan et land rikt på olje, gass og andre mineralressurser tillate seg å la være å utvikle avansert teknologi?

Oversatt av M.B.




Fotnoter:
1 En studie publisert av flere russiske eksperter henviser til seks nedskutte fly, hvorav minst halvparten av russiske tropper på bakken. Se Ruslan Pukhov, «The Tanks of August», CAST, Moskva, 2010, www.cast.ru.

2 Nezavisimaya Gazeta, Moskva, 9. august 2010.

3 RIA Novosti, 25. november 2010.

4 Blomberg, 18. mars 2011.

5 William E. Odom, The Collapse of the Soviet Military, Yale University Press, 1998.

6 «?Second-hand? Gorshkov costlier than new warship», The Times of India, 24. juli 2009.

7 «Russia?s arms exports to reach record 10 trillions dollars in 2010», Novosti, 28. oktober 2010.

8 «Israel signs $400 million deal with Russia», UPI, 15. oktober 2010.

9 «On Pentagon Wish List: Russian Copters», The Wall Street Journal, New York, 8. juli 2010.

10 «Russia to launch new batch of Glonass satellites by June», Ria Novosti, Moskva, 25. januar 2011.

11 Navn brukt om det økonomiske reformprogrammet som ble innledet av Mikhail Gorbatsjov i 1985. Selve ordet betyr «omstrukturering».

12 «Medvedev calls for economy reform», BBC News, London, 12. november 2009.

13 «Russia?s Skolkovo may cost $2 billion in next 3 years», Ria Novosti, 1. juni 2010.